Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Apartheid i Sør-AfrikaSkriv ut Utskrift
En tekst om raseskillet mellom hvite og fargede som tidligere ble praktisert i Sør-Afrika.
Bokmål - ArtikkelForfatter:



Om du ser på samfunnet som det er idag, er det nok mye du overser. Det er sikkert mye du tar for gitt, mye du ser på som en selvfølge. Som at kvinner og menn er likestilt, og at landet vårt er helt selvstendig. Sånn har det nemlig ikke alltid vært. En av de største forskjellene de fleste ikke tenker over, er raseskille. Man går egentlig ikke rundt å tenker på hvor anderledes det var før, til hvordan det er nå idag. Nå til dags er det veldig få som ser stygt på fargede, veldig få som egentlig har noen form for misslike mot ulike «raser». Uansett hvor supert dette er, skal vi for all del ikke glemme fortiden. Vi skal ikke være uvitende. Vi skal være klar over hva apartheid er, og hvordan det utspeilet seg, spesielt i Sør-Afrika.

 

Da europeerne kom på 1600-tallet, var det først og fremst nederlendere som slo seg ned. De kjempet mot de innfødte i det sørlige Afrika og bygde seg gårdsbruk. Senere ble de kjent som boere. (Boer er det nederlandske ordet for bonde). Da britene kom på 1800-tallet, reagerte boerne negativt. Britene erobret kysten og tvang boerne til å finne land lengre nord. Britene og boerne opprettet hver sin uavhengige stat; Oranjefristaten og Transvaal. De endte i konflikt da det ble funnet gull midt i landet, og det var starten på Boerkrigen. Krigen varte i tre år.

 

At europeerne kom til det sørlige Afrika, forandret livet til de innfødte drastisk. Europeerne hadde overlegne våpen. De trengte seg inn i koloniene, og allerede da kunne man se tegn til raseskille. De delte det sørlige Afrika mellom seg. Den opprinnelige befolkningen ble satt i arbeid i europeernes gruver. I 1910 tok britene over kontrollen og grunnla staten Sør-Afrika. Nederlenderne/Boerne som nå også kalte seg afrikanere, dannet et eget parti (Det Nasjonale Partiet) som på grunn av boersk flertall, vant valget i 1948. Det var åpenbart flertall av den opprinnelige befolkning, men kun hvite fikk stemmerett under dette valget.

 

Helt fra begynnelsen, ble hvite og ikke-hvite atskilt. Det var blitt dannet noen lover for å gjøre livet til de hvite enklere. Apartheid ble den sør-afrikanske betegnelsen på skille mellom hvite og ikke-hvite. Det var britene som grunnla dette systemet, men da Det Nasjonale Partiet (boerne) kom til makten, utvidet de denne politikken. Daniel F Malan ble Sør-Afrikas nye leder.  Han delte samfunnet inn i fire; hvite, svarte, asiater og fargede. Svarte utgjorde 75% av befolkningen, og ble igjen delt opp i ti forskjellige grupper. De ble spredd utover «homelands». Det var fattige områder hvor de måtte bo. For de svarte som bodde i byene, ble det dannet «townships». Townships var skitne, overbefolkede områder som vi idag tenker på som slummen. Disse områdene finnes fortsatt idag. Det største området het South Western Township, og kjennes idag som Soweto.

 

Apartheid kom også med mange regler og bestemmelser. Mer enn 15 000 bestemmelser og 200 enkeltlover ble aktivert etter valget. Det var lover som fortalte hva de forskjellige menneskerasene kunne og ikke kunne gjøre. Lovene var for det meste lagd til fordel for de hvite. De ikke-hvite ble nektet flere obligatoriske menneskerettigheter. I 1949 kom loven «Prohibition of mixed marriages act», den sa at mikset giftemål og mikset seksuell omgang var helt forbudt. Det kom også lover som ga politiet lov til å arrestere kommunister, men i virkeligheten ble denne brukt til å ta alle som visste motstand mot apartheidsystemet. I 1953 ble det ulovlig at ulike fargede barn gikk på samme skole. Læringsmålene på skolene varierte i forhold til hvilken menneskerase som gikk der. Hvite fikk lengst og best skolegang, fargede hadde en obligatorisk og kortere skolegang, mens svarte ikke behøvde å gå på skole i det hele tatt. Etter hvert kom det regler som delte opp hele samfunnet. Hvite og ikke-hvite fikk forskjellige toaletter, busser, parker, strender, t-baner, skoler, idrettsstevner osv. Rett og slett alt som hadde med hverdagslige ting å gjøre ble delt. Svarte ble sett på som skitten og uviktig. De ble nødt til å gå rundt et pass som fortalte hvilken rase de tilhørte, overalt og til enhver tid.

 

Det var ikke akkurat mangel på motstand mot apartheid. Flere organisasjoner jobbet for en slutt på raseskille. Den som hadde mest innflytelse og som var best organisert var African National Congress (ANC). ANC ble opprettet allerede i 1912, og arbeidet for svartes menneskerettigheter. Rundt 1960 gikk ANC bort fra sine prinsipper om en voldsfri kamp, og tok i bruk vold grunnet økt undertrykkelse av svarte. Siden det var ulovlig med motstand mot apartheid, ble ANC erklært ulovlig. I 1962 ble flere av organisasjonens ledere fengslet. Blant dem var en ung mann, en mann de fleste bør ha hørt om, nemlig Nelson Mandela. Lite visste han da at han skulle tilbringe de neste 27 årene i fengsel. Flere år senere var Sør-Afrika i urolighet. Aksjoner ble satt i verk for å gjøre det vanskelig å styre townshipene og homelandene. Svarte fagforeninger oppfordret til streiker, folk betalte ikke husleie, og medlemmer av ANC økte sin væpnede motstand.

 

Regjeringen svarte med mer vold, og disse tiltakene førte landet inn i en ond «voldssirkel».

 

Som tidligere nevnt, var Nelson Mandela en av ANCs ledere. Han var en veldig aktiv politiker. Han kjempet for svartes stemmerett og oppfordret folk til å demonstrere uten bruk av vold. Mandela ble tiltalt for forræderi (som mange andre politikere på samme tid) og fengslet for sin motstand mot apartheidsystemet. Regjeringen prøvde å framstille Mandela som en terrorist og kommunist. Han ble sendt til Robben Island og senere til Pollsmoor-fengselet på fastlandet, og tilsammen tilbrakte han 27 år i fangenskap. Selv i fengsel fortsatte han sin kamp for svartes rettigheter, og han ble et symbol på frihet og likeverd. Han ble løslatt i 1992, og selv med 27 års fengselstid bak seg, viste han ikke noen tegn til bitterhet. Han ville heller tenke framover, han ville fokusere på en bedre framtid for Sør-Afrika.

 

På slutten av 1980-tallet var det ingen tvil om at det trengtes en forandring i Sør-Afrika. Resten av verden hadde reager veldig negativ på raseskille i landet, og det var blitt sendt mange protester. Politisk og økonomisk press fra de internasjonale bankene og andre mektige land gjorde det tydelig at noe måtte gjøres. I 1989 fikk Det nasjonale partiet ny leder; F. W. De Klerk. Han forsto at han måtte «kutte» ned på apartheid om de hvite (som var i mindretall i landet) skulle beholde noe av sin makt og goder. Han løslot politikerne som satt i fengsel(blant disse, Nelson Mandela), fjernet reglene og ga menneskerettigheter tilbake til folket. Da fikk ANC en ny holdning til den hvite regjeringen. Klerks regjering og ANC forhandlet fra 1990 til 1994. De kom fram til en ordning; det første valget i landet hvor hele landets befolkning fikk stemme. ANC vant overlegent med Nelson Mandela i fronten. Han ble Sør-Afrikas første demokratiske valgte president.

 

Idag er det ingen skriftlige regler som skiller hvite og ikke-hvite i Sør-Afrika. Alle offentlige steder er fritt for alle, men regler kan ikke forandre folks menneskesyn. Det må nok en generasjon til for å få bort all rasediskrimineringen. 21år gamle Colin Nkabinde sa det så riktig; «Jeg vet at tingene er annerledes, for nå kan jeg spise sammen med hvite hvis jeg ønsker det. Men mange av dem tror jeg ikke er noe annerledes i sine hjerter. De liker fortsatt ikke svarte mennesker».

 

Kilder:

Sør-Afrika etter apartheid, av Seán Sheehan

http://snl.no/apartheid

http://www.afrika.no/Detailed/6198.html




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish