Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
To muligheter. Et valg.Skriv ut Utskrift

Denne novelle handler om vulkankatastrofen i år 79. Isteden for å skrive en hel stil om hendelsen, så skrev jeg en novelle for å få leseren til å forstå hvordan menneskene opplevde det. Håper dere liker det.

Skrevet i 10. klasse.

Bokmål - NovelleForfatter:



Det skjer noe. Jeg forstår ikke hva, men det er noe som skjer. Jeg hører forferdelige lyder fra Vesuv, den buldrende vulkanen som ligger bak meg. Jeg ser opp. Jeg ser at det flyr og bobler enorme røykskyer. Det renner noe rødglødende ned fra fjelltoppene. Noe jeg aldri har sett før, men jeg blir redd og løper. Jeg ser på husene. De blir knust av massen som velter nedover byen. Jeg får enda mer panikk og klarer ikke å kontrollere meg lenger. Jeg ser rundt meg, og jeg ser at alle andre også får panikk og ikke klarer å beherske seg. Det er ingen som løper etter hverandre, men bare fra hverandre. Vekk fra alt dette grusomme som hender. Akkurat nå dunker hjertet ti ganger fortere enn det noen gang har gjort før. Jeg kjenner at blodet pumper og føler at jeg har hjertet i halsen. Jeg klarer ikke å kontrollere pusten min. Jeg kjenner at jeg blir veldig sliten av løpingen, men på en eller annen måte er det vanskelig å ha kontroll på akkurat det her og nå. For det eneste jeg er opptatt av nå, er å komme meg i sikkerhet.

 

Jeg legger merke til noe svart. Ikke bare “noe” svart. Det faller ned og over og mot meg. Det er porøst og fyller all luften rundt oss. Det er på vei til å regne over meg. Før jeg vet ordet av det, vil det begrave oss alle. Folk rundt meg løper av sted i panikk. Jeg hører barn som griner. Jeg ser kvinner som hyler og skriker. Jeg ser frykten hos mennene. Jeg ser at de er på gråten, men de klarer å holde tårene tilbake. Istedenfor å gråte, brøler de. Jeg løper forbi folk som sitter nede på kne og bønnfaller Gud. Hendene er knyttet sammen, og hodene er vendt opp mot himmelen. Jeg kan ikke se alle, men ser at de fleste er desperate med tårer i øynene. Når jeg løper forbi, kan jeg høre at de mumler et eller annet. Jeg vedder på at de bønnfaller Gud om at han skal tilgi dem… Det kan ikke jeg vite.

 

Folk vet ikke hvor de skal løpe, de bare løper. Det samme gjør jeg også. Rømmer. Men hvor? Det kan heller ikke jeg svare på. For det bare skjer. Det skjer så raskt. Selv om det hender så fort, så er det akkurat som om det går ganske sakte også. Som om ting går alt for langsomt. Folk er redde, og vil bare at dette skal ta slutt så fort som mulig. Hva er det de egentlig er redde for? Redde for å dø? Tydeligvis!

 

Hvorfor løper jeg? Løper jeg fordi jeg er redd, eller løper jeg bare? Jeg vet egentlig ikke. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke må puste gjennom asken. Eller flammene. Jeg har jo egentlig ingen steder å løpe fra, men heller ingen å løpe til. Jeg er her nå. Under det grusomme. Rundt det. Siden jeg bare er en gutt på 13, så skal ikke jeg ljuge og si at jeg ikke er redd. Jeg er livredd. Jeg er nok ikke kjemperedd for å dø, men hvordan det vil skje. Skal jeg hoppe ut i sjøen som jeg nærmer meg og drukne? Eller bli igjen her og puste inn all den dritten, jeg sikkert vil dø fortere av. Har jeg egentlig noe valg? Vil begge føre til døden? To muligheter. Et valg.

 

 

 

 

 




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish