Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Når du mister alt to gangerSkriv ut Utskrift

En lang søken etter familiemedlemmer.

Bokmål - FortellingForfatter:



Vannet glitret som flytende sølv i solen den dagen. Charlotte, min vakre kone, hadde tatt Cora og meg med til en kjempe vakker park som lå midt i smørøyet av Stockholm. Det var fremdeles litt kaldt ute, men med solen i fjeset varmet det som bare det. Charlotte hadde tatt med kameraet sitt for å ta bilder av Cora nede ved vannkanten. Jeg skjønte godt at Charlotte ville ta bilder i det fine været den dagen. Hun var tross alt lidenskapelig interessert i fotografi og jobbet også som journalist i Aftonbladet. Jeg husker jeg begynte å tenke på at livet hadde blitt så utrolig mye bedre gjennom årene. Jeg syntes liksom at det faktisk hadde begynt å gi mening etter at jeg giftet meg med Charlotte og vi sammen fikk vår lille Cora.

 

«Du må våkne pappa!» hylte Cora inn i det venstre øret mitt. Jeg skvatt til og fikk frysninger gjennom kroppen. Hva hadde skjedd? «Hva er det jenta mi?» sa jeg automatisk med en bekymret stemme. Jeg så med en gang at det ikke var noe galt, Cora gliste som bare det og hoppet opp og ned på gulvet. «Vi er snart framme pappa! Hørte du ikke vekkerklokka?» sa hun mens hun fremdeles hoppet opp og ned på gulvet. Jeg kikket ned i underkøya der jeg så at Charlotte allerede var våken. Hun smilte til meg mens hun sa «God morgen, kjære» og reiste seg opp for å gi meg et kyss. «Hvor lenge er det til vi er framme?» spurte hun meg samtidig. Cora løpte bort til vinduet og kikket ut av det. «Pappa! Jeg ser land!» sa hun. «Da er det nok ikke så lenge igjen før skipet legger til kai i Kiel» svarte jeg Cora. Jeg reiste meg opp og hoppet ned fra overkøya, og begynte å finne fram noen klær jeg kunne ha på meg. Kofferten min var ikke akkurat så veldig ryddig. Ingenting var brettet ordentlig, egentlig hadde jeg bare stappet alt av klær i den når vi bestemte oss for å dra en uke til Tyskland. Jeg fisket opp en rød genser med hvite striper og tok den på meg. «Michael! Du kan da ikke ha på deg den der!» sa Charlotte halvveis irritert til meg. «Hvorfor ikke det? Den er da meget behagelig å ha på seg, og dessuten matcher den flott med den røde joggebuksa mi!» sa jeg sarkastisk tilbake. Ikke at jeg hadde tenkt til å ta på meg den, jeg hadde den ikke en gang med meg. Hun skjønte at jeg ikke mente det jeg sa og ga til slutt opp å diskutere med meg om hva jeg skulle ha på meg eller ikke. «Jeg er sulten pappa!» sa Cora mens hun sto ved vinduet. «Toppers, la oss gå og spise litt frokost!».

 

Bufférestauranten var fullpakket med sultne frokostgjester og vi kikket ivrig rundt etter et ledig bord. Helt innerst i hjørnet mot kjøkkenet var det et ledig bord for tre. Perfekt! Cora løpte bort til bordet og satt seg ned med en gang. «Skal du ikke hente deg mat først Cora? På buffé må du hente deg mat selv skjønner du!» sa jeg ertende til henne. «Kan ikke du og Cora gå først, så kan jeg passe på bordet?» sa jeg og nikket til Charlotte. «Helt greit!» sa hun og tok Cora i hånden og gikk  bort til buffébordet. De var så vakre, begge to. Det lange brune håret til Charlotte vugget fram og tilbake mens hun forskyndte seg av maten. Cora rakk akkurat opp så hun klarte å se hva som var på bordet. Jeg var så heldig. Jeg følte jeg hadde alt.

 

Akkurat når jeg tenkte at jeg hadde alt jeg kunne tenke meg hørte jeg et kjempe høyt smell fra kjøkkenet bak meg. Det begynte å ose røyk ut av kjøkkenet. Stor sort røyk etterfulgt av en stram vond lukt. Brannalarmen gikk samtidig som det kom en gigantisk bølge av ild og flammer gjennom dørene inn til kjøkkenet. Overalt var det mennesker som løpte omkring. Hvor var Cora? Hvor var Charlotte? Jeg kunne ikke se dem noe sted. Jeg kjente svetteperlene komme. Rundt meg ble det tykkere og tykkere med røyk. Jeg klarte ikke å tenke klart lenger. Midt i restauranten blant mat, tallerkener og glass som var blitt sluppet i gulvet da brannalarmen gikk og alle fikk panikk, sto jeg alene. Helt alene, uten Cora og uten Charlotte. Jeg klarte ikke tenke klart lenger. Jeg løpte febrilsk ut av restauranten og ut i handlegaten som gikk midt i skipet. Jeg bare løpte uten å ha en anelse om hva jeg skulle gjøre. Det begynte å gå opp for meg hva som skjedde. Det var brann om bord i store deler av skipet og jeg hadde ingen aning om hvor Cora og Charlotte var blant de tusen menneskene som var om bord. Jeg klarte ikke mer. Det siste jeg så for meg var dagen i parken med Cora og Charlotte, da sola skinte og vannet glitret, så ble det helt svart.

 

Jeg våknet opp av at noen ropte til meg. De sa ikke navnet mitt, de bare ropte til meg. Jeg åpnet opp øynene. Over meg var det noe som lignet på en stor oransje kalesje. «Han siste mann er våken. Se!» var det en kvinne stemme som sa. Det kom straks to menn med gule refleksvester over meg. «Hvordan går det?» sa den ene av dem. Jeg skulle til å svare at det gikk helt greit med meg da den andre spurte om jeg hadde vondt noen steder. Det hadde jeg ikke, hvorfor skulle jeg ha det? «Nei.» sa jeg tilbake. «Hvorfor skulle jeg ha det?» la jeg til. Ansiktet til de to som sto over meg stivnet. Hadde jeg sagt noe feil? Den ene kremtet og så ut til å tenke seg godt før det endelig så ut til at han hadde tenkt til å svare meg. «Du er i en livbåt. Skipet du var om bord i begynte plutselig å brenne. Det tok fyr på storkjøkkenet om bord. Du er heldig som overlevde, det er veldig mange som aldri fikk sjansen til å komme seg til en av livbåtene en gang.» Plutselig gikk det opp for meg hva som hadde skjedd og jeg reiste meg opp i en fei. «Cora! Charlotte! Hvor er dere?» skrek jeg ut. Rundt meg satt det et titalls forskrekkede mennesker. Ingen av dem var Cora eller Charlotte. Ingen svarte meg heller. Jeg hylte ut nok en gang før en av mennene som hadde snakket med meg tok tak i skulderen min og sa «Det er dessverre ingen som heter det her. Vennligst sett deg ned igjen til vi sier ifra at du kan reise deg opp!». Jeg satt meg motvillig ned på gulvet igjen og kjente at tårene begynte å trille. «Det er mulig at de du søker har kommet seg om bord i annen livbåt. Du vil få mer informasjon om situasjonen etter hvert. Det kommer snart et annet skip og plukker oss opp.» sa den samme mannen som hadde bedt meg sette meg ned. Jeg svarte ikke, følte ikke at jeg hadde noen grunn til å svare, jeg bare lukket øynene og tenkte på Cora og Charlotte.

 

Etter noe om hadde kjentes ut som en evighet kom endelig det andre skipet for å plukke oss opp. Ingen hadde sagt noe som helst i livbåten. Det hadde vært en dyster stemning helt siden jeg våknet opp. Det var helt sikkert andre som var i samme situasjon som meg. Andre som også gjerne ville vite om de faktisk hadde en familie lenger eller ikke.

 

Om bord i det redningsskipet hadde de laget lister om hvem de hadde plukket opp fra livbåtene. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde på en måte ingen å gå til. Og køen som gikk til tavla der det var hengt opp lister med de overlevende var uendelig lang. Jeg gikk tafatt bort og stelte meg bakerst i køen. Foran meg sto det en gammel dame. Hun hadde langt grått hår som gikk helt ned til midjen. Hun snakket med en yngre dame. Kanskje det var datteren? Eller var det bare en tilfeldig dame som også hadde mistet noen? Den gamle damen fortalte til den yngre damen at de overlevende som akkurat hadde kommet om bord kom fra den siste av de ti livbåtene. Det betydde at navnene som ikke sto på listen ikke hadde blitt funnet og heller aldri kommet seg til noen av livbåtene. Det den gamle damen fortalte fikk meg til å grøsse. Hvis ikke Cora eller Charlotte sto på listen betydde det at de aldri hadde kommet seg ut av skipet. Det var minst tjue folk igjen foran meg før det var min tur til å sjekke listen. Jeg begynte å bli usikker på om jeg ville se listen i det hele tatt. Hvis ikke navnene deres sto der visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg krysset fingrene. Å se navnene deres var alt som motiverte meg akkurat nå.

 

Endelig var det min tur. Jeg skannet listene opp og ned i hodet mitt. Hvor sto navnene deres? Etternavnene sto først. Jeg leste meg ned til K. K for Karlsen. Både Cora og Charlotte het Karlsen, akkurat som meg. Det bestemte vi oss for når vi giftet oss. På listen var det bare to personer på K. Og det var Annika og Ola Karlsson. Jeg stivnet. Hårene reiste seg på kroppen. Jeg klarte ikke mer, det ble alt for mye for meg. Charlotte og Cora var borte, de var borte for alltid!

 

                                                  *

Glassflaskene glinset i lyset fra morgensolen. Det var gått to måneder siden jeg mistet de to personene som betydde mest for meg av alt i verden. Alt hadde blitt helt tomt og rart. Det eneste stedet jeg var i huset var i stua og på kjøkkenet. Jeg beveget meg aldri opp i annen etasje der soverommet til meg og Charlotte var. Jeg ville rett og slett ikke. Jeg ville ikke bli minnet på henne, jeg ville ikke savne henne. Det klarte jeg ikke.

 

Plutselig ringte telefonen. Den hadde ikke ringt siden dagen jeg kom hjem fra Tyskland. Da ringte alle jeg kjente for å kondolere. Selv hadde jeg bare ringt en gang siden jeg kom hjem, og det var til sjefen min da jeg sa opp jobben min. Jeg ville ikke være sammen med andre mennesker lenger. Telefonen fortsatte å ringe. Skulle jeg ta den? Jeg reiste meg opp og gikk motvillig bort til telefonen som sto på bordet ved den store hvite bokhylla. «Ja.» sa jeg kort. «Hei, du snakker med Line Hermansen fra Stena Line. Vi har funnet noen av eiendelene deres i lugaren dere var om bord i. Heldigvis ble noen av lugarene om bord ikke rørt av brannen i det hele tatt. Når har dere muligheten til å hente eiendelene deres?» sa kvinnestemmen i telefonen. «Dere?» sa jeg. «Ja, du og din kone Charlotte som hadde lugar nr. 555, ikke sant?» svarte hun. «Charlotte kom seg aldri om bord i redningsskipet. Hun er borte! Og det er også Cora!» hylte jeg inn i røret. Jeg hadde egentlig tenkt til å legge på da jeg hørte det mest vanvittige jeg noen gang hadde hørt. «Unnskyld, herr Karlsen, det står her på listen foran meg at du, Michael Karlsen, Charlotte og Cora Bauer hadde lugar nr. 555 og at alle kom seg om bord i redningsskipet.» sa kvinnestemmen samtidig som jeg mistet røret i bakken. Lever Charlotte og Cora fortsatt? Det gikk et grøss gjennom meg. Hvor var de? Hvorfor var de skrevet opp som Charlotta og Cora Bauer? «Hallo, herr Karlsen, er du der?» kom det fra røret som lå på gulvet. Jeg tok røret kjapt opp og svarte at jeg fremdeles var der. Hun sa at jeg kunne hente eiendelene på Stena Lines hovedkontor allerede i dag. Jeg røsket tak i bilnøklene og løp ut i bilen i full fart.

 

Etter å ha kjørt i over en time begynte jeg å tenke mer klart. Jeg begynte å lure på hva jeg egentlig drev med. Hvorfor hadde jeg ikke spurt damen hvor Charlotte og Cora var? Jeg så de ikke om bord i redningsskipet. Ikke at jeg egentlig så etter dem etter at jeg ikke hadde sett dem på lista, men uansett, hva tenkte jeg på? Selv om jeg egentlig helst ville finne ut hvor Charlotte og Cora befant seg, og om de faktisk hadde overlevd, fortsatte jeg likevel i retning mot hovedkontoret der jeg kunne få tilbake eiendelene.

 

Når jeg endelig kom fram til hovedkontoret ble jeg møtt av en hyggelig dame som skulle ta med meg til rommet der eiendelene var. Hun unnskyldte seg stadig over det som hadde skjedd og sa at hun var så glad at alt hadde gått bra med meg og familien min. Jeg svarte ikke. Egentlig hadde det jo ikke det. Ikke for det jeg vet. Jeg hadde tross alt gått i to måneder og trodd at familien min var blitt borte for alltid. Den smørblide dama åpnet opp rommet og tok meg med til en pappeske som det sto «555» på. «Her» sa hun. «Ta med deg det du vil ha og skriv under på listen som står ved døren når du er ferdig» la hun til.

 

I pappesken lå Charlottes lommebok, Coras solbriller og passene våre. Jeg tok med meg alt og skrev under listen. Jeg småløp etter damen og dunket henne på skulderen. «Ja?» sa hun litt forbauset. «Du må hjelpe meg.» sa jeg. Hun tittet forundret på meg. «Hva trenger du hjelp til?» svarte hun. Jeg forklarte situasjonen og jeg kunne tydelig se at det kom et par tårer i øyeviken på henne, det gjorde det hos meg og. Jeg hadde nemlig ikke snakket med noen om det siden dagen det skjedde. Hun tok seg til håret flere ganger og så ut til at hun tenkte veldig mye før hun endelig svarte. «Vi kan sjekke listene over hvem som valgte å dra med fly og ikke tilbake fra Tyskland» sa hun og tok meg med til kontoret hennes.

 

Kontoret var ganske lite og det var akkurat plass til oss to der inne. Skrivebordet hennes tok halve rommet. Hun skrudde på datamaskinen sin. Mens den skrudde seg på åpnet jeg Charlottes pass. Jeg tittet på bilde av hennes flere ganger. Plutselig så jeg at det sto Charlotte Bauer, og ikke Charlotte Karlsen og jeg skvatt til. Jeg kom på hva damen i telefonen sa. «Bauer» sa jeg. «Bauer?» spurte damen som hadde tatt meg med til kontoret. Jeg kunne ikke forstå hvorfor det sto Bauer på passet til Charlotta. Det var ikke pikenavnet hennes og det var ikke navnet mitt. Jeg skjønte ingen ting.

 

Endelig skrudde datamaskinen seg på. Den bråket og skurret, den var tydeligvis ganske gammel. Jeg fisket opp Cora sitt pass, det sto Bauer på det og! Jeg mistet munn og mæle samtidig som jeg mistet passet i bakken. Hva i all verden? Jeg tok det opp igjen og sammenlignet det med Charlotte sitt. Hvorfor jeg gjorde det vet jeg ikke, det sto jo Bauer på begge to.

 

Damen hadde søkt på datamaskinen sin i over en halv time da hun først så ut til å finne noe. «Hva er det, har du funnet noe?» sa jeg. Hun kikket litt rart på meg. «De dro aldri hjem fra Tyskland» sa hun. «Hva? Hva er det du sier?» svarte jeg tilbake. «Du hørte hva jeg sa» sa hun og jeg fòr ut av rommet med det samme. Jeg løpte ut av bygningen og satt meg i bilen. Jeg kjørte så fort som jeg aldri før hadde kjørt. Jeg kikket på Charlotte sitt pass igjen. Det var en liten lapp som stakk ut. Jeg tok den ut av passet og leste den. Det var skrevet noe med Charlotte sin skrift, det så ut som en adresse. Marien Strasse 117.

 

                                                              *

Etter at jeg så adressen som sto skrevet i passet til Charlotte den dagen, bestemte jeg meg for å dra å finne Charlotte og Cora. Jeg var hundre prosent sikker på at de var der. Jeg hadde aldri vært så sikker i hele mitt liv. Jeg hadde tatt første fly til Tyskland så fort jeg skjønte det. Nå var jeg der, utenfor Marien Strasse 117.

 

Det lå et stort gult hus der. Huset var omringet av en stor mur og i hagen var det flere store trær. Jeg gikk mot inngangsporten til huset. Endelig skulle jeg finne familien min. Når jeg var ved porten kunne jeg skimte tre mennesker som satt rundt et hvitt hagebord midt i hagen. Damen som satt med ryggen til hadde langt brunt hår og på fanget hennes satt det en liten jente. Kunne det være Charlotte og Cora? Hvis det var det, hva gjorde de her? Den tredje personen var enn mann, han satt med beina på bordet og fiklet med en smarttelefon. Jeg tenkte ikke helt på hva jeg gjorde. Jeg la hånden på dørhåndtaket til porten og hadde akkurat tenkt til å prøve å lukke opp porten da jeg så at damen snudde seg og så på meg. Hun reiste seg opp og kom småløpende mot meg. Jeg kunne ikke helt se hvem det var. Hun hadde på en stor gul hatt og solbriller som dekket halve ansiktet. Når hun kom nærmere gikk det opp for meg. Det var Charlotte! «Charlotte!» hylte jeg av glede. «Lukk opp porten for meg!» la jeg til. Hun svarte ikke, hun bare la fingeren på munnen og ga meg et tegn på at jeg skulle være stille. Jeg skjønte ikke noe. Hun kom helt bort til porten, tok av seg solbrillene og så meg dypt inn øynene. Jeg skulle til å spørre hva i all verden var det som hadde skjedd da jeg så at hun trakk pusten for å si noe. «Michael. Gå. Du kan ikke være her. Jeg hadde tenkt til å fortelle deg det når vi kom fram til Tyskland, men jeg rakk det aldri. Jeg er glad for at alt er bra med deg, men du må gå før mannen min ser deg.» sa hun mens jeg måpte enda mer. «Mannen din?» sa jeg irritert og skuffet. «Gå Michael, jeg vil ikke ha noe mer å gjøre med deg.» sa hun da hun skulle til å snu seg. «Hva med Cora? Hun er datteren min!» sa jeg. Hun kikket meg inn øynene og sa med avsky det siste jeg ville høre. «Cora er ikke din datter, Coras far sitter der.» Jeg bare sto der, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg begynte å gå sakte bortover veien. De siste tolv årene av mitt liv hadde bare vært en eneste stor løgn. Jeg hadde blitt bedratt av den som betydde alt for meg. Hele livet midt virket plutselig enda mer meningsløst enn det gjorde før jeg traff Charlotte. Hele livet mitt var ødelagt.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish