Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Tor med hammerenSkriv ut Utskrift
Teksten er en del av et særemne. Kan brukes som input i en større tekst. En gjennomgående fordypning av den norrøne guden Tor; med sammenligninger.
Bokmål - SæremneForfatter:

Tilbedelsen av Tor

 

Snorre forteller om at når gudene var i nød, ropte de ut navnet Tor, og så ville han dukke opp til deres hjelp på sekundet. Runemestere i det tiende århundre risset Tors navn på stein, de spurte om hans beskyttelse. Islandske poeter på slutten av hedensk tid komponerte hymner om prising av guden Tor. Disse hymnene ble tatt vare på av Snorre, i dem er Tor adressert til i andre person. Han er priset for hans seier over jotnene og for beskyttelsen av vår verden mot kaos og onde krefter.

 

Vetriði Sumarliðason, drept av kristne misjonærer i år 999, lagde et dikt i en form kalt Málaháttr. Der han roser Tor for å ha drept to jotner og to jotunkvinner, inkludert Gjálp, muligens datteren av Geirröð:

 

Leggi brauzt Leiknar,

lamðir Þrivalda,

steypðir Starkeði,

stétt of Gjọlp dauða.

Du skviste lemmene til Leikn,

du knuste Thrívaldi,

du sto ned Starkað,

du tråkket Gjálp død under foten.

 

Thorbjörn Dísarskáld, trolig på den samme tid, priste Tor i diktformen Dróttkvætt, for å ha revet i fra hverandre to jotner og seks jotunkvinner:

 

Ball í Keilu kolli,

Kjallandi brauzt alla,

áðr drapt Lút ok Leiða,

lézt dreyra Búseyru,

heptuð Hengjankjọptu,

Hyrrokin dó fyrri,

Þó vas snemr en sáma

Svívọr numin lífi.

(Din hammer) klinget mot Keilas hode,

du knuste kroppen til Kjallandi-

du hadde drept Lút og Leiði-

du fikk blodet til å strømme fra Búseyra,

du drepte Hengjankjapta,

Hyrrokin døde før det,

tidligere den dystre Svívör

var røvet for hennes liv.

 

Disse bruddstykkene er spinkle, men de representerer en lang og rik tradisjon i religiøs poesi. Ingen synspunkt kunne være mer avskyelig enn disse, for de første kristne. Bruddstykkene ble tatt vare på til Snorres tid på grunn av navnene på jotnene. Slike ting var handelsvare for poeter.

 

Vi kan lære mye om tilbedelsen av Tor, og hans plass i tankene hos menn på slutten av vikingtiden. Dette finner vi mer om i islandske historiske tekster. I disse kildene framstår Tor ikke bare som hovedguden over nybyggerne på Island, men også som en beskytter og en vaktholder for selve nybyggingen. Guden for ro og orden.

 

Åpningssetningene i den hedenske loven over nybyggere er blitt oversatt: Alle som har en sak å ta opp i offentlighet, anklage, forsvare eller stille frem bevis, må sverge en ed, og kalle til vitne Freyr, Njörð og den allmektige gud (hinn almáttki áss).

 

Forsøk har blitt gjort på å tolke den allmektige guden uten navn som Ull eller Odin, men det kan ikke være andre enn Tor. Tor står i kontrast med Odin, en kaotisk, amoralsk figur, som opprettholderen av orden; han er sjefs guden for vår verden.

 

Beviser på at nybyggerne satte Tor så høyt, kan vi finne i navnene de brukte. Mer enn en fjerdedel av 260 nybyggere navngitt i Landnámabók berte navn som begynte med Þór- (Tor), og av rundt 4000 mennesker som er nevnt i boken, er 1000 av dem navn som begynte med Þór. Slike navn var ofte arvet fra norske forfedre, og de viser at Tor-dyrkelse var en sterk tradisjon i familiene som bosatte seg på Island. Få andre guder dukker opp i islandske tekster som elementer i personlige navn.

 

Menn skiftet navn enten på grunn av deres hengivenhet til Tor eller fordi deres dedikerte dem til denne guden. For eksempel ble Grímr til Þórgrímr, Steinn ble Þórsteinn og Oddr ble til Þóroddr. Dominansen av Torsdyrkelsen ser vi igjen også i stedsnavn. Rundt tjue stedsnavn, utenom flere småsteder, spredt rundt på Island har Þór- som begynnelse i navnene. Ikke mindre enn fem av disse er Þórshọfn (Tors tilflukssted), og fem andre er Þorsnes (Tors nes). Historikere mener at slike navn sammen med andre historiske tekster bekrefter at Tor var en gud for sjøfarere. Navn oppkalt etter guden regnes som vitnesbyrd om gudsdyrkelsen.

 

Som om ikke det var nok, fremstiller kongesagaene han som den viktigste guden ved tiden for kristendommens innførelse. Islendingesagaene gir han en tilsvarende plass. Blant annet forteller Eyrbyggja saga om en kar som heter Rolv og ble kalt Torolv (Torolv Mostrarskjegg) fordi Tor var hans aller kjæreste venn.

 

 

Kjennetegn ved Tor

 

Tor var den mest populære guden i vikingtiden. Han var mest kjent for å ha makt over lyn og torden og for å være menneskenes beskytter mot jotnene, men han rådde også over været ellers, styrke og jordbruk. Navnet Tor betyr troskap. I tillegg går han under navn som Vingne, Vingtor, Åsa-Tor o.l. Tor var sønn av Odin og Jord, og gift med Siv.

 

Hjemmet hans, Bilskirne, lå i Trudvang (”Þruð betyr kraft, styrke) og var med 540 gulv verdens største. Hans hustru Siv (norrønt ”sif” betyr inngiftet ekteskap), og med henne hadde han datteren Trud og sønnen Mode (av ”moðr” for mot). Dessuten hadde han en sønn med en jotunkvinne som kalles Jarnsaxa (av ”jarn” for jern og ”sax” for et kort sved eller en stor kniv). Han het Magne (”Magni” vil si ”den sterke”).

 

En kan si at barnas navn er en variasjon av ett emne. I mytologiene er kretsen (barna til Tor) omkring en guddom en form for utvidelse av hans/hennes personlighet, og navnene forteller noe om vedkommendes egenskaper og/eller maktområde.

 

Det samme gjelder de gjenstander som en spesielt kun kan forbindes med én spesiell guddom. Det ypperste av det Tor eide var hammeren Mjølne (norrønt ”Mjọllnir betyr ”en som knuser”). Denne hammeren, som ble laget til ham av dvergen Sindre, treffer alltid det den blir kastet etter - og for så å komme tilbake av seg selv. Han kunne gjøre den så liten eller stor han bare ville. Til å holde hammeren hadde han et par jernhansker. I tillegg hadde han et styrkebelte. Styrkebeltet ga ham dobbelt styrke og sinne når han brukte det. Tor kjører, som kjent, over himmelen så det gnistrer. Det ble sagt at vognen slo gnister og at den kjørte av gårde med brak. Dette førte til lyn og torden. Vognen ble trukket av bukkene Tanngnjost dvs. ”tanngnistrer” og Tanngrisne dvs. ”en som viser tennene”, og bukker regnes, som bekjent, for å være sta.

 

Alt dette viser at han er styrken og fastheten personliggjort. Siden han er den største motstander av jotner, er han menneskenes beste forsvarer mot dem.

 

 

Kraftguden

 

Man får gå ut ifra at det var som den voldsomme forsvarer av menneskene og deres verden Tor vant sin popularitet. Men ifølge mytene var Tor også gudenes fremste forsvarer mot de ødeleggende jotnene. Han trådte støttende til når gudene var i vanskeligheter. Det er utenkelig at man her har grunnlaget for hans rolle som en slags universalgud. Hans beskyttelse må ha vært oppfattet som nødvendig for samtlige guddommer. Det at han tok seg av sikkerheten, gjorde slik at de andre gudene kunne konsentrere seg om sine forskjellige maktområder. Det er her mulig å se en parallell mellom dette og et hardt samfunn hvor den sterke beskytteren var nødvendig for at de svake skulle kunne utfolde seg. Det er også sannsynlig at de egenskapene som mytene har utstyrt Tor med, speiler egenskaper hos en mannstype som har vært populær i samfunnet. I denne sammenhengen er det interessant at ”kjempen”, bygdens sterkeste mann, har vært en helt i norske bygder helt inn i vår tid.

 

Tor har mer i nevene enn han har i hodet. Han er rett frem og hederlig, og han motsetter seg alt han oppfatter som urett. Han kan for eksempel gå til brudd på avtaler som andre guder har inngått, dersom han er uenig. Han er en stordrikker og storeter av rang, og han er ikke lite av en storskryter heller. Han er en hissigpropp, at Tor slår når han blir sint, er et gjennomgangstema i mytene.

 

Mytene om Tor er for øvrig preget av grotesk humor. I de kvadene som man mener er eldst, går den stort sett utover gudens fiender. Men i senhedenske kvad kan den også ramme guden selv. Og når man kommer så langt som til Snorres Edda, er det tydelig at den høymiddelalderske og lærde Snorre morer seg med å ironisere over den gamle storguden.

 

Gudens kamp mot jotnene er hovedmotivet i de fleste Torsmyter. Det var nettopp i denne sammenhengen at han oppfylte sin livsbevarende funksjon. En kan si at Åsgard, gudenes virkelighetsfelt rager inn i mennesket, men da må det være det samme for Jotunheimen, der jotnene bor. I mennesket støter de sammen. Mennesket selv er slagmarken der stridene utkjempes. Tor med hammeren og jotnene, de representerer det gode og det onde i mennesket. En kan undres over hvordan guden med bukkene kjører over himmelen, og samtidig forestille seg den samme Tor med hammeren i mennesket. Dette er vanskelig å forstå for oss i dag, men så lenge mennesket levde i mystisk samfunn med maktene, var det ingen abstrakt teori, men livsnær opplevelse. I tordenværet, når naturen liksom brølte opp, kjente menneskene Torskraften i sitt eget indre.

 

 

Tor som brud

 

Spesielt for nordisk mytologi er at en gir plass for humor. Skulle folk under Nordens ofte barske himmel greie seg, måtte de kanskje hjelp seg med humor – mot skred, skrekk, mot ulv og uværshyl … Som alt annet i verden hadde også gudene sine klare begrensninger. Og hvor du støter mot dine begrensninger, blir det rom for humor – enten du er gud eller menneske!

Humor, med alvor under, har vi i kvadet som forteller om den gang Trym, tussedrotten, hadde stjålet Tors hammer Mjølner. Tor hadde sovet, og en gud bør ikke sove:

Vred var Vingtor

da han våknet

og sin hammer savnet…

Famlet om seg

fant den ikke.

Så sier han til Loke: ”Du Lauveysønn, hør hva ingen ennå vet: Hammeren er borte! Lån Frøyas fjærham, fly til Jotunheim og spør om noen vet hvor den er gjemt”. Loke så gjorde, kom til Jotunheim. Der satt Trym på haugen og flettet gullbånd til hundene sine og kjemmet manen på merene. ”Hvordan er det med æsene, hvordan med alfene? Hva vil du enslig her hos oss?” spurte Trym. ”Ille med æser, ille med alfer,” svarte Loke ”har de gjemt Tors hammer?”. ”Hammeren har jeg gjemt åtte raster under jorden. Ingen henter den uten at han fører meg Frøya til brud!” sa Trym. Men det bud måtte Loke vende tilbake til Åsgard. De gikk da til Frøya og bad henne iføre seg brudelin, for nå skulle hunn stå brud i Jotunheim.

Vred ble Frøya

så hun freste…

Manngal måtte jeg være

om jeg ble med

til Jotunheim! 

Gudene er i nød – et dypt og stadig tilbakevendende motiv i nordisk mytologi. Til slutt gir Heimdal, ”fremsynt var han som vanene flest”, det råd at Tor selv skal kle seg ut som Frøya og dra til Trym. Til det er Tor lite villig. ”Kjerring vil jeg da bli kalt,” sa han. Men det var ingen annen råd. Han måtte iføre seg brudelin, la seg pynte med smykket Brisingamen og la husmorsnøkler dingle i beltet. Loke bød seg til å være med som terne. Dermed kjørte de to av sted så fjellene braket og jorden stod i luer under vognhjulene.

 

Glad ble Trym og bød at halm skulle bæres til benkene og alt gjøres i stand til bryllupet. Men da de kom til bords, satte Tor alene en hel okse til livs, åtte laks og all godmaten som var laget for kvinnene. Dertil drakk han tre fat mjød. ”Har noen sett brud bite kvassere? Aldri så jeg brud bite bredere eller drikke mer mjød!” sa Trym. Straks svarte Loke, brudens listige terne: ”Åtte dager smakte ikke Frøya mat, slik lengter hun til Jotunheim!” Trym lettet på linet, lysten på å kysse. Men bruden satte så illkvasse øyne i ham at han skvatt unna endelangs i salen. ”Hvorfor er Frøya så skarp i synet?” spurte han. ”Åtte netter har ikke Frøya sovet,” svarte Loke, ”slik lengter hun etter Jotunheim”.

 

Nå ble hammeren hentet og lagt på brudens knær, og de skulle vies.

Lo i haugen

Lorride godt

da han i hånden

hammeren kjente!

Først drepte han Trym, tussedrotten, og siden hele hans ætt. Slik kom Odins sønn igjen til sin hammer.

 

Forskere har ment at kvadet som forteller dette, ”Trymskvida”, ikke hører til de eldste. Enkelte tror helst det er diktet i etterhedensk tid, men utvilsomt er myten som ligger til grunn, ekte nok, den er ikke noe skaldepåfunn.

 

Et viktig trekk er at Loke her står fullt og helt på Tor sin side, og at Frøya, kjærlighetsgudinnen, låner han noe av sitt utstyr, så han igjen får tak i hammeren.

 

Skulle vi mer spørre etter en underliggende tanke, måtte vi først danne oss en framstilling av hva Tors hammer egentlig er. I grunnen er det gåtefullt at Tor ikke kjemper med sverd eller spyd, våpen som ble høyt verdsatt i norrøn tid. Svaret på gåten får vi kan hende om vi overveier hvor kampen foregår. Mennesket selv er slagfeltet der alle mytiske kamper utkjempes. Og de utkjempes med tilsvarende våpen. I blodet banker pulsen. Dens slag er det myten billedliggjør i Tors hammer.

 

Holder vi fast på tanken om at Tor representerer selvtilliten, jeg-styrken i mennesket, da vet vi nok hvordan vi kan pendle mellom overmot og angst. Blekner vi av angst, er det liksom Tor mister hammeren sin, vi ”avvæpnes”. Slår pendelen den andre veien, blir vi røde av sinne, kan også grepet om hammeren glippe – skaftet er jo litt kort.

 

 

Tor får prøve kreftene

 

Den Loke vi til nå er blitt kjent med viser seg av og til som Odins, men også som Tors følgesvenn. Han er mangfoldig nok, likevel nevnes han aldri sammen med andre guder. Loke frister med gode råd, gudene kan ikke unnvære ham, enda de nok vet at Loke helst meler sin egen kake.

 

Men fjernt fra gudenes verden hersker den mektige Utgard- Loke. Utgard må vi forstå som den ytre verden. Denne hersker i Utgard satte Tor seg for å oppsøke, Loke fulgte. Bukkene Tanngnjost og Tanngrisne ble spent for, og de kjørte av sted. Ved kveldstid kom de til en bonde, hos han fikk de tak over hodet. Men kost kunne han ikke sette på bordet. Da slaktet Tor bukkene, kokte kjøttet og bød bonden med husstand ta del i måltidet. Kjøttet kunne de spise, med skade noe bein måtte de ikke. Alle bein skulle kastes hele i bukkeskinnene, sa han. Men sønnen i huset, Tjalve, kunne ikke motstå fristelsen, han kløvde hemmelig et lårbein og sugde ut margen. Tidlig neste morgen var de oppe. Tor løftet Mjølner og viet skinnene. Lys levende sprang bukkene opp, men au! – den ene var halt på bakfoten. Tor rynket på brynene og grep om hammerskaftet så knokene hvitnet. Bonden og husfolket ble livredde og bad tynt for seg. Da Tor så deres skrekk, lot han seg formilde, han tok Tjalve i bot og lot det være med det. Tjalve fulgte nå videre på ferden og bar nisteskreppen deres. Først for de over et stort, mørkt hav. På den andre siden var landet utrivelig, hele dagen gikk de gjennom tykk skog. I kveldingen fant de et hus med vidåpen tverrvegg. Der gikk de inn og la seg til å sove. Midt på natten ble det et voldsomt jordskjelv. Tor vekket de to andre og bad dem krype inn i et lite siderom midt på den ene langveggen. Selv satte han seg i døråpningen og holdt hardt om hammerskaftet. Dunder og brak var det. Som det lysnet av dag gikk Tor ut. Da så han at det lå en mann og snorket ikke langt unna. Og han var ikke liten! Tor kunne da skjønne hva som hadde laget alt bråket og jordskjelvet. Han spente på seg styrkebeltet sitt og gikk nærmere. I det samme våknet mannen og reiste seg. Og det heter at for en gang skyld nølte Tor med å slå til. Han spurte hva mannen het. ”Du kan kalle meg Skryme,” svarte han ”men ikke trenger jeg spørre hva du heter. Jeg skjønner du er Åsa-Tor. Men si, hvor har du gjort av votten min?”

 

Tor så da at huset de hadde nyttet om natten var votten hans. Skryme fikk nå høre hvor følget hadde tenkt seg, og mente de kunne slå følge et stykke. Han bød seg å bære matposen for dem. Hele dagen gikk Skryme foran med lange skritt. Da natten falt på, la han seg under en stor eik. ”Ta dere mat og legg dere under et annet tre,” sa han. Dermed sovnet Skryme og snorket så det durte.

 

Men da Tor skulle knytte opp nisteposen kom han ingen vei. Den var så stramt bundet. Da ble han sint, grep Mjølne, gikk noen skritt dit Skryme lå, og slo ham i hodet så hardt han kunne. Skryme våknet og spurte forundret om et løvblad var falt ned i hodet hans. Og om de ikke hadde fått seg noe mat? Tor svarte at nå skulle de til å legge seg.

 

Midt på natten hørte Tor at Skryme snorket. På ny gikk han bort og lot hammeren suse ned i skolten hans. Skryme våknet og sa: ”Det falt vist en eikenøtt i hodet mitt. Men hvordan er det, sover du ikke Tor?” Tor svarte ikke stort på det, men gikk og la seg igjen. Litt før det lysnet hørte han at Skryme snorket. For tredje gang gikk han borttil og slo til av full kraft så hammeren sank dypt ned i hodet på Skryme. Skryme våknet og mente at et par fugler holdt til oppe i treet og slapp noe ned i hodet hans. ”Det er på tide å få føttene i gang,” sa han. Jeg hørte dere hvisket til hverandre at dere synes jeg ikke er småvokst. Men i Utgard vil dere få se mye større karer. Og det råd kan jeg gi dere, at dere ikke bør åpne munnen for høyt der i gården. For hirdmennene til Utgard-Loke vil ikke tåle skryt av smågutter. Best var det om dere snudde med det samme.”

 

Dermed skiltes de fra Skryme. Han gikk nordover, de fortsatte videre frem til middag. Da så de en veldig borg med høye murer foran seg. Porten var så høy og tung at de ikke maktet å få åpne den opp. De måtte smyge mellom sprinklene for å komme inn. Lite ærefullt for guder. Innenfor var det en stor hall der det satt kjempesvære menn på benkene. Så steg de frem for kongen, Utgard-Loke, og hilste som det sømmet seg. Det varte en stund før han lot til å se dem. Så gliste han og sa: ”Det går lenge mellom hver gang en hører tidender langveis fra. Tro om jeg feiler når jeg mener den smågutten er Åsa-Tor? Men kanskje du duger litt mer enn de ser ut til. Hos oss er ingen velkommen som ikke er mester i en eller annen kunst.”

 

Straks svarte Loke ”Jeg tror meg å være mester iden kunst å ete fort” ”vist er det en god kunst,” svarte Utgard-Loke, ”la oss nå se”. Han ropte på en han kalte Loge, at han skulle komme frem og kappete med Loke. Et trau med kjøtt ble satt midt på gulvet, Loke skull ete fra den ene siden og Loge fra den andre. Begge åt så fort de kunne og møttes midt i trauet. Da hadde Loke spist alt kjøttet, men Loge hadde foruten kjøttet fortært beina og trauet med. Så alle mente at Loke hadde tapt.

 

Så ville Utgard-Loke vite hva Tjavle var god for. Tjavle trodde seg i stand til å løpe om kapp om hvem det skulle være. ”Det er en god idrett,” sa Utgard_Loke, ”vi skal snart se vor snarføtt du er.” Han ropte på en liten gutt som het Huge. Deretter gikk de ut på en slette hvor de kunne løpe om kapp. I første løpet kom Huge så langt foran at ved målet kunne snu seg mot Tjavle. ”Du må nok legge hardere i vei, Tjavle” sa Utgard-Loke. De prøvde seg to ganger til, men hver gang fikk Huge bare større forsprang.


Så hadde også Tjavle tapt. Nå spurte Utgard-Loke hva Tor trodde seg mann for. Tor svarte at han gjerne ville drikke om kapp med en eller annen. Jo, det var en fin idrett, mente Utgard-Loke og lot hente et stort horn som hirdmennene pleide å drikke straffeslurker av, når de hadde forbrudt seg mor skikk og sømmelighet. Tor så på hornet. Han syntes at det var merkelig langt. Men ikke særlig vidt. Utgard-Loke sa: ”Vi holder det for godt drukket om en tømmer det i en sup. Somme greier det i to, og ingen er så låk at han ikke greier det i tre.”Tor satte hornet for munnen og drakk og drakk. Men da han skulle dra pusten syntes det bare så vidt at han hadde drukket. Utgard-Loke ville ikke si at det var dårlig drukket. Likevel hadde han ventet seg mer av selveste Åsa-Tor. ”Men du tømmer det nokk i neste draget,” sa han. Tor svarte ikke et ord. Han satte hornet for munnen og drakk så lenge han greide å holde pusten. Men nå la han merke til at spissen av hornet ikke ville opp. Da tok han det fra munnen hadde innholdet minket mindre enn første gangen.

 

”Nå da, Tor” sa Utgard-Loke. Tor ble sint, satte for tredje gang hornet for munnen og tok så lange slurker han bare kunne. En liten forskjell var å se da han satte det fra seg, men ikke større enn at Utgard-Loke kunne komme med hånsord.

 

”La meg prøve krefter med en eller annen,” sa Tor, ”komme den som komme vil!” – ”Jeg kan ikke tro noen av karene på benken til å ta tak med en så liten som deg. Men her løper en katt som guttungene morer seg med å stemme i været. Prøv du!” I det samme løp en grå katt frem på gulvet, nokså stor. Tor gikk borttil, satte hånden under buken og løftet opp. Men katten skjøt rygg, og alt hva Tor løftet, fikk han den bare så vidt til å slippe gulvet med den ene labben.

 

Da sa Utgard-Loke: ”Det gikk som jeg tenkte. Katten er heller stor og Tor er liten. Tor svarte: ”Så liten du kaller meg, nå får det komme en å bryte med meg!” Utgard-Loke glyttet bortetter benken og sa: ”Jeg ser ingen her inne som ikke ville holde det for skam å bryte med en så liten. Men der kommer min gamle fostermor Elle. Hun har lagt mange i bakken. Prøv henne.”

 

De røk sammen. Men jo hardere Tor tok i, jo støere stod Elle. Til slutt begynte hun å bruke knep, og Tor falt på det ene kneet. ”Nå kan det være nok,” sa Utgard-Loke, ”Tor vil vist ikke by flere her inne å ta tak med seg.”

 

Så ble Tor og reisefellene hans vist til setes. De var der om natten og nøt all mulig gjestfrihet. Om morgenen stod de tidlig opp og gjorde seg reiseferdige. Utgard-Loke fulgte dem ut av borgen. Da de skulle skilles, spurte han Tor hva han syntes om sin ferd. Tor svarte at han syntes dårlig og at det var ille at han i Utgard skulle gå for en svekling. ”Nå som vi er utenfor skal jeg fortelle deg sannheten,” sa Utgard-Loke. ”Hadde jeg visst hvor sterk du er, skulle du aldri med min gode vilje ha sluppet inn hos oss. Nærpå hadde du brakt oss i den største ulykke. Men jeg visste å berge meg med synkvervinger. Den Skryme dere møtte var ingen andre enn meg, og matposen hadde jeg bundet med trolljern så det var umulig å få løst knuten. De slagene du slo med hammeren hadde drept meg hvis jeg ikke hadde skjøvet et berg imellom. Der kan du se tre firkantete daler,” sa han. ”Med idrettene var det på samme måten. Loke åt godt, men Loge var ilden, og den brente samtidig bein og trau. Huge som Tjalve skulle kappe med, var min hug eller tanke. Så det var ikke rart han tapte der. Da du drakk, var det et under så jeg knapt kunne tro det, for den andre enden av hornet lå ute i havet. Når du ser etter, vil du se at havet har sunket. Det kalles fjære. Da du stemte katten i været ble vi redd alle i hop, for det var selve Midgardsormen. Elle som du brøt med, var alderdommen. Og for henne faller alt og alle som er til. Nå skal vi skilles, og best er det om vi aldri møtes mer. Men skulle det skje, skal jeg nok vite å verge meg med kunstene mine.” Tor løftet hammeren og ville slå, men da var Utgard-Loke borte...

 

I denne myten må en si at Tor er mer menneske enn gud. Nettopp det kjennetegner Tor fremfor andre guder, han er ikke bare Odin-Allfaders sønn. Han er også sønn av Jord.

 

Denne menneskelige Tor står mellom to motsatte makter: først en Loke i Åsgard, og her en helt annen Loke i Utgard. Den første har tilhold ”innefor muren”, eller om vi vil, i vårt indre sjeleliv. Der frister han med alskens glimrende forslag... Den andre holder til ”utenfor murene”, i en verden hvor det fremkommer menneskene alle mulige herligheter, alle slags sansebedrag… Den Loke som driver sitt spill i Åsgard, kan Tor ha nytte av. Verre er det med Utgard-Loke, han som skuler seg bak synkvervinger. Der kom Tor fullstendig til kort.

 

Tar vi mytene på alvor må vi spørre: Hvem er denne Utgard-Loke og hva står han for? Kraften som motvirker selvtilliten i oss. En makt som på en måte spotter mennesket i oss, fordi mennesket ofte er svakt, ofte ikke gjennomskuer blendverket vi er hindret av.

 

Ellers i Edda neves ikke Utgard-Loke. Men hos den danske Saxo Grammaticus finner vi en historie. Hos han er myten blitt et tid- og stedfestet sagn. Og tilsvarende er det ikke en gud, men en mann ved navnet Torkjell som oppsøker Utgard-Loke.

 

Saxo begynner med at den danske kong Gorm engang var i slik havsnød at han bad hver og en av mannskapet om å påkalle sin særlig beskyttende guddom. Intet hjalp. Da kom han i tanker om at han hadde hørt om en ukjent makt ved navn Utgard-Loke. I denne nød bad han Utgard-Loke om hjelp. Og hjelp ble det så de alle nådde velberget i land.

 

Som nå Gorm ble gammel, begynte han å gruble over hvem denne Utgard-Loke kunne være? Han besluttet å sende ut sin tapreste mann Tor-kjell for å få rede på saken. Et godt skip ble rustet ut og tjeldet med tykke oksehuder til den farlig ferden.

 

Etter en lang seilas kom de til et farvann der det verken skinte sol eller måne. Endelig fikk de i mørket øye på en ild og styrte etter den. Torkjell gikk i land for å spørre for seg. Han traff to stygge troll som han gav seg i snakk med. Og de fortalt ham hvor han kunne finne Utgard-Loke.

 

De seilte videre, og etter fire døgn skimtet de land og la til innunder et fjell. Torkjell satte noen av mannskapet til å holde vakt ved skipet. Selv gikk han og de modigste i land. De fant inngangen til en hule, og med tente fakler bar det skrått nedover. Ormer og øgler krydde det av. Til slutt kom de ned hvor Utgard-Loke halvt satt, halvt lå lenket til veggen. Hår og skjegg var som stikkende børster av horn, stanken var avskyelig. Torskjell gikk frem og brøt av et stivt skjeggstrå for å ha det so bevis for at han virkelig hadde funnet Utgard-Loke. Stanken ble da så fæl at noen av mennene hans omkom. Da de skulle ut av hulen ble de forfulgt av flygende ormer som spydde gift på dem.

Foruten Torkjell var det bare noen få som nådde tilbake til skipet med livet i behold.

 

Også på hjemveien til Danmark led de stor nød og mange tap. Da Torkjell langt om lenge stod foran Gorm og kunne fortelle om alle de redsler de hadde utstått og til slutt trakk frem det forhornete skjeggstrået, ble den gamle kongen så forskrekket at han oppgav ånden. Og stanken var så forferdelig at flere av hirdmennene falt ned fra benkene og satte livet til.

 

Forskere sier at er i Utgard-Loke finner vi et bilde av avgrunnens makt lenket til materien.

 

 

Tor og fergemannen

 

En av de merkeligste myter om Tor er bevart i Eddakvadet ”Hårbardsljod”. Tor er på hjemvei fra en ferd østerut hvor han har kjempet med jotner. Så kommer han til et sund. Fergemannen står på den andre siden. Tor roper og ber ham komme med eika og sette ham over. – ”så skal du få av nisten min, havrebrød og sild. Ennå er jeg mett!” ”Du holder eting for storverk,” svarer fergemannen. ”Men se deg for, det står ille til hjemme hos deg der din mor ligger død”. ”Du liker å fortelle slikt som er vondt å høre,” svarte Tor og ber han på ny sette han over. Fergemannen er ikke villig til det. Den som eier båten vil ikke at hestetyver og fantepakk skal settes over, sier han. ”Og du ser ut som en landstryker, barbent og knapt at du eier klærne du går i!” Tor forteller at han er Odins sønn og vel verdt å sette over. Men det hjelper ikke. Et langt munnhuggeri med skjellsord frem og tilbake begynner. Det viser seg at fergemannen som kaller seg Hårbard, kjenner Tor meget godt og vet om de bedrifter han ikke kan skryte av: ”Tor har styrke. Likevel gjemte du deg i votten og torde verken nyse eller fjerte for å vekke Skryme. Da var du ikke mye Tor!” Dette og mer til må Tor tåle å høre. Han truer med å slå fergemannen i hjel bare hann kommer over. Men Tor som ellers vader gjennom de dypeste hav og strideste elver – her kommer han ikke over.

 

Til slutt må Tor be fergemannen om å vise han en omvei. ”Om det skal vi ikke krangle,” svarte Hårbard, ”men det blir lang vei å fare. Først frem til Stokken, så til Steinen og så ta av til venstre. Da kommer du til Verland…” Verland blir tydet som ”menneskelandet”. For øvrig har det vært stor usikkerhet om meningen bak ”Hårbardsljod”. Meget er såre dunkelt, sier P. A. Munch i sin kommentar. Fergemannen er gåtefull. Hårdbard er et av Odins mange tilnavn. Enkelte forskere har da tenkt at det må være Odin som skuler seg bak fergemannens maske, og at han her har moro av å erte sin hissige sønn. Etter min oppfattning virker dette temmelig merkelig. Hårdbard kan oversettes med ”den som bærer skjegget høyt”. Det navn kan passe på flere enn Odin.

 

Om vi ser nærmere og dypere på situasjonen, kan vi kanskje finne det grunnleggende tema i myten. Sundet Tor ikke kan komme over, vil klart si en grense. I den betydning kjenner vi bildet av en flod eller et sund fra flere andre myter, Tor står på grensen til noe. I ”Draumkvedet” står der om Gjallarbrui:

Bikkja bit og ormen sting

og stuten stend og stanger

Der slepp ingen ivi Gjallarbrui

som feller domane vrange.

De tre dyrene gjenspeiler dårlige egenskaper. Tilsvarende holder fergemannen med sine grovheter et speilbilde opp for Tor, tvinger han til å se seg selv i et helt annet lys enn det han til vanlig står i. Han opplever et møte med seg selv i alle de situasjoner hvor han ikke helt var Tor, ikke helt opp til seg selv.

Er vi med denne tanke på rett vei, viser myten som ligger til grunn for ”Hårbardsljod”, i et vanskelig billedspråk hva mennesket møter på selverkjennelsenes vei.

 

Tor er den eneste av gudene som kjemper mot jotner og rimtusser. Dette er så påfallende at det må ha en grunn. Av Edda går det frem at jotner er eldre enn gudene. De er urtidsmakter. Gudene er igjen eldre enn menneskene. Men blant gudene er det én som kommer til ”Stokken” – her forstått som terskelen til ”Menneskelandet”. Det er nettopp Tor, han er den som stadig slår urvesenene tilbake – for at mennesket skal stige frem.

 

 

Hammer møter stein

 

En dag satte Odin gullhjelmen på hodet og red på Sleipner ut over verden. Nede fra Jotunheim så jotnen Rungne opp og spurte hvem som hadde slik lysende hjelm og red så rask en fole. Odin så ned og sa: ”Maken til hest finnes ikke i Jotunheim!”

 

Rungne var ikke sen om å sale sin hest Gullfakse. Og så ble det kappritt! Selvsagt lå den åttefotede Sleipner foran. Likevel kom Rungne med slik fart etter at guden ikke fikk stengt Åsgrinden for ham. Tor var østpå og brukte hammeren mot troll, og gudene bad Rungne inn i et drikkelag. Da han om litt ble drukken, skortet det ikke store ord. Han skulle herje Åsgard, gjøre ende på æsene og ta med seg Frøya og Siv til Jotunheimen.

 

I det samme kom Tor hjem. Han ble stygglig sint da han fikk se hvem som breiet seg ved gudenes bord. Men grunnen var fredlyst og Rungne våpenløs. Derfor avtalte de å møtes til holmgang ved landegrensen. Tor skulle ha Tjalve til følgesvenn. Så måtte Rungne ha med seg en. I Jotunheim laget de en veldig rise av leire og satte et merrahjerte i brystet hans. Risen fikk navnet Møkkerkalv, Rungnes følgesvenn. Rungne selv hadde et trekantet hjerte av stein. Til våpen hadde han en svær bryne. Med steinskjold foran seg stod han ferdig til strid, Møkkerkalv like ved. Tjalve ropte: ”Tor, sønn av Jord, kommer nedenfra!” Da la Rungne skjoldet under føttene. I det samme kastet Tor Mjølner av all kraft, Rungne hev brynet. Hammer og bryne møttes i luften! Hammeren slo brynet i stumper og stykker, fór videre og knuste skallen på Rungne. Det meste av brynet falt ned på jorden, og derfra har folk brynene sine. Men en splint traff Tor i hodet så han stupte forover. Og da Rungne stupte samtidig, ble han liggende med den ene foten over halsen til Tor.

 

Møkkerkalv ble så redd da han så Tor at han lot vannet gå i boksen. Tjalve seiret lett over ham. Men ingen greide å løfte bort Rungnes fot før Magne, sønn av Tor og Jarnsaksa kom. Han, tre år gammel, kastet foten av så lett som ingen ting. Bare ille han ikke var kommet før, sa han, for så skulle han gjort ende på Rungne med bare nevene!

 

Myten slutter med at en Vølve ved navn Groa med galdresanger skulle få brynestumpen ut av hodet til Tor. Men da Tor kjente den løsnet litt, ville han glede henne med å fortelle at han hadde reddet mannen hennes. Men det hadde vært så kaldt at mannen forfrøs en tå. Den hadde Tor kastet opp på himmelen hvor den ble til en stjerne. Den heter etter mannen Aurvandils tå. Over dette ble Groa så betatt at hun rent glemte galdresangen. Og brynestumpen ble derfor sittende i Tors hode.

 

Når guder kjemper, kjemper de for å oppnå en mer omfattende visdom, en dypere sannhet. Slik som Odin når han oppsøker Vavtrudne, slik også Tor i munnhuggeri med fergemannen. Myten om kampen med Rungne inneholder så forskjellige motiver at det mest av alt minner om en forvirrende drøm. Er det mulig Tors drøm? Myten gjenspeiler gudens opplevelser under søvn. Den døde foten som ligger over Tors hals kan virke til et mareritt. Magne er Tors sønn, Tors fortsettelse inn i det menneskelige. Og han hjelper sin far, det ender godt til slutt.

 

 

Alle tiders fisketur

 

Kant i kant med selvsikkerheten ligger selviskheten. I mytisk billedspråk: Midgardsormen som biter seg selv i halen. Er Tor den av gudene som oppflammer selvsikkerheten, jeg-styrken i menneskene, da blir det også han som får med Midgardsormen å gjøre.

 

Vi så hvordan det gikk hos Utgard-Loke. Der gjennomskuer han ikke katten som skjøt rygg. Et annet møte med Midgardsormen hadde Tor da han en gang var gjest hos jotnen Hyme. Hyme skulle nettopp ut på sjøen og fiske, da Tor kom og ville være med. Først var Hyme ikke særlig villig til å ha med Tor. Han unnskyldte seg med at det ville være for kalt for en ungdom som Tor. Til slutt fikk han likevel lov. ”Men agn får du finne selv,” sa han. Tor gikk for å lete etter agn. Han fikk se en flokk okser som Hyme eide, og slet hodet av den største. Det tok han med seg i båten, satte seg til årene, og båten skjøt god fart.

 

Om en stund mente Hyme at de var kommet til fiskegrunnen hvor han pleide å fiske kveite. Men Tor ville lenger ut. Han rodde enda et godt stykke, helt til Hyme fryktet nå var de ikke trygge for Midgardsormen. Tor brydde seg ikke om det, ha fortsatte å ro. Hyme likte seg dårlig.

 

Endelig la Tor årene inn så de kunne begynne å fiske. Tor tok det tykkeste snøret, satte oksehodet på kroken og slengte uti. Og det sies for sant at denne gangen narret ikke Tor Midgardsormen enn han selv ble narret da han stemte katten i været. Midgardsormen (etter Snorres gjenfortelling) gapte over oksehodet og angelen boret seg inn i gommen. Da ormen kjente det, rykket han så hardt i at nevene til Tor slo mot båtripen. Sinnet og åsakraften steg opp i Tor, han spente så hardt imot at begge føttene gikk igjennom båten og han stod på havbunnen. Dermed dro han ormen så hodet kom opp i vannskorpen. Og det kan trygt sies at et styggere syn har ingen sett.

 

Men også Tor var skremmelig da han satte øynene i ormen. Hyme skiftet farge, ble bleik og skalv da ormen kom til syne og sjøen veltet inn i båten. Og i samme øyeblikk som Tor løftet hammeren og skulle slå til, hadde Hyme kniven fremme og kuttet snøret på båtkanten. Tor kastet hammeren etter ormen da den sank i sjøen. Men den gangen nådde ikke hammeren målet. Tor smekket til Hyme så han fløy over bord, og bare hælene hans stod i været.

 

Et siste møte med ormen skal Tor ha i Ragnarok. Der skal de begge fyke sammen og drepe hverandre.

 

 

Tor med lignende

 

På det niende århundre, når vikinginvasjonene begynte, hadde engelsk hedendom lenge vært død. I hvert fall som en organisert religion. Hedningene hadde hedret guden Thunor (Þunor), men nå var det kun få som husket han igjen. Det engelske navnet Þuoer eller Þuner er av og til brukt for å besmykke den romerske guden Jupiter i gamle tekster, skjønt de norrøne navnene Þur og Þor er ikke mindre vanlige i tekstene.

 

I et studie av hedendom og gamle engelske stedsnavn, kom F. M. Stenton til noen bemerkelsesverdige konklusjoner om før-kristen tid i England. Þunor- navn var på ingen måte unormale stedsnavn, men de var begrenset til spesielle landområder. I territoriene til Sakserene og kanskje hos jutene var navnet Þunor vanlig nok, men det finnes ingen eksempler av navnet på Ageliansk territorium. Dette kan tyde på at guden ikke var kjent blant anglerene. Det andre elementet med Þunor- navn er interessant. Navnet Thurstable er funnet hos østsakserne i Essex. Thurstable betydde originalt ”Thunors søyle”. Navn av typen Þunores hlæw (Thunors haug) er dokumentert flere steder i England, og Stenton mener at dette ser ut til å bevise gammel allmenn dyrkelse av guden. Han nevner ikke mindre enn seks eksempler på da gudens navn var sammensatt med ordet leah, som blir tolket som ”hellig lund”. Disse navnene svarer til Þórslundr (Tors lund), som var vanlig i Øst-Sverige og noen steder i Danmark. Det engelske gudenavnet er også sammensatt med feld (field – jorde/mark) som for eksempel Þunresfeld. Dette er minner om Þórsakr og Þórsvin, som igjen er karakteristisk for mer østlige heller enn vestlige deler av Skandinavia. Dette kan tyde på at engelske hedninger la vekt på kreftene til Thunor og hans reinbringende torden. På gammel engelsk er torden kalt ðunorrad og ðunorradstefn, siste del av ordet (rad) betyr ”bevege seg, reise”. Dette er fragmenter av Islandske ord for torden, som for eksempel reiðarÞruma, reiðarduna, eller bare enkelt reið. (ðunor)rad antydes derfor å bety lyden som Tor lager når han reiser i vognen sin over skyene.

 

I den gammel-engelske nedskrevne dialogen Salomon and Saturn, er det sagt at torden skal treffe djevelen med en brennende øks (Þære fyrenan æcxe). Kanskje kan dette bety at tordenguden Thunor var bevæpnet med en øks. Mer enn dette har ingen litterære kilder noe å si om Thunor. Ulik fra andre guder, opptrer han ikke i kongelige ætters opprinnelse. Likevel er hans navn anvendt i en apokryfisk historie, muligens fra det ellevte århundre til en gal hertug med navnet Kent. Historien er trolig blitt oppdiktet for å forklare stedsnavnet Þunores hlæw. Det interessante med denne historien er at en man, sagt ut i fra noen kilder til å være kongens rådgiver, blir tilsnakket ved navnet på guden, Thunor. Dette kan tyde på at forfatteren av fortellingen har glemt at det var en gud som het Thunor. Dette fordi menn vanligvis ikke berte navn etter guder i gamle England.

 

Det skal bli lagt merke til at i de senere årene forbindes navn som har likhetstrekk mellom skriveformene Þunres- og Þures, som i Þunresdæg og Þuresdæg (Thursday, Torsdag). Disse skriveformene uten -n- har kanskje blitt påvirket av skandinaviske former. Men dette er ikke helt sikkert fordi n var vanligvis tapt før -r- i den senere ”West Saxon” perioden. Det er ikke noen tvil om at tordenguden også var tilbedt i Tyskland, selv om bevisene er svakere der enn dem i England.

 

I et manusskript fra det niende århundre på den gamle ”old saxon” dialekten er et dåpsløfte tatt vare på. Det var mest sannsynlig tegnet opp i det åttende århundre for menn som nylig var konvertert fra hedendommen til kristendommen. Det hevdes at dette ble laget for å navngi forfatterens favorittguder og for å gi avkall på dem. Han skriver:

end ec forsacho allum diobol

uuercum and uuordum, Thunaer ende

UUoden ende Saxnote ende allum

them unholdum the hira genotas

sint.

Jeg gir avkall på alle de ord og

verk av djevelen, Thunaer,

Woden og Saxnot, og alle

de demoner som er deres

følger.

 

 

Siden Thunaer er her navngitt først av gudene, er det sannsynlig at denne tidens saksonere så han som den fremste av gudene. Guden Saxnot er og forblir en gåte. Siden han er navngitt sammen med Thunaer og Woden, må han ha vært en viktig gud. Han må også ha vært kjent i England, der han er med i ættetavlene til de østlige saksekongene. Han opptrer ikke i andre kongelige ætter. Guden kan sammenlignes med den norrøne guden Njord eller med Frøya.

 

En beltespenne funnet i Nordendorf i Bavaria (Bayern, fra det syvende århundre), bærer en kryptisk inskripsjon i runer. Blant de navnene som er skrevet på spennen er LogaÞore, Wodan, WigiÞonar (eller WiguÞonar). Wodan er den samme som Woden (Odin), og det tredje ordet er Thunar (Tor) kombinert med et annet ord. Den fjerde runene i det tredje ordet er til dels forsvunnet, men de fleste har tolket runen som en -i- heller enn en -u-. Hvis formen WigiÞonar er riktig, leder dette oss til en dansk inskripsjon fra det tiende århundre, Þur uiki…(må Tor holdes hellig). Wigi er en forkortet form av et verb. På gotisk dukker verbet opp som weihan, på gammel høyengelsk som w­ïhen. Wigi kan også ved hjelp av Verners lov relateres til det norrøne ordet vígja. Betydingen av wigi Þonar ville i så fall bli ”hyll Tor, eller hellig Tor”. Tor ville da bli tilkalt, og ville da ved hjelp av hans guddommelige kraft gjøre beltespennen eller runene hellige. Mange språkforskere tror dette er riktig, men de er også åpne for andre tolkninger av ordet wigiÞonar. Det har blitt lest som en ordsammensetting og assosieres ofte med andre navn for Tor funnet i norrøne tekster. I Hymiskviða er Tor kalt Véurr tre ganger, og uttrykket Miðgarðsvéur(r) i Völuspá er mest sannsynlig tenkt til han.

 

56.
Þá kemr inn mæri
mögr Hlóðynjar,
gengr Óðins sonr
við orm vega,
drepr af móði

Miðgarðs véurr,
munu halir allir
heimstöð ryðja;
gengr fet níu
Fjörgynjar burr
neppur frá naðri
níðs ókvíðnum

 

Tidligere har véurr trodd til å være en sammentrekt form av vé-vọrðr (vakt over det hellige sted), eller vé-árr (tjener av det hellige sted). Uansett hva andre del av véurr skal bety, så er det ingen tvil om at den første delen ikke kan være annet enn vé (hellig). Derfor er véurr relatert til verbet vígja (å helliggjøre). Slike sammensettinger finner vi også i andre ord som for eksempel Harðvéurr og VéÞormr.

 

I mange steder av Tyskland er stedsnavn som inneholdt Donner- blitt nedskrevet. Ord som Donnersberg (eldre Thoneresberg, Thuneresberg) er særlig vidt spredd. De fleste av disse er mest sannsynlig oppkalt etter guden heller enn torden selv. Disse likner så veldig på skandinaviske stedsnavn (Þórsberg og Þórsáss) at forskere tror at Tor var tilbedt på bakketopper og oppå store steiner.

 

Engelske og norrøne forfattere på middelalderen identifiserte Tor ofte med Jupiter, og likhetstrekkene mellom dem er understrekt av Adam av Bremen, som så Tors hammer som Jupiters septer. Identifiseringen av Jupiter med Tor er gamlere og går dypere enn dette. Når germanske navn ble gitt til ukedagene, trolig i det trettende århundre, ble Dies Iovis til Torsdag (gammel engelsk: Þunresdæg, norrøn: Þórsdagr). En kan da spørre seg hvorfor Tor og Jupiter ble sett på som den samme guden. En kan finne svar på dette i den keltiske verden. Guden Taranis, også kalt Taranucus og Taranucnus, kan sammenlignes med Jupiter. Navnet Taranis kan ikke utelukkes å ha en sammenlikning med det walisiske ordet taran (thunder –torden) og det irske ordet torann (høy lyd, torden). Taranis er navngitt sammen med to andre galliske guder. De to navnløse gudene er ofte blitt sammenlignet med skikkelser som Odin og Frøya, mens Taranis er sammenlignet med Jupiter. Grunnen kan bare være at Jupiter, himmelguden, var også guden over lyn og torden. ”Han var fulgur- lyn, fulmen- lyn, tonans- styrke, tonitrator- styrkeman. En løftestein, en stein med religiøse inskripsjoner, ble funnet i det midtre andre århundre i Chester i England. Den hadde den interessante inskripsjonen I O M (Iovi optimo maximo) Tanaro. Tanarus er i følge engelske språkforskerer en variasjon av Taranis. Mens Taranis blir assosiert med ord for torden, svarer Tanarus filologisk merkverdig bra med germanske/norrøne navn for tordenguden; Þórr, Þunor- Tor. Dette kan kun komme av deres assosiasjoner med lyn og torden at Taranis (Tanarus) og Tor ble begge identifisert med den romerske guden Jupiter. Det er blitt antydet at den germanske/norrøne tordenguden Tor var lånt fra den keltiske skikkelsen. Dette ville være enklere å tro hvis det var bevis for at Taranis var en viktig gud, en gud som nøt viddspredt tilbedelse blant kelterne. Det er ingen beviser for dette. Selv om Tor er blitt identifisert med Jupiter, er det mulig at noen tenkte på han som Herkules. Cornelius Tacitus, en romersk historieskriver, sa at germanerne trodde Herkules en gang hadde vært blant dem. Da de gikk til kamp, priste de hans navn, som den første av de sterke menn (lat. primumque ominium virorum fortium). Fraser som dette beviser ikke at Herkules var en germanske gud, han kan like godt ha vært en helt på lik linje med Sigurd Dragedreper. I et annet avsnitt av Tacituss verk, viser han at det virkelig var en germansk gud som romerne kalte Herkules. Han skrev ”hellige skog av Herkules” (silva Herculi sacra) fra en region kalt Weser som ligger i dagens Tyskland. Her ved skogen samlet forskjellige germanske stammer seg. Denne ”skogen av Herkules” minner om stedsnavn fra norrøn som var tildelt gudene, for eksempel Þórslundr og Þórsland. I enda et avsnitt nevner Tacitus noen ”søyler av Herkules” (Herculis columnas). Dette kan settes i sammenheng med navnet Thurstable i Essex, som originalt betydde ”Tors søyle”. Tor var guden over ọndvegissúlur, hovedstøttesøylen i hus. Fra dette kan det se ut til at Herkules, med sin overnaturlige styrke og sin klubbe, var noen ganger identifisert med Tor.

 

I forordet til andre utgivelse av Teutonic Mythology, skrevet av J. Grimm i 1844, ”Indra som kan sammenlignes med Donar (Tor), er håndholderen av lynet, og herskeren over luft og vind, som gud av himmelen kan sammenlignes med Zio – (Zio er ubetydelig i denne sammenheng)”. Likheten mellom Tor og den indiske guden Indra er så stor at mange har gått mye lenger enn J. Grimm gjorde. I den tro at de er i opprinnelse den samme guden, har G. Dumézil, en fransk språkforsker og religionsforsker, lagt vekt på likhetstrekkene mellom Tor og Indra i mange verk. Hans analyser som stemmer med hans konsept om en felles Indoeuropeisk religion. I Dumézils syn kan de Indoeuropeiske gudene deles opp i tre klasser. Den første klassen er delt opp i to grupper, den ene står for den skremmende og magiske hersker, representert av Odin og indiske Varuna. På den andre siden har vi de mer sympatiske gudene som opprettholder lov og rettferdighet, som Tyr og den indiske Mitra. Den tredje klassen er representert av guder over rikdom og fruktbarhet, vanene (Njord, Frøy, Frøya) i nor og Asvin (Nasatya) i India. Den andre klassen er satt sammen av krigsguder, sånne som Tor og Indra. Denne teorien om treklassesystemet for felles Indoeuropeiske guder vil bli diskutert fram og tilbake i mange generasjoner. Jeg kan ikke si på noen måter om den er sann eller ikke, men den peker på mange likhetstrekk mellom Tor og Indra. Uansett er det vanskelig å tro at sammenlikningen bare er et sammentreff. Å lese om Indra er på en måte som å lese om Tor.

 

For det første, Indra drepte dragen Vritra, og da begynte det å regne. Dragedrepere er som kjent vanlig både i legender og myter. Det var dem som fordrev onde krefter, og spesielt onde forhistoriske krefter.

På samme måte som Tor, var Indra en krigsgud, han forsvarte andre mot demoner fra mørke sider av universet. Indra var også guden over torden, og hans våpen, varja, er tolket som lynet eller lynnedslag.

I følge Snorre er Tors hammer, Mjølner, laget av en dverg, eller en mørkalv, som heter Sindre. Sindre lagde også skatter til andre guder. Indras varja var Tvastrs håndverk. Tvastr er en dårlig beskrevet karakter, men han er husket som en håndverker som lagde skatter for guder.

 

Tor er sønn av Odin og ”jordguden” Jord. Merkelige fortellinger om Indras fødsel, han er sønn av himmelguden Dyaus og hans ledsager jord. Han er skapt av himmel og jord.

 

Den norrøne guden, som den indiske, var en storspiser - og drikker. I en anledning spiste Tor to okser, og en annen gang én okse, åtte laks og en enorm, mengde mjød. Når han blir lurt av Utgardsloke i Utgard, drakk han havet grunt. Indra hadde en enda større appetitt. Han spiste tre hundre bøffeler og drakk tre sjøer med soma (en indisk, guddommelig udødelighetsdrikk). Indra og Tor er dristige og modige, men de har også list, og kan til en viss grad sammenlignes med Odin. Indra tar mange former, han forvandler seg til hestehår, en fugl i bønn, også til en kvinne. Tor var en ”dyptenker” (hjúphugaðr) til tross sin snarsindighet, og han kledde seg ut som en dame da han reiste til Trym for å hente tilbake hammeren sin. Indra og Tor drar på lange ferder i jakten på onde vesener. Begge to reiser går gjennom kraftig vind, hagl og sterke stormer. De reiser begge i vogner, Indras av to hester og Tors av to geiter.

 

Det er så mange ulikheter mellom Indra og Tor som der er mellom India og Island. Det er flere punkt for likheter enn for ulikheter mellom gudene, og mange flere finnes det sikkert. Ut i fra likhetstrekkene er det vanskelig å tro at de to gudene er utviklet uavhengig av hverandre. Det er nesten som om de stammer fra én original gud, og at de fra det er utviklet videre på bakgrunn av miljø og tradisjoner for et folk i et geografisk område. I det tilfelle vil Tor og Indra være en del av den Indoeuropeiske gudearven.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish