Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
DommenSkriv ut Utskrift
Ikke døm andre før du blir kjent med dem.
Bokmål - NovelleForfatter:



Solen er plassert på himmelen, den blender en hver sine øyner. Den er sterk, allerede så tidlig. Den varmer ikke så mye enda, så en liten jakke på de tynne, små armene må til. I dag venter en ny skole på henne, i en ny by hun så vidt har begynt å bli kjent med. Byen er stor, menneskene er ukjente. Det skremmer henne.

 

Byen de flyttet til er større enn den forrige, menneskene er flere. Psykologen mente det ville være bra for henne, flytte til en annen by. Starte på nytt. Gjøre alt som hadde hendt, litt lettere. Selv visste hun at uansett hvor de dro, ville hun alltid være annerledes enn de andre.

 

Ida vet at skolen som venter henne, er større. Tanken på alle kommentarene, alle blikkene, den skremmer henne. Hun skal begynne i fjerde klasse, hun gruer seg til det som venter henne.

 

Turen til skolen er lang, hele tiden er blikket plassert på omgivelsene. En hest, så stor, så vakker. Han ser så fri ut der han løper. Plutselig er han ute av synet. Nå en liten båt, utpå vannet, flyter i takt med bølgene. Den forsvinner ut av synet, på samme måte som hesten.

 

De er fremme. Bygget som møter dem er stort. Moren ser på den lille jenta si, hvor hun kan se to øyne fylt med redsel. Moren legger hånden rundt Ida sin. De går inn. Ida ser tilbake mot parkeringsplassen. Selv om den er stor, er det likevel ikke plass til alle bilene. Da hun retter blikket fremover igjen, er de inni bygget. Det ser ikke like stort ut nå, som det gjorde utenfor.

 

En mann kommer for å møte de, han håndhilser på dem begge. Før han viser dem rundt. Det er nesten ingen på skolen nå, men Ida har mest lyst å løpe der i fra.

 

Etter en rask omvisning er de i klasserommet Ida skal gå i. Store lyse vegger, to store vinduer, blomster i vase. De mange tegningene på veggene gir liv til rommet. Moren setter seg foran prinsessen sin, hun tørker en liten tåre fra kinnet hennes. Gir henne en god klem, før hun forsvinner ut døren. Nå er Ida på egenhånd, hun er alene i et nytt, ukjent miljø. Hvor hun ikke vet hva som venter henne. Hun kan se for seg alle de andre komme løpende inn døren, hvor de stopper opp da de får øye på det nye ansiktet. Blikkene som vil møte henne, stirre på henne, dømme henne.

 

Øynene vendes mot døren, så mot klokken. Den går sakte. Tilbake i døren ser hun et kjent ansikt, det er storebror. Hun reiser seg fra pulten, han kommer mot henne. Armene hans omfavner henne, hun føler seg alltid trygg da. Han hvisker til henne at hun kan gå når hun vil, eller at han kan sitte ved pulten hennes. Hun klemmer hånden hans godt, før hun slipper den. Storebror ser på henne med et rolig blikk før han forsvinner ut døren igjen. Bare få minutter etter så kommer de andre elevene inn. Ida sitter på pulten sin, holder blikket på pulten, så på de andre. Hun møter blikkene deres, de er skarpe, dømmende. Akkurat som hun trodde.

 

Første timen er lang, hun kan føle blikkene som en kniv i ryggen. Bak henne kan hun høre noen som ler smått, de ler av henne. Hun tviler ikke. Tårene presser på i øyekroken. Hun holder dem tilbake. Blikket borrer seg til den tikkende klokken. Der. Første friminutt står for tur. Sittende ved pulten venter hun til alle har gått ut. Som helt fra første stund, stirrer de enda. Folk dulter borti henne, hun er overbevist om at det er med vilje. Noen ler i det dem går forbi, andre hvisker. Hvisker til henne, om henne. Eller til hverandre. Hun gjør ikke noe tilbake, hun står der. Tar i mot. Tårene presser på enda sterkere. Av redsel løper hun ut i gangen, hun løper forbi storebror som kommer bortover gangen. Han kan se frykten lyse i ansiktet hennes, tårene som renner nedover kinnet hennes.

 

Neste dag er ikke Ida på skolen. Ingen sitter på pulten hennes. Den er tom. Ingen blyant, ingen viskelær. Klassen kommer inn. På hver pult får de øye på en lapp, alle lappene er like. Alle lappene er avis utklipp, en nyhets artikkel. De får ikke tid til å lese den, før storebroren til Ida kommer inn døren. I hendene holder han den samme lappen de andre har. Han holder den godt i hendene. «Lær dere å kjenne et menneskes indre, før dere dømmer det ytre. Personen bak arrene!» sa han bestemt. Elevene ser på lappene. «10 åring reddet bestevenn fra døden, ble merket for livet.»




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish