Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Melding mottattSkriv ut Utskrift
Om en mann under 2. verdenskrig som prøver å rømme fra en konsentrasjonsleir og komme hjem til sin kjære. Skrevet i 9. klasse.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



I dag er dagen. I dag er dagen jeg endelig har klart å samle opp nok mot til å gjøre det. Jeg skal rømme. Rømme bort fra dette mørke stedet. Dette menneskeslakteriet, eller konsentrasjonsleir som så pent blir kalt. Jeg må bort fra alt som heter tortur, frykt og galskap. Lukten fra døde fanger stikker som et spyd opp i nesen min og er en konstant påminnelse på all urettferdighet som finnes i verden. Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette? Det verste øyeblikket var når jeg skulle si farvel til kjæresten min, Sarah, før jeg måtte forlate henne. Jeg husker spesielt godt hennes siste ord:
- Du må komme tilbake til meg.
Det var i det øyeblikket jeg innså at jeg måtte klare å rømme. Etter min mor, far og søsters død er hun eneste jeg har. Jeg må komme tilbake til hun.

 

To måneder har nå gått siden jeg ble revet bort fra Sarah og ført hit. Den tiden jeg har vært her, har jeg brukt på å observere rutinene i leiren. Jeg har også brukt tiden til å nøye planlegge hvordan denne rømningsaksjonen skal utføres. Jeg har sett to fanger prøve seg tidligere. De løp i panikk mot gjerdet, men de rakk ikke langt før de ble skutt av vaktene. Derfor har jeg lenge lett etter en blindsone hvor jeg kan gå usett. Døra til vaktenes redskapslager står ubeskyttet i nøyaktig 18 sekunder mens vaktene tar en runde rundt lageret. En dag tok jeg sjansen og løp bort dit fortere enn en jaguar. Jeg visste at det var risikabelt, men jeg måtte gjøre det. Jeg gikk bare fem meter bak vaktene idet de rundet hjørnet, og sekundene begynte å tikke. En liten tang møtte synet mitt, så jeg nappet den til meg og løp alt jeg kunne tilbake umerket. Første del av planen min var suksessfull. Noe annet jeg har observert er at en liten del av det ti-meters høye metallgjerdet som omringer leiren er ubevoktet i tre minutter hver dag. Den lille tangen har jeg brukt til å klippe av metallstenger i gjerdet litt etter litt. Nå er det klippet av et hull som er akkurat stort nok for meg å krype gjennom, og planen min for å rømme er klar. Det eneste som er, og har vært bra med oppholdet mitt her er at jeg har skaffet meg to nye venner, og vi har nærmest blitt som en familie. De heter Eddie og Bernard. Uten dem hadde jeg aldri klart meg, og jeg ville blitt totalt gal. Så selvfølgelig er de med på planen min, for jeg kunne aldri tenkt meg å etterlate de her.

 

Jeg sitter sammen med Eddie og Bernhard på en benk ute på gårdsplassen. Vi har planlagt at Eddie skal gå først, deretter Bernard, og meg til slutt. Mens Eddie går, holder vi utkikk så ingen andre ser oss. Hverken vakter eller andre fanger. Kysten er klar, så jeg og Bernhard bestemmer oss for å reise oss opp og dekke for Eddie. Det er et lite hus foran hullet i gjerdet, så vi må dekke for begge åpningene mellom huset og gjerdet slik at ingen ser oss fra siden. Jeg ser i øyekroken at han har kommet seg problemfritt ut på andre siden av gjerdet. Jeg har en blandet følelse av glede og frykt. Det er nå Bernards tur. Alt går problemfritt med han også, og planen min fungerer perfekt. Om ikke altfor lang til vil jeg se Sarah igjen. Jeg legger meg på bakken og gjør meg klar til å krype gjennom gjerdet, og videre til de andre som venter på meg bak treet. Klar, ferdig, g… Jeg mister pusten. Noen har armen sin rundt halsen min. Jeg klarer verken å skrike eller puste.

 

Planen jeg hadde bygget opp rakner med et stramt kvelertak. Jeg ser en silhuett av Sarah i horisonten. En silhuetten som blir svakere i likhet med pusten min. Tank om jeg aldri får se hun igjen? Alle minnene sammen med henne skimter foran øynene mine idet jeg innser at dette ikke ville bli den lykkelige dagen jeg klarte å rømme – dette ville bli dagen jeg kom til å dø. Jeg har ingen sjanse. Jeg forbereder meg på å ta mitt siste åndedrag, men så plutselig slepper personen. En skitten kniv erstatter det stramme kvelertaket. Pusten strømmer tilbake i kroppen min med en stor lettelse, men jeg er like livredd og svetten fortsetter å renne ut av pannen og begge håndflatene.
- Slapp av lille gutt, hvisket en mørk og rusten stemme i øret mitt.
- Jeg skal ikke drepe deg hvis du hører på hva jeg sier, sa han og sleiket meg på kinnet med en tunge som luktet verre enn ti tusen døde fanger.
Jeg ser meg til siden og ser profilen av en eldre mann i slitte klær med sort hår og blek, oppskrapet hud.
- Jeg har sett hva du har pønsket på de siste ukene. Jeg vet at du og de små vennene dine skal flykte.
Hvordan fant han ut det? Har han spionert på oss lenge? Jeg er forvirret.
- Klipp et større hull til meg, ellers vet du hva som skjer, sa den eldre mannen med et lurt smil om munnen og kikket ned på kniven.
- Greit, svarte jeg mens et kaldt grøss gikk nedover ryggen min. Han tar sakte vekk kniven. Jeg ser på lommen min, tar opp den lille tangen og begynner å klippe opp mer av gjerdet. Mannen har kommet seg halvveis gjennom gjerdet, og jeg hører en lyd. En pipende lyd som jeg ikke klarer å gjenkjenne. Jeg ser bort på treet der Eddie og Bernard gjemmer seg, men det er ikke de som lager den. Lyden kommer nærmere og nærmere, og jeg gjenkjenner den endelig. Det er lyden fra vaktenes fløyter. Planen min rakner mer og mer for hvert sekund som går.

 

Jeg kjenner panikken braker løs inni meg. Jeg står fryst som en statue uten å vite hva jeg skal gjøre.
- Krabb under gjerdet, David! Skrek Eddie til meg fra bak treet.
Jeg prøver å konsentrere meg om å ikke totalt miste vettet. Kroppen min reagerer endelig til det hjernen sier, så jeg kaster meg ned på bakken og kryper gjennom gjerdet. Jeg observerer at den eldre mannen løper i motsatt retning av der Eddie og Bernard gjemmer seg. Hjertet banker i brystet som en hammer mens jeg spurter alt jeg klarer mot treet og stuper inn mot buskene ved siden av. Jeg ser meg tilbake og ser at vaktene har snudd seg for å gå ut hovedporten.
- Jeg var redd for at du skulle bli skutt, David, sa Bernard.
Jeg smiler til han. Hjertet mitt begynner å roe seg ned, så jeg bestemmer meg for å fortelle resten av planen til de andre. Vi er trygge her, enn så lenge.
- Planen er å løpe mot vest til vaktenes parkeringsplass. Der er det mest sannsynlig en bil vi kan ta, forteller jeg og peker mot parkeringsplassen som er omtrent tohundre meter unna. Jeg ser meg rundt og ser at vaktene har fått øye på den eldre mannen. De løper mot han med tunge skritt og jeg tenker at dette er vår sjanse.
- Løp, roper jeg bestemt. Adrenalinet pumper gjennom kroppen min mens vi løper gjennom skogen. Det eneste som står mellom oss og total frihet er tohundre meter med skogfylt slette. Men så hører jeg lyden av de tunge skrittene komme nærmere. Jeg ser meg tilbake og ser at noen av vaktene hadde fått øye på oss. Jeg hører skudd som blir avfyrt og treffer trær foran oss. Jeg ber til Gud at ingen av oss skal bli truffet, og at vi skal klare det i tide. Parkeringsplassen kommer til syne mellom trærne. Vi skal klare dette. Plutselig hører jeg et skrik. Jeg ser meg tilbake og ser to kropper liggende på marka.

 

Den samme følelsen av panikk som jeg følte tidligere strømmer tilbake.
- Eddie! Bernard! Skriker jeg mot dem.
Blod flommer ut av magen på begge. Jeg spurter ikke lenger. Jeg klarer ikke å røre meg. Jeg står der med tårer rennende ut av øyene som jeg ikke klarer å holde tilbake. Mine to beste venner er døde. De to som har berget meg under oppholdet er døde. Det eneste som får meg til å begynne å løpe igjen er tanken på Sarah. Jeg ser meg rundt på parkeringsplassen. En bil står og går på tomgang, og to menn står utenfor og snakker. Den skal jeg ta. Jeg sniker meg på baksiden av bilen, passer på at eieren ikke ser meg og hopper inn i førersetet. Lykken er endelig på min side. Uten å vite hva jeg skal tenke, tramper jeg ned på pedalen. Blikket mitt er tomt, og jeg bryr meg ikke om at skudd avfyres på bilen. Skudd blir avfyrt med stor hyppighet, og den ene ruta knuser i tusen biter. Jeg ser ikke engang på fartsmåleren. Mitt eneste mål er å komme meg bort fra all denne forferdeligheten. Det begynner å stilne, men skuddene går som et ekko inni hodet mitt. Tårene har sluttet å renne, og jeg føler meg mer sint enn lei meg. Jeg må tenke på Sarah for å ikke bryte ut i tårer med tanke på Eddie og Bernard. Etter en time med fartsfylt kjøring forandrer følelsene mine seg. Sinnet mitt fyller seg med glede og håp. Tenk at jeg har klart å rømme fra en konsentrasjonsleir.

 

Jeg har kjørt fire timer i strekk og nå begynner jeg å gjenkjenne hvor jeg er. Jeg er på vei til et lite, rødt hus i den store byen Köln, hvor Sarah bor. Jeg kan ikke vente til å se Sarah igjen, hun kommer til å bli så glad. Jeg skal endelig komme tilbake, gå opp til henne og si: Melding mottatt. Etter oppholdet har det gått opp for meg at hun betyr alt for meg. Jeg vet at vi er unge, men jeg har aldri vært sikrere på noen ting, noen gang. Vi skal gifte oss, få barn, flytte fra Tyskland, dra til et fredelig sted og bli gamle sammen. Jeg skal kjøpe en dyr ring med diamanter, for det fortjener hun. Hvordan jeg skal få tak i ringen får jeg tenke på senere. Nabolaget har ikke forandret seg siden sist gang jeg var der. Jeg kan lukte nyklippet gress idet jeg går ut av bilen. Jeg går opp trappen og tar i håndtaket. Døra er åpen.
- Hallo?
Ingen svarer. Jeg går videre inn i stuen. Et smil brer seg om munnen når jeg ser et portrett av oss begge hengende på veggen. Jeg går videre innover mot stuen. Blikket mitt stivner. Jeg blir stående å stirre i flere sekunder, og det føles som jeg kan falle i bakken når som helst. Alle tanker flyr avgårde og jeg blir stående helt tom innvendig. Jeg går med tunge skritt mot henne. Hun ligger på sofaen. Jeg går bort og begynner å riste i henne.
- Sarah? Sier jeg.
Jeg rister hardere, men hun beveger ikke en muskel. En kniv stikker ut fra midjen hennes, som hånden hennes fortsatt holder i.

 

Hvordan kunne dette skje? Har hun tatt sitt eget liv? Jeg kollapser ned på det brune, slitte gulvet og bryter løs i tårer. Det lyse, koselige huset blir på et øyeblikk forvandlet til et mørk og dystert torturkammer. Følelsen inni meg stikker mer og mer for hvert sekund som passerer. Det er som å være tilbake i konsentrasjonsleiren igjen. Den eneste personen jeg brydde meg om er død. Alt som betyr noe for meg har forsvunnet. Jeg trekker kniven opp av midjen hennes, ser ned på den og fører den mot halsen min. Skal jeg?




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish