Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
En, en blant tusenSkriv ut Utskrift

Handler om en mann som ikke har kommet over skilsmissen med sin kone.

Skrevet i 8. klasse.

Bokmål - FortellingForfatter:



Smerten i brystet ble stadig mer påtrengende. Han hadde ikke sett dem på flere år. Savnet var dypt, savnet etter fortiden, savnet etter de to kvinnene han stod så aller nærmest. Han forstod nå at alt delvis var hans feil, at han kunne gjort ting annerledes. Men jobben hadde grepet ham, holdt ham fast. Iveren etter penger var for stor til at noen kunne røske den ut av ham.

 

Så de flyttet, forlot ham.

 

Mandag morgen, søndagen var over. Klokken var hele 6.30 før Jack kom seg ut av senga. Dressen hang klar på badet, så etter en rask dusj var det bare å tre den på. Jack hadde ikke tid til frokost, gikk bare rett til heisen.

 

Speilet viste en mann med et tiltalende utseende. De bunnløse øynene var innrammet av blå skygger etter nattens løp. Han strøk seg over det mørke håret, smilte et dovent smil.

 

Byen var som vanlig full av mennesker; Barn på vei til skole, voksne til arbeid og eldre på jakt etter den perfekte julegaven til barnebarna. Jack følte seg tom. Han hadde ingen spesielle han skulle gi julegave til. Smerten naget mer enn noen gang.

 

Da han rundet hjørnet til kontorbygningen, fikk han se et snøfnugg danse ned mot bakken, smelte. Han tok seg selv i å smile, Jack elsket snø, og tredde inn. Varmen slo mot ham, lik en hetebølge.

 

“Tidlig ute Jack?” Stemmen til en av hans kolleger støtte ham på vei opp trappen. “Å, hei Dan! Nei, synes ikke det?” Lød svaret. “Nei, kanskje ikke. Men du, gjort noe spennende i helga, eller?” Dans øyne lyste av iver, iver etter å fortelle hva han hadde gjort. “Nei, ikke n...” “Ikke? Spennende,” ironiserte Dan. “Jeg, kona mi og Jill...” “Jill?” nå var det Jacks tur til å avbryte. “Ja, du vet, dattera mi,” Jack forstod. “Ja, vi leide en hytte like ved en innsjø og fisket hele dagen. Vi fikk mange, skal jeg si deg! Minst ti! Men ingen av oss ante hvordan vi skulle rense dem, så det endte med at vi slapp dem uti igjen.” Ordene lød som ekko inne i hodet hans. Hva skulle han ikke gjort for å dra på hyttetur med sin datter? Og gamle kone?

 

Jacks kontor befant seg i tredje etasje. På tross av høyden, hadde han god utsikt over den store parken. Han kunne skimte et par ekorn leke sammen. De løp oppover treet. Rundt og rundt stammen. Kastet nøtter på hverandre. De var kun borte noen få sekunder før de dukket opp i toppen av trekrona. Speidet utover byen. Sammen. “De er nok lykkelige,” tenkte Jack. “Lykkelige.” Han flyttet blikket mot PC-skjermen og fortsatte arbeidet sitt.

 

Omsider banket det på døra. Det var et mykt bank, og Jack skjønte med en gang hvem det var;  Rosie, assistenten hans. De hadde et nært forhold, hun gjorde alt han bad henne om. “Sjefen vil gjerne snakke med deg,” sa hun i en mild tone. Jack tittet forvirret opp. “Nå?” “Så fort du får tid,” svarte hun før hun gikk i gang med å rydde arbeidspulten hans. “Ja, jo, jeg har vel tid nå,”. Jack reiste seg og sparte tid på å ta heisen, nå som den allerede stod og ventet. Han lurte fælt på hva sjefen ville snakke med ham om.

 

Jack hadde aldri vært på sjefens kontor. Det var liksom noe høytidelig rundt det. Tre hvite vegger, den siste grå. Pyntet med alskens fotografier av tidligere sjefer. Møbleringen var gammeldags. Store eikestoler med blodrøde fløyelsputer, arbeidspult av samme slag. Ryddig, skremmende ryddig. Sjefen virket for eksemplarisk, for perfekt.

 

“Velkommen, velkommen,” hilste han, en middelmådig mann. Han kunne sammenlignes med julenissen uten å finne mange ulikheter; varmen og omsorgen, ja til og med håret og skjegget var på plass. “Du ville snakke med meg?” “Stemmer, semmer. Sett deg, Mr. Hoodson.” Han gjorde en gest mot en av de to stolene. Jack satte seg. “Jeg har lagt merke til ditt humør. Kunstig, virker det som,” begynte han, og nippet til vannglasset som så alene gjorde arbeidspulten mer stilfull. “Du er ikke glad?” Stillhet fulgte. Jack var usikker på hva han skulle svare.  “Jeg... Jeg har det helt fint.” han likte ikke tanken på å lyve for sjefen. “Vel, hvis det ikke er noe, så... Nei, det var alt. Du kan gå.” Tonen var noe kaldere nå. Jack tittet på armbåndsuret (16.43), reiste seg og gikk ut.

 

Utenfor dalte snøen for fullt. Farget byen i nyanser av hvitt og grått. Han bestemte seg for å gå en tur i parken. Mørket var på vei, om noen få timer ville det være hel sort. Kulden bet ham i kinnet der han gikk langs grusveien og studerte alle menneskene han passerte. Familier på vei hjem fra skoler og barnehager. Jack kjente varmen fra tårene, men snøen feide dem vekk før de rakk å bli synlige. Han kjente den samme tomheten som daglig rammet ham.

 

Plutselig fikk han øye på en mann sittende på en benk like bortenfor. Ifølge ansiktet hans var han ensom. “Akkurat som meg,” tenkte Jack og smilte litt av tanken. “Jeg er ikke alene. Jeg er kun en. En blant flere tusen andre.”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish