Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
LeirenSkriv ut Utskrift
Ungdommer og grenser. Jonas flytter på grensene sine.
Bokmål - FortellingForfatter:



Kjære Dagbok!, 1. juli -02

 

Jeg, Jonas Blom Ødegaard, 17 år, er bedt med på leir av bestekompisen min, Mads. Ikke noe rart i det tenker du vel, men for meg er det ganske skremmende. Jeg er, som du vet 17 år, og ikke akkurat stor for alderen. Jeg er liten med lyst hår og briller. Musklene (hvis du kan kalle det for muskler), er ikke mye å skryte av. Kan vel måles i størrelse med en fluelort… Da jeg bodde i Smedstad var kallenavnet mitt ”Pilten”. De fleste fant navnet ganske passende på meg siden jeg var en liten pyse med store blokkbokstaver.

 

Det var ikke noen vanlig speiderleir eller 4H leir jeg skulle bli dratt med på. Nei da, av alle ting ville Mads ha meg med på ”Ekstremsportvikua på Voss”. Du kan vel selv tenke deg til hvor lite passende det er for meg! Verken rappellering, rafting, eller fallskjermhopping virker spesielt fristene. Jeg får frysninger på ryggen bare av å tenke på det!

 

Selv om Mads og jeg er bestekompiser, vet han ikke at jeg er en pyse. Han tror jeg er et normalt eksemplar av det man kaller ”ungdommer”. Han synes kanskje jeg er en del inne i helgene isteden for å feste, men jeg har alltid en unnskyldning på lager. Takket være mitt ganske omfattende vocabulary, har jeg blitt reddet ut av mang en situasjon, men denne er det verre med. Selv om jeg er mørkredd, har høydeskrekk og eier alt av fobier, er visst dette nettopp tingen for meg ifølge brosjyren; ”Har du en fobi du gjerne vil bli kvitt, eller ønsker du å teste ut grensene dine er Ekstremsportvikua på Voss” tingen for deg! Vi kan tilby noe for alle aldersgrupper, ferdighetsnivåer og vanskelighetsgrader.”

 

Jeg må vel reise for ikke å avsløre ”hemmeligheten” min. Hva kommer han til å tro om meg hvis jeg ikke reiser? På en skala fra 1 til 10 ville jeg vel landet på en 2’er hvis jeg var heldig.. Nei, jeg må virkelig ta meg sammen.. Ønsk meg lykke til kjære dagbok!

- JonasJ

 

Jonas la fra seg dagboka og gikk ut på badet. Han stilte seg foran speilet og så på seg selv med et kritisk blikk. ”Hvordan skal jeg bli like tøff som Mads? Jeg er, som Bølla pleide å si; en tragisk figur… Jeg er ikke en figur engang… Så mye er jeg…”, sa Jonas til seg selv og holdt tommelen og pekefingeren et par cm. fra hverandre. Bølla hadde vært en av de verste mobberne i Smedstad. Han hadde vært hovedgrunnen til at Jonas og familien flyttet til Oslo.

 

Jonas gikk raskt ut fra badet igjen for ikke å bli altfor deprimert, og begynte å pakke. Han fant fram alt han trodde han kunne få bruk for og haugen på gulvet vokste stadig. Det så ikke lenger ut som han skulle på leir, men som om en polferd ventet like om hjørnet. Jonas sukket tungt og gikk og la seg. Han fikk ikke sove. Han var både nervøs og litt redd når han tenkte på alt han snart skulle oppleve.

 

Da vekkerklokka ringte neste morgen, var han mildt sagt stup trøtt. Han famlet etter brillene og ruslet ut på kjøkkenet for å finne seg noen brødblingser. Noen minutter senere tuslet han sakte nedover til Mads med ”flyttelasset” sitt. Mads bodde i samme blokka som Jonas, men i etasjen under. Sammen gikk de til Kommunehuset, hvor bussen ventet på dem. Jonas begynte å angre seg allerede da han så bussen. Turen til ”den sikre død”, som Jonas selv kalte leiren, gikk ubeskrivelig seint. Bussen var full av forventningsfulle ungdommer. Alle unntatt Jonas snakket og diskuterte ivrig om alt de skulle gjøre når de kom fram. Jonas selv så for det meste bare ut av vinduet, uten å registrere noe av det de kjørte forbi. Da de nærmet seg sa Mads;

Gleder meg vanvittig til rappelleringa! Kommer ikke til å bli lite fett da!” 

Joda” mumlet Jonas uten å mene det.

Tenk på den herlige følelsen av å henge i et tau 200 meter overbakken og du er den eneste som kan få deg raskt ned! Stakkars den som har høydeskrekk da!” sa Mads og lo.

Ja, stakkars den!”, svarte Jonas ironisk. Han forsøkte å smile overbevisende mens han tenkte med skrekk på den gangen han stod i gardintrappa hjemme for å skifte lyspære. Han følte seg svimmel og kjente en kald iling nedover ryggen. Naturen utenfor opptok igjen oppmerksomheten hans.

 

Da bussen stoppet utenfor leirområdet tok Mads tak i Jonas og drog han med seg til teltplassen. Jonas kikket seg rundt og så på alle de entusiastiske og spente ungdommene. Etter at teltet var oppe og de hadde fått i seg en matbit, var det klart for første øvelse. Rappellering! Det Jonas gruet seg mest til. Han tenkte på alt som kunne gå galt og var sikker på at noe kom til å skje med han. Hvis han nå skulle være så uheldig å falle ned, lå det et avskjedsbrev til foreldrene hjemme på pulten hans. Han hadde skrevet det før han reiste, bare i tilfelle.

 

Han gikk sammen med gruppen sin oppover baksiden av fjellet de skulle rappellere fra. Det var ikke så veldig bratt der og stien oppover var fin. Hele tiden hørte Jonas en stemme inni seg som skrek; ”Pilten, Pilten så feig du er!”. Plutselig begynte han å løpe oppover fjellsiden, uten selv å vite hvorfor. Han bet tennene sammen og kjente etter hvert blodsmak i munnen. ”Jeg er ingen pusling og jeg er ingen pilt”, sa han høyt til seg selv.

Da han kom til toppen ble han stående stille ett øyeblikk. Han så utover og ble med ett veldig svimmel. Jonas la seg ned på magen og ventet på de andre.

Er det noe i veien, Jonas?”, spurte Siri, som var en av lederne.

Nei da, alt er fint med meg”, svarte Jonas kjekt og smilte.

Så bra, da vil du kanskje være først utfor sammen med Arne Johnny?”, spurte Siri. Alle kalte Arne Johnny for Kubikken og han hadde tydelig ikke noe imot det. Kubikken var en stor, og ganske kraftig gutt på 18 år. Smilet til Jonas forsvant raskt og gikk over i en grimase.

Han ser veldig skummel ut”, tenkte Jonas og kjente redselen komme langsomt. Nå måtte han i alle fall ikke drite seg ut! Han prøvde å stramme seg opp uten videre hell.

”Finner jeg på noe dumt nå, kommer jeg til å bli døpt Pilten for resten av mitt liv”, tenkte han for seg selv og gikk motvillig mot utstyret som lå og ventet på ham.

 

Jonas tok nervøst på seg hjelmen. Med svette, kalde og skjelvende hender festet han den omhyggelig. Han gikk nærmere kanten.

Holy Maloney”, mumlet han mens Siri festet rappelleringsselen.

Sa du noe?”, spurte hun.

Nei da”, sa han og tenkte; ”Hvis det er noen der oppi himmelen som kan hjelpe meg, så gjør det nå! Få meg trygt ned herfra før jeg blir totalt massakrert som sementen under en bulldoser!

 

Siri forklarte han i detalj hva han skulle gjøre. Jonas og Kubikken gjorde seg klar. Kubikken smilte hånlig til Jonas. Jonas prøvde å ignorere det, og tenkte på hvordan han skulle komme fortest mulig ned veggen som nå virket flere tusen meter høy. Jonas kom seg et par meter nedover før han stanset.

Dette går bra Jonas! Bare fortsett!”, ropte Siri.

Det er lett for deg si som ikke har høydeskrekk og som ikke har ett fjell av en 18 åring ved siden av deg”, tenkte Jonas surt, mens han trassig beveget seg et par meter lenger ned.

I øyekroken kunne han hele tiden se Kubikken, som ikke lenger så like tøff ut som på toppen. Da Jonas sakte men sikkert nådde midten av fjellet, stoppet han litt igjen. Det gjorde vondt inni håndflaten etter tauet han måtte holde i hånden for å regulere farten nedover.

Å nei! Ikke nå”, tenkte Jonas. Han fikk et forpint uttrykk i ansiktet da han kjente at han måtte slå lens.

Jeg kan jo ikke gjøre det her oppe. Stakkars de som da står under”. Han måtte smile litt da han tenkte på det, for det var jo litt komisk.

Hva er det du flirer av da?”, hørte han Kubikken grynte ved siden av seg.

Ehh.. ikke noe”, svarte Jonas og ble brått alvorlig. Han kavet seg litt lenger ned og plutselig mistet han feste med bena. Jonas dinglet fram og tilbake og kom borti Kubikken, som også nå hang og slang som en mark i et fiskesnøre.

Idiot! Hva er’e du driver med a’?”, skrek Kubikken sint, mens redselen spredte seg over ansiktet hans. Jonas selv var nære på å få panikk.

Pilten, Pilten”, gjallet i ørene hans. Her hang han hundre meter over bakken sammen med en flodhest av en ungdom. Da skjedde det. Den blå buksa hans ble tydelig mørkere rundt skrittet og han kjente det rant varmt nedover låret.

Jonas kjente han ble rødglødende, både av flauhet og sinne. Han tok tak i en kvist i fjellveggen. Han kikket nedover, noen han definitivt ikke skulle gjort. Svimmelheten kom og han kjente han ble ør i hodet. Jonas holdt hardt i tauet og lukket øynene et øyeblikk. Da så han barndommen gå forbi i rask revy. Han åpnet øynene sakte og fikk øye på Kubikken som fortsatt dinglet ved siden av ham.

Ta tak i den greinen ved siden av deg. Da får du også fotfestet på den lille fjellhyllen under deg!”, skrek Jonas. Kubikken svarte ikke, men gjorde som han sa. Jonas kunne se at han skalv litt der han halvveis hang og stod.

Lurer på hva han tenker akkurat nå?”, tenkte Jonas mens han arbeidet seg lenger ned.

 

Etter enda noen flittige økter nedover var det ikke langt igjen. Kubikken hadde nå tatt seg kraftig sammen og slengte bemerkninger hele tiden. Jonas brydde seg ikke. Nå var han snart ferdig med det verste han noen sinne har vært med på og var ganske så stolt av seg selv.

Ikke noen pilt her i gården nei!”, tenkte han tilfreds, mens han landet på bakken. Så fort han hadde fått av seg rappelleringsselen løp han så fort beina kunne bære ham til teltet for å bytte klær, siden buksa fortsatt var våt.  

 

Han var fortsatt flau over det som skjedde i fjellveggen, men gikk likevel tilbake for å se på de andre. Mads var nå på vei nedover veggen, og han var virkelig flink. 1,2,3 så var han nede. ”Hvor er Kubikken da?” spurte Mads, som tydeligvis ikke hadde fått med seg tabben til Jonas. Jonas hadde ikke lagt merke til at Kubikken var borte før Mads nevnte det.

Jeg veit ikke hvor den pilten er”, svarte Jonas og lo. Mads kikket rart på ham før de ruslet tilbake til teltet og snakket om hvor kul denne dagen hadde vært.

Flaks Mads ikke oppdaget uhellet mitt”, tenkte Jonas med seg selv.

 

 

Kjære Dagbok!, 8. Juli -02

 

Nå er jeg hjemme igjen etter mitt livs største opplevelse til nå! Resten av uka gikk kjempefint! Og jeg skal innrømme at selvtilliten har økt betraktelig! Etter at jeg atter en gang ”reddet” Kubikken (denne gangen fra å drukne under raftinga) var det slutt på bemerkninger fra den kanten. Angrer ikke ett sekund på at jeg reiste og avskjedsbrevet brente jeg så fort jeg kom hjem. Jeg har nå forandret oppfatning av livet og funnet ut at det er lettere enn jeg først trodde. Siden det nå er bevist at jeg ikke lenger er noen pilt, må jeg si adjø til deg. Tror ikke akkurat Arnold Schwarzenegger skriver dagbok! Det skulle tatt seg ut! Takk for god støtte gjennom mange år, kjære dagbok! Adjø!

- JonasJ



annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish