Det passer meg riktig dårlig at bilen er borte. Jeg er på vei til en avtale angående en jobb, jeg trenger en jobb, og penger, som alle andre, og skal til stedet som kan være den fremtidige jobben min og da også hele resten av fremtiden min altså, som jeg ikke engang vet helt sikkert hvor ligger, og veibeskrivelsen ligger i bilen, var i bilen da jeg parkerte, jeg satt og så på den mens jeg hørte slutten på radioprogrammet om forskeren som var ugrei mot musene sine. Og jeg la merke til, på tross av at radioen altså durte og gikk, at gaten med bensinstasjonen begynte i ingenmannsland. Og jeg har knapt med tid, som vanlig kan man kanskje si, selv om det fins godt med eksempler på at jeg har hatt god tid, eller i hvert fall nok tid, til og med tid til overs enkelte ganger, til overs, tenk det, tid som jeg har kunnet bruke helt på meg selv, mellom slagene, så å si, men nå er situasjonen den at jeg har knapt med tid. Det ville ha gått med et nødskrik dersom bilen hadde stått her, og når den nå ikke står her, kan jeg omtrent bare drømme om å komme frem i tide.

 

Den avtalen som kan forandre livet mitt. Kanskje bare ved noen få ord. Nå kommer det aldri til å skje, fordi jeg ikke kan dra dit. Tidsfristen er snart ute, og hele greia vil bare bli helt meningsløs.

Bilen er borte og her står jeg igjen, igjen alene. Bare nesten alene, den unge mannen med den fettete brune hårsveien og solbrunt ansikt står jo fortsatt inne bak kassa i den nedslitte bensinstasjonen. Bensinstasjonen ja, skulle jo ikke kjøpe bensin engang. Måtte bare spørre om et stedsnavn som veibeskrivelsen ikke hadde vært helt klar på. Nå ligger den kjære veibeskrivelsen i bilen, som er borte, sikkert borte for alltid. Det er vel sånn med biler når de blir stjålet, de blir borte for alltid. Siden den aldri kommer tilbake kan jeg vel bare gi opp. Den store gule åkeren på motsatt side av den lille veien svaier forsiktig frem og tilbake og soler seg under den skyfrie himmelen. Jeg trasker på de utslitte grå conversene mine bort til der hvor bilen min en gang sto parkert. Støvet som blir dratt opp i lufta når føttene mine subber i asfalten gjør at jeg må nyse.

 

- Hvorfor?, roper jeg hjelpeløst ut i lufta til den skinnende kula på himmelen som etterlater seg varmebølger på landeveien som ender i horisonten.

 

 Gutten i kassa snur seg og ser ut av et vinduet, som sikkert har blitt pusset samme dag til ingen nytte. Han møter blikket mitt, snur seg tilbake og prøver å ignorere meg. Jeg snur meg med ryggen til ham og betrakter omgivelsene. Et lite veiskilt litt lenger borte på landeveien viser veien til de tre lokalene som sikkert er det eneste som finnes her. Hvis jeg hadde svingt til høyre i krysset hadde jeg ifølge skiltet sannsynligvis havnet på et lite gatekjøkken. Navnet på gatekjøkkenet er helt umulig å lese, ettersom de svarte bokstavene er helt falmet og tre av de også er blitt slitt bort. Hvis jeg hadde fortsatt å kjøre rett frem hadde jeg kommet til et lite bilverksted og hvis jeg fortsatte enda lenger ville jeg kommet til havet. Skiltet viser også at hvis jeg hadde valgt å kjøre til venstre ville jeg havnet der som jeg står nå. Esso står det nederst på skiltet og en pil peker mot der jeg befinner meg. Burde kanskje tenke på å prøve å få tilbake min dyrebare bil, men hva er egentlig poenget? Den er sikkert stjålet og da vil den vel forbli stjålet.

 

Jeg setter meg ned i skyggen av veggen på bensinstasjonen. Jeg lener meg mot et gammelt punktert trailerhjul som ingen har tatt seg bryet med å flytte.  Jeg snur på hodet å ser inn gjennom vinduet igjen. Gutten har nå funnet frem ipoden sin og beveger seg i takt med musikken samtidig som han feier gulvet. Han danser forbi en bok som ligger oppslått på disken. Da jeg var borte ved kassa i stad for å få forklart veien så jeg at det var en skolebok. Da han hadde sett at jeg kikket på den fortalte han at han jobber her på bensinstasjonen mens han ventet på å kunne dra.Reise bort fra dette stedet. Da var det viktig at han fikk bra resultater, så her var det bare å lese så mye som mulig hadde han sagt ganske dystert. Det han ventet på var vel bare å få et bra resultat og så kunne dra herfra, kunne dra videre, videre i livet. Så nå er vi begge to litt fanget her, begge venter på en måte å kunne reise videre, oppnå noe mer. Hans hjelp ligger på det bordet, mitt hjelpemiddel har akkurat blitt borte. Jeg undrer fortsatt på hvordan den bare kunne forsvinne. Jeg hadde parkert , hadde ikke rukket å få med meg helt hvor jeg parkerte en gang. Jeg hadde ikke så god tid. Jeg parkerte ivertfall ikke ved en bensinpumpe, det er jeg sikker på, så det var kanskje noen som trodde at bilen ikke var i bruk. Jeg hadde gått med raske steg inn i bensinstasjonen. Overraskende nok var det en ung jente foran meg i køen, alderen var vanskelig å si ettersom hun hadde store svarte områder rundt øynene og det kullsvarte håret hang over halve ansiktet. I motsetning til den solbrune gutten var hun svært blek. Ettersom jeg ikke ville sløse med tiden gikk jeg en tur på do og tenkte at når jeg kom tilbake hadde hun sikkert dratt. Hun hadde ikke dratt. Da jeg kom tilbake sto hun der fortsatt. Jeg vil ikke gå å lytte på andres samtaler, så jeg tuslet bort til vinduet i motsatt ende av bensinstasjonen. Samtidig som jeg hadde plassert meg bak en hylle med godteri tittet jeg ut. Den mørkegrønne Forden, som er av eldre modell, står der alene midt i solsteken. Bilen min står der uten noen andre biler til å holde den med selskap. Den svartkledde jenta har sikekrt gått langt siden hun sikkert ikke har noen bil. Jeg titter opp igjen og hun står der fortsatt. Viten i taket suser og bråker og gjør at jeg ikke kan høre noen ting om hva de prater om, men det virker som om hun hele tiden skal spørre om kvaliteten på mange forskjellige varer. Gutten virker litt irritert, men prøver å vise seg fra sin hjelpsomme side. Jeg bestemmer meg for å la være å mase. Har jo ikke så utrolig dårlig tid.  

 

Jeg går litt rundt og ser i hyllene og legger merke til en eske med verktøy på tilbud. Alt som disse kunne brukes til, bilen min kunne jo blitt nesten som ny med alt dette utstyret. Hvis jeg bare hadde kunnet mekke biler hadde jeg nok kjøpt hele esken. Jeg ser nøye på hvert og ett av de forskjellige delene. Jeg synker ned i mine egne tanker. Lyden av vifta igjen en stund senere gjør meg oppmerksom på at summingen av de to stemmene er borte. Jeg spaserer bort til disken og venter. Jenta har dratt. Fem sekunder etter viser gutten seg igjen bærende på en kasse med varer ut fra lageret, ser meg og prøver ikke helt å skjule hvor mye han misliker å være her. Jeg spør han høflig om veibeskrivelsen, han tenker seg om og begynner å svare da jeg ved en tilfeldighet snur hodet mitt og ser ut på parkeringsplassen. Ensomheten ved at det ikke sto noen biler der unntatt Forden er blitt tatt bort, nå er det helt øde. Jeg løper ut, blir stående og mister bevisstheten.

 

Ryggen min er vond da jeg våkner etter å ha sovnet med den lent mot det punkterte hjulet. Sola har senket seg litt på himmelen og lyden av sirissene som spiller er blitt litt sterkere. Jeg sitter ikke lenger i skyggen og de varme strålene blender meg. Burde kanskje kjøpe meg noen solbriller. De få kontantene jeg har i lomma holder ikke til stort. Lommeboka ble liggende i bilen, det ble mobilen også. Jeg burde nok kanskje avgi en beskrivelse av jenta eller noe til politiet, men hva er poenget? Bestemmer meg kanskje for å tro på kjebnen. Gutten som nå har tatt på seg en rød caps, sitter dypt konsentrert og leser, fast bestemt på å komme seg videre. Øynene mine hviler på et parkering forbudt skilt samtidig som jeg bestemmer meg for å bruke resten av pengene mine på vann. Mange flasker med vann, eller bare to kanskje. Vil jo ikke dø på veien heller. Har funnet ut at jeg må gå, jeg må klare å kjempe meg videre, jeg har jo vann, man klarer å overleve en stund på vann, ivertfall to, tre dager.

 

Jeg betaler for de tre flaskene og tar imot handleposen som han rekker over disken.

 

- Lykke til med skolearbeidet da, sier jeg fornøyd.

- Jo, takk. Lykke til med den greia di også, svarer han enkelt.

 

Dette var avkjedsordene til en som jeg ikke kjente og mest sannsynlig aldri kom til å se igjen. Jeg gikk ut på veien og kastet et blikk på veiskiltet som sto der fortsatt i like sørgmodig tilstand. Jeg gikk sakte bort til det og leste. En veps begynte å summe rundt hodet mitt og gjorde at jeg mistet konsentrasjonen. Havet, høres fint ut, båter også. Tenk å kunne reise over havet, så fantastisk. Jeg begynner å gå, sakte. Går nedover landeveien, lenge. Går forbi noen kuer, en liten skog, og et bilverksted. Et bilverksted med en del biler utenfor. Går forbi bilverkstedet med den svarte kranbilen med en grønn Ford hengende bakpå. Drikker vann og går videre fremover.