Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
KjærlighetSkriv ut Utskrift

Fra fortvilelse til glede til fortvilelse igjen.

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Jeg bråvåknet av den høye alarmen fra mobilen, hodet mitt dunket og jeg følte en kvalmende klump i magen min. Mamma ropte på meg nede fra kjøkkenet, men jeg orket ikke å svare henne.

 

Det eneste jeg tenkte på var Anders, hvorfor fikk han ikke lov til og treffe meg? Han og Mia var de eneste vennene jeg hadde, samtidig som han var kjæresten min. Før jeg møtte han hadde jeg ingen, jeg hadde vært et mobbeoffer i lang tid.

 

Jeg og Anders har vært sammen i et år nå og enda vil ikke foreldrene hans treffe meg, eller ha meg på besøk. Mamma har møtt Anders flere ganger og aksepterte han som kjæresten min.

 

Vilde! Kom det med en skjærende tone nedenifra, det var mamma som ropte igjen. Jeg svarte henne og sa at jeg skulle komme ned.

 

Når jeg endelig hadde kommet meg ut fra den store prinsessesengen min trippet jeg inn til garderoben, der klærne mine hang. Jeg tok på meg den nye genseren min og en stram fin olabukse, det var yndlingsbuksen min som jeg brukte hver gang jeg skulle noe spesielt.

 

I dag skulle jeg besøke Anders uansett hva som kom i veien for meg, det hadde jeg bestemt meg for. Hvis foreldrene hans skulle bli sure så fikk de bare bli det, hva har jeg og tape på det? Ikke mye i mine øyne.

 

Det luktet nybakte rundstykker på kjøkkenet, jeg kjente lukten av de på lang veg. Mammas frokoster har alltid vært de beste og de koseligste. God morgen jenta mi, hvordan har du det spurte hun, jeg aldri har hatt det bedre! Nå måtte jeg bare snike meg ut, frokosten ville ha tatt for mye tid fra meg så sent som jeg sto opp i dag.

 

Regnet dundrer ned på bakken som om det aldri har regnet før. Dette kommer nok til og gå bra, det er jeg sikker på, sa jeg til meg selv. Føttene mine traff bakken gang på gang med lette kjappe skritt. Nå var jeg fremme. Moren sto i vinduet, jeg vinket til henne. Hun smilte og virket grei. Bare kom inn du Vilde, Anders er på rommet sitt.

 

Regnet pisker meg i ansiktet, føttene mine er tunge og de vil nesten ikke bevege på seg, men likevel klarer jeg å løpe. Den mørke skogen var skremmende, men jeg bryr meg ikke. Jeg har mistet alt, alt jeg hadde. Hvordan kunne han gjøre dette mot meg? Han vet at jeg ikke vil klare meg på skolen uten han, alt vil bli som det var før. Og moren hans, slapp hun meg inn og virket hyggelig for at jeg skulle bli såret?. Gjorde hun det med vilje?. Jeg løp så fort jeg kunne, blindet av tårer. Og ikke nok med det, så hadde de to som sto meg nærmest såret meg, hvorfor kunne de ikke bare sagt det til meg?.. Anders og Mia. Når jeg tenker over det så passer de jo bedre sammen. De har samme interesser og liker samme mat.

 

Beinene mine begynte og verke, jeg satte meg ned på en stor stein som sto like ovenfor et mørkt tjern. Nå har jeg verken venner eller en kjæreste som kan ta vare på meg. Jeg gråter. Tårene triller sakte, men bestemt nedover kinnene mine.

 

Jeg begynner å tenke på livet, jeg har ingenting lenger, hva var verdt å leve for det? Jeg ser bort på det mørke vannet, det er så stort og svart. Føttene mine rører forsiktig den kalde vannoverflaten og vannet stiger opp til knærne mine. Nå er det over tenker jeg, å lukker øyene mine. Det er kaldt men det føles godt.

 

Vilde!! Det var ikke sånn som det så ut som! Mias gråtende stemme skjelver. Det var for sent, føttene mine kunne ikke føle bunnen og ikke kunne jeg svømme. Jeg merket det store behovet jeg hadde for og puste, men alt jeg trakk inn i munnen var vann. Alt er over nå, jeg gir opp.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish