Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Å løpe gjennom skogenSkriv ut Utskrift
Etter at Ida begynner på en ny skole, får hun en veldig god venn, Rikke. Det viser seg at Rikke har det ganske vanskelig.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Alle elevene har allerede gruppert seg. Jeg blir stående i døråpningen og nøle. De snakker og fniser. De er heldige de, som kjenner hverandre fra før. Bakerst i klasserommet sitter en jente alene og ser tankefullt ut av vinduet. Hun snur seg, og blikkene våre møtes et sekund før hun skynder seg å trekke det tilbake. Jeg setter meg ved den nærmeste ledige pulten. Alene…

 

Etter skolen bestemmer jeg meg for å ta en joggetur. Jeg setter i ørepluggene og løper ut i skogen. Det er vår og snøen er så godt som borte. Bare noen skitne flekker igjen. Jeg puster inn den friske vårluften. Trær på alle kanter, joggeskoene tramper mykt mot skogstien. Det er herlig å løpe.

 

Idet det gradvis blir færre trær, titter solen frem. Jeg lukker øynene og smiler mens jeg løper. Nå har jeg kommet ut fra skogen og løper mot skrenten. Der er den velkjente benken hvor jeg pleier å ta en pause. Men så får jeg øye på henne. En skikkelse står ved skrenten. Den svake vinden gjør at håret hennes blafrer.

 

Jeg stopper opp og lurer på om jeg skal løpe tilbake. Akkurat da snur hun seg og ser meg rett inn i øynene. Det er jenta fra klassen. Hun som satt alene. Øynene hennes er røde og kantete, men likevel smiler hun så vidt, og jeg kan ikke annet enn å gå bort til henne.

 

”Du er hun nye”, sier hun med hes stemme. ”Ja, jeg heter Ida”, svarer jeg og vil helst ikke være kjent som ”hun nye”. ”Bare på skolen, jeg har jo bodd her lenge”, legger jeg til. Hun bare nikker og sier ”Jeg er Rikke”.

 

Vi blir sittende lenge i gresset å prate. Fra denne dagen er jeg aldri mer alene. Vi gjør alt sammen. Når jeg jogger hjem igjen, merker jeg at bladene på trærne har sprunget ut. De er bare små knopper, men de er der.

 

Jeg og Rikke sitter på rommet mitt og gjør lekser sammen. Likninger. Jeg liker likninger, man trenger ikke å tenke. Kan man reglene, trenger man ikke å tenke. Samtidig greier man ikke å tenke på andre ting heller. Hånden går helt av seg selv. I sidesynet legger jeg merke til at Rikke ser på meg. Hånden min stopper opp, fortsetter og stopper igjen. Jeg snur meg og ser på henne. ”Ikke stirr sånn på meg”, klager jeg. Hun ser ned i boka si igjen. ”Du reddet livet mitt, visste du det?” sier hun plutselig. Jeg aner ikke hva hun snakker om. Hånda mi skriver, foten min går opp og ned, opp og ned. Den kommer borti Rikkes. Hun trekker foten sin raskt tilbake. Jeg føler blikket hennes på meg igjen. ”Du forstyrrer meg Rikke”, mumler jeg uten å se opp. ”Eh, jeg må gå nå, jeg”, utbryter hun plutselig og forsvinner ut døren. Jeg skjønner ikke hva som plutselig gikk av henne.

 

Når jeg kommer til skolegården neste morgen, finner jeg Rikke sammen med noen andre jenter. Eller, ikke sammen med, men hun står alene mot alle de andre. Jeg skynder meg bort til dem. Det er tydelig at jeg kommer midt i en samtale.

 

”Problemet ditt er at du er alt for glad i brystsvømming”, hører jeg den ene jenta si til Rikke idet jeg kommer nært nok. Hun ler ondskapsfullt og de andre ler med. Jeg løper bort til Rikke, tar henne i hånda og knurrer: ”Herregud, dere kan ikke plage henne fordi hun går på svømming!” Jenta bare gliser stygt til Rikke og ser ikke på meg i det hele tatt. Så snur de og går mens de fniser.

 

Vi blir stående stumme å se etter dem helt til de er ute av syne. Rikke trekker til seg hånda si. Jeg snur meg mot henne, men hun ser bare ned i bakken. Hun sier ingenting, men jeg kan se at tårene presser seg på. Så løper hun bort mot jentedoen.

 

Jeg blir stående alene en stund. Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde. Timen begynner nå, men jeg vet at Rikke trenger meg, så jeg går sakte men sikkert etter henne.

 

Jeg finner henne i det innerste hjørnet. Hun snufser og har masse vått papir i hendene. Jeg setter meg ned ved siden av henne og venter. ”Du gjør det bare verre”, snufser hun. ”Du må ikke bry deg om dem. De kan ikke bestemme om du skal gå på svømming eller ikke”, trøster jeg. ”Det har ingenting med det å gjøre” sier hun med hes stemme. ”Hva er det da?” Hun snur seg bort, svarer ikke, i stedet sier hun: ”Bare gå tilbake til timen”. ”Neida, jeg kan være her”, forsikrer jeg. ”Jeg mener det Ida, gå tilbake!” Først nå ser hun på meg. Blikket hennes er sint og tårene ruller nedover kinnene.

 

Jeg løper ut. Nå kjenner jeg mine egne tårer presse på. Jeg har ikke tenkt meg tilbake til timen. I stedet løper jeg mot skogen. Det er lenge siden jeg har løpt nå. Jeg har ikke vært inne i skogen siden den første gangen jeg møtte Rikke. Det er et halvt år siden.

 

Skogen føles helt annerledes. Så annerledes, men samtidig så lik. Den virker helt stille og forlatt. Den minner meg om tiden før jeg møtte Rikke. Jeg løper bortover den samme stien, mot det samme stedet. Når jeg kommer bort til klippen, setter jeg meg på nøyaktig samme sted som sist. Jeg trekker bena inntil meg og gjemmer ansiktet i fanget. Jeg lar tårene trille til det ikke er flere igjen.

 

Etter en stund, legger jeg meg utstrakt ned i gresset og ser opp på himmelen. Det er høst nå. Bladene har fått farger. Et vindkast tar tak i trærne og sender bladene ut i lufta. Et stort lønneblad lander rett ved hodet mitt. Jeg tar det opp. Blodrødt. Plutselig forsvinner sola bak skyene. Jeg får en guffen følelse i magen.

 

Når jeg kommer hjem, ligger det et brev og en enslig påskelilje på trappa. Med skjelvende fingre tar jeg det opp og åpner brevet sakte. Idet jeg leser den skjeve skrifta til Rikke, flommer tårene over nok en gang. Jeg leser gjennom hele brevet flere ganger. Den første dråpen treffer meg. Det tar ikke lang tid før regnet fosser ned. Til slutt greier jeg ikke mer. Beina svikter under meg og jeg faller sammen på trappa.

 

Grenene er bare. Ingenting levende å se noen steder. Bare meg, jeg er alene. Den eneste her i mørket som hun etterlot seg. Jeg setter meg ned foran graven. Steinen virker så stor. Jeg berører skriften med fingertuppen. Jeg lukker øynene og ser for meg smilet hennes. En tåre triller ned og treffer den frosne jorden med et lite plask. Jeg legger fra meg buketten med ringblomstene, og reiser meg sakte opp. Jeg blir stående en stund å se ut i den kalde natten. Kaldere enn noen gang. Så løper jeg.

 

”Ida! Ida!” En varm hånd rister i den frosne kroppen min. Jeg åpner øynene og ser rett inn i mammas tårevåte ansikt. ”Ida!” utbryter hun lettet og trekker meg inn i armene sine. Hun tar meg med inn, pakker meg inn i ulltepper og prøver å trøste meg. Men uansett hvor mange varme kopper te jeg får, kommer bladene aldri til å vokse ut igjen.

 

Måneder har gått siden det forferdelige skjedde. Jeg sitter på mitt faste sted ved skrenten. Det er vår, samme dato som da jeg møtte Rikke. Jeg har tatt med meg brevet hennes. Jeg har ikke hatt mot til å lese det igjen før nå. Jeg leser hver linje sakte, prøver virkelig å forstå. Idet jeg ser det lille hjertet helt i slutten av brevet, faller plutselig alt på plass, og når jeg ser opp, merker jeg at bladene har sprunget ut igjen.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish