Jeg elsker deg ikke. Fire simple, korte ord med en stor mening. Disse fire ordene rullet over hjernen min som en rulletekst på kino. Jeg elsker deg ikke. Disse fire ordene endret alt. Det endret følelsene mine, hjernen min og båndet mellom oss. Det endret meningene mine, lykken jeg konstant følte i kroppen og helheten. Men mest av alt endret disse fire, enkle ordene det uknuselige hjertet mitt til et som var blitt knust i flere tusen biter.

 

Den friske brisen fra havet slo opp i ansiktet mitt og gjorde slik at det blafret i håret mitt. Sjøluften gikk igjennom nesen min. Selv om det var kvelden og solen hadde gått ned, følte jeg meg ganske varm. Kanskje var det fordi temperaturen fremdeles var høy, eller kanskje det var fordi jeg kunne kjenne kroppsvarmen til Oliver varme ryggraden min. Hendene hans var låst rund livet mitt, og hodet hans hvilte på skulderen. Sommerfuglene i magen min hadde sin egen fest der nede. Vi bare stod her og kikket utover havet. Bølgene som slo inn på land var det eneste som laget lyd på hele stranden. Det var bare oss som sto der, alle andre hadde gått hjem for dagen. Det var da jeg likte å være her på stranda, da det var så stille her at jeg kunne høre mitt eget hjerte banke og høre hjernen diskutere med seg selv. Dager jeg hadde mye å tenke på brukte jeg som oftest her, for det var her jeg kunne få lov til å trekke inn ny luft uten at noen kunne forstyrre meg. Her kunne ordene få lov til å overta hjernen min og snakke med seg selv. Følelsene mine kunne også få lov til å komme ut, enten som i tårer, skrik eller gledeshopp. Dette stedet var det stedet som jeg hadde gitt navnet ”tenkestranden” til. For det var det jeg brukte den til, nemlig å tenke.

 

Rommet mitt var kaldt, mørkt og lufta var tett. Den hadde ikke blitt fornya på en stund. Tårene hadde stoppet å trille i det vanninnholdet i kroppen min hadde nådd bunnen. Puta mi fungerte som en svamp, det var den som hadde trukket til seg alt vannet som hadde kommet fra øynene mine. Jeg følte meg helt dehydrert. Leppene mine var tørre og sprukne, øynene var hovne og røde, spyttet mitt var som små sandpapirbiter som skrapte opp den tørre halsen min hver gang jeg svelget. Jeg prøvde å lure bort tankene mine med å høre musikken fra iPoden min. Akkurat nå hørte jeg på ”Who am I to say” av Hope. Det virket som om denne sangen var laget spesielt til meg i denne situasjonen. ”Who am I to say you love me? I don’t know anything at all” Ordene hennes trillet igjennom hodet mitt og sangen overdøvte tankene mine så vidt. Hvordan kunne jeg egentlig vite om han elsket meg eller ikke? Sjansen for at han skulle elske meg tilbake var liten. Jeg var bare den gamle barndomsbestevenninnen hans, ingenting annet. Sangen sluttet å spille og lot meg sitte igjen med masse tanker i hodet. Tankene gikk til stranden og på hvordan alt hadde skjedd.

 

”Oliver?” spurte jeg han med en forsiktig stemme. ”Du vet at dette stedet er et helt spesielt sted for meg?” Jeg kunne kjenne nikket hans mot skulderen min. Kroppsvarmen vi fremdeles delte gjorde meg varm og en følelse av helhet strømmet over kroppen min. ”Ja, jeg vet at dette stedet er helt spesielt for deg. Det er ditt sted”. Ordene hans trillet ut igjennom de perfekte tennene hans og etterlot seg et smil jeg kunne se i øyekroken. Et smil som lyste opp dagen min, akkurat som månen gjorde nå. Den lyste opp og gjorde slik at det ikke var helt mørkt her på stranden. ”Du er den eneste som noen gang skal få lov til å være med meg hit” jeg snudde meg og gjorde slik at jeg kunne se rett inn i hans grønne, diamantskinnende øyne. ”Jeg vil ikke at dette stedet bare skal være mitt” jeg stoppet opp og svelget hardt. Jeg var ganske sikker på at han kunne høre det. ”Jeg vil at det skal være vårt sted. Det er derfor jeg tok akkurat deg med hit”. Han strammet grepet han hadde rundt livet mitt enda mer og dro meg nærmere inntil seg. Jeg kunne se den grønne fargen på øynene hans endre seg til en mørkere en. Dette pleide å skje når en lykkefølelse strømte over kroppen hans. Det var i hvert fall det han hadde fortalt meg.

 

Knærne mine var krøllet helt opp til brystet mitt og jeg hvilte hodet mitt på dem. Jeg satt helt sammenkrøket oppe i et hjørne av sengen min. Det var her jeg satt når jeg ikke fikk sove på grunn av for mye tanker. Lysten om å dra på tilbake på stranden var der, for det var den eneste måten jeg kunne få ut alle tankene og følelsene på. Lysten min ville dra tilbake på stranden, mens bitene av det knuste hjertet mitt sa det motsatte. Jeg dro hånden over sengelakenet og lette etter mobilen som jeg hadde kastet fra meg der et sted. Lyset fra displayet blendet øynene mine og det føltes ut som om jeg ikke hadde sett dagslys på et århundre. Klokken hadde tikket saktere enn jeg hadde forventet, for det virket som om flere år siden Oliver hadde fortalt meg de fire, sårende ordene. Jeg kastet fra meg mobilen igjen og la hodet mitt ned på puta. IPoden ble plugget inn igjen og verdenen ble stengt ute. Det var som om ordene fra musikken hypnotiserte meg og fikk alt det vonde til å forsvinne for et par minutter. Hypnosen musikken satte meg inn i ble plutselig avbrutt av et par bank på døren min.

 

Lyden av bølgene hadde nå forsvunnet og det var helt stille på stranden. De dunkene hjertene var det eneste som lagde lyd. ”Jeg har følt noe for deg lenge nå, Oliver. Hver gang vi er sammen føler jeg en lykkerus strømme igjennom blodårene mine. Hver gang du holder meg på denne måten her, mister jeg hodet mitt og du er alt som surrer rundt inni der” følelsene mine ble gjort om til ord som glapp ut av munnen min. Det store, perfekte smilet og de mørke grønne øynene hans gjorde meg enda mer sikker på at det jeg gjorde var riktig. ”Jeg tror…” fomlet jeg fram. Var det jeg var på vei til å si rett? Følte han det samme tilbake? Det eneste riktige var å stupe inn i det. Jeg svelget hard enda en gang, og kikket nervøst ned på sanden. Jeg bet meg selv i leppa og dro blikket opp i øynene hans igjen. Alt virket så perfekt nå. Det var det perfekte tidspunket å fortelle han det på. ”Tenkestranda” var det perfekte stedet og han var den perfekte gutten å si det til. ”Jeg elsker deg.”

 

En lysstråle fra dørsprekken som la seg på bakken ble større og større. En mørk skikkelse sto bak døren og jeg kunne se på skyggen hvem det var. ”Caroline?” en myk stemme krøp inn i øret mitt. ”Gå vekk!” stemmen min var rusten. ”Du lot meg ikke forklare meg ferdig”.

 

En stillhet la seg over oss og bølgene begynte igjen å slå mot land. Stillheten drepte meg innvendig. Var det jeg nettopp hadde sagt feil? For meg føltes det ikke feil, det var en helt naturlig til å fortelle han. ”Jeg elsker…” ordene hans brøt stillheten. Sommerfuglene som hadde sin egen fest nede i magen min hadde nå begynt å danse. Jeg kunne høre setningen hans i hodet. Jeg elsker deg, lød den. ”Jeg elsker deg ikke…” Ansiktsutrykket mitt ble forandret seg drastisk. Smilet jeg hadde om munnen endret seg til en rett strek. Øynene mine ble til vannfylte vannballonger. Jeg dro meg ut av grepet han hadde om livet mitt og dyttet han fra meg. Jeg begynte å løpe i retningen mot hjemmet mitt, og snudde ikke hodet en gang. Det eneste jeg kunne høre var at stemmen hans ropte navnet mitt.

 

”Hvorfor skulle jeg la deg snakke ferdig? De fire ordene forklarte alt”. ”Nei, det gjorde de ikke”. Oliver satte seg på kanten av sengen min og strøk meg over kinnet. Jeg kunne kjenne de myke fingertuppene hans mot huden min. De etterlot seg en følelse bare han kunne gi meg. ”Du lot meg ikke fortelle det at ordet elsker ikke kan beskrive det jeg følger for deg. Det er ikke sterkt nok” han lente seg nærmere meg og jeg kunne føle pusten hans treffe leppene mine. ”Men om det betyr mye for deg å høre at jeg elsker deg…” Han la den ene hånden sin om nakken min og kom nærmere og nærmere. Sommerfuglene startet festen sin igjen. En lykkerus strømmet igjennom blodårene mine og tusen spørsmål fløy igjennom hodet mitt på bare brøkdelen av et sekund. Skal han kysse meg? Gjør han dette bare fordi han syntes synd på meg? Elsker han meg virkelig? Hvorfor sa han det bare ikke på stranden? Jeg prøvde å dytte vekk spørsmålene. Før jeg visste ordet av det, kjente jeg leppene hans på mine. ”Jeg elsker deg” hørte jeg han mumle inni kysset. Det var de tre ordene jeg hadde ventet så lenge å få høre. Disse ordene erstattet de fire, fæle ordene som hadde satt spor i meg. Nå var alt perfekt.