Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
MaskenSkriv ut Utskrift
Jeg-personen er emosjonell. Dette er ikke noe hun alltid har vært, men har forekommet etter at hun ble seksuelt trakasert. I denne stilen beskrives smertene til denne personen.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Jeg gjenspeiler en mørk figur i speilet. Hva har skjedd med meg? En tåre triller ned kinnet mitt. Sakte lener jeg meg og tar opp den rosa kjolen. Fingrene mine glir gjennom detaljene, den er så fin. Den skarpe fargen, paljettene som slynger seg i en sirkel rundt halsområdet og de små blomstene som krøller seg i hjørnet. Jeg husker første gang jeg hadde den på, litt for godt. Alle jentene hadde fortalt meg at guttene kastet lange blikk. Jeg hadde ikke vært sky da jeg responderte. Slik de kjente meg, hadde jeg også oppført meg. Oppført meg som om at det var en selvfølge at alle skulle se meg, at jeg skulle være midtpunkt. Jentene var ofte misunnelige på meg, jeg kunne merke det. Guttene fløy som fluer rundt meg. Jeg kunne velge hvem jeg ville, spesielt denne kvelden. Jeg hadde følt at noe mer uvanlig var på vei til å skje, noe til min fordel. Det jeg ikke hadde trodd var at denne kvelden skulle forandre hele livet mitt, og meg som person.

 

Vekkerklokken min ringer. Brått våkner jeg. Kroppen min er sliten, ikke minst vond. Sengen er den eneste plassen jeg vil være, men skolen slipper jeg ikke unna. Været gjør det ekstra vanskelig. Den kalde temperaturen, de gråe skyene og det tunge, vonde regnet. Jeg skulle ønske det kunne bli sol. At regnet skulle stoppe, stoppe å renne. Mamma banker på døren min og raskt tar jeg meg sammen. Prøver å stoppe regnet.

 

Jeg er blitt fortalt at jeg bare skader meg selv. Dette hjelper meg ikke fra å slutte. Jeg kjenner til den vonde følelsen etter det er gjort. Denne følelsen er likevel befriende. Det er som dop eller røyk, avhengighetsskapende. Verken mamma eller pappa har sagt noe, det er jeg glad for. På skolen skulker jeg gymtimene for å unngå kommentarer. De ser armene mine, men det ville blitt verre om de så magen. Kroppen min er snart tom. Likevel er den full. Kanskje ansiktet er det neste som får gjennomgå. Jeg vet det holder på å utvikle seg til noe farlig, men mindre kan jeg ikke bry meg. Det må gjøres hver dag, det bare må.

 

På skolen er det ganske stille. Som vanlig kommer jeg sent. Alle sitter på plassene sine. Mitt første øyekast går på Greger. De blå øynene står ikke i stil med den mørke huden. Jeg liker det, det er liksom noe med ham. Ansiktet hans er som porselen, personligheten gjenspeiler det samme. Å måtte se ham hver dag er nærmest tortur. Det er han som har skylden i alt dette. Han som ødela den sterke selvtilliten som jeg hadde. Jeg hadde vært så dum. Virkelig trodd at han hadde følelser for meg. Han hadde vært drømmetypen, men ikke nå lenger. Jeg skjønner ikke hvorfor ingen reagerer på hva han gjorde. Greger er og var gutteversjonen av hva jeg var. Den selvsikre typen med alle jentene surrende rundt seg. Jeg kjenner noe bygger seg opp inni meg. Han bare sitter der som om ingenting har skjedd. Fra nå av kaller jeg ham bare stålmannen.

 

Jeg hilser på alle sammen. Dette gjør jeg hver dag, hilser og smiler bredt. De som kjenner meg ser på meg som en gledesspreder. Andre kan se at jeg smiler og er glad, men utseende mitt ødlegger for meg. De som ikke kjenner meg ser bare noe dystert. Rett og slett en som er emosjonell. De vet ikke hvem jeg var.

 

Rolig setter jeg meg ned ved siden av Lise etter å ha prøvd å få frem solen i meg. Vil ikke trekke noe oppmerksomhet. Vi ble kalt tvillinger før. Vi gikk rundt i de samme klærne,hadde langt, blondt hår, elsket temaet gutter og håndball var sporten vi brant for. Håndballen er det eneste jeg har igjen av meg selv. Dette er heller ikke det samme lenger. Etter kvelden hvor jeg bar den rosa kjolen begynte jeg som keeper. Det var ikke dette jeg ville, men det var en måte å unngå bare legger og korte armer. Måtte takle smertene hver gang en ball ville treffe meg i sidene, men det var bedre enn at alle skulle se. Etter hver kamp jeg spiller, begynner det å regne. Underlig. Jeg har lyst å skrike, få ut all frustrasjon. Mest av alt vil jeg være en person uten smerter.

 

 Jeg husker planene til meg og Lise om sommerkroppen 2013. Nyttårsforsettet vårt hadde vært å spise sunt og å trene. Vi skulle virkelig vise oss frem denne sommeren. Nå kan jeg bare glemme å i det hele tatt vise meg frem i bikini. Kroppen min ser ut som et udyr. Kanskje mer et offer til et udyr. Noe som er blitt gått løs på.

 

På vei hjem fra skolen kommer det opp en sms på telefonen min. Det står følgende «Du er en av få som er uttatt til talentsamling i Orkanger. Det blir tre dager med trening innen håndballteknikk hvor talentspeidere tar plass. Datoen er 10.-12. august. Dersom du ikke har mulighet til å delta gi beskjed så fort som mulig.» Hele kroppen min smiler, ikke bare munnen. Er jeg virkelig så god? Det er som om alt faller på plass. Det er nesten tre måneder til. Nå er det slutt, slutt på alt vondt jeg har gjort mot meg selv. Jeg kan ikke fortsette slik. Om jeg fortsetter vil jeg ikke være klar til å gi mitt beste. Smertene vil gjøre det umulig å gjennomføre.

 

Dette var motivasjon for meg. Jeg hadde hatt en grunn til å slutte å påføre meg selv smerte. En måned gikk. Ikke en gang hadde jeg blitt fristet. Etter skolen i dag var det også sommerferie. Endelig var det begynt å se lysere ut også. På himmelen var det ingen sky å se og solstrålene var lange og elegante. Ingenting kunne ødelegge for meg nå. Endelig hadde muligheten for å vise hvem jeg virkelig var vært åpen. Jeg behøvde ikke den daglige maske lenger. Ingenting måtte skjules. Jeg måtte ikke anstrenge meg for å ta meg sammen.

 

 Jeg var ikke samme person som før, men forandring hadde det vært mye av. Håret mitt, som hadde vært kull svart, hadde blitt kastanje brunt. Verken de sterke rosafargene eller alt det svarte ble tatt i bruk. Alle merket at jeg var blitt en helt ordinær person.

 

Skoleklokka ringte ut. Igjen spottet jeg Greger. Øynene fikk plutselig fokus på meg. Han kom bort og spurte om vi skulle ta følge hjem ilag. Jeg ble stum. Visste ikke hva jeg skulle si. En del av meg ville dette. En annen del av meg sa stopp. Tidligere hadde jeg lovt meg selv å aldri ha noe mer med han å gjøre. Personen som tok fra meg jomfrudommen den kvelden. Kanskje det var min feil at det gikk som det gikk. Jeg hadde jo tross alt vært veldig frempå, men hva jeg ville var jeg usikker på. Jeg hadde innsett at jeg ikke ville ha sex, ikke enda. Greger hadde blitt veldig fornærmet. Jeg hadde forståelse for det, men han måtte bare akseptere det. Noe han ikke hadde gjort. Han hadde gjort meg vondt, brukt meg.

 

- Om du ikke vil gå hjem med meg er det bare å si fra. Klarer å gå alene.

Jeg hadde vært helt vekke. Tankene hadde surret så mye. Det var som om jeg ikke hadde vært tilstede.

- Vi kan godt gå sammen, sa jeg omsider.

Usikkerheten trigget meg enda, men det var faktisk hyggelig. Samtalen gikk lett og jeg følte ingen form for ydmykende stillhet.

 

Plutselig forandret alt seg, bare av ett lite ord. Greger hadde sagt unnskyld. Stemmen hadde vært lav, men jeg hørte det tydelig. Jeg trodde han mente det, han hørtes så overbevisende ut. Jeg ville så gjerne si at det var greit, men fikk ikke frem et ord. På ingen måte var jeg klar for å tilgi ham, men det føltes likevel godt at han hadde sagt hva han hadde sagt.

 

Stillheten fortsetter, jeg ser Greger bli mer og mer usikker. Stoltheten hans er såret, jeg måtte jo tilgi ham. Usikkerheten får et vendepunkt. Plutselig er han tøff. Han går tilbake til å være «stålmannen». «Kødda. Hva faen har jeg å si unnskyld for, ville bare se hvordan du reagerte. Alt er din feil, og jeg skal sørge for at du mister alt som heter venner.» sier han og dytter til meg.

 

Andpusten står jeg utenfor huset. Skjelver mens jeg dytter nøkkelen i døra. Jeg har aldri spurtet så fort før. Blandene følelser fyller kroppen min. Redsel, sinne, anger, ydmykhet. Teppe innenfor døren blir helt vått. Det har begynt å regne igjen. Uten å vite hva som skjer skjærer noe hardt og spist nedi armen min. Jeg kan ikke føle smerten. Kroppen min blir rødere og rødere. Regnet stopper aldri, det kommer bare mer og mer. Helt til det er ingenting igjen å se, ingenting å føle.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish