Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Narkotika opp over tidaSkriv ut Utskrift

Fakta om narkotikaproduksjon og problemene narkotikamisbruk medfører for det norske samfunnet, samt virkningen av diverse narkotiske stoffer.

Bokmål - TemaoppgaveForfatter:



Myndighetene i Colombia sprøyter dyrket mark med ugressmiddelet glyfosat for å stanse heroinproduksjonen i landet. Sprøytemiddelet rammer lokalbefolkningen i jordbruksområdene, mens produksjonen av narkotika bare øker. Og i år blir kanskje så mye som 68 millioner dollar brukt til å sprøyte områder der det kan være produksjon av narkotika. Til tross for at USA-støttet kampen mot narkotika, har produksjonen av kokain økt med 50 prosent i Colombia de siste to årene, og den er firedoblet de siste ti årene. Dyrking av opium til heroin er omtrent konstant, og Colombia er nå den viktigste leverandøren av heroin til statene øst i USA.

Det er allment kjent at beruselse og inntak av giftstoffer kan gi forskjellige skader i varierende grad, både på kropp, sjel, familie og omgivelser. Det er derfor et samfunnsmessig måI å redusere bruken av rusmidlar.

Narkotikaproblemet i Norge har utviklet seg til et alvorlig samfunnsproblem, der Oslo som hovedstad naturlig er spesielt hardt rammet.
På tross av en økning i myndighetenes innsats mot importen av narkotiske stoffer, er det åpenbart for alle at tilgangen likevel har økt. Med økt tilgang har prisene sunket, noe som har gjort det mulig for selgerne å nå stadig nye ungdomsgrupper.
Norge ligger i dag nær europatoppen i overdosedødsfall. Det er derfor åpenbart at det ikke finnes noe nærliggende fasitsvar på hvordan disse problemene skal kunne løses.

Dagens narkotikapolitikk er en vesentlig årsak til volds- og vinningskriminalitet, der en narkoman oftere blir sett på som en kriminell enn en som er i behov av hjelp. I denne forbindelse må det ses på misbrukerens forhold til samfunnet, liksom også rettssikkerheten må tas opp. Et sentralt punkt er den store økonomiske belastningen som misbruket utgjør overfor samfunnet som helhet.
Det må også stilles spørsmålstegn ved om dagens narkotikapolitikk fungerer, når selv politiet erkjenner at det kun er 5 - 10 % av det som importeres, som beslaglegges.

Det må sikres praktisk hjelp, nok institusjonsplasser og andre nødvendige tiltak overfor alle som ønsker hjelp til å komme ut av et avhengighetsforhold til rusgift.
Rehabiliterings- og ettervernsarbeid overfor stoffbrukere til et stoff-fritt liv er mulig og ønskelig.

Det tok tid før fagmiljøene erkjente at en del narkomane ikke kommer seg ut av misbruket, men vil være "slaver av stoff" livet ut. Erfaring viser at for de fleste er et oppgjør med stofftilværelsen vanskelig, men ikke umulig, forutsatt god hjelp og oppfølging fra hjelpeapparat og nettverk

Vi bør derfor spørre hva slags tilbud og oppfølging gjengangerne på gata har fått. Det er altså andre faktorer enn sprøyterom som forårsaket den dramatiske nedgangen i overdosedødsfall. Det finnes ingen forskning eller dokumentasjon som viser at sprøyterom forebygger overdosedødsfall.


Jeg vet at hvert liv er unikt. At samfunnet har en forpliktelse til å redde liv, og at ethvert menneske har krav på et mest mulig "verdig liv". Dersom vi skal ta dette på alvor, er vi forpliktet til å komme opp med tilbud som peker framover og ut av gatelivet. Tyveri, prostitusjon, tigging, stoffsalg, ran, vold og mishandling er hverdagen på gata. Det er en uverdig tilværelse. Sprøyterom er en måte å vedlikeholde uverdigheten på, og peker ikke ut av den. Sprøyterom er en måte å la oss slippe å se uverdigheten på.
I praksis blir det slik at man legaliserer narkotika, i det minste innenfor et mindre område. Man kan ikke ha et sprøyterom uten at man på noe vis har en regel om at politiet ikke får gripe inn for å ta den narkomane som har narkotika på seg i nærheten, eller i dette rommet,

Vedtak om at samfunnet skal akseptere og legge til rette for injeksjonsbruk av ulovlige stoffer ved opprettelse av sprøyterom i en situasjon hvor antallet stoffmisbrukere stiger, gir helt feil signaler. Det gjelder både overfor brukermiljøene, overfor ungdom i risikosonen og overfor publikum og lovhåndhevere.
Det hevdes fra Regjeringens side at sprøyterom kan være et bidrag til å gi narkomane noe av verdigheten tilbake. Det er vanskelig å se verdigheten i at en sprøyteromsmedarbeider sitter og betrakter at en injeksjonsbruker med ødelagt årenett stikker seg i halsen eller lysken, med eller uten hjelp av en annen misbruker, hvor hele resten av tilværelsen går med til å nedverdige seg selv gjennom prostitusjon, vold, tyveri, tigging og narkotikasalg for å skaffe stoff og penger, gjøre opp for narkotikagjeld og leve i redsel for folk man skylder penger.


Landsforbundet Mot Stoffmisbruk regner med at rundt 130.000 mennesker her i landet bruker narkotika regelmessig eller delvis regelmessig - av dem er ca. 13.000 sprøytenarkomane. Familiene til misbrukerne utgjør rundt 700.000 mennesker, som lider av problemene misbruket skaper.

Pengemangel tvinger nå metadonsentre til å stoppe inntak av narkomane. 800 som er godkjent for behandling, står fremdeles i kø. Det er uverdig og helt uakseptabelt at folk må dø i behandlingskø i verdens rikeste land, Norge har allerede verdens strengeste kriterier for å gi narkomane medikamentell behandling. 800 narkomane som er godkjent for behandling ved en av landets metadonklinikker (LAR), står fremdeles i kø for å komme inn. Mens ventelistene vokser, tvinger pengemangelen (LAR) til å innføre inntaksstopp. Konsekvensen er ikke bare at det er vanskelig å drive langsiktig behandling og planlegging. Det er verre enn som så.

Det er også uaktuelt å frigi heroin i Norge på lik linje med prøveprosjektet som var i Danmark i 1997. Sveits har flere narkomane, og AIDS er mer utbredt enn her. Å dele ut narkotika til misbrukere oppfatter jeg som oppgivelse av forsøk på å redde mennesker. I følge denne saken var det et intervju med en misbruker, og han sa følgende: "Jeg har gått på heroin i fire år, og mener det er håp for meg. Blir det gratis heroin, så er jeg jo fortapt. Da greier jeg aldri å slutte, sier 23-åringen."

Det er vanskelig å gi et helt korrekt bilde av narkotikasituasjonen. Likevel har vi gode indikatorer for utviklingstrekk ved bruken av de ulike stoffene. Det gjennomgående utviklingstrekket er, med visse unntak, at det stadig brukes mer narkotika i Norge. Dette skyldes både økt innsmugling og ulovlig omsetting, geografisk spredning av stoffene i Norge, og mer liberale holdninger blant unge til en del stoffer og misbruket av dem.


Det er en økende andel ungdom som har erfaringer med narkotiske stoffer og tegn tyder på at krefter som ønsker en legalisering av cannabis-stoffer blir mer aktive og synlige.
Jeg spør: Hva skulle tilsi at ungdom tar klarere avstand fra narkotika om ansvarlige politikere sier at de ønsker å liberaliseres stoffene? Dette er et håpløst dobbeltsignal. Heldigvis er det bred politisk enighet i Norge om vår restriktive linje. I de land hvor man har prøvd liberalisering har da også dette vist seg å være mislykket.


Narkotikaproblemet i Oslo er nå blitt så omfattende og iøynefallende at det ikke lenger går an å skyve det bort med halvhjertede tiltak. Det menneskelige drama som både narkotikamisbrukere og deres familier gjennomgår hver eneste dag, kaller på både sympati og handling. Det går rett og slett ikke an å sitte rolig og se på at over 300 mennesker, svært mange av dem i Oslo, hvert år dør som følge av overdoser eller sykdommer nær knyttet til narkotikabruk.


Men når man regner med at tallet på sprøytenarkomane er fordoblet på ti år, og nå er oppe i mellom 10000 og 12000, er det klart at å kutte ut forebyggende tiltak er å skyve problemet foran seg, mens det stadig vokser. Usikkerheten i anslaget over antallet tunge rusmisbrukere viser også at det må satses på bred front hvis ikke statistikken, og med det mener vi menneskers liv, helse og velferd, skal bli enda verre.
Derfor har jeg også litt vanskelig for å forstå sosialministerens skepsis mot sprøyterom. Slike rom utgjør hverken en oppfordring til misbruk eller en liberalisering av narkotikapolitikken. De tar bare sikte på å hjelpe mennesker som er verst ute å kjøre. Vi vet at det kan være så vel ressurssterke som ressurssvake.

hva kan vi gjøre med narko problemene
- lavere alkoholpriser - mindre dop?
- legalisering?

I Oslo's gater blir folk stoppet av tiggere (ofte narkomane) som ber om "småpenger". Noen gir aldri fra seg et rødt øre. Mens mange synes synd på folket, og gir både i øst og i vest. Og noen kanskje går i "tokt" for å gi brennevin, penger og røyk til slike "trengende" i juletida. Mens enkelte gir aldri fra seg noe som helst, unntatt litt av tiden sin. De er ikke gjerrig, men har bare sin over-bevisning om at å gi penger til narkomane er galt. Det er synd på dem, og at folk gir dem penger, kan nok kanskje hindre dem i å måtte begå kriminelle handlinger. Men her er det stopp i enkeltes snillisme. De som selger dop til de narkomane blir straffet hardt i Norge. Og hva er forskjellen på det å selge og det å gi penger man vet går til kjøp? Er det ikke bedre at narkotikaen blir mindre tilgjengelig? Kanskje noen kunne komme på rett kjøl?

Jeg vet det er hjertehardt å si til en narkoman "skjerp deg! Få deg hjelp!" Men er det noe vits i å gi de vann i springen - dvs. hjelpe dem til å ta livet av seg langsomt? For det er det de gjør. Det er faktisk mulig å streite seg opp. Men det krever enorm støtte fra omgivelsene, og da mener jeg ikke økonomisk... (Selv penger til avrusning burde man jo kunne gi) . Det viktigste bør være å gi dem respekt, ikke kjøpe seg god samvittighet med penger. Mange er veldig engasjert for å få utskudd til å føle seg vel, og penger eller ikke, det er DET som er viktigst. En følelse av å være verdt noe, er tusen ganger mer hjelp enn de evinnelige småpengene. Selv om den narkomane selv kanskje ikke vil innrømme det der og da.

Nedenfor er det beskrivelse for hvordan noen narkotiske stoffer virker brukermåter osv.

 

Cannabis

Cannabis er fellesnavnet for hasj, marihuana og cannabisolje. Preparatene stammer fra planten Cannabis sativa, eller indisk hamp, en hardfør gressort som trives i subtropisk og tørt klima, men som kan dyrkes nær sagt overalt. I cannabis finnes kjemiske stoffer - cannabinoider - som gir rusvirkning. Det viktigste er tetrahydrocannabinol - THC. Innholdet av THC kan variere enormt etter plantetype dyrkning og bearbeiding. Hasj inneholder vanligvis en betydelig større mengde THC enn marihuana.

 

Framstilling og bruksmåter

De stoffene som gir rusvirkning finnes i blomstertoppene, i bladene og i plantesaften. Marihuana er de tørrede blomstrende eller fruktbærende toppskuddene, men kan også utvinnes fra deler av stengelen og bladene. Hasj er plantens harpiks, i rå eller renset form. Harpiksen tørkes og får en meget hard substans. Fargen kan variere fra lys brunt eller grønt til nesten sort. Hasj smugles ofte i form av store kaker eller kuler. Duften er svakt søtelig, særlig når den blir glødet og gir fra seg røyk. Cannabisolje er et ekstrakt av de aktive stoffene. Den har en tyktflytende for, med farge fra brunt til sort. Hasj blir gjerne karvet opp i småstykker, som tobakk, og røykes som regel i pipe, ofte i den spesielle varianten som er særlig beregnet på hasj, chillium. Marihuana kan røykes alene eller rullet sammen med tobakk i sigaretter. Cannabispreparater kan også bli spist i mat eller kaker, men virkningen er da mye svakere. Virkestoffene i cannabis er ikke vannløselig og egner seg derfor ikke til injeksjon.

 

Virkninger

Virkningene av cannabis, som av andre stoffer, kan variere sterkt og avhenger dels av mengde stoff og innhold av THC, dels av personlighetstypen til brukeren, dels av omgivelsene og forventninger av rusen. Noen opplever en gledesfølelse, ikke sjelden i form av "latterkick" og pratsomhet, med endrede sanseinntrykk av lukt, farge og lyd. Andre igjen får ikke slike rusopplevelser, noen kjenner mest ubehag med kvalme og svimmelhet. Ved røyking kan rusvirkningen komme etter få minutter og vare 1 - 2 timer. De kroppslige kjennetegnene er økt pulsfrekvens, rødhet i øynene og tørr munn. Rødheten i øynene er det omgivelsene lettest merker. Andre kjennetegn er plutselig sult på søtsaker. Selv ved små doser vil oppmerksomheten og avstandsbedømmelsen svekkes. Det er derfor trafikkfarlig å sette seg bak rattet eller kjøre motorsykkel etter å ha brukt cannabis. Det samme gjelder for bruk av andre maskiner som fordrer god koordinasjon. Større doser kan på sikt nedsette hukommelsen, nøyaktigheten og forståelsen av skriftlig informasjon. Kortidsminnet kan være nedsatt opp til et par dager etter rusen. Akutte depresjoner, angst eller forfølgelses- forestillinger forekommer også, avhengig av sinnstillstand, mengde stoff og innhold av THC. Slike reaksjoner kan oppstå selv etter kort tids bruk. Ved meget store doser har cannabis liknende virkninger som LSD og andre hallusinogene stoffer. Virkelighetsoppfatningen kan bli forvrengt med forstyrrelse av syn og hørsel. Kortvarige sinnsykelige symptomer kan utvikles, særlig i form av forfølgelsesforestillinger. Sammenlignet med opiater og sentralstimulerende stoffer er cannabis et mindre giftig stoff. Risikoen for overdose som følge av vanlig røyking er derfor ikke til stede. Dersom en større mengde av stoffet svelges, ved for eksempel å skjule besittelse av stoffet, kan dette likevel være farlig. Brukt sammen med andre narkotiske stoffer og alkohol kan virkningen forsterkes og gi uforutsigbare reaksjoner. Ulykker av ulik art, drukningen og annen brå død kan ha sammenheng med kritikkløse handlinger og nedsatt funksjonsevne under rusen.

 

Langtidsvirkninger

Når rusen er over, finnes fortsatt THC i kroppen. THC er fettløselig og lagres i organismen ved at det bindes til fettvevet. Selv om nedbrytningen av THC går hurtig, vil nedbrytningsprodukter - metabolitter - holde seg i organismen i lang tid, opptil en måned etter siste tilførsel. Regelmessige misbrukere vil derfor ha et konstant reservoar av cannabisstoffene i kroppen, selv om disse ikke er aktive. Det såkalte amotivasjonsyndromet har vært tillagt cannabisstoffene. Syndromet utvikles særlig hos unge, mottakelige individer, og arter seg som likegyldighet, apati, nedsatt konsentrasjonsevne, nedsatt toleranse for skuffelser og til å gi seg i kast med nye oppgaver. Det er imidlertid vanskelig å skille mellom hva som har årsak i stoffbruken. og hva som er miljøfaktorer - bl.a. "gjengens spilleregler" for ønsket adferd og livsstil. Cannabis har en dempende, sløvende effekt, og omfattende bruk over tid kan gi vedvarende sløvhetstilstander. Langvarig bruk kan øke risikoen for akutte angst- og depresjonsreaksjoner og forverre behandlingen av sinnslidelser som schizofreni og depresjonstilstander. Det er likevel ikke påvist at bruk av cannabis fører til varige hjerneskader.

 

Av fysiske virkninger kan langtidsbruk svekke lungefunksjonen og gi kronisk bronkitt, astmaplager og andre lungesykdommer, påvirke hjerterytmen slik at folk med hjertelidelser kan skades, redusere kroppens immunforsvar mot infeksjoner, påvirke hormonbalansen i kroppen både hos menn og kvinner.

Hos høykonsumenter nedsettes konsentrasjonene av det mannlige kjønnshormonet testosteron og seksualdriften kan bli svekket. Hos kvinner kan det skje forandring i de hormonene som styrer eggløsningen og påvirke menstruasjonssyklusen.

 

Toleranse og avhengighet

Cannabis fører i liten grad til toleranseutvikling. Det trengs derfor ikke stadig større doser for å oppnå samme virkning. Avvenningssymptomene er milde, irritasjon, søvnproblemer og nedstemthet er mest vanlig. Stoffet i seg selv fører neppe til avhengighet av andre stoffer. Selv om bare et fåtall av brukerne går over til hardere stoffer, har likevel cannabis nesten alltid vært det innledende stoffet - bortsett fra alkohol og tobakk - i en misbrukerkarriere.

 

Cannabis i misbrukermiljøer

Hasj er det mest utbredte narkotiske stoffet her i landet. En antar at 200 - 240 000 nordmenn over 15 år har prøvd stoffet. De fleste har likevel bare brukt stoffet sporadisk og sluttet. Bruken økte sterkt fra slutten av 60-tallet frem til midten av 70-tallet. Senere har det ikke vært noen sikker stigning, snarere en liten tilbakegang, særlig blant de yngste. Hasjmisbruken har likevel spredt seg til store deler av landet, men er forsatt mest utbredt i større bysamfunn, spesielt Oslo-regionen. I Oslo oppgir hver 5. ungdom i alderen 15 - 20 år å ha hvert borti stoffet. Tidligere var hasjrøyking sett på som et ungdomsfenomen, men i dag forekommer det også i voksen alder, i noen grad også utenfor misbrukermiljøene.

 

Cannabisstoffene og loven

Cannabisstoffene er ført opp på den norske narkotikalisten. All bruk, besittelse, omsetning og andre former for ulovlig omgang med narkotiske stoffer i Norge kan medføre straffeansvar. I motsetning til andre land behandles alle stoffer likt etter lovens forstand. I praksis vil særlig arten og mengde av stoff få betydning ved straffebedømmelsen. Legemiddellovens prg. 22, jfr. prg. 43, omfatter de mindre alvorlige forhold, bruk og besittelse av små kvanta av cannabis og narkotikiske legemidler ervervet på illegal måte. Strafferammen er her inntil 6 måneders fengsel. Straffelovens prg. 162 rammer de øvrige narkotikalovbrudd - tilvirkning, innførsel, utførsel, erverv, oppbevaring, sending og overdraging. Overtredelse av prg. 162 er inndelt i fire kategorier av narkotika forbrytelser, med en øvre strafferamme på h.h.v. 2, 10, 15 og 21 års fengsel, avhengig av arten og omfanget av forbrytelsen. I 1988 ble det vedtatt en ny bestemmelse, straffelovens prg. 162 A, som rammer økonomisk utbytte av en narkotikaforbrytelse. Dette betyr at såkalt hvitvasking av narkotikamidler er blitt kriminalisert. Strafferammen er også her gradert, men kan medføre fengselsstraff inntil 21 år.

 

Hasj som sosialt problem

Hasjbruk utgjør som det fremgår en klar helserisiko. Likevel er de sosiale virkningene alvorligere. Dette gjelder egentlig alle rusmidler. Rusvirkningen svekker evnen til å mestre problemer, til å lære, til å ta hensyn og øker tendensen til sosialt uheldige handlinger. I tillegg fungere rusmidler også som en slags unnskyldning. "Han var jo full". Mange av de virkningene vi ser av alkoholbruk skyldes at både den som drikker og andre forventer - og på en måte tillater - handlinger som ellers ville være utenkelige. Når det gjelder hasj, er dette dessuten et ikke akseptabelt middel. Bruken utgjør derfor et avviksfenomen, og brukergrupper danner subkulturer som lett utvikler andre typer avvikende holdninger. Kulturen er blant annet rusaksepterende. Dette øker sjansen for bruk andre illegale stoffer. Bruken og omsetningen er dessuten forbudt, og kriminaliseringen har også sine konsekvenser.

 

Sosiale farer ved hasjrusen

To fenomener peker seg særlig ut: Den ene er svekket funksjonsevne i sosiale situasjoner. Det er nevnt at kjøreferdigheten blir nedsatt selv ved små doser av hasj. En høy andel av blodprøvene fra promillekjørere har inneholdt THC. Dette funnet har direkte relevans for annen bruk av maskiner i og utenfor arbeidslivet. Faren for ulykker gir behov for kontroll av arbeidstakere som bruker farlige maskiner i arbeidet. Misbrukeren vil dessuten selv bli en mindre brukbar arbeidstaker. Det er altså betydelige følger for arbeidslivet. Den andre er svekket innlæringsevne. Det som skjer under rusen, huskes dårligere. Samtidig har mange en tendens til å bli mer likegyldige i forhold til den sosiale virkeligheten med dens krav og vansker. Det er derfor vanlig at ungdom som begynner å røyke hasj, blir sløve, uinteresserte i skolen, og mislykkes mer i ulike aktiviteter. I den tiden de skulle utfolde seg og utvikle sosiale ferdigheter og formell og uformell kompetanse, kretser livet svært mye om hasj.

 

Skyldes dette hasjen i seg selv? Vi har også en del data fra større undersøkelser som peker i en slik retning. I den store amerikanske "high-school"-undersøkelsen "Monitoring the future", er det påvist at grupper av studenter som bruker cannabis, gjør det dårligere i studiene enn de som ikke bruker. De er også mindre motiverte. Dette kan selvfølgelig også forklares ved at det er mindre tilpassede grupper som begynner å bruke hasj i første omgang, men da skulle en forvente at det var forskjell i skoleresultater før hasjbruken. Undersøkelsene har ikke funnet slik forskjell. rsaken er at svært mange får et høyt forbruk. Forskere mener at så mye som 18% blir daglige brukere. Misbrukere kan starte dagen med "et blås", og det er helt vanlig å røyke i løpet av en arbeidsdag eller en skoledag. Dette vil si at man er ruset under lærersituasjonene og har svekket innlæring og svekket pågangskraft. Vi vet dessuten at misbruken er langt høyere i grupper med problemer. Oslo-undersøkelsene viser at andelen som har prøvd hasj er langt høyere hos ungdom fra skilsmissehjem og mer enn dobbelt så stor hos de med betydelige skoleproblemer. Dette vil si at de gruppene som i seg selv har det vanskelig, kommer i en situasjon hvor de får dårligere evne til å mestre sosiale situasjoner. Konklusjonen av dette er at utbredt hasjmisbruk i samfunnet vil ha betydelige sosiale skadevirkninger. Det vil ramme særlig de som har vansker og problemer og bidra til at disse får sin mestringsevne i samfunnet svekket. De eksemplene som er brukt, viser imidlertidig at det ikke er bare er de såkalt "ressurssvake" som kan få vansker. Også ungdom fra hjem i svært god posisjon kan få problemer. I enkelte tilfeller gjelder dette også voksne, sterke mennesker. Men de som får størst belastning, er her som nesten alltid ellers-de som bærer sosiale og personlige vansker på nakken.

 

Hjelpeinformasjon tatt fra: www.rusinfo.no/hasj/ og www.fmr.no




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish