Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Mørkets HerreSkriv ut Utskrift
Om å være annerledes, ensomhet og
Bokmål - NovelleForfatter:

Jeg går så fort jeg kan. I hvert fall så fort det går an å gå, uten at det virker mistenkelig. Vil bare komme meg vekk herifra. Regnet bøtter ned, men jeg gir faen. Regntøy er oppskrytt. Jeg føler alle de stygge, granskende blikkene i ryggen. Jeg kan ikke se dem, men jeg vet at de stirrer. Sånn er det hver jævla dag. Men i dag virker denne skolegården enda større og kjipere enn noen gang. Kanskje fordi jeg dreit meg ut igjen, i KRL-timen. Nei, det var ikke jeg som dreit meg ut! Det er bare alle de dumme, fordomsfulle menneskene i dette hølet av ei bygd som er så sinnssykt trangsynte! Lærerens stemme gjaller gjennom hodet om igjen og om igjen.
«Du må ikke tro, Hans at du bare kan komme hit til bygda og forvente at alt skal skje etter dine hedenske skikker! Du er rett og slett en outsider, Hans! Du må bli mer tilpasningsdyktig! Det er faktisk ene og alene din feil at du ikke er en del av fellesskapet her i bygda! Jeg har prøvd, men hva skal en stakkars kristendomslærer gjøre da, når jeg får en slik satandyrker av en elev i klassen? Bare se på deg selv! Sorte klær, sort hår, nagler overalt! Nei, dette går ikke an, jeg tror vi er nødt til å ta en liten prat med foreldrene dine igjen! Hva slags syke ideer har du egentlig? Satanisme i KRL-timen? Nei, vet du hva......» Da ble det nok for meg. Jeg tok jakka mi, og marsjet ut. Idet jeg gikk forbi lærer Magnussen spytta jeg ham midt i trynet. Det føltes digg å endelig få sagt det jeg mente, men på en annen side fikk de pripne bygdefolka nå enda mer å hviske og tiske om. Hva var det egentlig jeg hadde gjort som var så innmari forferdelig? Det var jo bare et forslag! Dessuten hadde jeg faktisk sett at det sto i 8.klasse-pensum i KRL at vi skulle ha hatt om satanisme. «For å få bedre perspektiv på religionene», eller noe sånt........

Jeg må slutte å tenke på det. Slutte å la det gå sånn inn på meg. Jeg må være sterk! Huske på alt han sa. Det er jeg som er spesiell, de er bare små og uvitende. Jeg må heve meg over det. Jeg har da lov til å si min mening? Faen, jeg savner ham! Nå holdt jeg nesten på å sneie over jordet igjen, slik jeg vanligvis ville ha gjort. Hver dag etter skolen. Han var min eneste venn. Den eneste personen i hele verden som jeg faktisk kunne prate med, som forstod meg. Nå er han borte.


«Er du på gjennomreise, gutt? I så fall vil jeg råde deg til å komme deg vekk herfra fortest mulig, for dette er ikke noe blivende sted!»
Jeg skvatt til så jeg mista colaen i gulvet. Det var første gang noen hadde prata til meg på lang tid. Jeg snudde meg. Der sto det en gammel, litt krokete fyr. Han var ganske svær, og hadde et stort, hvitt skjegg. Selv om han så litt skummel ut, hadde han et vennlig drag rundt munnen.
«Æhh...nei, jeg bor her.»
«Jaså, gjør du det? Ny her du, da?»
«Jaaa, kanskje litt. Flytta hit for nesten et halvt år siden....»
«Jaha, da kan’ke du ha vært mye utafor døra! Kan ikke huske å ha sett deg før.....»
«Nei, du har sikkert ikke det. Æh...liker meg best hjemme, jeg.»
«Skjønner. Du har ikke fått noen venner. Skolens nye outsider, eller hva? Litt annerledes, jeg så det med en gang at du ikke var sånn som dem!»
Jeg kjente sinnet boble opp i meg. Hvem trodde han at han var, som bare kunne komme her og analysere meg? Her, midt i butikken! Alle som var i butikken måtte ha hørt hele samtalen!

«Hold kjeft! Jeg trenger ikke å prate med deg, din gamle dust», sa jeg og gikk mot kassa. Jeg betalte for colaen og gikk. Men da jeg kom utenfor angret jeg. Kanskje han ikke hadde ment det så ille? Han hadde jo tross alt prata til meg. Det var jo nettopp derfor jeg hadde tatt turen hit ned på butikken, i håp om å komme i kontakt med noen. Nå var det jo kanskje ikke en krokete gammel gubbe jeg hadde tenkt meg, men det var jo tross alt bedre enn ingen! Jeg bestemte meg for å vente på ham, og unnskylde det lille utbruddet. Det var selvfølgelig en sjanse å ta, kanskje var han helt gæren? Men hva hadde jeg egentlig å tape? Ikke en dritt.....
«Heisann, står du her og henger?»
Åhh! Nå skvatt jeg igjen. Han hadde det med å komme overraskende på folk!
«Ja, ehem... Jeg ville bare unnskylde for at jeg kanskje ble litt hissig i sted, det var ikke meningen....» Jeg stod og så ned i bakken. Turte ikke helt å se reaksjonen hans. Kanskje han var dritsur?
«Ja, du ble kanskje litt hissig, ja! Men det er i orden. Jeg tar meg ikke så lett nær av sånt tull.»
«Hehe, det er bra. Men hva mente du egentlig med at dette ikke er noe blivende sted?»
«Det burde da du vite. Du har vel fått merke det på ganske nært hold? Jeg snakker om bygdedyret, gutten min. Bygdedyret. Du må ikke la deg sluke av bygdedyret! Den forferdelige janteloven som er i denna bygda her... Man merker det ikke før man kommer seg vekk herifra, eller hvis man kommer utenbysfra, som du. Jeg dro herifra da jeg var på din alder, rundt 15-16 år. Jeg dro til sjøs, og kom ikke tilbake hit før for en tre fire år siden. Jeg har levd livet. Bodd i store byer, hvor folk ikke driver og bryr seg borti hverandres saker hele tida. Du kommer vel fra en storby selv, du? Når jeg sa at du var annerledes, mente jeg det positivt. For det er positivt! Men det har vel ikke du merket så mye til enda... Vi er noen originaler, du og jeg. Bare vent, en dag vil du være glad for det!»
«Jaha....men, da så. Jeg tror jeg burde komme meg hjem nå......» Dette måtte være en skikkelig gærning, best å stikke!
«Nei, nå syns jeg du burde bli med en tur hjem til meg. Du sa jo selv at du ikke er mye ute. To enslige sjeler som oss burde holde sammen!»
Det var fristende å be fyren dra til helvete, men det var noe som sa meg at denne mannen var like ensom og kontaktsøkende som meg. Det virket litt rart, men jeg takket allikevel ja til invitasjonen.

Det første møtet. Jeg husker det som om det var i går. Jeg overrasket egentlig meg selv. Det at jeg i det hele tatt snakket med en fremmed var jo stort i seg selv, men at jeg ble med han hjem også! Det lignet ikke meg, men nå i ettertid er jeg utrolig glad for at jeg gjorde det. Hvis ikke, hadde jeg nok antakeligvis blitt gal av ensomhet. Det er visst noen som blir det.
Jeg var hos ham til sent på kveld. Selv om jeg vanligvis ikke er spesielt pratsom av meg, var det noe med ham som gjorde at jeg begynte å prate. Han virket interessert. Jeg fortalte om byen, der jeg bodde før jeg kom hit. Om de få vennene jeg hadde hatt der. Om hvordan jeg hadde kommet hit, og om hvordan alle hadde stemplet meg fra dag én. Alle så at jeg var annerledes, ikke som dem. Det var visst ikke så mange som flyttet hit. Spesielt ikke byfolk. Jeg passet ikke inn. Den dusten, Kalle, lederen i klassen likte meg ikke. Han følte seg vel truet, siden jeg var fra byen. Da var det ingen andre som turte å snakke med meg heller, antakeligvis i redsel for at han skulle mobbe dem også. Han slengte dritt til meg hver dag. I begynnelsen gikk det skikkelig inn på meg, men etter hvert begynte jeg å gi faen. De kunne si hva de ville, jeg gadd ikke å prøve mer. Dreit i alle sammen. En dag skulle jeg nok vise dem!


Endelig begynner det å skumre. Snart har de mørke skyggene slukt alt som heter dagslys. Herlig! Jeg liker ikke dagslys. Alt syns så godt. Føler meg så utsatt, hemmet. Ingen steder å gjemme seg. Blir stressa av det. Sola har i det minste ikke vist seg i dag, og godt er det. Jeg virkelig hater sola! For meg er den bare et symbol på alt som er fiendtlig og ekkelt. Nå er det helt mørkt. Digg! Det begynner å løse seg opp i skuldrene, nå kan jeg slappe av. Jeg tenner meg en røyk og et par røkelser, og tar fram boka. Jeg leser om Aleister Crowley. En fyr som levde på starten av 1900-tallet. Han var okkultist, og hevdet at gjennom ritualer kan mennesker beherske en slags kosmisk makt. Når man behersket denne makten var man blitt en «Deus Nigrus», eller Mørkets Herre.
Den ser ut som en helt vanlig bok. Innbindingen er ganske kjedelig, egentlig. Brun og gammel, men ikke spesielt slitt. Det var tittelen som først vekket min oppmerksomhet; «The Satanic Bible».
Jeg husker da jeg fant den for ca. et år siden. En av de første gangene jeg var hjemme hos ham. Jeg var ikke så veldig interessert i bøkene hans til å begynne med. Jeg bare lot som. Ville så gjerne at han skulle like meg. Selv var han innmari interessert i bøker. Alle veggene var dekket med høye bokreoler. Han snakket om bøker hele tiden. Og fortalte om hvor han hadde fått dem fra. Med hver eneste bok fulgte det en lang historie fra den tiden han var sjømann. Det var utrolig spennende. Han hadde visst vært overalt. Han spurte meg om jeg ville låne noen bøker av ham. Det var egentlig ikke så rart, jeg hadde jo nettopp lagt ut om min store lidenskap for bøker. Han hadde vel inntrykk av at jeg nesten ikke gjorde annet enn å lese bøker. Sannheten var at jeg ikke engang hadde åpnet en bok som ikke var en skolebok, i hvert fall ikke frivillig!
«Æh....ja! Tusen takk! Det er kjempesnilt av deg.....»
Jeg lot blikket gli nedover bokrekkene. «Her er det mye spennende, ja. Men jeg har lest mange av disse før...»
«Har du det?» Han virket ikke helt overbevist. «Så du leser på italiensk også? Det der er alle de bøkene jeg tok med meg hjem fra Italia, skjønner du. Se heller her borte, du!»
Shit! Faen, der dreit jeg meg ut.... «Æh...ja, altså oversettelsene..... Tror ihvertfall det var de der.» Han overhørte det jeg sa, og fortsatte å lete gjennom hyllene.
«Denne! Har du lest denne?» Han holdt fram en svær, tykk bok. «Faust», sto det med store bokstaver. Den så skikkelig kjip ut, men jeg nikket og smilte.
«Nei, den har jeg ikke fått tid til å lese. Har hørt at den skal være veldig bra!?»
«Ja, denne ja! Goethe, vet du! Ta med deg den, du! Du kan godt ta flere også. Ta så mange du vil!»
«Flott! Da tar jeg denne også....» Jeg tok fram en bok på måfå. Det var da jeg fant den. «The Satanic Bible».
«Hehe...den gamle boka der, ja! Den fikk jeg på en av mine siste reiser over til statene. Er du interessert i sånt du da, gutt?»
«Nei! Æh...Eller ja, litt. Hva er det for noe egentlig?» Det var like greit å spørre, så jeg ikke dreit meg ut en gang til.
«Nei si det... Jeg har faktisk aldri åpnet den. Jeg fikk den, som sagt i statene. Det var vel i 1969. Jeg var innom en boksjappe i San Francisco. En svartkledd type som kalte seg ettellerannet LaVey stakk den bort til meg. Han så litt tvilsom ut, så jeg tok bare høflig imot. Senere fant jeg ut at han har blitt ganske berømt. Den moderne satanismens grunnlegger, eller noe sånt no’. Kan sikkert være spennende. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde den. Bare ta den, du!»

Da jeg kom hjem slengte jeg bare bøkene inn i en hylle. Hadde ikke tenkt til å se noe særlig i dem. Bøker var liksom ikke helt min stil. Altfor kjedelig. Så de ble bare liggende der og støve. Han spurte aldri noe mer etter dem. Han regnet vel heller ikke med at jeg kom til å lese i dem.
Det var ikke før etter at han døde, kvelden etter begravelsen at jeg kom til å huske på dem igjen. Jeg var helt knust. Hva skulle jeg gjøre nå? Tilbake til det drepende kjedelige livet uten en eneste venn. Ingen å prate med. Da kom jeg på at jeg fortsatt hadde bøkene. De jeg hadde lånt av ham. Fikk lyst til å se litt i dem. De var det eneste jeg hadde til minne om ham. Jeg åpnet først den derre Faust-boka. Men etter en side kunne jeg konstatere at den var som jeg trodde; skikkelig kjip. Altfor dyp for meg, i hvert fall. Så tok jeg frem «The Satanic Bible», og det var da det begynte. Den var skrevet på engelsk, så det var litt tungt, men jeg skjønte det meste. Aldri hadde jeg sett noe lignende! Jeg syntes at det var skikkelig sykt. Djeveldyrking! Hvem drev med sånt? Men dette med svart magi interesserte meg. Her stod det en masse formler og ritualer man kunne utføre for å skade andre. Så kult! Tenk om jeg kunne «cast a spell» på Kalle, sånn at alle begynte å hate ham! Etter hvert slo det meg at satanismen forkaster det meste av det alle folka her i bygda tror på. Nemlig kristendommen og den ekle kristne moralen deres. Jeg følte plutselig at en idé begynte å våkne till live inne i hodet mitt. Dette var kanskje det gammer’n hadde ment hele tiden!? «Du må gå dine egne veier, gutt! En dag vil de oppdage at det er du som har vært den sterkeste hele tiden! Stol på deg selv.» Ja! Det var helt sikkert dette han hadde ment. Han ville vel bare ikke si det rett ut, så han ikke skremte meg... Det var nok ikke helt tilfeldig at det var akkurat denne boka jeg tok ut av hylla, nei. Han hadde sikkert planlagt alt sammen! Satanist...jeg smakte på ordet. Hehe, nå skulle nok de andre få seg en støkk, ja!

Jeg begynte å gå i svarte klær, farga de lyse krøllene mine svarte. Mutter’n frika helt ut selvfølgelig, men jeg dreit i henne også. Alle glante hele tida. Noe sånt hadde de aldri sett før! Men nå nøt jeg faktisk all oppmerksomheten. Før glante jo folk uten at jeg syntes at de hadde noen grunn til det, jeg følte meg ikke spesielt annerledes. Men nå ba jeg om det, og da ble det plutselig noe helt annet. Jeg likte å sjokkere. Kom på skolen med det ene fæle antrekket etter det andre. De første dagene var det ingen som turte å slenge noe dritt heller, ikke en gang Kalle. Men etter hvert ble det enda verre enn før......

«Du sklei visst litt skeivt ut, du etter at han ekle, gamle kroken dævva!» Den høyrøstede stemmen til Kalle skar inn i trommehinnene mine. Jeg skvatt til. Det var over to uker siden nå, og det var første gang noen turte å snakke om ham i mitt nærvær. Jeg hadde faktisk vært så naiv at jeg trodde jeg skulle slippe å bli mobba for akkurat det.
«Hold kjeft», mumla jeg. Jeg visste at det ble verre hvis jeg slang dritt tilbake.
«Bare se på deg! Fy faen, som du ser ut! Har du liksom blitt satanist nå da? Oooohh...scary! Du driter deg ut, ass! Har du psykiske lidelser, Hans? Er du schizofren? Tror du at du er....DRACULA?!!!!»
Nå lo alle. Hele klassen sto rundt meg og lo. Til og med lærer Magnussen! Jeg gadd ikke å si noe. Gadd ikke å se på de teite trynene deres. Jeg satt bare og klusset fram og tilbake med en blyant i kladdeboka. Hardere og hardere til det ble helt mørkegrått. Plutselig knakk blyanten.
«Hehe.... Ja, da tror jeg vi sier takk for i dag jeg, folkens!» sa Magnussen, og tørket lattermildt vekk en tåre fra øyekroken. En lattertåre. Det kokte inne i meg. Jeg hadde så innmari lyst til å meie ned hele gjengen. Tårene presset på. Hadde jeg hatt en hagle nå........ Nei, jeg måtte holde meg rolig. Ikke vise at jeg ble sint. For det var vel akkurat det de ville. Bare vent til i kveld, tenkte jeg. Da skulle jeg endelig gjøre det. For første gang. Håper bare det virker!

Nå er alt under kontroll. Alteret er i orden. Det begynte jeg å lage for nesten en uke siden. Det er til og med fullmåne i kveld. Jeg har tent røkelsen og lysene på alteret. To hvite og ett rødt. Alt ifølge boka. Jeg har satt fram hellig vann, og boka ligger klar slått opp på «Voodoo forbandelser». Jeg har klippet ut Kalle fra klassebildet og stoffet til dokka ligger foran meg.
«Kalle som deg ser jeg Kalle du fremstiller til meg», hvisker jeg. Jeg gjentar disse ordene, mens jeg syr igjen dokka. Inn i dokka putter jeg bildet av Kalle og jord jeg har hentet fra kirkegården. Kirkegårdjord er det eneste man kan bruke når det gjelder forbannelser. Så setter jeg dokka på alteret, mellom de hvite lysene, legger hendene over den og sier; «Likevel særskilt du er, du er linket som en, som Kalle ditt liv har begynt». Deretter fører jeg begge sider av dokka gjennom flammen på det røde lyset. Det røde lyset skal symbolisere Kalles blod og livskraft. Det samme gjør jeg med vannet og røkelsen. Mens jeg gjør dette leser jeg noen linjer fra boka;
«Med ild helliggjør jeg denne dokka som Kalle.»
«Med vann helliggjør jeg denne dokka som Kalle.»
«Med luft helliggjør jeg denne dokka som Kalle.»
Nå er den klar. Nå har dokka fått sjelen til Kalle. Nå er det bare å sette i gang med forbannelsesritualet.
Jeg holder dokka opp mot månen.
«Jeg forbanner deg i kveld, smerter skal føres til din kropp i kveld. Din smerte blir sterkere for hver dag som går. Alle dine smerter slår tilbake på deg selv, for i kveld forbanner jeg deg». Mens jeg sier dette prøver jeg å forestille meg svart energi som siver ut av dokka og inn i Kalle. Jeg er ikke helt sikker på hva slags smerter han vil få, for det sto ikke noe om at man kunne spesifisere det i boka. Men jeg håper det ikke vil bli for alvorlig nå første gangen. Jeg kan heller gjøre det verre en annen gang.... Jeg går ut i hagen og begraver dokka med en gang. Det står i boka at man skal vente med å begrave dokka til neste fullmåne, men siden det er fullmåne i kveld gjør jeg det like så godt med en gang. I følge boka vil forbannelsen tre i kraft allerede i kveld. Nå er det bare å vente og se......

Da jeg kommer på skolen neste dag, er ikke Kalle der. Men jeg bestemmer meg for å ikke ta seieren på forskudd, i og med at han ofte er for sen.
«Sett dere ned», roper Magnussen. «Jeg har noe viktig å fortelle dere! I går kveld, på vei hjem fra fotballtreninga, kælva Kalle på sykkelen og brakk beinet.» Jeg kjente gleden bruse opp i meg. Har det virkelig virket?!!! Utrolig!! Tenk på alt jeg kan gjøre nå! Det er sikkert gammer’n som hadde gitt meg kraften! Jeg har flere ganger snakket med sjelen hans og bedt ham om kraft. Så har han altså hjulpet meg! Jeg følte meg med ett allmektig. Nå kan jeg klare alt!!! Snart er jeg kanskje Deus Nigrus!
«Det var et svært alvorlig brudd», fortsetter Magnussen. «Så han er lagt inn på sykehuset, og kommer ikke tilbake på skolen på en stund». Bedre og bedre, tenker jeg. Nå kan jeg kanskje få gå i fred en stund! Slippe å høre på den evinnelige mobbinga!

Men der tar jeg visst feil. Alle de andre tar uoppfordret over for Kalle med glans! Magnussen er tydeligvis riktig i sitt ess denne uka, han også! Morsomhetene hagler rundt ørene mine konstant. Ikke alle er like harmløse heller. En dag kommer lille, søte Rikke bort til meg. Lille Rikke er forsanger i kirkekoret, og såvidt jeg har hørt har hun nå også blitt utnevnt til å holde konfirmanttalen på vegne av alle konfirmantene neste søndag.
«Ehem...du, Hans?» spør hun forsiktig. Hun er ikke en av de som mobber mest, og det overrasker meg at hun tør å prate til meg i det hele tatt. Jeg ser stygt på henne. «Ja», sier jeg surt. «Hva vil du»?
«Jeg ville bare gi deg denne». Hun rekker meg en gul brosjyre. «Det står litt om kirken og sånn. Om hvordan kirken kan helbrede og tilgi alle typer mennesker. Og du kan godt få lov til å konfirmere deg i kirken til neste år hvis du vil! Det er jo litt for sent nå, vet du. Jeg skal aldri mer være slem mot deg, og det tror jeg ikke de andre vil heller. Jeg tror det finnes noe godt i alle mennesker jeg, og at det er en sjanse til og med for deg!»
Hun smiler sukkersøtt. Oioioi, nå føler hun seg vel snill! Dette har hun vel mannet seg opp til i hele natt, stakkars hun har vel nesten ikke fått sove!
«Hehe, tusen takk! Men vet du hva? Denne brosjyren kan du få lov til å stappe opp et visst sted!!! Jeg har verken noen sykdom eller lidelse, jeg bare hater sånne små, trangsynte, pripne, gudfryktige drittunger som deg!!! Er det en av oss som trenger hjelp, så er det nok deg!! Stakkars deg, jeg syns virkelig synd på deg!»
Jeg ble kanskje litt for høyrøstet, for nå har hele klassen blitt helt stille. Rikke ser ut som om hun holder på å begynne å grine.
«Ja, unnskyld da! Det var ikke ment sånn.....», stotrer hun. Da kommer Magnussen til unnsetning. «Nei, Hans! Nå syns jeg det kan være nok! Ta deg en tur bort til rådgiveren du, det kan se ut til at du har behov for litt rådgivning!» Hele klassen ler.
Jeg sender ham et isblikk, og jeg kan faktisk se at han blir litt usikker. «Deus Nigrus, Deus Nigrus, Deus Nigrus...», mumler jeg lavt mens jeg traver ut døra. Jeg går selvfølgelig ikke til rådgiveren. Jeg drar hjem.

Nå har jeg fått nok. Dette er en konspirasjon! Alle har bestemt seg for å fryse meg ut! Sakte, men sikkert bryte meg helt ned psykisk. Drive meg til selvmord! Jeg er helt sikker på det! Det er det de har drevet med hele tiden! Jeg kan ikke la dem klare det, de må ikke vinne! Jeg må stoppe dem...Nå må det snart skje. Snart skal jeg bli Mørkets Herre! Jeg vet at jeg kan klare det! Neste søndag må det skje. Da er det fullmåne igjen. Denne gangen må det være verre enn forrige gang! Nå føler jeg meg i stand til å gjøre hva som helst! Hva som helst for å ødelegge de perfekte små livene til bygdefolket! Spørsmålet er bare hva? Jeg tar fram boka og leser litt under «Svart magi» og «Ofringer». Det er liksom ikke noe som er bra nok.....Katter? Nei... Det står noe om menneskeofring, da. Men da må jeg være helt sikker på at jeg virkelig får det til. Hvis det ikke funker, sender de meg antakeligvis på sinnssykehus eller noe sånt, og da er alt ødelagt! Da har de vunnet! Hvordan skal jeg klare det? Og hvem? Kalle er jo ikke her....

Jeg går ned på kjøkkenet for å ta meg en brødskive. Må tenke litt på saken. Kanskje er det litt for dramatisk? Nei, jeg må huske på hva han sa! Ikke feige ut nå.... Da kommer jeg til å kaste blikket på ett av mutter’ns ukeblader som 7ligger på kjøkkenbenken. «Greven -hvem er han egentlig?», står det med store bokstaver på førstesiden. Ja, hvem er han egentlig, tenker jeg. Jeg slår opp på den riktige siden, og begynner å lese. «I ‘92 tente han på Holmenkollen kapell, og han er også skyldig i minst ett drap. Hvem er han egentlig? Hva kan få en mann til å gjøre noe slikt? Greven kaller han seg, han er satanist. Han har tidligere uttalt at han tente på kapellet under......»
Ja! Selvfølgelig! Det er det jeg må gjøre! På søndag, da er det konfirmasjonsforberedelse i kirken? Da vil alle i klassen være der, til og med Kalle, og Magnussen underviser.... Dette er tidenes beste plan! Så enkelt, dette kan jo bare ikke gå galt! Hvor vanskelig kan det egentlig være? Plutselig ble jeg litt usikker, så jeg ville bare sjekke for sikkerhets skyld i boka. Bespottelse av kristendommen er et viktig element, sto det. Det måtte da dette helt klart være. Jeg fant ingenting som kunne tolkes til at jeg ikke burde gjøre det, snarere tvert i mot. Idet jeg skulle legge boka tilbake på plass mistet jeg den i bakken, og den åpnet seg på en blank side. Det sto bare en setning der;

”Gjør hva du vil, skal være hele loven”
Aleister Crowley

Da bestemte jeg meg. Det var bare en ting å gjøre.

Jeg kunne høre salmesang og orgelspill langt utpå veien. Jeg grøsset. Det var jævlig kaldt, og jævlig å høre på. Det var allerede rim i gresset, og de tynne skinnskoene mine var ikke særlig varme. Jeg gikk først bort til graven hans. Hadde ikke rukket å besøke den på et par dager nå. Det hadde vært så mye å styre med. Den lå helt klint oppi kirkeveggen sammen med et par andre mosegrodde gravsteiner. Det hadde nok ikke vært noen og besøkt dem på mange år, det var fullt av ugress overalt. Selvfølgelig hadde de lagt ham her! En outsider, ikke sant? Ingen familie eller noen ting. Ingen som kom til å tenke over det.... Åhhh! Sinnet jaget opp i meg igjen. Nå kan jeg nesten ikke vente med å få det gjort! Jeg tente et par lys på graven hans først. Et svart, og et oransje. Det svarte symboliserer tap, ondhet og disharmoni. Dette hadde jeg undersøkt! Det oransje var for rettferdighet. Nå skulle rettferdigheten seire!!
Jeg fant en gardintrapp stående langs kirkeveggen. Perfekt! De holdt vel på å male kirken eller noe sånt. Grunnmuren var såpass høy at jeg trengte trappa til å stå på sånn at jeg kunne nå opp til treverket. Jeg hadde med meg en jerrykanne med bensin jeg hadde rappa fra fatter’n. Jeg stilte opp gardintrappa og klatret opp med kanna.
«Nå tar vi den siste sangen, før vi avslutter», hørte jeg Magnussens stemme si der inne. Faen! Nå måtte jeg forte meg. Hvis de kom ut før jeg var ferdig, var alt ødelagt! Dette måtte funke! Og det måtte skje i kveld!! Jeg begynte å slenge bensin oppover kirkeveggen så fort jeg kunne. Nå ble jeg skikkelig stressa! Faen, trappa sto ikke helt støtt. Jaja, det var ikke tid til å gå ned og flytte på den nå. Bare jeg kunne få bensinen litt lenger bort...... Nei!!!! Helvete!!!!!! Gardintrappa veltet! Jeg raste bakover med bensinkanna og landet oppå graven til gammer’n! All bensinen veltet over meg, det svei noe helt jævlig i øynene. Jeg kunne ikke la være å skrike. Et skingrende hyl gjallet utover kirkegården. Jeg klarte ikke å åpne øynene, men plutselig hørte jeg et blaff. Et flammeblaff! Jeg kjente flammene slikke seg nedover kroppen min, og på et halvt sekund var jeg overtent. Hylet mitt gikk over fra å være skingrende, til å bli et redselsfullt brøl! Hvordan kunne dette skje? Jeg hadde da ikke tent på enda...... Selvfølgelig! Lysene!! Lysene for ondskap og rettferdighet! Nei dette var ikke mulig!!!!! Jeg var desperat! Kastet meg rundt i blinde mens forferdelige smerter jaget opp i meg overalt! Jeg hylte og skrek, men brølene mine ble overdøvet av den dramatiske orgelmusikken inne i kirken. Jeg kjente hvordan huden min sakte, men sikkert forsvant, hvordan flammene trengte seg gjennom kjøtt og blod, helt til jeg ikke kjente noe mer...

Kirkedøra åpner seg, og ut strømmer det tjuesju muntre konfirmanter.
«Shit! Sjekk den røyken som ligger over kirkegården a’!», utbryter Rikke. «Lukter det ikke litt brent her?»
«Haha! Rull inn a’, Rikke! Det er bare tåke!» beroliger en kjekk, ung fyr ved navn Kalle. «Er du redd, eller? Kanskje det er djevelen!!! Uæææ!!!» Alle ler, og fortsetter nedover kirketrappa.

Etterord:

Denne novellen handler om en gutt, Hans, som flytter fra en storby til et lite tettsted ett eller annet sted i Norge. Hans er en litt innesluttet gutt, som har vanskelig for å komme i kontakt med folk. Han tror at det var ”det gammer’n mente hele tiden”, at han skulle bli satanist for å ”vise de andre”, men dette er egentlig bare en stor misforståelse! Hans har ingen å prate med, så han bare overbeviser seg selv om at det er sånn det er, til han er helt sikker.

Jeg prøver å vise hvor vanskelig det kan være å bli akseptert hvis man er litt annerledes, og hvilke grusomme konsekvenser mobbing og ensomhet kan føre til.

Før jeg skrev stilen fant jeg ut masse om satanisme, svart magi og voodoo på internett, så alt jeg har skrevet skal være korrekt.

Jeg syns det var kjempegøy å skrive denne stilen, både fordi den ble veldig annerledes enn stilene mine pleier å bli, og fordi jeg lærte masse nytt og spennende, bl.a. om satanisme og okkultisme. (Hadde ikke engang hørt om okkultisme før!) Og det står faktisk i 8.klasse-pensum at vi skulle ha hatt om satanisme…..

Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish