Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Evangeliene - et historisk tilbakeblikkSkriv ut Utskrift
Om Bibelen og særlig evangelienes opprinnelse og særtrekk.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter: Anonym



Jeg har valgt å ta for meg evangelienes særtrekk, med tilbakeblikk på dannelsen av det nye testamentet. Temaet interesserer meg fordi jeg alltid har latt meg fascinere av mennesker som har Bibelens budskap som holdepunkt i livet, samtidig som jeg selv ikke tror på Bibelen som noen annet enn en historiebok, med stor betydning for mange mennesker verden over. Jeg synes med tanke på dette at det er interessant å se nærmere på hvordan dagens Bibel ble satt sammen, og jeg vil ta spesielt for meg de fire evangeliene.

 

Kildene jeg bruker, har jeg valgt ut fra troverdighet og saklighet. Det finnes utallige bøker og artikler om dette emnet, med til dels svært motstridene holdninger og påstander, og det kan til tilder være vanskelig å velge ut de pålitelige kildene.

 

Først vil jeg ta for meg litt generelt om Bibelen og ulike syn på denne. Så vil jeg kort ta for meg hvilke kilder som har ført fram til dagens Bibel, og hvordan det nye testamentet ble satt sammen. Til slutt vil jeg ta for meg de fire evangeliene.

 

Ulike syn på Bibelen

Det bibelsynet et menneske har, brukes aktivt til å tolke innholdet i Bibelen når han eller hun leser denne. Et bibelsyn sier noe om i hvilken grad man anser Bibelen for å være eller inneholde Guds ord (Domaas 1998:29). Det finnes mange forskjellige måter å dele inn de forskjellige bibelsyn på. Domaas snakker om ulike inspirasjonsteorier og nevner som de tre viktigste av disse: Verbalinspirasjonsteorien, realinspirasjonsteorien og personinspirasjonsteorien.

 

Verbalinspirasjonsteorien går ut på at forfatterne av tekstene i Bibelen ble diktert av Gud. På 1600-tallet ble teorien brukt i for å bevise at Bibelen ikke kunne inneholde feil. Realinspirasjonsteorien går ut på at Bibelen ikke er Guds ord, men inneholder Guds ord. Det var Johan Salomo Semler som innførte dette begrepet. Betegnelsen personinspirasjonsteori var det tyskeren Friedrich Schleiermacher som innførte. Denne teorien går ut på at noen mennesker har større troverdighet, på grunn av deres gudgitte åndsutrustning og personlighet, når det kommer til å skrive ned Guds ord (ibid.1998:29ff).

 

Storøy opererer med andre betegnelser på ulike bibelsyn. Hun never i likhet med Domaas tre forskjellige: Konservativt bibelsyn, liberalt bibelsyn og fundamentalistisk bibelsyn. Førstnevnte kan fint sammenlignes med det Domaas kaller realinspirasjonsteorien, den neste med personinspirasjonsteorien, og den sistnevnte med verbalinspirasjonsteorien.

 

Tross ulike betegnelser, er det altså lett å skille ut tre hovedbibelsyn som har fått fotfeste gjennom historien. Men det finnes ingen fasitsvar på hva som er rett bibelsyn, hevder Domaas. Likevel er det to forhold vi ikke kommer utenom når vi skal studere Bibelens opprinnelse; Bibelen er en kilde til Guds ord for alle kristne og den der et menneskelig dokument skrevet ned i en bestemt tid. Det siste kan vi se ved at Bibelen har, i likhet med andre menneskelige dokumenter, sine feil og unøyaktigheter (Domaas 1998:30).

 

Det råder uenighet, både blant kristne og ikke-kristne, om hvorvidt historisk-kritisk forskning er lojal mot Bibelen som hellig skrift. I følge Domaas (1998) er teologen Rudolf Bultmann en forkjemper for et moderne-kritisk bibelsyn. Hans teologi går ut på at historiens Jesus ikke er viktig. Det er den forkynte Kristus som betyr noe for mennesker i dag. Domaas på sin side hevder at de bibelske tekstene skal og må konfronteres med historisk forskning (ibid.:31). Men han understreker at den historisk-kritiske forskningen også må kjenne sine begrensninger. Han sier ”Det er liten tvil om at en konsekvent historisk-kritisk forskning har arbeidsredskaper som ikke er tilpasset et materiale som gir seg ut for å formidle Gudsåpenbaring.” (ibid.:31). Dette er naturlig konklusjon, mener jeg, ettersom man, som Domaas understreker, med en slik forståelse av de bibelske hendelsene, vil komme fram til at Jesus verken kunne blitt født av en jomfru, ha gått på vannet elle fått blinde til å se.

          

Bibelen

Den kristne Bibel forteller om to pakter. Den første delen, det gamle testamentet (GT), forteller om pakten mellom Gud og isralesfolket, den andre delen, det nye testamentet (NT), forteller om den nye pakten som kom med Jesus, mellom Gud og alle mennesker. Kristne tolker det gamle testamentet i lys av det nye, det vil si som om det gamle testamentet inneholder profetier om Jesus.

 

For det nye testamentet er det en rikligere tilgang på håndskrifter enn for det gamle testamentet. En av hovedgrunnene til dette er jødene gravde ned de gamle, utslitte håndskriftene av tanak (det gamle testamentet), og dermed gikk de tapt for ettertiden. Av nye testamentlige tekster finnes det både papyrus- og pergamentskrifter. Papyrusfunnene er de eldste av disse. Pergament avløste papyrus som skrivemateriale i det 2.århundre e.Kr. (Storøy 1986:18). Disse funnene refereres til som ”håndskriftene”, og er kun avskrifter; stort sett avskrifter av avskrifter. Originalen eksiterer ikke i noen som helst del av det nye testamentet (http://www.jesus-mesias.org/).

 

Håndskriftene er av forskjellig alder og kvalitet, og de er av ulik geografisk spredning. De eldste håndskriftene som er funnet er fra ca. 200 e.Kr., og de yngste er fra ca. 800 e.Kr. Noe av materialet er bare deler av papyrusbiter, mens andre kan inneholde hele skrifter. Håndskriftene er funnet blant annet på gresk, latin, syrisk og etiopisk, og noen har støtte fra ulike steder i den tidlige kirke. Sammenligner vi dette materialet med annen litteratur fra antikken, finner vi at det knapt finnes litteratur som er så bredt bevitnet i så mange og gamle håndskrifter (ibid).

          

Autoritative skrifter i NT

Kanondannelsen var avgjørende for framveksten av Bibelen. Det ble skrevet mye blant kristne i tiden etter Jesu død, men mye ble også tatt vare på som muntlig tradisjon. Avklaringen av kanon for det nye testamentet var en prosess som varte fram til ca. år 400 e.Kr. Det var ikke et spesielt kirkemøte som vedtok kanon, slik som det var med det gamle testamentet, hvor kanon ble fastsatt av jødiske lærde i synoden i Jamnia omkring år 90 e.Kr. (Storøy 1986:27). Evangeliene og Paulusbrevene ble den første tiden ikke sett på som hellig skrift på linje med det gamle testamentet, men det utviklet seg etter hvert en enighet om hvilke tekster som kunne regnes med i den kristne kanon. Evangeliene var blant disse.

 

Skriftenes autoritet ble bestemt av flere faktorer. Det var de skriftene som klarest pekte på Jesus og veiledet i trosspørsmål som ble lest og brukt i de tidligste menighetene. Tekster skrevet av apostler hadde denne autoriteten. Denne hadde de fått fra Jesus selv da han ga dem misjonsoppdraget og myndighet til å tillate (løse) eller forby (binde) i ordningsspørsmål. Dette står blant annet skrevet om i Matt. 16,19 der Jesus taler til apostelen Simon Peter: ”Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.” Man mente derfor at det var Jesu ord og befaling som stod bak apostlenes tekster (ibid).

 

En tekst ble også sett på som apostolisk om den var skrevet av en som stod en apostel nær. Også tekster av øyenvitner var autoritative. Men det var likevel uenigheter. Det tok for eksempel 300 år før Hebreerbrevet ble inkludert i det nye testamentet (Schanke 5.september 2001).

 

Evangeliene

Det nye testamentet inneholder 27 skrifter, hvorav fire er evangelieskrifter. Man regner evangelieformene som egen litterær art. Evangelium betyr ”godt budskap” og i Bibelsk forstand snakker man om ”det glade budskap” (Storøy 1986:72). Evangeliene kalles også Jesus-biografier fordi de omhandler hans liv og virke.

 

Slik vi møter de fire evangeliene i dagens Bibel, har de hver sin overskrift: Evangeliet etter Matteus /Markus /Lukas /Johannes. Det er ved første øyekast lett å forstå det dit hen at evangeliene er skrevet av hver sin forfatter, henholdsvis Matteus, Markus, Lukas eller Johannes. Men for det første er overskriftene ikke opprinnelige (http://www.kristelig-studierad.no/jh_kurs/jh_innle.html). For det andre finnes det belegg for å hevde at evangeliene er tilskrevet disse forfatterne. Mye kristen litteratur ble gitt fiktiv autoritet i tiden rundt kanondannelsen. ”Skrifter som i utgangspunktet var anonyme, ble gjerne i ettertid tilskrevet en av apostlene eller deres medhjelpere. På den måten ble navnene Matteus, Markus, Lukas og Johannes knyttet til hvert sitt evangelium.” (Rasmussen/Thomassen 2000:15). De fleste bibelforskere vil i dag samle seg om teorien om at evangelienes fortellinger først ble gjenfortalt muntlig over en periode, for så å bli skrevet ned (Storøy 1986:72).

 

Matteus -, Markus - og Lukasevangeliet kalles ofte synoptiske evangelier. Ordet kommer fra gresk syn-opt, som betyr medsyn eller samsyn (Storøy 1986:73). Det vil altså si at disse tre evangelieforfatterne ”ser” på samme måte. De tre synoptiske evangeliene har likheter i stoffutvalg, og ordning og utforming av stoffet. Man mener de må ha delvis hatt tilgang til noen av de samme kildene, og Markusevangeliet er tydelig en av disse.

 

For å vise likhetene kan vi trekke fram lignelsen om sennepsfrøet som eksempel, og sette de tre versjonene opp mot hverandre:

 

Markus 4,30-32

 

Han sa: ”Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? Det er som sennepsfrøet. Når det legges i jorden, er det mindre enn noe annet frø i verden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle andre hagevekster og får så store grener at fuglene under himmelen kan bygge rede i skyggen mellom dem.”

Matteus 13,31-32

 

Også denne lignelsen la han fram: ”Himmelriket kan lignes med et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø; men når det vokser opp, er det større enn andre hagevekster og blir til et tre, slik at fuglene under himmelen kommer og bygger rede i grenene.”

Lukas 13,18-19

 

Så sa han: ”Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det kan lignes med et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin, og som vokste opp og ble til et tre, så fuglene under himmelen bygde rede i grenene.”

 (Bibelen 1987)

 

Noen forskere mener at likhetene i de tre evangeliene kan forklares med at Markus har skrevet av en at de to andre (Lukas - eller Matteusevangeliet), og ikke omvendt. Men ettersom dette ville bety at forfatteren av Markusevangeliet har hatt tilgang til, men likevel utelatt viktige deler som Bergprekenen og Jesu åpenbaringer for disiplene etter oppstandelsen, i sin framstilling, er de fleste i dag enige om at det var Markusevangeliet som var forelegg for de to andre (Rasmussen/Thomassen 2000:16ff).

 

Forfatterne av Lukas - og Matteusevangeliet har også benyttet en annen og felles kilde. Denne kilden ligger særlig til grunn for talestoffet, det vil si de direkte Jesussitater som er overlevert muntlig. Kilden kalles derfor ofte talekilden. Det vanligste navnet er dog Q, som står for quelle; fra tysk og betyr kilde. Teorien om at Lukas - og Matteusevangeliene dels bygger på to felles kilder; Markusevangeliet og Q, kalles tokildehypotesen, og dette er den dominerende oppfattningen pr i dag I tillegg har begge evangeliene særstoff (Storøy 1986:74, Rasmussen/Thomassen 2000:17).

 

Markusevangeliet

Markusevangeliet er det eldste evangeliet og dateres av de fleste bibelforskere til ca. år 60-70. Noen hevder å kunne datere det mer nøyaktig til år 66. Evangeliet er det korteste av de fire, og man mener at det sluttet opprinnelig med kapittel 16,8. Den siste delen er ikke med i de eldste håndskriftene og man mener at den er føyd til av noen som kjente åpenbaringshistorien fra de andre evangeliene (Storøy 1986:75, Rasmussen/Thomassen 2000:17).

 

Markusevangeliet konsentrerer seg om Jesu gjerninger, og har ikke mye talestoff. Forfatteren har tillagt Jesu lidelseshistorie mye vekt og evangeliet er preget av en folkelig fortellerstil med mye detaljer (Storøy 1986:75, http://www.lu.hiof.no/lu/ikt/krl/det_nye_testamente.htm, http://www.bibelsajten.nu/). Eksempelvis står det i Markus 4,38: ”Men han lå og sov på en pute bak i båten (…)”. Verken Matteus eller Lukas nevner noen om en pute. Forfatteren av Matteusevangeliet sier i 8,24: ”(…) Men Jesus selv sov.” og Lukasevangeliet sier ikke engang at han sov: Lukas 8,24: ”De gikk da bort og vekket ham (…).”.

Forfatteren av Markusevangeliet innleder med å si: ”Dette er begynnelsen til evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn.” (Bibelen 1987:Markus 1,1). Dette viser at evangeliet ikke bare er en biografisk historieskildring av Jesu liv, men og en religiøs bekjennelseskrift (http://www.bibelsajten.nu/).

Det er vanlig å dele Markusevangeliet inn i tre deler ettersom hvor Jesus virker:

 

1) Kapittel 1,1-6,6: Jesus er i Galilea.

2) Kapittel 6,7-10,52: Jesus vandrer i Galilea og opp til Jerusalem.

3) Kapittel 11,1-16,8: Jesus er i Jerusalem.

 

Storøy (1986:75) sammenligner denne tredelingen med stigningen i åpenbaringen av Jesus som Messias; Først gjennom anonyme ord og gjerninger for folket, så gjennom å undervise disiplene, og til slutt gjennom lidelseshistorien.

 

Markusevangeliet henvender seg til hedningskristene. (Hedning her: ikke-jøde.) Dette ser man ved at forfatteren bruker det gamle testamentet lite, og han forklarer mange jødiske uttrykk (Storøy 1986:75, http://www.lu.hiof.no/lu/ikt/krl/det_nye_testamente.htm).

 

Mange innen bibelforskningen i dag mener at forfatteren av Markusevangeliet er den Markus som er nevnt i Peters første brev kapittel 5,13: ”Menigheten i dette Babylon, den som er utvalgt sammen med dere, sender sin hilsen. Det samme gjør Markus, min sønn.”. Denne Markus var Peters tolk (Storøy 1986:75, http://www.lu.hiof.no/lu/ikt/krl/det_nye_testamente.htm). En annen, men mindre tilsluttet teori, går ut på at Peter selv, er forfatter av evangeliet (ibid.).

 

Matteusevangeliet

Matteusevangeliet dateres av de fleste bibelforskere til ca. år 80. Ettersom man mener at Markusevangeliet er en av kildene for forfatteren av Matteusevangeliet, må dette nødvendigvis være skrevet etter slutten av 60-årene. Forskere mener også at det finnes hold i teksten for at forfatteren har opplevd Jerusalems fall i år 70, og må derfor være skrevet senere (Storøy 1986:75). Et av de tekstlige holdepunktene for denne teorien, er Matteus 22,7: ”Da ble kongen harm og sendte ut sine tropper drepte disse morderne og brente byen deres.”

 

Matteusevangeliet har alltid hatt en viss prioritet innenfor kirken, og det er derfor plassert først i dagens Bibel. Denne prioriteten kommer trolig av Matteusevangeliet sin tydelige kontakt med det gamle testamentet. Det er også på flere punkter, blant annet Bergprekenen, det mest utførlige evangeliet (Storøy 1986:74, Rasmussen/Thomassen 2000:19).

 

Størsteparten av stoffet i Matteusevangeliet er hentet fra Markus, men med noen endringer. Et kjennetegn ved evangeliet er oppfyllelsessitatene. Det vil si sitater som viser at de gammeltestamentlige profetiene gikk i oppfyllese. (Storøy 1986:74). Eksempelvis kan vi lese Matteus 2,23: ”Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret. Slik skulle det bli oppfylt som profetene hadde sagt, han skulle kalles en nasareer.” Det er også i Matteusevangeliet vi finner de fleste situasjonene beskrevet hvor Jesus setter seg selv over Moseloven ved å si; Dere har hørt det sagt…men jeg sier dere… Denne flittige bruken av det gamle testamentet viser at forfatteren, i motsetning til forfatteren av Markusevangeliet, henvender seg til jødekristne lesere.

 

Jesus støtter også andre som bryter Moseloven. Eksempelvis kan vi lese i Matteus kapittel 12 hvordan Jesus og disiplene hans bryter sabbatsbudet, hvorpå Jesus sier: ”For Menneskesønnen er herre over sabbaten.” (Bibelen 1987:Matteus 12,8).

 

Forfattaren til Mattesevangeliet har lenge vært antatt å være tolleren Matteus, også kalt Levi (http://www.bibelsajten.nu/). Han var en av Jesu tolv disipler. I så tilfelle, skulle vi ha med en beretning fra et øyenvitne som sto Jesus svært nær å gjøre, og forfatteren snakker om seg selv i Matteus kapittel 9,9: ”Da Jesus gikk videre og kom forbi tollboden, fikk han se en mann som satt der; han hette Matteus. Jesus sa til ham: ”Følg meg!” Og han reiste seg og fulgte ham.” (Bibelen 1987). Denne teorien har liten oppslutning i dag av flere grunner. Hovedgrunnen er at man mener den type gresk språk som evangeliet var skrevet på, ikke samsvarer med det språket Matteus, Jesu disippel, behersket (http://www.bibelsajten.nu/). Det må i den sammenhang nevnes at nettstedet som påpeker dette, dog ikke kan si hvem som i så tilfelle skulle ha skrevet evangeliet.

 

Lukasevangeliet

Lukasevangeliet dateres av de fleste bibelforskere til ca. år 80-90. Noen hevder at det kan ha blitt skrevet så tidlig som i år 70 (http://www.lu.hiof.no/lu/ikt/krl/det_nye_testamente.htm, Storøy 1986:76). Evangeliet er første del av et større verk. Dette er åpenbart ut i fra språk og stil (http://www.bibelsajten.nu/). Den andre delen heter Apostlenes gjerninger og er plassert rett etter det siste evangeliet (Johannesevangeliet) i dagens Bibel. Til å begynne var Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger ett verk i to bøker(Storøy 1986:76, Rasmussen/Thomassen 2000:18).

 

Den kirkelige tradisjon ser legen Lukas som forfatter av evangeliet. Han var apostelen Paulus sin reisekamerat på misjonsturene hans (Storøy 1986:76). Forfatteren benytter en historisk undersøkende metode når han skriver. Han sier selv som innledning til evangeliet:

 

”Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere. Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet at jeg vil skrive det med for deg Teofilius, (Romersk statsmann) for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i.” (Bibelen 1987:Lukas 1,1-4, [min parentes]).

 

Den Lukas man mener er forfatteren, er omtalt flere steder i Bibelen (Storøy 1986:76). Eksempelvis kan vi lese Paulus’ brev til Kolosserne kapittel 4,14: ”Vår kjære Lukas, legen, hilser dere, (…).” (Bibelen 1987). Også i Paulus’ annet brev til Timoteus kapittel 4,11, og i Paulus’ brev til Filemon vers 24, står Lukas nevnt.

 

Nesten halve Lukasevangeliet er særstoff, deriblant barndomsfortellingene i kapittel 1 og 2. Forfatteren har også latt kvinner få en påfallende bred plass, i forhold til de tre andre evangeliene (Storøy 1986:76, http://www.lu.hiof.no/lu/ikt/krl/det_nye_testamente.htm).

 

Johannesevangeliet

Johannesevangeliet dateres av de fleste bibelforskere til ca. år 90-100 og er altså det antatt yngste av evangeliene (1986:76, Rasmussen/Thomassen 2000:18, http://www.lu.hiof.no/lu/ikt/krl/det_nye_testamente.htm). De fleste mener i dag at tilblivelsesstedet var Efesos (Storøy 1986, Nicolaisen 2000).

 

Evangeliet skiller seg klart fra de tre synoptiske på flere punkter. Forfatteren nevner få av de underfortellingene som de andre evangeliene har med, men har derimot med flere egne underfortellinger; for eksempel oppvekkelsen av Lasarus (Johannes 11,1-44). Han skildrer samtaler og dialoger mer utførlig, bruker andre ord og detaljer, og han benytter med en mer filosofisk og poetisk tone når han skriver. (http://www.lu.hiof.no/lu/ikt/krl/det_nye_testamente.htm, Rasmussen/Thomassen 2000:18).

 

Allerede i innledningen møter vi det poetiske språket som er fullt av symboler: ”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.” (Johannes 1,1). Ordet mener man her kan være et symbol for Gud og hans fornuft eller visdom (ord på gresk: logos, kan også bety fornuft/visdom), og lenger ned symboliserer Ordet Jesus og inkarnasjonen (Gud blir menneske ved Jesus): ”Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, (…)” (Johannes 1,14) (http://www.bibelsajten.nu/, http://www.jesus-mesias.org/).

 

Rasmussen/Thomassen (2000:18) hevder at forfatteren av Johannesevangeliet trolig ikke har kjent til noen av de andre evangeliene, men har støttet seg til andre kilder, og begrunner dette med at viktige detaljer er utelatt i førstnevnte. Storøy (1986) derimot hevder i sin bok at forfatteren har kjent til noen av de andre evangeliene, trolig Markus- og Lukasevangeliet. Dette fordi evangelieformen er den sammen, selv om utformingen av detaljer og stoff er annerledes. Uenigheten her gjenspeiler alle artiklene jeg har funnet, med ulike teorier rundt dette punktet.

 

Det er vanlig å dele Johannesevangeliet i fire deler (Nicolaisen 2000, Storøy 1986:77, http://www.kristelig-studierad.no/jh_kurs/jh_innle.html):

 

1) Kapittel 1,1-18: Prolog i form av en prosahymne (prosastykke med høytidelig, nesten rytmisk uttrykk som i en hymne).

2) Kapittel 1,19-12,50: Første hoveddel om Jesu offentlige virke

3) Kapittel 13-20: Andre hoveddel med Jesu avskjedstaler og lidelsesberetninger med oppstandelsen.

4) Kapittel 21: Etterord. Selve evangeliet avsluttes med kapittel 20. Storøy (1986:77) hevder at dette etterordet trolig et skrevet at Johannes’ disipler. Moderne forskning har derimot kommet fram til at det sannsynligvis er skrevet av den samme person som har gitt resten av evangeliet sin endelige form, ettersom stilen i skrivemåten er svært lik stilen i resten av kapittelet (Nicolaisen 2000).

 

Når det gjelder forfatterspørsmålet for Johannesevangeliet, er det mange, og svært ulike teorier. En tilsynelatende utbredt teori i den kikelige tradisjon, går ut på at det er apostelen Johannes som har skrevet evangeliet (Storøy 1986:77, Nicolaisen 2000, http://www.bibelsajten.nu/). Dette finner man en viss støtte for blant annet i etterordet: ”Det er denne disippelen som vitner om disse ting og som har skrevet dette, og vi vet at hans vitnesbyrd er samt.” (Johannes 21,24).

 

Nicolaisen (2000) hevder i sin artikkel at moderne forskning mener at evangeliet har blitt til i en krets eller ”kirke” over en lengre periode, i etapper. Sentralt i denne prosessen har det stått en tradisjonsbærer med autoritet. At denne tradisjonsbærerne kan ha vært den samme Johannes som den kirkelige tradisjon mener er forfatter, har jeg ikke kunne finne noen som avkrefter.

 

Derimot finner jeg sterk argumentasjon flere steder for at det er apostelen Johannes, sønn av Sebedeus, som er forfatteren. Det hevdes blant annet at 1. Johannesbrev har i stil, innhold og overskrift, så mye til felles med Johannesevangeliet, at det er lite sannsynlig at evangeliet er skrevet av en annen forfatter (http://www.kristelig-studierad.no/jh_kurs/jh_innle.html). Det antydes også i evangeliet at ”den disippel Jesus hadde kjær” har med tilblivelsen å gjøre (http://www.kristelig-studierad.no/jh_kurs/jh_innle.html, Nicolaisen 2000).

 

Storøy (1986) nevner flere mulige teorier. Blant annet har forfatteren blitt forsøkt identifisert med presbyter Johannes i Efesos og med Johannes Markus i Apostlenes gjerninger 12,12: ”Da dette var blitt klart for Peter, gikk han til huset hvor Maria bodde, mor til Johannes med tilnavnet Markus.” (Bibelen 1987). Storøy (1986:77) kommer ikke med noen endelig teori, men understreker at evangelisten må ha vært et øyenvitne. Dette siste er det selvfølgelig også store uenigheter om.

 

Evangelienes budskap for alle?

Tross alle teorier og uoppklarte mysterier, som muligens vil forbli uoppklarte for alltid, har evangeliene og det nye testamentet et klart budskap som skinner gjennom alle uoverstemmeleser og tolkninger. Det er et buskap som jeg tror og håper at alle mannesker kan identifisere seg med og følge, på tvers av tro og livssyn. Det budskapet er nestekjærlighet. Jeg vil avslutte med dette budskapet slik Matteusevangeliet sier det i kapittel 22,39:

 

”Men et annet (bud) er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.” (Bibelen 1987 [min parentes]).




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish