Starten på slutten går fra hvisking om forelskelse te rop om fortvilelse og forvillelse
du absorbere kraften min og eg absorbere kraften din
og hengivenheten fordampes i alle smerters synonymer
mens du redusere meg. og eg redusere deg
og me e konsentrerte kollisjoner som begge, ska klara seg her
med mer intensitet tiltrekkes du mot meg og eg mot deg i et sammensurium av negativitet
som en virvel i en sluk i vasken falle eg pladask igjen. Det går for raskt. Vennen.
For stillhet kan dundra så hardt i håvene våre
at det blir umulig å holda kjeft-og det e då stillhet e best
og det vonde eg møte e min egen ånd. Pust.
Alltid sloss de gode mot de onde men lettelse avle tomhet så koss kan de gode vinna?
Håp og frykt, de to store ska møtas på den siste dagen i edens hage
og kjempa om at det siste pust blir bra for både deg og meg.
Tiden hjelpe mer enn den gir faen når en e ung, og teslutt?
Kanskje fanatisk frykt kan byttes med en person
som drar i et fordypa og opplyst håndtak i mørket kor det inngravert lyse "håp".
Kor håpet skinne muligheter som sansene nekta å føla.
Åndeløst oppslukt av flammer vil hjerta bli te gløder før det fryses ned.
Hvis den tid komme
Når den tid komme
Kan me vær venner.