Klokka var 9:45. Martin hørte bestemor rope fra kjøkkenet: «Det er frokost unge mann, opp å stå!» Han gled ut av senga, kledde på seg og gikk ned. Han kom inn på kjøkkenet og rundt det lille middelalderske bordet satt Bjørg og Olav, besteforeldrene hans. Som liten gutt hadde Martins far, Gustav, blitt alkoholiker. Derfor måtte han flytte inn hos besteforeldrene sine som nå satt å så på han som vepser som var på vei til å stikke noen. «Du er 2minutter for sen, ingen egg til deg» sa Olav spydig. De hadde egentlig aldri vært noe spesielt snille mot han. Ingen kamerater, ingen moro. Litt som i Harry-Potter filmene.

Etter hvert som tiden gikk begynte Martin å føle en trang til å være med noen venner på sin egen alder, ikke noen venninner av Bjørgs syklubb. Besteforeldrene hadde nektet han det siden han var bitteliten. Ikke engang skole fikk han gå på. Bjørg ble hans lærer under hele barndommen. Det var jo greit nok det altså, men Martin følte seg litt ensom. Martin hadde hatt en fyllesyk sjømannsfar som bare forsvant i løse luften. Han hadde flere ganger spurt hvor faren var og hva som hadde skjedd, men Olav hadde vært svært bestemt da han sa at han druknet på skipet Wyse. Martin syntes det var rart, for etter nærmere research hadde han funnet ut at det aldri eksisterte noe Wyse. Men det som terget han aller mest var at faren, bare noen dager før han forsvant på havet, la igjen en konvolutt. På den sto det «Til Martin», på andre siden sto det: «Åpnes ikke før du er 13 år». I dag var Martins 13-årsdag. Han kjente pulsene stig til værs da han løftet opp det gamle brevet. Det føltes nesten litt nostalgisk da han sto der helt stille og beundret de feite bokstavene: «Til Martin». Han åpnet, og inne i lå det et lite, sammenkrøllet papirstykke. På det sto det med store, tydelige bokstaver: «Kjære Martin, før du leser dette vil jeg at du skal vite at jeg elsker deg. Det vil si elsket. Når du leser dette sitter jeg inne for brutalt overgrep. Overgrep på Olav. Ikke på grunn av den tilsynelatende sanne historien om at jeg druknet på Wyse, nei. Wyse eksisterte aldri. Det vet du kanskje. Du er jo tross alt en ekte Anderson. Det var bestefaren din, Martin, det var Olav…» Han leste linjene flere ganger. «Det var bestefaren din, Martin, det var Olav.» Martin kjente hjerte hoppe over flere slag. Han kjente en klump kom sigende opp i halsen. Hva var det som hadde skjedd? Hva hadde Olav gjort? Martin klarte nesten ikke å konsentrere seg.

Når han kom til seg selv igjen fortsatt han å lese:

«Det var en tidlig høstdag i september. Jeg og Olav var på vei oppover mot den lille hytta for å hogge ved for vinteren. Det var overraskende nok, siden været hele sommeren hadde vært helt bånd i bøtta, en strålende dag. En av de varme, myke september dagene man klarer å huske tilbake til om vinteren. Men denne dagen ville ikke bare bli husket én vinter.

Når vi først hadde kommet bort til den lille hytta, satt vi oss ned på en av de selvspikkede benkene. Etter ansiktsuttrykket å dømme så Olav litt smånervøs ut, og det virket som om det var noe han ville snakke med meg om. Vell, jeg visste om hva han ville spørre meg om fra før, jeg hadde lest notatboken hans. Det er derfor jeg er kommet fram til at jeg skriver dette brevet. Jeg skal ikke la deg vente lenger nå. Olav trakk pustet og sa til meg med ganske høy stemme: «Hvordan skal sønnen din overleve? Hvordan skal det gå med han? Hvordan skal det gå med deg? Din kone døde for flere år siden, og alt du gjør er å sitte å drikke deg i hjel hver dag?» Jeg ble selvfølgelig irritert av disse erklæringene som din bestefar Olav kom med, så det brøt ut en nokså heftig krangel. Altfor heftig, bestefar ble innlagt på sykehuset, der han ligger i en alvorlig tilstand nå. Forhåpentligvis er han ute derifra når du leser dette brevet. Men nå må jeg gå Martin, politimennene står rett ved siden av meg, de skal frakte meg ut til politibilen og så til fengselet der jeg skal sone straffen min. Husk at jeg er veldig glad i deg Martin. Hilsen Gustav.»

Martin var nesten på gråten. Han skjønte ikke hva som skjedde, eller hvorfor besteforeldrene hadde holdt det skjult for han i en så lang tid. Martin var illsint samtidig som han er veldig lei seg. Han ville ha hevn..