Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
EnsomSkriv ut Utskrift
En novelle som handler om ei jente som har blitt mobbet gjennom hele livet, og nå har hun bestemt seg for å slutte å spise. Handler om å få anoreksi og depresjon. Gi meg tilbakemeldinger! :D
Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg gikk ut på kjøkkenet og fant den skarpeste kniven jeg kunne finne. Mamma var ikke hjemme. Jeg dro opp genseren og la kniven ned mot huden min. Jeg tenkte ofte på døden. Jeg tenkte at hvis jeg døde, så hadde det ikke gjort noen ting, fordi det var ingen som brydde seg om meg. Jeg trykket ned kniven, og dro den sakte bakover. Jeg tok vekk kniven. Det begynte å fosse blod ut fra det dype kuttet jeg hadde lagd. Jeg så på at det blødde. Gjorde ingen ting med det.

 

Jeg hadde ingen venner. Ingen brydde seg om meg. Ikke en gang mamma brydde seg om meg. Jeg visste ikke hvorfor ingen brydde seg, men trodde det var fordi jeg var veldig feit da jeg var yngre. Hver eneste dag gruet jeg meg til å gå på skolen, fordi jeg bestandig ble mobbet, og i verste fall ble jeg ”kastet i buskene” som de kalte det. Det var noen tornebusker bak skolen, der jeg ofte havnet.

 

Jeg var overvektig, men da jeg begynte på ungdomsskolen bestemte jeg meg ganske enkelt for at jeg måtte begynne å spise mindre, og trene mer. I starten merket jeg ingen ting, og bestemte meg for å slutte å spise. Så satt jeg plutselig der. Uten venner og uten et liv. Jeg spiste ingen ting, bare drakk vann. Jeg trente alt for mye, flere ganger hver dag på det meste.

 

Mamma kom inn døra. Jeg dro ned armen på genseren. Kuttet hadde sluttet å blø. Jeg hørte mammas stemme ute fra gangen:

- Hallo.

 

Jeg svarte ikke. Hun kom inn til meg. 

 

- Hvordan går det?

- Fint.

- Sikker? Du ser så… så… trist ut.

- Det går fint sa jeg jo!

- Skal vi lage noe mat? Eller har du mer lekser igjen?

- Lekser. Jeg har spist.

 

Mamma ville bestandig at vi skulle lage noe mat sammen, men jeg fant bestandig en unnskyldning. Jeg kunne ikke spise. Jeg klarte det ikke. Hvis jeg prøvde, så kom det bare opp igjen.

 

Jeg gikk opp på rommet mitt og la meg på senga. Hva faen har jeg gjort med livet mitt? Tenkte jeg. Jeg tenkte tilbake på alle som har vært slemme mot meg og mobbet meg opp igjennom årene, og på at ingen hadde brydd seg.

 

Jeg våknet neste morgen av at vekkerklokka ringte klokka halv sju. Jeg tok på meg noen gode klær, joggebukse og en tynn genser. Jeg satte meg foran speilet, og studerte meg selv. Jeg heiv på meg eyeliner og maskara, før jeg gikk ned og pakket sekken og gymbagen. Jeg gikk opp på rommet mitt igjen, og fant frem pc-en min. Jeg slo den på og logget inn på Facebook. Der stod det. Jeg så det med en gang:

- Annabelle er faen ei jævla hore. Jævla stygg. Hva skal vi gjøre med henne? Jeg satt og så på det. Jeg bestemte meg for ikke å bry meg om det, så jeg logget ut, og gikk ned igjen for å kle meg.

 

Dette var en helt vanlig morgen for meg. Mamma sov helt til klokka ble 9 på formiddagen før hun gadd å stå opp. Hver eneste dag. Derfor visste ikke mamma noe om alle problemene mine, om at jeg ikke spiste, og at jeg kutter meg og alt som plaget meg.

 

Det var på akkurat denne dagen her, en onsdag tidlig i mai, at det skulle skje. Uten å vite noen ting, begynte jeg å gå til skolen. Jeg gikk fort, med raske skritt. Jeg møtte aldri noen på veien min til skolen, fordi jeg bestandig tok en omvei, og gikk i skogen hele veien, for å slippe mobberne. Ingen visste om veien min.

 

Jeg hadde store problemer med å følge med på skolen. Enda verre var det i dag. Det var noe galt. Jeg hadde vondt i hodet, og var svimmel. I 3. time, da vi hadde engelsk, skjedde det. Plutselig ble alt helt svart, og jeg smalt ned i gulvet.

 

Læreren var kjapt borte til meg. De andre elevene bare lo. Læreren ringte etter ambulanse.

 

Jeg våknet opp på sykehuset. Ambulansen hadde vært kjapp med å komme til skolen og få fraktet meg til sykehuset. Skolen hadde ringt til mamma rett etter at jeg falt i gulvet, så hun var også kommet til sykehuset.

 

Jeg måtte ta mange blodprøver. Til slutt fikk jeg komme inn på et rom hvor mamma satt bekymret. Jeg trodde ikke noe på henne. Jeg trodde ikke på at hun var så bekymret. Den ene legen, han som hadde tatt blodprøvene på meg, spurte mamma:

- Kan jeg få to ord meg deg på gangen?

- Ja…

 

De gikk ut på gangen. Det tok ikke lange stunden før mamma kom gråtende inn igjen:

- Hvorfor? Ååh! Jenta mi. Hvorfor?

- Hva er det?

 

Jeg hadde vanskelig for å prate.

- Vi har sett på prøvene dine, og vi må dessverre si at du har fått anoreksi.

- Hva er det?

Jeg visste egentlig hva det var, men latet som om jeg ikke visste det.

- Du spiser ikke. Du har problemer med å spise. Det er en psykisk sykdom man får om man ikke spiser. Om noen få dager vil du bli lagt inn på psykiatrisk avdeling, og der må du være til du kan spise som vanlige folk. Og i tillegg til det…

 

Han stoppet. Han gikk bort på siden av meg og vinket mamma også bort. Han dro opp armen på legeskjorta jeg hadde fått på meg.

- Du har også problemer med at du kutter deg selv, og det må det også bli slutt på når du blir innlagt.

- Hvorfor?

 

Jeg så fra ham til mamma og tilbake igjen flere ganger. Mamma bare gråt. Brydde hun seg virkelig? Da begynte jeg å fortelle. Jeg fortalte om alle problemene mine jeg hadde hatt opp igjennom tiden.

 

Da jeg var ferdig med å fortelle ble det helt stille en liten stund. Bare mammas tutende gråt var det vi hørte, helt til legen spurte:

 - Er du plaget med depresjon?

- Vet ikke.

- Sånn det høres ut på det du sier, høres det ut som om du er plaget av alvorlig depresjon. Det må vi få sjekket så fort du blir innlagt.

 

Jeg ble etter hvert innlagt på psykisk avdeling, både for anoreksi, kutting og depresjon. Straks testet de meg og stilte meg mange spørsmål, for å finne ut om jeg virkelig var deprimert. Det viste seg at jeg led av alvorlig depresjon. Hver eneste dag hadde jeg en eller annen person, en vakt, som satt inne på rommet mitt, og passet på meg. Jeg fikk ikke lov til å gå noen vei uten vakten med meg. Jeg fikk ikke lov til å gå ut. Det vær nærmest som et fengsel.

 

Dette orker jeg ikke lenger, tenkte jeg en kveld etter jeg hadde lagt meg. Jeg snudde meg rundt på siden, med ansiktet inn mot veggen slik at vakten ikke kunne se annet enn bakhodet mitt. Jeg tok meg rundt halsen og klemte hardt. Jeg fikk ikke puste. Jeg klemte hardt lenge. Det ble bare verre og verre. Det er verdt det, tenkte jeg. Plutselig ble alt svart, og jeg var død.

 

 

Dette kunne vært en sann historie, ikke nødvendigvis om meg, men kanskje om noen andre. Derfor sier jeg:

- Hvis du ser noen som er alene, sliter, blir mobbet eller plaget, har det vanskelig, eller andre ting – snakk med dem. Få de med på ting. Ingen fortjener et liv slik som Annabelle i denne novellen hadde. Jeg vil oppfordre deg til å bry deg om andre. Spør hvordan folk har det. Kanskje de sliter og har det fryktelig? Det er veldig lett å smile, selv om man egentlig bare vil gråte.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish