Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Samfunnets tvangstrøye (Amalie Skram)Skriv ut Utskrift

Oppgaven var å skrive et essay med utgangspunkt i Solveig Aareskjolds kronikk "Amalie Skrams tvangstrøye". Den kan du lese her: http://www.dagbladet.no/kronikker/960822-kro-1.html

Bokmål - EssayForfatter: Anonym



I «Amalie Skrams tvangstrøye» som ble trykket i Dagbladet 22. august 1996 skriver forfatter Solveig Aareskjold om hvordan man kan havne i en konflikt mellom å være fri og å følge samfunnets normer. Hun sier: «alle vil vera lykkelege, men ingen vil gi avkall på den koden dei er fanga i». I innlegget skriver hun om hvordan Amalie Skram kjempet mot dobbeltmoralen i samfunnet samtidig som hun snørte seg inn i trange korsett. «(…) ho ville så gjerne pusta fritt. Men ho ville ikkje ta av seg korsettet», skriver Aareskjold. Da Coco Chanel og andre designere på 20- og 30- tallet begynte å lage mer funksjonelle klær og tok avstand fra korsettet ble det sett på som en slags feminisme og en del av kvinnefrigjøringskampen. Var Amalie Skram selv en del av dobbeltmoralen hun skrev imot? Hun levde for over 100 år siden, men problemstillingen Aareskjold beskriver i innlegget sitt er kanskje aktuell også i dag.

 

I dagens samfunn blir vi hele tiden eksponert for det perfekte. Det et utrolig press fra reklame og andre medier. Alle vet at de som er vellykket er de samme som trener, spiser sunt og er slanke. De som har nok selvkontroll og energi til dette er de samme som kan klare lederjobber og høyt tempo i arbeidslivet. Du bør være en ressurssterk person som står opp tidlig for å rekke en tur i svømmehallen, spiser en balansert frokost, sykler til jobb, på veien er du innom barnehagen med ungene dine, du drikker «chai latten» din og er våken fra første minutt på jobb. Du spiser enten et grovt knekkebrød eller noen salatblader med kylling ved siden av til lunch, sykler hjem igjen og henter ungene etter en 9 timers dag i barnehagen, kommer hjem og lager en sunn middag, deretter drar du tilbake til jobb for et møte eller setter deg på hjemmekontoret og arbeider. Du er veltrent, slank, sunn og holder et høyt tempo. Men er du lykkelig?

 

For oss jenter er det vanskelig å noen gang bli god nok. Det er nemlig alltid noen som er bedre enn deg, og du sammenligner deg alltid med disse. Du er aldri slank nok og du får aldri nok «kvinnelige former». I det øyeblikket du når idealvekta di er det nye idealet å ha en stor cup-størrelse og fyldige lår. Du kjøper «super push-up bra» og kanskje noen strømpebukser med innlegg som gir fyldigere bakdel, men når du kommer på festen du har pyntet deg for innser du at de andre damene fortsatt er tynnere enn deg og har større pupper enn deg, og du blir aldri fornøyd. Til venninnene våre sier vi kanskje at vi er fornøyde med oss selv, at vi liker kroppen vår som den er og at ingen andre skal fortelle oss hvordan vi skal trene og spise. Allikevel teller vi kalorier og hopper på den ene treningstrenden etter den andre. Vi ser oss i speilet mens vi klyper i vakler og «lovehandels», og bedømmer hver millimeter av kroppen vår. I stedet for å lage en god middag vi kan nyte med familie eller venner veier vi salatbladene og regner ut hvor mye kalorier det er i måltidene. Vi burde kanskje finne en treningsform vi liker og er interessert i å drive med, men i stedet hiver vi oss på de nyeste timene på treningssenteret som alle lover en slankere, sterkere og mer smidig kropp. De samme ukebladene som skriver om hvordan man kan bli mer fornøyd og lykkelig publiserer nye slankeoppskrifter hver uke. Ved siden av artikkelen om hvordan man kan få et bedre selvbilde er det reklame for en plastisk kirurg som tilbyr første møte gratis. Dette er kanskje noe av den dobbeltmoralen Solveig Aareskjold skriver om i sitt innlegg.

 

Da korsettet gikk av moten kom slankehysteriet i stedet. Aareskjold skriver at i dag bærer man korsettet under huden og inne i sjela, og at kvinner ikke ønsker å bli frie fra denne tvangstrøya fordi det er her vi kan gjøre triumfer. Hvis det er slik i dag at den eneste måten å være vellykket på er å være tynn og har store pupper, da finnes det veldig mange mislykkede mennesker. Er det ikke feil at alle skal strebe etter det samme idealet, når vi alle er så forskjellige? At folk faktisk opererer seg for å forandre på utseende er et sterkt bevis på at det er noe galt med vårt fokus på utseende og idealmennesket. Hvorfor er det ingen som går foran og kjemper for at idealet må være å ha det fint med seg selv, i stedet for at idealt er å være fin i andres øyne? Vi er så kåte på oppmerksomhet og anerkjennelse at vi kanskje glemmer å ha kontakt med vårt indre. Det er viktigere at øyevippene er lange og stive og at klærne er siste mote, enn å ha det behagelig og godt. Jeg kjenner det på meg selv også, spesielt etter at jeg flyttet til byen. Det krever mot å gå utendørs i joggebukse eller uten mascara, men jeg prøver å utfordre meg selv til å gjøre det. Klimaet i Trondheim er ikke så veldig mote- og sminkevennlig. Heldigvis har jeg vokst opp på en liten plass hvor hva man gjør har betydd mer enn hvordan man ser ut. Barndommen ble stort sett tilbragt med lek i skogen. Vi hadde Barbie-dukker vi også, men det var ikke før jeg som ungdom lærte at proporsjonene hennes er unaturlige at jeg tenkte over hvor tynn hun faktisk er. Da jeg begynte på en større skole som 13 åring opplevde jeg for første gang å få kommentarer for vekta mi. Jenter som allerede var nedbrutt av presset fra samfunnet kom med kommentarer om lår og midjemål som førte til at jeg med vilje presset meg opp i vekt. Det er ikke hyggelig å alltid få høre hvor tynn og spinkel man er, og i den tiden hvor kroppen skal vokse blir man veldig bevisst på det om man har de minste puppene i venninnegjengen. Mens de som hadde litt «valpefett» slanket seg ville jeg som var spinkel opp i vekt. Ikke fordi jeg selv følte for å legge på meg eller å spise mer, men fordi andre fortalte meg at jeg var for tynn. En venninne av meg utviklet alvorlig anoreksi som tiåring, og er ennå ikke blitt frisk. Hun ble mobbet for å være lubben, og slanket seg til hun fikk hjertestans. Det må være flere enn meg som tenker at det er noe galt med samfunnet når en tiåring begynner å slanke seg til hun er nær døden, og etter åtte år ennå ikke er frisk fra spiseforstyrrelsen hun utviklet.

 

Det sies at spiseforstyrrelser ikke finnes i u-land. Hvis vi tar Maslows behovspyramide som et eksempel er det først når man er på topp og søker anerkjennelse og selvrealisering at man kan utvikle en spiseforstyrrelse. Hvis du er på bunn og kjemper for å overleve tenker du ikke på om hun jenta på reklameplakaten er tynnere enn deg. Å bruke penger på en brystforstørrelse er ganske fjernt om du så vidt klarer å betale for et sted å bo. Dette synes jeg tyder på at det er noe i det moderne vestlige samfunnet som har gått galt. Vi søker etter anerkjennelse på feil steder. Det å ha en trygg og god familie er ikke nødvendigvis et tegn på at du har lykkes. I hvert fall ikke hvis du er utrent eller lubben. Det å jobbe bak kassa på en dagligvarebutikk blir sett ned på. Om du ikke får studiekompetanse eller har en mastergrad har du ikke en sjans til å klare deg. Men hva skulle alle disse høyt utdannede, veltrente typene ha gjort uten dama bak kassa på butikken? Hvor hadde vi vært uten dem som velger yrkesfag på videregående og jobber som elektrikere, håndverkere og rørleggere? Det burde være større aksept for at folk slår seg til ro med et liv de selv er fornøyd med, i stedet for at alle hele tiden prøver å leve opp til samfunnets normer og krav.

 

For meg virker det som om vi trenger å jobbe litt mer verdiene våre. I min oppvekst har det alltid vært greit å være seg selv. Den lille gjengen fra bygda jeg har vokst opp i er en samling av under ti personer, som er vidt forskjellige og samtidig sammensveiset for livet. Vi drømmer om forskjellige ting, vi kler oss forskjellig og vi stemmer helt sikkert på forskjellige politiske partier. Allikevel er vi enige om at vi alltid vil vende tilbake til øya vi har vokst opp på for å være sammen med barndomsvennene våre. De trygge, gode folkene som tar oss for dem vi er, ikke dem vi prøver å være. Det er godt å ha et slik trygt fundament i livet, for jeg kan alltid være trygg på å ha noen der hjemme. Jeg vet at ikke alle har det slik. Det er ikke alle som vokser opp med holdninger om at det ikke er noe særlig forskjeller på jenter og gutter, at så lenge du løper rundt i skogen noen timer om dagen så er ikke slanking et tema, at du kan kle deg i akkurat hva du vil fordi du er barn og da skal du ikke tenke over mote og stil. Venninna mi som utviklet en alvorlig spiseforstyrrelse hadde vokst opp i et turbulent hjem med veldig lite stabilitet, som gjorde at hun ble usikker på seg selv og søkte anerkjennelse andre steder enn i hjemmet. Når man har en så lav selvfølelse at man ikke selv klarer å finne ut hva man kan være god på velger man kanskje å være god på det samfunnet ser på som bra. Hvis «bra» da er å være veltrent og tynn vil man jo strebe etter dette. Jeg skulle ønske «bra» heller kunne være å jobbe med noe man trives med, om det er som finansmann eller lastebilsjåfør. At man har hobbyer man trives i stedet for å hive seg på den nyeste trenden og late som om man liker det. At man er med og familie og venner man er glad i, i stedet for at man setter fra seg barna i barnehagen før 7 om morgenen og henter dem til stengetid klokka 17 om ettermiddagen.

 

Jeg tror absolutt Solveig Aareskjold har et poeng når hun sier at vi alle vil være lykkelige, men at vi ikke vil gi avkall på den koden vi er fanget i. Det kan virke som om vi tenker ganske likt som Amalie Skram kanskje gjorde for over 100 år siden. Vi prater om å forandre samfunnet og om å være frigjorte og moderne, samtidig som vi i fellesskap bidrar til å skape et bilde av det perfekte som i realiteten er ganske virkelighetsfjernt. Så lenge vi tror at det å oppfylle samfunnets ideal er det samme som å være lykkelig vil vi jo ikke kunne finne lykke i oss selv.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish