Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > En ert

En ert

Ei fortelling om abort.

Karakter: 5-

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
03.11.2012


Jeg er Karoline, ei jente på 23 år som studerer journalistikk på universitetet. En fin sommer kveld, gikk jeg og bestevenninna mi, Hanne, på fest. Festen var hjemme hos en annen venn. Som vanlig, var det mange folk der. Alle hadde det bra, de snakket, danset, og drakk mye alkohol, som vanlig. Jeg og Hanne hadde det også koselig, vi gikk til andre folk og danset med dem. Etter noen minutter med dansing var jeg litt tørst, og gikk til kjøkkenet for å drikke. Der sto en bra jaktmann. Han så på meg: “Vil du ha noe å drikke?” Jeg nikket. “Vann, brus, juice eller øl?” spurte han igjen. Etter noe sekunder fikk jeg et glass med vann.       

 

-“Jeg er Peter.”

-“Karoline, hyggelig å treffe deg.”

-“I like måte. Så, hva du gjør her i kveld?”

 

Og da begynte vi å snakke. Vi satt på kjøkkenet og snakket cirka to timer; det føltes ut som vi hadde kjent hverandre hele livet. Etter to timer gikk vi ut på tur. Vi gikk over en gate da han sa: “Jeg bor her. Jeg har kjøpt dette huset for to måneder siden. Har du lyst å gå inn?” Jeg selvfølgelig syntes at det blir kjempe kult der inne, og da gikk jeg inn med han. Dumme meg. Han viste meg huset. Det var egentlig veldig fint, alt var helt nytt og jeg likte det. Da vi var på soverommet hans, satt vi på senga og snakket igjen, om masse rart. Plutselig, vet ikke hvordan, begynte det. Ja, vi hadde samleie.


 

Etter den dagen var alt som vanlig; vanlig livet med vanlige mennesker. Jeg og Peter mistet ikke kontakt, vi brukte å møte hverandre veldig ofte, og jeg var veldig glad, fordi jeg trodde at han var den rette for meg. Det så nesten ut som vi var sammen, men vi var ikke det. “Ikke enda, men det skal sikkert skje snart”, trodde jeg.

 

Det hadde gått fem uker etter festen da jeg ble veldig bekymret. Jeg fikk ikke mensen i 3 uker, og begynte å tenke at jeg kanskje var gravid. Jeg trodde at jeg kanskje var litt paranoid og ikke gravid, det kan ofte skje at en kvinne ikke får mensen i rett tid, og da gikk jeg til apoteket og kjøpte en graviditetstest.

 

Det var det lengste øyeblikket i hele livet mitt, da jeg var hjemme og ventet på resultat. Jeg ble kjempe nervøs og sprang over hele huset: opp og ned, opp og ned. Etter noe få minutter gikk jeg tilbake til baderommet og så det som forandret livet mitt. To strek.

 

“Hva skal jeg gjøre nå? Jeg er for ung, jeg kan ikke ha barn ennå! Og hvordan skal jeg fortelle om det til Peter? Herregud!” Slike tanker hadde jeg. Jeg visste ikke hvordan, men jeg var sikker på at Peter måtte få vite det. Jeg var veldig redd, jeg trodde at jeg skulle ødelegge forholdet vårt.

 

Neste dag ringte jeg Hanne og fortalte henne hva som hadde skjedd. Hun ble veldig sjokkert, men hun støttet meg: “Uansett hva du gjør, er jeg alltid her for deg.” Det var bra å høre. Vi snakket også om Peter, hun sa det var veldig dumt at jeg gikk til sengs med han første kveld vi møte hverandre, pluss uten prevensjon! “Jeg vet Hanne, jeg vet. Det var det dummeste jeg har noensinne gjort.”

 

Etter samtalen med Hanne ringte jeg Peter og sa at jeg måtte snakke med han om noe. Vi bestemte oss for å møtes på restaurant, der vi brukte å gå veldig ofte. Vi skulle møtes kl. 18. Tiden gikk veldig fort og plutselig satt vi på restauranten, på “vår” plass.

- “Så, hva var det du ville snakke om?”

- “Ehm, mhm, husker du den dagen da vi ble kjent, og alt det der som skjedde?”

- “Ja, hva med det?”

- “Peter, jeg er gravid og du er faren.”

 

Han så på meg veldig rart, så på meg og sa ikke et ord. Bare satt på stolen, og var sjokkert, sur, overrasket, og vet ikke hva ellers, men sikkert ikke glad. Vel, dette blir ikke i orden, tenkte jeg.

- “Si at du tuller.”

- “Unnskyld, men jeg er helt seriøs.”

- “Det er ikke mulig! Jeg trodde at du brukte prevensjon! Hva skal jeg gjøre nå? Du må ta det bort! Forstår du? Bort! Det er din feil! Jeg skjønner virke…”

 

Han ropte. Han ropte så høyt, at alle folkene på restauranten så på oss. Jeg begynte å gråte. Servitøren kom og spurte om alt var bra. “Det har du ingenting med, gå vekk!” Stakkars den uskyldige servitøren som ikke hadde gjort noe galt.

- “Var du seriøs da du sa at jeg må ta det bort?” spurte jeg med tårene i øyene.

- “Selvfølgelig var jeg det! Hva ellers har du lyst å gjøre?!” Jeg begynte å gråte enda mer. Jeg ville ikke ta det bort, jeg begynte å innse at det var mitt barn, og jeg klarer ikke å drepe det. Han så på meg og var stille. Det så ut som han tenkte på noe.

- “Se her, jeg ville ikke være slem. Unnskyld, men jeg ble sur og derfor ropte jeg. Det er ikke bare din feil, og jeg skjønner at du ikke vil ta det bort, men du må forstå meg også. Jeg er for ung og vil ikke ha familie enda. Jeg er ikke klar for det.” Det var jeg ikke heller. Jeg sa at han kanskje hadde rett, og vi bestemte oss for å besøke legen. Han hadde lyst å være med.

 

Etter to dager møtt vi igjen og gikk til legen. Legen fortalte oss alt som gjelder med abort. “Det er best å ta det bort fortest mulig. Hvis du bestemmer deg for å gjøre det senere, kan det bli problematisk for deg, fordi du kun ha fått et slags forhold til fosteret, og fosteret skal vokse, begynne å få hode, armer, føtter..” Å herregud. Hvorfor sier du det til meg? Hvordan skal jeg klare å gjøre det nå? Vi bestemte oss (eller han Peter bestemte) for å gjøre det fortest mulig. “Dere kan komme på fredag klokken 9.” Jeg hadde 4 dager igjen. Peter måtte gå tilbake til jobben, og da var det bare meg og legen der. “Det er mulig at du vil ta det bort nå, at du synes det blir mye lettere. Men etter aborten kan det være vanskelig for deg. Du kan ha selvbebreidelser. Da jeg så dere to, virket det som det er bare han som vil ikke ha barnet. Du må tenke sjøl. Ikke gjør det hvis du ikke vil.” Han hadde rett. Jeg må ikke gjøre det hvis jeg vil ikke. Og hvis Peter ikke vil ha barn, klarer jeg det godt alene! Jeg ringte Hanne og fortalte om alt. Hun ble kjempe sur: ”For en idiot du har sovet med! Kjære, du må ikke gjøre det. Vi alle er med deg, og skal hjelpe deg med barnet. Tenk over det.”

 

Jeg gjorde det. Jeg har tenk hele dagen, og hele natten, og dagen etter… Dagen før aborten ringte Peter: “Jeg ville være med deg, men jeg må reise bort. Klarer du det alene?” Jeg klarer det ikke i hele tatt, men jeg bare svarte: “Ja.”

 

Jeg fikk ikke sove, jeg tenkte på fosteret, på barnet. “Nå er du kanskje like stor som en ert. Min lille ert.” Tårene gikk til øyene mine igjen.

 

Neste morgen før jeg gikk til sykehuset, ringte Peter. Han måtte være sikker at jeg gjorde det jeg skulle. På sykehuset hadde jeg samtale med legen og vet ikke hvem ellers, har lest noe dokumenter, og alt var helt klart. Da jeg var i rommet, der det alt skulle skje, og lå i senga begynte jeg å tenke på det igjen. Plutselig kom legen: “Vi kan begynne. Bare si ifra hvis du er klar.” Jeg innså at jeg var ikke klar. “Nei!” ropte jeg. “Jeg vil ikke gjøre det!” Legen så på meg. “Hvis du vil ikke det, så skal vi ikke gjøre det.”

 

Og vi gjorde det ikke. Da jeg gikk ut av sykehuset følte jeg meg kjempe glad, min ert var fortsatt med meg. Jeg ringte Hanne og sa at jeg ikke gjorde det, hun ble glad også. Peter ringte meg etter noe timer. Han ble sur. “Jeg klarer ikke å gjøre det, Peter. Du må ikke være sammen med oss, du må ikke hjelpe oss. Jeg klarer det alene.” Og det var de siste ordene jeg sa til han. Etter denne samtalen sendte han meg noe meldinger, men jeg ignorerte dem. Alle rundt meg var meg, familie, venner, alle.

 

Erten vokste og vokste, og etter noe måneder ble min lille, søte jente født. Sofie har brunt hår, som meg, og blå øyene, som Peter. Jeg var den gladeste person i hele verden og som jeg sa, vi klarte det uten han også. Da Sofie var 3 måneder fikk jeg melding fra han: “Jeg har lyst å se henne. Jeg vet at jeg har gjort feil, men jeg har veldig, veldig lyst å se min datter.” Okei vennen, du er hennes far og har rett til å se henne. Han besøkte oss, og sa at han ville hjelpe meg. Jeg hadde ingenting imot det.

 

Nå er Sofie 3 år, og betyr alt for meg. Jeg har ikke visst at det er så herlig følelse å være mor. Peter er også glad at jeg gjorde det jeg gjorde, og er glad i Sofie også. Vi to har forresten blitt sammen, og nå lever vi tre som en lykkelig familie.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil