Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Ord, et helvete som grorSkriv ut Utskrift

Novelle skrevet på tentamen. Kommenter gjerne! :-) Er klar over noen dårlige setninger ol, menmen.

Karakter: 5+ (bokmålstentamen, 10. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Hun gråt. Emma satt i hjørnet bak skolen og gråt. Det lange brune håret hennes hang over ansiktet, og dekket alle de tusen tårer som fosset ned i fanget hennes. Maskaraen og eyelineren trillet over de triste smilehullene hennes, og videre nedover halsen. Hun hadde aldri følt seg så alene før, aldri. Hvorfor måtte dette skje akkurat henne?

 

Hun hadde sittet der en god stund nå, og ikke kom hun til å gå tilbake til klassen på en stund heller. Hun ville stikke av, rømme fra alt og alle. Ingen skulle få se henne noe mer. Da skulle alle de idiotene, som aldri greide å holde skjeft, få tenke seg om. De skulle få kjenne på en ekkel følelse av å ha ødelagt livet hennes, livet til en jente på 17 år.

 

Det begynte å bli kaldt ute, og vinteren nærmet seg. Hun stirret ned i den usle gresstubben som sto noen få meter unna. Den var nesten helt hvit. Ikke hvit av snø, men av små froststjerner tett i tett. De hvite stjernene holdt nærmes omkring hverandre, og var der for hverandre. Enn om bare noen kunne ha kommet og holdt rundt henne. Holdt rundt henne og sagt at alt skulle ordne seg, at alt skulle bli bra igjen. Hun hadde virkelig trengt en skulder å gråte på nå, men ingen hadde kommet enda.  Ikke enda, og ikke kom det til å komme noen heller.

 

De i klassen hadde sikkert ikke lagt merke til at hun var borte engang, de var alt for opptatte at å snakke stygt om henne. De gikk løs på de som ble sett på som svakere, eller mindre verd enn dem selv. De trodde de kunne styre verden med å oppføre seg som idiotiske drittunger. Drittunger som bare skulle rakke ned på slike som henne. Og læreren det var en idiot det også. En lærer skulle liksom gripe inn når noen ble mobbet, eller plaget. Men ikke denne læreren. Han bare satt fremme ved kateteret og slurpet i seg kopp etter kopp med kaffe, mens han levde i sin egen verden med erotiske noveller fra ’’Vi menn’’.

 

Alt var bare dritt, syntes Emma. Hun ville så gjerne finne noen å snakke med. Noen som forsto henne, sa positive ting, og som ville tørke tårene hennes. Men i stedet satt hun der alene og gråt, mens hun tenkte på alle de stygge kommentarene hun måtte leve med.

 

Fingrene og leppene hennes var blitt blåe og tørre. Skinnene var røde og hadde forfrosset seg. Skinnene så ut som sprukne tomater med svarte bekker nedover seg. Tårene hadde nærmest frosset til is de også, og hun måtte røre på seg snart. Hvis ikke kom hele hun til å fryse fast i grusen, helt alene.

 

Hun reiste seg forsiktig, så seg omkring. Greinene hang en mil nedover mot stammen, de så nesten triste ut dem også. Bladene var dødfrosne og lå som døde lik på bakken. De hadde krøllet seg sammen for å prøve å holde på varmen lengst mulig, men det var for sent. Himmelen hadde fått en dødsdom over seg. Den var mørk med svarte skyer tett i tett.

 

Hun ristet løs på armer og ben for å få blodet til å strømme ut fil fingrene igjen. Hva skulle hun gjøre nå? Ikke kunne hun gå hjem for der satt bare den stusselige faren hennes med en vodka flasken i den ene hånden og øl i den andre. Ikke kunne hun gå tilbake til klassen, for der kom de til å se at hun hadde grått, og kom derfor til å mobbe henne enda mer. Hun hadde ikke engang en eneste venn å søke tilflukt hos.

 

Alle hatet henne. Hun var hatet av alle, men viste ikke hvorfor. Alle kom med stygge og nedvergende ord til henne hver eneste dag. Hvorfor måtte all denne elendigheten omgå henne? Hvorfor måtte all motgang treffe henne?  Hva var vitsen med å grave henne lengre og lengre ned?

 

Alle de stygge ordene lagde større og større spor inne i henne. Snart ville hun være gravd bort innvendig. Hun greide ikke dette lengre. Noe måtte skje, og det fort.

 

Hun bestemte seg for å prøve å stikke av. Hun prøvde å løpe ifra det vonde. Ikke at hun trodde det skulle hjelpe, men noe måtte hun gjøre. Hun løp og løp, forbi prix, der hun stadig ble kalt tjukka og stygge alkisdatter. Hun prøvde å løpe fortere. Løpe fortere fra alt. Hun var kommet til kinoen, ved hovedveien. Der det ofte var noen som lettet på skjermen på mopedhjelmen deres og ropte, ’’ Hopp ut i veien da stygga, ingen som ønsker deg levende uansett!’’. Hun begynte å gråte igjen, bare tanken på alle de stygge kommentarene etset henne opp innen ifra.

 

Emma ville bare forsvinne, bli helt borte. Miste all sans for følelser, sorg, hat og fortvilelse. Hun hadde slitt med selvbilde og tankene om seg selv i flere år nå. Det ble heller ikke noe bedre med alle de grottene som var blitt grav inne i henne heller.

 

Det hele startet da moren hennes døde i en bilulykke for noen år siden. Emma og hennes eneste bestevenninne var på tur hjem ifra skøytebanen, da en stor trailer kom brasende inn i siden på bilen deres. Den kremerte bilen til de grader, og moren og bestevenninnen ble klemt i hjel, under ulykken. De to som faktisk brydde seg om Emma var døde, alt hun hadde var borte på noen få sekunder. Alt var helt borte.

 

Det var alle minnene fra ulykken som gjorde Emma så sårbar. Minnene fra ansiktsutrykket til venninnen i det hun døde fra henne. Idet traileren braste mot dem, og klemte moren bak mot Emma, og det utartet seg til et blodbad. Alt hun håpte på, elsket og levde for var borte. Det bare rant bort mellom fingrene hennes, uten at hun kunne gjøre noe.

 

Emma hadde blitt et enkelt bytte, et bytte for de som ville rakke ned på andre. Hvorfor de ville rakke ned på andre viste hun ikke, men det måtte være for å fremheve seg selv. Ikke nok med at hun hadde mistet sine nærmeste, men i tillegg skulle de helvetes elevene fra VG2 begrave henne i dritt. Begrave henne i stygge ord, som det ikke skulle være mulig å overleve. I hvert fall ikke i lengden. Stygge ord som rakket ned på alt som var mulig å rakke ned på. Utsendende, personlighet og familie, rett og slett alt.

 

Emma var blitt andpusten av all den løpingen og tenkingen, men heldigvis var hun snart ute av byen. Ute av helvetes by. Der alt hun hadde var blitt sandkorn gjemt i ørkenen. Alt var blitt et rent helvete uten like. Hun viste ikke at noen ord, kunne grave henne enda lengre ned, når hun selv følte hun hadde nådd bunnen for lenge siden. At ord, fra noen hun viste var noen idioter, fikk lov til å ødelegge henne totalt. Fikk lov til å ta overhånd over livet hennes, fikk styrt tankene hennes, og ødelegge alt. Absolutt alt.

 

Hva skulle hun gjøre nå? tenkte hun. Hun var kommet til enden av byen, og alt hun ønsket var å få tilbake sitt gamle liv, og sin gamle hverdag. Hun så opp på himmelen igjen, den var blitt enda mørkere og tristere. Hun tenkte på den lyseblåe himmelen gjemt bak de fulle skyene. Hun så på himmelen, som om den skulle være en mur som stengte all kjærlighet, håp og lykke langt borte fra henne. Det føltes ut som om hun hadde nådd helvete uten å være død.

 

Det var blitt bitende kaldt, og Emma som hadde rømt fra klassen full fart, hadde ikke på seg mer enn en tynn genser. Det var ikke tid til å stanse, det var ikke lenge igjen til at kulda tok henne. Hun sto ovenfor to valg, to valg som betydde alt. Ingen av alternativene var spesielt muntrende, eller ville gjøre alt godt igjen. Men hvem av dem ville gjøre minst vondt. Skulle hun snu, og dra tilbake til skolen? Hvor hun kom til å få et drøss med enda eklere ord over seg. Eller skulle hun fortsette å løpe? Hva som kom til å skje da viste hun ikke? Men noe verre kunne det vel ikke bli.

 

Tennene hennes skalv mot hverandre, fingrene hennes hadde gått fra å være blå, til å bli lik hvite. Hun hadde ikke klær, mat eller håp nok til å overleve ute i denne kulden. Hun viste det kom til å begynne å snø snart, og at hvis hun fortsatte bort fra byen ville hun komme nå en skog uten ende. Hun spurte seg selv opptil flere ganger om hva som var verst. Fortsette et helvetes liv, eller prøve noe nytt.

 

Emma så seg bak på byen. Tenkte på alle de ordene og kommentarene som hadde satt spor inne i henne. Spor som aldri kom til å herdes, eller bli bra igjen. Hun la hånden si på hjertet og ropte av full hals, ’’ helvetes by, med djevelen som overhode. Jeg kommer aldri tilbake!’’. Hun snudde seg og tok et skritt til ut ifra byen. Hun skulle aldri komme tilbake. Aldri.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish