Oppgave om urettferdighet som litterært tema i «Dødslekene»-triologien til Suzanne Collins og «Gutten i den stripete pysjamasen» av John Boyne, samt om postmodernismen og om litterære virkemidler.
Skrevet i 10. klasse.
Innholdsfortegnelse
Oppgave 1, litterært tema
Oppgave 2, litterær periode
Oppgave 3, litterære virkemidler
Kilder
Oppgave 1 - Litterært tema
Temaet jeg valgte var urettferdighet. Jeg syns dette er et spennende tema som mange forfattere har skrevet om. Måten noen forfattere har skrevet om dette temaet på gjør noe med deg. Du føler på mange måter at du blir utsatt for uretferdigheten fordi forfatteren skriver bra. I de bøkene jeg leste fikk jeg virkelig opp øynene. Forfatterene bruker kjempe gode virkemidler og det gjør teksten kjempe bra.
De fleste i Norge vet heldigvis lite om dette, selv om «det er urettferdig» er nok en av de mest brukte begrepene. Hvor ofte har du ikke hørt et barn eller en ungdom bruke det som et argument i en diskusjon? Begrepet urettferdighet er veldig vidt og vanskelig. Urettferdighet blir brukt om små bagateller som er subjektive, som det å ikke få lov å dra på fest, som noen, eller kanskje mange, kan oppfatte urettferdig, fordi alle du kjenner skal dit, eller store viktige ting som sult, fattigdom, krig som oppfattes som er urettferdig helt objektivt sett. Moralske verdier som godhet/ondskap hat/kjærlighet er nært knyttet opp til begrepet rettferdighet eller det motsatte, urettferdighet. Sagt på en annen måte man kan si at det er urettferdig at noen blir forsøkt utryddet på grunn av rase som i «Gutten i den stripete pysjamasen» eller at noen blir undertrykt av andre som styrer som er tilfellet i «Dødslekene».
I Norge er ikke urettferdighet noe vi merker godt, men vi skal ikke langt før vi virkelig merker det. Russland, bare for å nevne et land, som Norge grenser til i nord, har vært mye preget av urettferdighet gjennom tiden. Du finner veldig mange bøker om dette. Dette kan være bøker som handler om at hovedpersonen ikke får lov å gå på en fest, noe hovedpersonen opplever urretferdig siden alle han kjenner skal dit. Det kan være bøker om drap, som for eksempel «Jakten på rettferdighet» av Marianne Vikås som har skrevet en bok om en jente som blir drept i London. Dette kan være bøker om alt som noen opfatter urettferdighet.
Jeg valgte å lese fire bøker. Det var «Dødslekene»-triologien til Suzanne Collins og «Gutten i den stripete pysjamasen» av John Boyne.
«Gutten i den stripene pysjamasen» finner sted under 2. verdenskrig. Den handler om Bruno som må flytte fra det store huset i Berlin, Tyskland og til et kjedelig hus på «landsbygda» sammen med moren, faren og søstreren Gertel som han gjennom hele boka bare kaller Et håpløst tilfelle. Bruno er sønnen til en tysk nazisoldat og dette er grunnen til at de må flytte. Bruno vil bli oppdager og det var grunnen til at han ikke ville flytte fra huset i Berlin. Det var stort og han kunne gå på oppgelsesferd i det. Det nye huset er ikke like stort som det gamle og det er ingen steder han kan oppdage. I tillegg kjenner han ingen der og det er et stort gjerde rundt hele huset, så han kan ikke gå utenfor det. Oppe fra det nye rommet sitt ser Bruno noe som han tror er en bondegård og han vil dit og leke med bøndene der borte. Han snakker med moren sin som synes dette er helt greit. Vi skjønner fort ut at dette ikke er en bondegård, men en konsentrasjonsleir, men dette vet ikke Bruno.
Bruno finner etterhvert et sted han kan komme seg ut av huset og gjerdet og drar på oppdagelsesferd. Han løper lenge i skogen og ser til slutt et nytt gjerde, men dette er det piggtråd på og strøm i. Innenfor gjerde ser han at det sitter en liten gutt, og uvitende som en liten gutt er begynner han å snakke til gutten som heter Shmuel. Han er jøde. Han har lært av læreren sin Herr Liszt at jøder er et folk som ikke er bra for menneskene og at det er en rase som må utryddes. Bruno mener selfølgelig at han har funnet den eneste snille jøden som finnes siden Shmuel er snill, han er bare litt rar siden han går i en stripete pysjamas hele dagen.
Bruno og Shmuel blir til slutt gode venner og Bruno besøker han ofte og tar med mat. En dag bestemmer de seg for at Bruno skal komme over på den andre siden av gjerdet for å hjelpe Shumel å lete etter faren sin som er blitt borte, så de graver en grop under gjerde, akkuratt passe stor til at en ni år gammel gutt kan krype under. De leter lenge etter faren til Shmuel, men etter en stund gir de opp. I det Bruno skal til å gå hjem blir de beordret til å masjere sammen med hundre andre. De går inn i et rom og de to guttene holder hender. Og der slutter historien.
I «Gutten i den stripete pysjamasen» blir urettferdighet tatt opp på flere måter. Både store urettferdigheter og små filleting. Det at det var krig var kjempeurettferdig. Konsentrasjonsleirene var jo et sted hvor det bare skjedde urettferdige ting. John Boyne har også fått med alt Bruno syns er urettferdig, som at han må flytte, dra fra vennene sine og besteforeldrene sine. Han forteller hele historien gjennom øynene til en liten gutt som er uvitende om alt som skjer rundt han. Dette gjør at alt er bare enda mer forferdelig.
John Boyne ble født i Dublin, Irland i 1971. Han har skrivd mange bøker og noveller. Han har motatt mange priser for skrivingen sin. For «Gutten i den stripete pysjamasen» har han vunnet to priser og den har solgt mer enn fem millioner kopier.
«Dødslekene» er en triologi som finner tid i en verden som ikke eksisterer enda. Handlingen foregår i det som en gang har vært Nord-Amerika, men som nå heter Panem. I den første boka blir vi kjent med hovedpersonen Katniss Everdeen som bor i Distrikt 12 med moren og søsteren Prim. Vi blir også kjent med Storm som har en stor rolle i livet til Katniss. Storm er Katniss bestevenn. De er sammen så ofte de har tid, og de bruker tiden på å jakte utenfor gjerde Distrikt 12, noe som er ulovlig. Vi møter Katniss, Prim, moren og Storm morgenen da de skal plukke ut to deltagere til et spill som heter dødslekene.
Dødslekene er et spill som har blitt lagd av de som styrer i Panem. Det er et spill som går ut på å drepe de andre deltagerene og stå igjen som eneste overlevende. Det er ei jente og en gutt fra hvert distrikt så de blir til sammen tjuefire deltagere. Når de skal trekke en jenterepresentant er det søstreren til Katniss, Prim, som blir trukket ut, men Katniss som elsker søsteren sin melder seg som frivillig og tar hennes plass i lekene. Damen som trkker ut deltagerene heter Effie Trinket. Hun er en dame som er med i alle de to andre bøkene. Gutten som blir trukket ut heter Peeta Mellark. Katniss kjenner han ikke noe serlig, men vet godt hvem har er for han har gitt henne mat en gang.
Vi er med de to tributtene fra starten av reisen og til slutten. Rett før lekene starter starter spillet til Katniss og Peeta. De later som de er et ulykkelig par som er kjempeforelsket. Dette vet ikke Katniss noe før Peeta sier dert til hele Panem på direktesendt TV. Under lekene må de spille på dette til siste slutt. Helt på slutten når det egentlig er de som står igjen som vinnere får de beskjed over høytalerene at det er bare er en som kan vinne så en av de må dø, men det vil de ikke så de tar noen bær som er kjempe giftige og skal til og spise dem. I det de skal putte de i munnen kommer det en ny beskjed over høytalerene: Gratulerer, dere er vinnere av de 74. dødslekene. Så blir de fraktet hjem til Distrikt 12, og der starter historien til de to neste bøkene.
Bok nummer to heter «Opp i flammer». Den handler om at da Katniss og Peeta kom ut av dødslekene som vinnere begge to begynte alle inbyggerene i de andre distriktene å gjøre opprør over måten Katniss og Peeta hadde vunnet over Capitol sine styremåte. De var til oppmuntring og inspirasjon for andre som også ville gjøre opprør. Kampen til Katniss forstsetter videre i bok to. Og da vil virkelig Capitol drepe henne så hun må være med på dødslekene en gang til. Og en gang til overlever hun, noe Capitol misliker sterkt. Capitol tar derfor Peeta til fange.
I den tredje boka som heter «Fugl Føniks» fortsetter bare opprøret, men nå er det krig. De må i tillegg til å lede Panem i krig mot Capitol prøve å redde Peeta. Og dette klarer de, men når de får han ut er han blitt hjernevasket og hater nå Katniss. Capitol har ødelagt han og gjort så han bare forbinner Katniss med drap og tortur. Til slutt klarer de og ødlegge Capitol og Peeta og Katniss finner sammen igjen.
Urettferdigheten i «Dødslekene» er lett å føle på. Styresettet i Panem er helt forferdelig og inbyggerene har det ikke bra. Spesielt ikke de i Distrikt 12 som vi blir ekstra godt kjent med. Panem blir styrt av President Snow som synes at det ikke gjør noe å drepe andre. Dødslekene går jo ut på å drepe eller å bli drept, noe som også er veldig uretferdig.
«Dødslekene» er skrevet at Suzanne Collin som ble født i 1962. Hun er fra Connecticut i USA. Suzanne har i tillegg i «Dødslekene»-triologien skrevet mange bøker, blant annet «The underland chronicles» og flere små noveller. Hun har motatt en del priser for sine verk og lå i mer enn 60 uker på rad på New Yorks Times Best Seller List. Collin skriver på en fantastisk måte som gjør at jeg bare hadde lyst å lese mer. Hun sier at grunnen til at hun skrev «Dødslekene»-triologien er fordi hun vil at spesielt ungdom skal tenke mer på hvordan vi faktisk har det. Små ting som at vi tar alle måltider for gitt, at vi ikke tenker på hvem som styrer i landet vi bor i fordi det ikke har noe serlig effekt på oss, hvordan vi ser på TV og nyheter, ser vi på det kun for underholdning? Hun sier i et intervju at hun vil at vi skal tenke på når vi leser bøkene om det er noe som treffer oss, enten om det er ting vi har opplevd, eller om det bare er ting vi oppfatter uretferdig, og at vi skal tenke på hva vi kan gjøre med det.
Oppgave 2 - Litterær periode
Jeg valgte å ha om postmodernismen som min litterære periode. Jeg vil da mest ta for meg postmodernismen i Norge.
Postmodernismen startet på 1980-tallet og det er den litterære perioden vi lever i nå. Det er epoken som kommer etter modernismen. Post betyr etter, så det er der navnet kommer fra. Skrivemåten blir ofte sett på som enkel og direkte, men om man leser litt nøyere ser man at det er mer under overflaten enn man skulle trodd. I de historiske romanene som er blitt skrevet i postmodernismen ønsker forfatterne å si noe om konflikter, forhold og personlige problemer i nåtida. Det gjør de ved å skildre historiske hendelser. Kriminallitteraturen har blomstret. Bøkene handler ofte om temaer som finnes i den moderne verden, og det er temaer som økonomisk svindel, korrupsjon, datasvindel, menneskehandel og politisk kriminalitet. Mye på grunn globalisering (Internett, TV, billige reiser osv..) er mange bøker fra andre land blitt oversatt til norsk. Leserene får da vite mer om andre kulturer (som også fører til globalisering).
Mange forfattere vil rette seg til ungdommen og skriver derfor bøker som handler mye om ungdomsproblemer. Flere av disse bøkene er også kritiske til samfunnet. Mange av bøkene tar opp temaer som dop, vennskap, incest og eget selvbilde. Fantasy er en sjanger som er blitt veldig populær. Den retter seg både til barn og ungdom. En del av fantasyromanene er blitt filmatisert. Etter at stand-up komikk ble veldig populært på 1990-tallet er humor og ironi blitt en veldig sentral del av bøkene som er skrevet i postmodernismen.
Innvandring er veldig vanlig i Norge. Mange av innvandrerene skriver også bøker og disse handler mye om innvandring, flukt og det å tilpasse seg i et nytt samfunn. Språket forfatterene i postmodernismen bruker er ofte veldig røft og direkte. De skriver ofte på sin egen dialekt og det gjør at spåket blir veldig muntlig. I modernismen skulle alt være ordentlig og ekte, men i postmodernismen er ganske mye lov. Noe som også preger postmodernismen er at sjangerene blir ofte blandet.. I modernismen var ikke dette lov. I postmodernismen var det som sagt mye humor og ironi, men dette kom ofte fram som undertoner. Spårkbildet var ofte også minimalisktisk. I postmodernistiske bøker kan man oppleve å «høre» forfatterens egen stemme, som tuller med leseren og minner dem på alt det bare er fantasi og fiksjon.
Postmodernismen blir også brukt om kunst og arkitektur, og i likhet med det eksperimenterer postmodernismen med gammelt og nytt, noe som er ett brudd på faste litterære konvensjoner. Postmodernismisk litteratur kan virke handlingstomt på overflaten og når du leser det fort, men det er fordi forfatteren vil at du skal glemme de store tradisjonelle historiene. Men det er en av de tinge som også kjennetegner postmodernismen. Forfatteren vil at du skal lese mellom linjene.
Umberto Eco har en teori om «åpne» tekster. Dette betyr at teksten i seg selv ikke forteller hele fortellingen, men du må selv fylle inn de «tomme» rommene og skape din «egen» fortelling. I postmodernismen skal man ikke være redd for å prøve nye ting som for eksempel blande sjangere og alt er lov når det gjelder oppbygningen av historien. Også typisk for postmodernismen er at barnebøker som er rettet mot barn, gir voksnevogså stor glede av bøkene. Dette kalles allalderliteratur.
Noen typiske norske postmodernistiske forfatteren er Erlend Loe, Lars Saabye Christensen, Herbjørg Vassmo, Ragnar Hovland, Jon Fosse og Jan Kjærstad.
Oppgave 3 - Litterære virkemidler
Til denne oppgaven valgte jeg å lese en barnebok. Det er en bildebok som helt klart kommer inn under begrepet allalderlitteratur. De retter seg selfølgelig mest mot barn, men være minst like undreholdende for voksne. I en bildebok er halve historien tekst og andre halvpart er bilder. Til sammen utgjør bildene og teksten hele historien. Dette kalles også ikonoteksten. Derfor velger jeg å se på bildene som et litterært virkemiddel, da det å bare se på teksten bare vil omfatte halve historien.
Boken jeg leste heter «Gnu» og den er skrevet av Trond Brænne og illustrert av Per Dybvig. Refertert til det jeg sa om at bildene er halve teksten kan man kalle illustratøren medforfatter. Boka handler om en forfatter og en tegner som møtes og skal skrive en bok. De bruker lang tid på å krangle om hva de skal skrive om. Tegneren vil bare skrive om gnuer, men forfatteren vil skrive om giraffer. De krangler gjennom hele boken og blir til slutt enige om at de ikke blir enige og at det ikke blir noe bok...
Dette er et godt eksempel på postmodernistisk vri, der man lager en fortelling uten en ordentlig handlig med innledning, hoveddel og avslutning.
Forfattenene bruker ganske mange virkemidler i denne boken. Et av virkelmidlene som går igjen i hele boka en gjentagelser. Gjennom hele boka sier forfatteren at boken skal handle om giraffer og tegneren sier at boka skal handle om gnuer. Denne diskusjonen er det som driver boka fremover og også gjør den humoristisk. Humor er jo et virkelmidel, og sammen med ironi blir boka bare bedre. Ironien er at de sier på slutten at det ikke ble noen bok, men det ble jo en bok om de å lage en bok.
Et annet av virkelmidelene som også er et typisk trekk i postmodernismen er sjangerblanding. I «Gnu» ser vi leksikonlignende artikler og tegneserie. Et annet virkelmiddel er at boka er hovedsaklig bygd opp av en samtale. Det gjør at boka blir veldig lett og rask å lese. I boka bruker forfatterene intertekstualitet. Det betyr at de trekker inn annen, kjent litteratur i teksten. Et eksempel er at i teksten snakker de om en gnu som kalles for «Gnuen fra havet» som spiller på det kjente dramaet til Henrik Ibsen, «Fruen fra havet». Enda et litterært virkelmiddel er at mye av teksten er skrevet med en barnslig håndskrift.
Som nevnt tidligere er humoren i «Gnu» vesentlig. Det tulles og tøyses med nylagde ord som for eksempel Girulv og Giratt, som er ord som er blandet sammen av giraff og ulv, og giraff og katt. I tillegg harseleres med latin. For ekslempel blir Bokstøttegnu kaldt Gnukus Librare, Vaktgnu blir kaldt Gnukus Bjeffus og Kosegnu blir kaldt Gnukus Gnukus. Dette er også et godt eksempel voksenhumor, for barn skjønner ikke dette med latin, men de kan le godt av giraffer med bortoverhals.
Jeg syns at måten forfatteren og illustratøren har lagd denne boka på er helt fantastisk.
Kilder
http://www.home.no/pauli/loe_post_og_nynaiv.htm
http://postmodernisme.trykker.com/litteratur/
http://minvei.no/read/2f825414-014c-41e9-a55e-348ba1efbde6
http://no.wikipedia.org/wiki/Umberto_Eco
http://no.wikipedia.org/wiki/Fruen_fra_Havet
http://bokelskere.no/bok/gnu/66859/
Boken «Gnu» av Trond Brænne og Per Dybvig
«Dødslekene» ac Suzanne Collins
«Gutten i den stripete pysjamasen» av John Boyne
«Kontekst» av Kathinka Blichfeldt m.fl. (Lærebok)
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekstRegler / Personvern | Kontakt oss
© 2004-2024 Daria.no - Mathisen IT Consult AS
