20. juni 1915: Kjære Dagbok.

Jeg er på vei til Østerrike for å hjelpe til. Krigen startet i 1914 men jeg har ikke kommet før nå.

Det er meg å 500 andre norske soldater her. Allerede når vi kommer fram er det skyting og vi må hoppe ut i fallskjerm.

Vi er utstyrt med maskingevær og granater. Når vi lander trykt på bakken spør vi om veien til hovedbasen. Vi får vite det å løper mot basen.

På basen er det en vakt som spør om noe på et språk vi ikke kjenner. Jeg sier til vakten: Norvege. Vakten smiler å sier: A la Norvege si, si.

Vi slår følge med den hyggelige mannen til sjefen i basen.

Sjefen har en tolk ved siden av han, han kan oversette det vi sier.

Sjefen sier noe il tolken som tolken sier til oss: Så dere er klare til å slåss.

Ja sier vår utsending. Tolken sier: Da er det bare å gå ut på plassen sammen med de andre soldatene.

Når vi er ute på plassen er det mange tusen andre soldater her. Alle begynner å gå når de ser at vi er på plass. Jeg tror vi er på vei mot en krig sier jeg til bestevennen min Simen. Ja sier Simen.

Etter en times gåtur hører vi skyting og bombing mye høyere enn før. Vi tar fram våpnene og løper rundt omkring. Vi går mot basen til tyskerne, vi har på forhånd fått vite hvor den.

På basen er det fullt av folk. Jeg tror vi er flere enn dem. Noen stormer andre holder igjen, jeg er en av dem som holder igjen. Jeg ser på kampen hele tiden. Folk dør og dør. Vi som holdt igjen den dagen slapp å gjøre noe. De første som stormet klarte jobben. Det var 100 igjen av de.

Min bestevenn var ikke med hjem igjen. Jeg begynte å lure på hvor er det blitt av Simen.

Jeg gikk å la meg til å sove klokka er 23.00. For i morgen viste jeg at det ville bli en tøff dag.

 

21. juni 1915: Kjære Dagbok 

Jeg har fått hørt at Simen er død. I dag skal jeg være med å storme. Vi må stå opp klokka 7.00 presis. Da er det frokost.

Klokka er 9.00, vi må møte ute på plassen.

Vi begynner å gå klokka 9.30. Nå skal vi gå til en ny base som jeg ikke vet hvor er.

Etter noen timer er vi der, jeg tror ikke tyskerne vet at vi er der.

Vi venter en stund før vi slår til. Etter 15 minutter bak en ås begynner vi å storme. Jeg tror vi kommer veldig overraskende for det er ingen som merker oss.

Vi steller oss utenfor forskjellige telt og teller til tre. På det tredje skal vi skyte vilt inn i teltet.

1, 2, 3 vi skyter, vi hører skrik som skjærer i ørene. Vi klarte ingen døde på vår side mens hos tyskerne var det ingen igjen. Når vi kom hjem til basen var sjefen fornøyd fordi vi ikke mistet en mann. Jeg la meg den dagen å hadde god selvtillit men jeg tenkte også på Simen.

 

22. juni 1915: Kjære Dagbok.

Jeg sover lenge den dagen, vi fikk lov av sjefen. Han var så fornøyd på grunn av seieren i går.

Jeg står opp klokka 11.00, jeg drar til kjøkkenet for å spise. I dag fikk vi fri mens de andre måtte slåss. Jeg tror vi spilte fotball nesten hele den dagen. Om kvelden lå jeg i senga å tenkte på når skal dette ende. Jeg ble vekket klokka 12, jeg ble fortalt at vi vant slaget igjen.

Det var for godt til å være sant. Denne krigen skal vi vinne. Denne natten tente jeg lys for Simen og begynte å gråte en skvett. Jeg gråt en time da. Simen var den beste vennen jeg hadde hatt og nesten den eneste jeg kunne stole på.