Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Er livet slutt, nå?Skriv ut Utskrift

En mystisk mann dukker opp både på bensinstasjonen og i nærheten av hytta. Hovedpersonen er i villrede og forstår ikke helt hva som foregår.

Vil ha kritikk og tips videre! :-)

Skrevet i 8. klasse.

Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Jeg så ingen ting, kjente ingen ting, luktet ingen ting og hørte absolutt ingen ting. Hvor var jeg? Jeg stusset over den rare følelsen, var dette døden eller var jeg fortsatt i live? Eller var det en drøm? Tankene mine fløy rundt og jeg greide ikke samle dem. Jeg husket ingenting.

 

Snøen som dalte tett nedover himmelen, samlet seg på frontruten. Mamma og pappa hadde gått inn på bensinstasjonen for å kjøpe drikke, og jeg var alene i bilen. Jeg dobbeltklikket på hjem-knappen på iPhonen og byttet sang. Utenfor bilen la jeg merke til en mann, jeg vet ikke hvorfor jeg la så godt merke til han, men det var noe. Han hoppet inn i en liten varebil, og startet den. Den spydde ut svart eksos fra eksospotta, og jeg hørte til og med her inne i bilen at den brummet høyt. Den trillet ut av bensinstasjonen, i samme retning som vi skulle.

 

Øynene mine gled sakte opp. Bilen vår hadde stanset og vi var tydeligvis framme. Jeg var varm og hadde vondt i hodet. Jeg rettet meg opp og grep colaflasken som var plassert i lomma bak førersetet, jeg helte nærmere halve flasken i meg. Pappa og mamma var i full gang med å bære inn alle bagene inn til hytta, jeg latet som jeg fortsatt sov så jeg skulle slippe å bære. Når pappa hadde tatt den siste bagen åpnet jeg døren og trasket bort over terrassen som var dekt av hvit, kram snø. Mamma var nok borte ved vannverket, som vi kalte det, å skrudde på vann og strøm. Jeg åpnet døren og dro av meg de slitte joggeskoene. Pappa sto på kjøkkenet og ryddet inn i kjøleskapet. –Er du ikke helt våken ennå? Han tittet på meg og flirte. Jeg tittet i speilet og gjespet. Jeg hadde poser under øynene og hadde en forferdelig sovesveis. Jeg flirte tilbake. –Joa, nesten.

 

Vi hadde bare ligget på sofaen og slappet av hele dagen, og nå begynte det å skumre ute. Da jeg gikk ut på terrassen for å trekke litt luft, hørte en svak brumming bak trærne. En bil? Her? Nå? Så sent på kvelden? Jeg satte kursen ned skråningen bak hytta mot den lille veien. Lyktestolpene langs den gruslagte veien, kastet gule lange spor på bakken. I utkanten av lyset fra den siste lyktestolpen lå et stor gammelt, forfallent hus. En gang hadde det vært hvitt og fint, men nå flasset malingen. Tomme store vinduer gapte ut mot veien, og en bratt mur trapp ledet opp til den blå døren på den ene langsiden. Helt siden jeg var liten hadde jeg vært redd for å gå forbi dette huset, og det hadde ikke akkurat endret seg nå. Det var da jeg la merke til den. En liten varebil. Den bilen jeg hadde sett tidligere i dag på bensinstasjonen. Motoren var skrudd av, og det var helt stille nå. Plutselig hørte jeg en rar lyd jeg var sikker på at jeg hadde hørt før, men jeg kom ikke på hva det var. Så hørte jeg et høyt, kvast, langt skrik. Så ble det helt stille igjen. Lyktestolpene blinket et par ganger før det ble helt svart.

 

Jeg skalv. Hva skulle jeg gjøre nå? Skulle jeg bare løpe hjem eller gå bort å se hva som foregikk? Jeg rygget et skritt, men jeg kjente fort at jeg mistet balansen, jeg skled til siden og deiste ned i bakken over en stein. Smerten ilte i bakhodet og jeg hørte raske skritt. Jeg reiste meg opp og fikk øye på mannen fra bensinstasjonen. Beina var gele og ville ikke høre, og mørket gjorde det vanskelig å se mot hytta. Mannen var ikke langt unna nå, men beina nektet å bevege seg. Smerten i bakhodet ble enda verre og jeg kjente jeg ble svimmel og kvalm. Plutselig var beina mine tilbake og de løp som de aldri hadde gjort. Jeg hørte løpende og bannende skritt bak meg men våget ikke se bakover. Mørket og tåken slukte veien, så jeg så ikke mer enn ca. en meter framover. Kvalmen snirklet seg opp fra magen og opp mot munnen, og jeg greide ikke puste lenger. Skrittene var rett bak meg, og jeg visste jeg ikke hadde sjans. Beina forsvant under meg og alt ble svart.

 

Jeg så ingen ting, kjente ingen ting, luktet ingen ting og hørte absolutt ingen ting. Hvor var jeg? Jeg stusset over den rare følelsen, var dette døden eller var jeg fortsatt i live? Eller var det en drøm? Tankene mine fløy rundt og jeg greide ikke samle dem. Jeg husket ingenting.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish