Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Om blikk kunne drepeSkriv ut Utskrift

Oppgava var: det finnes mange måter å kommunisere på. Å kommunisere uten ord kan ha sterkere virkning enn å kommunisere med ord. Skriv en skjønnlitterær tekst der dette er tema.

Karakter: 6

Bokmål - FortellingForfatter:



Det er vinter og kaldt. Jeg løper på isen. Løper langs brøytekanten imens tårene triller nedover kinnene mine. Jeg tar inn i en sidegate, vil komme meg ut av byen. Jeg vil bare vekk. Vekk fra alle de slemme menneskene rundt meg. Livet mitt er et rot. Jeg har lyst til å rømme, men så tenker jeg på mamma og hvor såra hun blir dersom jeg stikker av. Rundt neste sving er det mye trafikk. Bilene suser forbi og gir meg vind i håret. Jeg ser hovedveien nå, skal akkurat til å krysse gata da jeg hører en skimrende lyd bak meg. Jeg reagerer for seint. Lyset fra lastebilen blender meg, men plutselig blir alt svart.

 

Inne i alt det svarte kan jeg se et lite lys. Som en liten lampe som blir tent. Jeg tenker tilbake på høsten, når sommerferien var slutt. Jeg hadde hatt en fin sommerferie. Jeg hadde vært i Danmark, og kjørt rundt omkring i Tyskland. Vi hadde tatt danskebåten, mamma og jeg. Det hadde vært fint vær og vi hadde bada og kost oss masse. Vi hadde vært på handling i Berlin, og jeg hadde kjøpt en nydelig topp som jeg ble veldig glad i. Men så kom høsten, og jeg skulle starte på videregående skole. Jeg måtte flytte på en trang, liten hybel og måtte bo sammen med noen eldre studenter. Studentene var greie, var bare veldig rotete. Skolen var verre. Her måtte man se fin ut, ha merkeklær og farga hår. Jeg hadde flisete, svart hår og stygge klær som var gått av moten. I tillegg var jeg feit som en gris. Jeg var annerledes enn de andre.

 

Da jeg kom inn i klasserommet første skoledag, følte jeg at alle stirra på meg. Jeg var ikledd en gammel dongeribukse, joggesko og en ukledelig topp. Det var som om blikkene sa ”kom deg ut, du passer ikke inn her”. Jeg så ned og lista meg stille bort til plassen min. Dagen var den lengste i hele livet mitt. I maten satt jeg på et bord i hjørnet av kantina. Jeg håpte hele tiden at noen ville sette seg ned med meg, eller i alle fall si hei. Det skjedde ikke. Da jeg kom hjem til hybelen senere på dagen, la jeg meg på senga. Tårene trilla lydløst nedover kinnene, men etter hvert satte jeg meg opp og sa strengt til meg selv at jeg måtte skjerpe meg. Jeg måtte bare holde ut resten av uka, så skulle jeg reise på shopping. Jeg fikk tusen kroner i uka av mamma til å bruke på mat og andre nødvendige ting. Hvis jeg bare klarte å spise lite, kunne jeg spare litt penger til å kjøpe klær og sminke. Resten av uka ignorerte alle meg som vanlig. Jeg satt alene i kantina og var taus i klasserommet. Mamma ringte hver dag, og hver dag løy jeg og sa at alt var bra.

 

Lørdag formiddag reiste jeg på kjøpesenteret. Jeg hadde med meg sju hundre kroner i lommeboka. Problemet var at jeg visste ikke hva som var på moten, men jeg hadde en idé. Jeg fulgte etter to jenter fra trinnet mitt som jeg kjente igjen. Jeg så hva slags klær de så på, og hørte hva de sa var fint og hva som ikke var fint. Jeg fulgte også med på hva de kjøpte, og etter de var reist, begynte jeg å prøve klær. Jeg fant en genser som jentene hadde stått og sett på, og som en av de hadde kjøpt. Jeg kjøpte genseren i en annen farge. I tillegg kjøpte jeg en lignende bukse som de hadde gått med. Da hadde jeg brukt opp pengene, og jeg reiste hjem.

 

Det ble ikke noe bedre på skolen. Alt ble bare verre for hver dag som gikk. Hver dag når jeg kom på skolen fikk jeg illsinte og irriterte blikk fra alle rundt meg. Jeg skjønte det ikke. Hvorfor var de sinte på meg? Jeg visste ikke hva jeg hadde gjort galt. Hadde jeg sagt noe feil? Kanskje det var på grunn av at jeg var feit. Hver dag etter skolen lå jeg gråtende på senga. Hver dag fikk jeg mer og mer lyst til å bli borte.

 

Jeg begynte å løpe. Jeg løp hver dag etter skolen for å klarne tankene og for å slanke meg. Jeg løp langs gatene og ut mot landeveien. Jeg mista faktisk noen kilo, men det hjalp ingen ting. De sinte ansiktene i klasserommet fortsatte, til og med læreren var stygg mot meg. Om blikk kan drepe hadde jeg blitt drept over hundre ganger nå.

 

Det var i dag jeg skjønte det. Jeg kom oppover trappeinngangen da jeg hørte noen si navnet mitt. Det var ikke til meg de snakka, det var om meg. Det var de samme jentene jeg hadde fulgt etter på kjøpesenteret, Mia og Sissel. De kasta et blikk på meg. Jeg stoppa og lytta. ”Der er den svartingen igjen”, sa Sissel. Hjertet mitt hoppa over et slag. ”Jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke bare kan holde seg unna oss, hun er skitten”, sa Mia. Jeg kjente tårene som pressa på, men ville ikke la de komme. Jeg gikk fort forbi de, kasta fra meg ranselen og sprang ut døra.

 

Jeg hører fortsatt hviningen etter bremsingen til lastebilen. Lyset blir sterkere, tankene blir klarere og smerten blir større. Jeg hører noen skriker i det fjerne, og deretter sirener. Så blir det stille.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish