Hele kroppen min verket. Jeg kunne kjenne det innerst i beinmargen min, som om beina mine var fylt med små glødende kullbiter. Jeg åpnet øyene mine, og studerte omgivelsene mine gjennom det oppskrapede glasset i hjelmen min. Rommet jeg lå i, var i en lastebil. Lasterommet var helt tomt med unntak av et medisinskrin på veggen, og en kasse med Coca-Cola som sto i hjørnet. Gjennom et hull i taket strømmet det inn et svakt, grått lys med en sykelig grønntone. Og rundt meg lå det nesten tjue misformede kropper. Døde, alle sammen.

Jeg prøvde å reise meg, og fikk tak i en kant på veggen, slik at jeg kunne støtte meg opp. Anstrengelsen gjorde meg svimmel, og en bølge av kvalme skylte over meg. Jeg førte hånda mi opp til siden av hjelmen og aktiverte displayet ved å trykke på en knapp. Glasset i hjelmen min lyste opp, og en rekke symboler kom til syne. Hvis jeg noensinne hadde hatt et håp, mistet jeg det nå. De fleste innebygde systemene i vernedrakta var defekte, oksygentanken var tom, hvilket betydde at jeg pustet inn halv-filtrert luft fra utsiden, som var full av kjemikalier. I tillegg var fisjonsbatteriet mitt nesten utladet. Men det aller verste var strålingen. Jeg hadde blitt utsatt for en enorm mengde radioaktiv stråling, som selv ikke drakta mi, som var laget for å motstå stråling, var i stand til å blokkere ute. Hvis jeg hadde gitt noen en klem nå, hadde det vært nok til å påføre dem kreft, noe systemet mitt informerte meg om at jeg var i ferd med å utvikle selv. Jeg så på datoen. 18. september 2046. Sist gang jeg sjekket var det den 13. september, samme dag som de første bombene traff.

<<<(=o=)>>>

Det hele hadde utviklet seg enormt fort. Den 3. verdenskrig hadde resultert i at flere land hadde utslettet hverandre, men det var ikke over enda. Etter at Nord-Korea bestemte seg for å tilintetgjøre Russland, hadde Russland sendt et motangrep så snart de oppdaget at raketten var på vei. Dette førte til at de ustabile forholdene mellom alliansene brast, og snart vrimlet det av interkontinentale atomvåpen i atmosfæren.

Samme dag var jeg med på å transportere krigsfanger til en fangeleir utenfor Oslo. Jeg skulle passe på fangene under selve transporten, og hadde derfor fått utdelt en av de nye vernedraktene i forsterket karbonfiber, som hadde bevegelige deler og et innebygd diagnose- og kommunikasjons-system, som originalt var utviklet for soldater som kjempet i radioaktive områder. Vi hadde ikke rukket å komme mye lengre enn en kilometer fra byen, da raketten traff Oslo sentrum. Det første tegnet på at den hadde truffet, så jeg i form av et kraftig lysglimt, etterfulgt av en enorm sopp-sky. Noen sekunder etter fulgte et kraftig drønn som slo meg hardt i brystet. Jeg klarte akkurat å stavre meg bort til vinduet av skuddsikkert glass i tide, til å se sjokkbølgen. Den virvlet opp blader, jord og støv, og jeg kunne tydelig se at den kom mot oss i en voldsom fart.

Da sjokkbølgen traff fangetransporten, ble den kastet av veien, som om den var laget av papp. Den roterte voldsomt i lufta, og fanger ble kastet mot veggene og hverandre. Lastebilen landet nesten femten meter unna veien, og da den traff bakken, ble alle som befant seg i lasterommet slengt i veggen med enorm kraft. Minst halvparten av fangene omkom i krasjet, og de som ikke gjorde det, ble kraftig skadet. Selv slapp jeg unna med bare et par brekte ribbein, og jeg lovpriste de som hadde laget drakta for at jeg ikke hadde tatt større skade.

Men det verste var ikke over enda. Etter sjokkbølgen kom strålingen, kjemikaliene, varmen og døden. På relativt kort tid ble lasterommet forvandlet til en bakerovn, mens lufta fyltes med kjemikalier og støv. På dette tidspunktet ga systemet meg beskjed om at lufta var ekstremt farlig, og drakta byttet fra luftfilteret til den innebygde oksygentanken. Til tross for at jeg ble vernet for de livsfarlige kjemikaliene, og det meste av varmen, var ikke beskyttelsen min nok til å sperre ute den enorme mengden med dødelig stråling. Den angrep organene mine, festet seg til skjelettet mitt og muterte kroppen min gradvis, sakte men sikkert.

Rundt meg lå de uheldige fangene som hadde overlevd krasjet, og vred seg i smerte, mens de utstøtte forpinte hyl. Jeg kunne ikke forestille meg hvor vondt det måtte være for dem å kjenne de livsfarlige stoffene ødelegge dem fra innsiden. Hvordan de opphetede metallplatene i lasterommet måtte svi mot den bare huden deres, og selv ikke jeg ble utsatt for den samme umenneskelige mengden stråling som dem. På ganske kort til, hadde mange av dem allerede utviklet mutasjoner, og det så nesten ut som om noen hadde gjort huden deres om til smeltet voks, for så å la den størkne.

Selv lå jeg der, ute av stand til å røre på meg, som en levende død. Det var ingenting jeg kunne gjøre for fangene, og jeg var nødt til å ligge og høre på smerteskrikene deres i flere timer, helt til den aller siste av dem mistet livsgnisten. Rett før han døde, så han meg dypt inn i øynene. De var ikke fylt med redsel slik som de hadde vært tidligere, men tvert imot med resignasjon, og mannen virket lettet over å skulle dø. I ettertid har jeg forbannet meg selv for at jeg ikke var i stand til å skyte dem, slik at jeg kunne ha endt lidelsene deres.

Ikke lenge etter at det ble stille i lasterommet, merket jeg en overveldende tretthet sige over meg. Jeg prøvde å holde meg våken, men mørket tok overhånd, og en kort tid etter gled jeg inn i en drømmeløs søvn.

<<<(=o=)>>>

Jeg åpnet bakdøra til lastebilen, og trådde ut av den. For første gang etter eksplosjonen, fikk jeg se verden utenfor. På bakken lå det et tykt lag med aske og støv overalt. Rundt meg hadde alle trærne mistet bladene sine, og mange av dem var allerede døde, med forvridde grener. Himmelen var dekket av skyer, og de slapp kun gjennom et svakt diffust lys, med et sykelig grønnskjær. Et kontinuerlig regn av aske, støv og atomavfall falt som snø fra oven, og det som en gang hadde vært Oslo sentrum, var nå blitt til ruiner. Jeg kunne ikke se det, men jeg visste at i midten av ruinene, lå det et enormt krater, hvor det fortsatt steg opp mengder med røyk.

Og i alt dette kaoset, følte jeg en enorm tomhet. Hva skulle jeg gjøre? Var det andre overlevende? Jeg sjekket systemene mine igjen. Jeg hadde bare tjue minutter igjen med strøm. Uten noe bedre å gjøre, skrudde jeg på radioen min. Hvis det var andre overlevende, håpet jeg at noen av dem ville sende ut et nødsignal. Så begynte jeg gradvis å gå gjennom de forskjellige frekvensene.

Etter ett kvarter hadde jeg bare fem minutter med strøm igjen, og jeg hadde enda ikke funnet noe signal. Desperasjon grep meg. Jeg begynte å puste fortere, og panikken vellet opp i meg. Jeg skrek så høyt jeg kunne. Jeg slo til lastebilen, forbannet krigen, forbannet alt. Til slutt gråt jeg. Hvis noen hadde vært her nå, ville de sett en voksen person ligge på bakken og gråte i en drakt som kunne vært hentet ut av hvilken som helst science-fiction film. Jeg antar det måtte ha sett ganske tåpelig ut.

Plutselig hørte jeg en lyd. Den kom fra hjelmen min. Jeg kikket på skjermen, og så at radioen min hadde oppdaget et signal. Lyden var kraftig forstyrret, men det var fortsatt mulig å få med seg hva som ble sagt

“Dette er… *sprak*…ser etter andre overlevende… *sprak* …kan kontaktes… *sprak* …frekvens en-tre-sju-komma… *sprak* …jeg gjentar… *sprak* …komma-åtte. Dette er Vega-“. Meldingen ble gjentatt om og om igjen, men personen i den hadde nevnt en annen frekvens. Jeg så på batteritiden. Tre minutter. Uten å somle aktiverte jeg radiokommunikasjonen i drakta, og la inn frekvensen. Jeg krysset fingrene, og håpet på at det ville fungere.

“Hallo? Er det… *sprak* … noen der?” hørte jeg noen si i andre enden. Hjertet mitt hoppet nesten over ett slag av ren glede.

“L- lever du?” spurte jeg med skjelven stemme.

“Gjett om! Og det gjør… *sprak* …tydeligvis du også! Jeg trodde ikke det var andre enn meg som overlevde katastrofen!” sa den andre personen entusiastisk. Jeg så på batteriet igjen. To minutter.

“Jeg har ikke mye tid igjen” begynte jeg. “Gi meg GPS koordinatene dine, og forbli hvor du er. Så finner jeg deg. Hvis vi to overlevde vil det sikkert være flere”.

Snart hadde personen, som viste seg å hete Vegard, gitt meg koordinatene sine, og jeg fikk akkurat sjekket hvilken retning det var, før batteriet døde. Så forsvant skjermen, og luftpumpen stoppet. Jeg tok tak i hjelmen, åpnet låsen som holdt den på plass og løftet den av hodet mitt. En lett bris lekte med håret mitt, og jeg pustet dypt inn, til tross for kjemikaliene i lufta.

Før jeg satte avgårde gikk jeg inn i lastebilen igjen. Uten å trå på noen av de døde, kom jeg meg bort til medisinskapet. Jeg åpnet det, og tok ut det som var av medisiner. Noen av dem tok jeg med en gang, for å lindre en del av smerten, mens jeg sparte resten til senere. Deretter åpnet jeg kassen med cola, og puttet så mange bokser jeg fikk plass til i en bag jeg hadde funnet i førerhuset. Til slutt åpnet jeg en selv. Den inneholdt garantert enormt mye stråling, men etter de enorme mengdene jeg hadde blitt utsatt for, ville det nok ikke gjøre noen stor forskjell til eller fra, så jeg helte den innpå. Brusen føltes helt fantastisk da den rant ned gjennom halsen min, og jeg følte meg mye kvikkere og friskere enn det jeg hadde gjort på en god stund.

Så gikk jeg ut av lastebilen igjen. Tok et lite blikk tilbake på den, før jeg satte kursen mot stedet hvor Vegard ventet på meg. Mens jeg gikk, begynte det å snø ordentlig, og bakken som tidligere hadde vært helt grå, ble nå dekket av et hvitt lag. Og inni meg, kunne jeg kjenne håpet stige.