Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Krisepsykologi som industriSkriv ut Utskrift
En omfattende analyse av en kronikk fra Dagbladet.
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter:




Lørdag 21 oktober år 2000 skriver professor Einar Kringlen en kronikk i Dagbladet med tittelen ”Krisepsykologi som industri”.
Professor Einar Kringlen, er psykiater og lege, og har skreve flere lærebøker i psykiatri. Han er en kjent person innenfor sitt fagfelt, og har ofte vært brukt i media i faglig sammenheng.
Bakgrunnen for teksten er samfunnets økte bruk av profesjonelle hjelpere når mennesker har vært utsatt for store psykologiske belastninger og traumatiske opplevelser, hvor de kan ha fått såkalte posttraumatiske stressforstyrrelser.
Dette er i utgangspunktet en informativ tekst, men den har også en appellativ og ekspressiv funksjon fordi teksten er knyttet til både leser og forfatter.

Avsender er en anerkjent fagperson og mottakere i denne sammenheng er leserne av Lørdags Dagbladet.

Slik jeg oppfatter det er hensikten med denne teksten å stille et spørsmål til den økte grad av profesjonalisering av vårt samfunn. Forfatteren peker spesielt på den økende bruk av såkalt krisepsykologiske team, når mennesker har opplevd livs kriser av ulik grad. Forfatteren reiser spørsmål om familie, venner og andre i lokalmiljøet kanskje kan være til vel så stor hjelp når slike vanskelige situasjoner oppstår. Han tar videre opp om omsorg og nestekjærlighet kan ha større behandlende effekt enn bruk av profesjonelle kriseteam


Forfatteren bruker eksempler fra sin egen oppvekst, hvor det hadde skjedd en tragisk ulykke. Dette skjedde på 1960-tallet, og ingen radio eller TV kanaler meldte ifra om ulykken, og krise team var et begrep som ikke var kjent. Familien som ble rammet søkte trøst i nærmiljøet, slik tradisjonen var der den gang. Han sammenlikner denne situasjonen med hva som i dag skjer når speider gutter eller andre har gått seg vill i skog og mark. Kringlen hevder her at ett kriseteam straks vil være etablert for å tre støttende til. Forfatteren er undrende til den kultur vi nå er i ferd med å utvikle, og jeg siterer:
”Hva er i ferd med å skje? Har vi utviklet en kultur der all støtte og omsorg skal profesjonaliseres?”

Som lege og psykiater viser Kringlen til at diagnosen posttraumatisk stressforstyrrelse, i faglig sammenheng, lenge har vært kjent under andre betegnelser. Han nevner her at soldater som deltok i første verdenskrig fikk såkalt granatsjokk, hvor de etter krigsopplevelser fikk angst, søvnløshet og mareritt. Siden den gang har fagfolk inne dette feltet endret syn på hvordan man kan behandle slike alvorlig psykologiske belastninger.

Kringlen hevder at man i dag har et katastrofe psykologisk apparat som har lagt grunnlaget for en ny industri. Det tilbys nå hjelp av individuelle terapeuter og konsulentfirmaer, og de rammede blir oppsøkt av såkalte kriseteam. Samtidig viser forfatteren til store undersøkelser som viser at debrifing av redningspersonal og soldater faktisk kan være skadelig. Forskeren konkluderer her med at debrifing ikke hindrer senere posttraumatiske symptomer. Det er til og med ting som tyder på, at såkalt debrifing kan forverre tilstanden.

Einar Kringlen stiller mot slutten av sin kronikk spørsmål om ikke familie og venner i lokalmiljøet er vel så viktig sammenliknet med profesjonelle hjelpere når mennesket er i en livs krise.
Han begrunner dette med generasjoners dyrekjøpte erfaringer og en kultur hvor omsorg og nestekjærlighet står sentralt.

Kronikken til professor Einar Kringlen bærer preg av å være skrevet av en fagperson med spesialutdanning innen psykiatri og psykologi. Han henviser ofte til undersøkelser som belyser problemstillingen og som også har vært presentert i kjente medisinske tidskrifter som for eksempel British Medical Journal eller British Journal of Psychiatry.

Når man skal skrive en vitenskaplig avhandling eller gjøre en vitenskaplig undersøkelse er det et krav at man viser til kilder for å dokumentere egne eller andres påstander. Dette teknikken bruker Kringlen i stor grad og kronikken bærer derfor preg av å være en form for vitenskaplig avhandling eller vitenskaplig fundert kritikk av krisepsykologi som fagområdet. Han skriver f.eks.:
”Året etter kom en rapport i British Medical Journal som viste at debrifing av redningspersonale og soldater faktisk kunne være skadelig”

Forfatterens stadige henvisninger til undersøkelser og stort ordforråd preget av fremmedord, gir forfatteren og kronikken et preg av faglig dokumenterte påstander. For den uinnvidde leser, altså personer som ikke har faglig bakgrunn inne psykologi og psykiatri, kan derfor Kringlens påstander oppfattes som faktiske sannheter.

Noen dager etter at Kringlens kronikk var presentert i Dagbladet skriver Psykolog dr. philos Atle Dyregrov en kommentar til denne kronikken. Dyregrov er leder for senter for krisepsykologi. Dyregrovs kommentar viser at Kringlens dokumenterte sannheter likegodt kan oppfattes som endring av makt og posisjoner i den terapeutiske verden. Han hevder den eneste virkelig industri i psykiatrien er legemiddel industrien. Her er det milliarder av kroner involvert, mens det meste a krise psykologien baserer seg på lite kostbar omsorg og omtanke for mennesker som står midt oppi hendelser som for alltid kan endre deres liv.

Dyregrov imøtegår i denne artikkelen mange av Kringlens dokumenterte påstander, ved å vise til andre undersøkelser som er gjennomført om krisepsykologisk arbeid og såkalt debrifing.
For meg er dette et eksempel på at medisinsk og psykiatrisk arbeid og forskning stadig er gjenstand for endring og diskusjon. Dyregrov advarer mot å romantisere det samfunnet vi hadde for 30-40 år siden. Gjennom sitt arbeid med mennesker som for en tid tilbake har opplevd alvorlige ulykker og død, hevder han å ha bakgrunn for å hevde at nærmiljøets støtte og omsorg ikke har vært tilstrekkelig støtte for å bearbeide alvorlige og vanskelige opplevelser. Her står to profesjoner og yrkesgrupper altså mot hverandre.

Jeg oppfatter problemstilingen som professor Kringlen reiser i denne kronikken som et spørsmål til det samfunnet vi i dag lever i. 1968 generasjonen sitter i dag i mange viktige samfunnsposisjoner, de har ofte akademisk bakgrunn og er opptatt av at profesjonelle skal dekke de fleste av våre behov.
Vi har opplevd en økt grad av profesjonalisering i samfunnet. I dag blir fødende kvinner tatt hånd om på sykehus i stor grad preget av avansert medisinsk utstyr. De alle fleste sykdommer inne somatikk og psykiatri blir behandlet på institusjoner. De fleste mennesker dør i dag på sykehjem og sykehus..

Mine besteforeldre kunne fortelle om fødsler som skjedde hjemme og hvor jordmoren var den eneste faglige hjelp. De kunne også fortelle om mennesker som døde hjemme, og gjerne lå noen dager i åpen kiste på låven. Da kunne familien, naboer og venner ta et naturlig farvel med de avdøde. De mennesker som opplevde vanskelige situasjoner pga. sykdom og ulykker fikk ofte hjelp, støtte og omsorg av ikke faglige personell. Familie og slekt, naboer og mennesker i nærmiljøet var et naturlig og ikke organisert kriseteam.

Jeg vil hevde at de voksne er hysterisk opptatt av å få faglig hjelp og bistand. Jeg tror mennesker på min egen alder har et mer naturlig forhold til å takle vanskelig livssituasjoner.
Da en av ungdommene i min omgangskrets ble alvorlig skadet i en trafikk ulykke, var det naturlig for venner av den trafikkskadede å oppsøke hjemmet hans.

Ingen av disse ungdommene hadde faglig bakgrunn i krisepsykologi. Gjennom å være sammen med familien og hverandre tror jeg de klarte å bearbeide mange av de vanskelige inntrykkene og følelsene en blir sittende igjen med etter en tragisk trafikkulykke.

I Oslo ble en ungdom stukket brutalt ned og drept i forbindelse med en bursdagsfeiring på utestedet Catwalk. Dagen etter samlet venner av avdøde seg på drapstedet hvor de søkte sammen, tente lys og delte sine tanker og følelser om sin venns tragiske bortgang. En liten uke senere ble det arrangert et stor fakkeltog til minne om den avdøde. Fakkeltoget skulle markere motstand mot den utvikling av voldsbruk som vi opplever i samfunnet i dag, men også vise sympati med avdødes familie og venner. Jeg tror at begge disse hendelsene er en vel så god hjelp til å bearbeide vanskelige opplevelser som bruk av moderne krisepsykologi. Kanskje ungdom på min egen alder har et mer naturlig og fornuftig forhold til å bearbeide vanskelig psykologiske opplevelser, sammenliknet med det voldsomme apparat foreldre generasjonen i dag har stablet på beina. Jeg ser klart at det kan være nødvendig med faglig hjelp når opplevelsene blir for sterke, men dagens voksne er ofte for kjappe til å trekke på avtrekkeren for å kalle inn profesjonell hjelp.

Er pendelen i ferd med å svinge litt ut mot den andre siden? Kan ungdommens holdninger i dag være noe som kan gi de voksne rom for ettertanke i en hverdag og i et samfunn som helst skal løse alle vanskeligheter lynraskt og effektivt?



annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish