Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
One Fine DaySkriv ut Utskrift

En dag, et møte mellom to personer, Lenny og Rit.

Bokmål - FortellingForfatter:

- Dette blir din siste sjanse.
Jeg så typen rett inn i øynene. Han spiste på en smultring, hadde en smule i munnvika. De to ordene ”lite interessert” sto skrevet i pannen hans.

- Ja, okey. Jeg lover at jeg ikke skal rote det til denne gangen.
Lurer på om han trodde meg. Det var omtrent den tiende gangen jeg hadde sagt akkurat den setninga der. Mente jeg det? Tja, både òg, tenker jeg. Ville i hvert fall ikke bli tatt flere ganger. Hvor mange ganger jeg til da hadde besøkt onkel politi, vet jeg ikke. Men dette kan jeg si; det var mange nok. Rettsvesenet var fucked up. Folka mine venta bare på når jeg skulle åke inn for godt. Og jeg venta bare på å komme meg vekk fra dem på et eller annet vis.

 

Jeg slapp ut av stasjonen og begynte å tusle hjemover. Det var da jeg møtte Rit. Han bare kom bort og prata. Kanskje han så det slørete blikket mitt, det skeive, opphovna ansiktet, det store, bustete håret, og det faktum at jeg halta noe så salig denne dagen, og tenkte:

- Han der trenger noen.

- Hei! Jeg heter Rit, sa han. Han smilte. - Hvordan går det?

-Jævla godt spørsmål. Hva tror du a`? Jeg klarte bare ikke å være imøtekommende den dagen. Lurer på hvilken oppfatning Rit fikk av meg den søndags-morran da vi møtte hverandre for første gang.

- Er du sulten? Han så på meg. Det virka som om han prøvde å lese tankene mine. Men de hadde jeg gjemt bort for lenge siden, låst de inne i en svart fangehule og kasta nøkkelen. Derav det slørete blikket. Magen min rumla faretruende.

- Jeg tar det som et ja, smilte Rit. Jeg hadde bodd en stund i den lille byen vår, la oss kalle den Jallanger, men jeg hadde aldri sett denne typen før. Det var ikke det at jeg fulgte så utrolig godt med på immigreringa heller. Jeg hadde ikke noe bedre å ta meg til, så jeg bestemte meg for å bli med Rit. Han var den merkeligste personen jeg noen gang hadde sett. Mulatt, lange dreads, sixpence skeivt plassert på hue, smalstripete dressbukser med press, hvit skjorte, smykker i ulike farger og størrelser og solbriller. Jeg tok frem fotoapparatet og knipsa et bilde av ham. Freeze, og han var fanga for alltid. Jeg fanga ham midt i et skritt, han var i gang med noe. Han var ikke ferdig med dette skrittet, musklene var spente. Rit stoppa, la hodet litt på skakke og sa:

- Hva heter du?

- Lenny L.

- Hva står L. for?

- Hva som heLst.

- Og Lenny L. fotograferer?

- Jeg samler på øyeblikk, situasjoner, stemninger, sannheter, løgner. Mennesker.

- Vi er fremme.

 

Rit stoppa ved et lite hus et stykke utenfor sentrum, hvis man kan kalle en hovedgate på tredve meter med tre - fire sidegater for sentrum, da. Jeg ble litt forundra over at han tok meg med hjem til seg, men var vel mest glad for at jeg slapp å gå hjem til meg selv, tenker jeg. Rit er av typen det virker naturlig for å bare be ukjente mennesker med seg hjem for å bli kjent med dem. Det var utrolig koselig inne i huset hans. Til min store begeistring hang det bilder over alt.

- Min bror var fotograf. Da jeg så deg, med kameraet rundt halsen, kjente jeg ham igjen i deg.

Bildene viste ulike mennesker. Gamle, unge, menn, kvinner, det var bilder av en dverg, en enarmet vakker jente. Det var svart-hvitt bilder og fargebilder, kontrastbilder. Jeg gikk bort til et av dem, der motivet var en gutt i tiårsalderen som må ha blitt tatt bilde av uten at han visste om det. Han har åpnet en presang, som viser seg å være en gitar. Uttrykket denne gutten utstråler gjennom øynene kan ikke beskrives med ord. Rit smilte skrått.

- Likte du det?

- Når jeg ser slikt, får jeg to tanker i hodet: Den ene er at jeg skal kaste fotografiapparatet mitt i søpla og ikke tenke på å ta et eneste bilde igjen, fordi jeg vet at jeg aldri noen gang kommer til å ta et bilde som dette. Den andre tanken er at hvordan kan jeg la være å ta bilder, når jeg ser så klart hva de kan uttrykke?

- Du kan ikke tro hvor glad jeg var den dagen.

- Er det deg?

- Der henger gitaren. Litt liten for meg nå, så den er bare for å minne meg på hvor viktig det er å glede seg over ting og være takknemlig.

- Du må ha passa på den gitaren som en liten baby. Den ser jo ut som ny.

- Slik er det med ting man er glad i. Du gjør hva som helst for at de ikke skal bli skadet på noen måte.

- Hvor er broren din nå?

 

Det virket som om en skygge la seg over rommet. Eller forresten, ikke en skygge, heller en stor svart sky som blokkerte for lyset. Rit hadde denne virkningen på sine omgivelser, de ble påvirket av følelsene hans.

- I himmelen. Eller helvete. Jeg vet ikke hva som ville vært verst for ham.

- Hva var det siste han sa til deg?

- Han hvisket: - Lev farlig Rit, men ikke bli som meg. Heller aldri skal du angre på noe du har gjort eller kommer til å gjøre. Uten at han hadde nevnt et ord om det, visste jeg at han kom til å dø. Han hadde tatt et bilde for mye.

 

Da han fortalte dette ble jeg forunderlig nok ikke ille berørt, det føltes som om jeg kjente Rit fra før av. Han var min første venn. Fordi han ikke brydde seg om at jeg kom rett fra snuten, og valgte å stole på meg. Det var den første gangen noen hadde fortalt meg noe sånt, noe ekte, bortsett fra mora mi når hu hadde tatt et glass eller ti for mye. Men det er en annen sak. Jeg hadde det fint, det var så gøy! Vi spiste noe jeg ikke hadde klart å stave navnet på om jeg så hadde huska det. Godt var det uansett. Jeg tenkte at Rit egentlig sikkert ikke het Rit, men Gabriel og var en engel Gud hadde sendt meg fordi han så, for første gang, at jeg ikke klarte meg på egenhånd i denne verden. Og hva hadde jeg å tape?

- Noe vi kan gjøre med foten din? Han heva øyenbrynene og stirra på undersåttene mine.

- Foten min?

- Ja, den haltinga vitner om at det noe er galt.

- Er ikke noe i veien med den. Gjorde det bare litt vanskelig å kvalifisere seg til tohundre meter sprint i VM.

Folk hadde som vane å prøve å overse foten min. Det er slik med alt som er annerledes med personer. Noen prøver så godt de kan å ”ikke legge merke til” skavanker med andre mennesker. Andre bare glor uhemma. Jeg vet ikke hva som er verst.

- Det er kanskje den tingen som gjør deg spesiell, skiller deg fra de andre. Ingen er perfekte, vet du.

Det finnes noen mennesker som klarer å få alle ting til å høres ”rett” ut. De pleier å si de rette tingene i de rette situasjonene. Det overrasker deg vel ikke når jeg sier at Rit var en av disse.

 

Jeg skal ikke si så mye om hvorfor jeg halter, av den enkle grunn at det ikke er stort å si. Jeg har bare alltid vært sånn. Et eller annet sted på min ni måneder lange reise til å bli den jeg er, var det noen som regna feil. Sikkert bare en liten misskalkulasjon, og oisann; ingen catwalk-gåing på Lenny.

 

Jeg ba Rit pent om han ville spille litt gitar for meg, og det har jeg aldri angra på. Jeg trenger ikke å gå på konserter lengre, Rits gitarspill får selv det skeive tårnet i Piza til å stå rett. Jeg bøyer meg i støvet. Da jeg gikk hjem samme kveld, kunne jeg ikke si noe annet enn….. Litt av en fin dag!

 

Nå lurer du kanskje på hvilken oppgave jeg har valgt. Jeg har jo bare beskrevet en fin dag i livet mitt. Men jeg har en tilståelse å komme med. Jeg er homo…. Poenget med denne historien er at jeg ikke ville skrive side opp og side ned om hvordan homofile er og ikke er. Det du har fått med deg er nok at jeg halter, at det er noe feil med meg, at jeg ikke har det så bra hjemme, at jeg fikk min første venn og at jeg har for vane å gjøre ting som lovens lange arm reagerer på. Jeg hadde intensjoner da jeg ikke fortalte at jeg var homo fra begynnelsen. Jeg ville at du skulle gjøre deg opp en mening om meg først. Er jeg så annerledes enn ”normale” mennesker? Jeg kan ikke forestille meg at du tenkte: - Han der jo være homo…. ikke sant? Kanskje fordi homofile ikke er en egen rase? Nå tenker du kanskje:

”Sikkert derfor han ikke hadde så menge venner” eller ”Prøvde han seg på Rit?”. Men jeg kan forsikre deg om at ingen av disse tingene er tilfelle.

 

Da jeg fortalte det til muttern utbrøt hun i all sin forskrekkelse: - Men du er da ikke sånn!! Bare fordi jeg ikke er utpreget feminin, lekte med dokker da jeg var liten eller har HIV fordi jeg har hatt så mange one-night-stands. 

Og en fin dag er for meg som for de fleste andre; en fin dag...


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish