Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Ingen varmeSkriv ut Utskrift
Ei novelle om det å føle seg ensom, veldig ensom, og tilslutt gjøre noe med det...
Bokmål - NovelleForfatter:



Det var den første virkelige kalde dagen den høsten. Iris var på vei hjem fra skolen. Hun frøs. Trakk jakken tettere om seg, og gikk litt fortere. Kunne høre dem bak seg. Gjengen fra klassen. Høre hvordan de skravlet. Hvordan jentene fniste. Og hvordan Marina hvinte av fryd når Thomas kilte henne. De hørtes så lykkelige ut. Hun satte opp farten litt mer. Orket ikke gå å høre på hvor lykkelige de var. Kunne ikke forstå hvorfor de kunne være så lykkelige, når hun var så trist.

 

Hun hadde aldri hatt problemer før, Iris. Hadde alltid vært en del av gjengen. Fått være med på det som var å være med på, gjerne vært en av dem som bestemte hva som var noe verdt å være med på. Men et feilsteg hadde ødelagt alt dette. Ett eneste lite feilsteg, som ikke bare hadde fått dem til å snu ryggen mot henne, men som også ville forandre henne liv for alltid. Den avgjørelsen hun hadde tatt, ville binde henne for resten av hennes liv!

 

Beina gikk fortere nå. Hun lot dem bære henne av sted. De fikk ta henne hvor de ville. Automatisk svingte inn mot skogholtet. Hun hadde sittet her mang en gang i det siste. Det var så fredelig her. Og det var alltid lunt. Kulden slapp aldri inn her.

 

Hun dumpet ned på stubben under den store eika. Kikket opp mot taket av grener. Alle bladene hadde forsvunnet nå. Det var blitt høst. ”Kunne det ikke bare vært sommer igjen”, tenkte hun. ”Kunne ikke tiden stilt seg tilbake, så kunne jeg forandret på alt.” Stille lot hun hodet dale ned i hendene. Sukket tungt. Lot tankene gli tilbake til sommeren, den gang alt var bra. Den gang hun var en del av varmen.

         

Da niendeklasse hadde vært unnagjort hadde de endelig blitt store nok til å passe på seg selv, hadde foreldrene deres sagt. Så utrolig nok hadde de fått lov til å reise på tur alene. Elleve niendeklassinger, seks jenter og fem gutter alene til Karins hytte ved sjøen. Selvfølgelig kunne ikke det gå bra. Skjønt, det hadde jo gått veldig bra i begynnelsen. For ikke å si helt til siste kvelden.

 

Det var klart de hadde drukket før den tid, men det hadde da ikke vært mer enn som på fest ellers. Siste kvelden derimot. Mona og Siri hadde truffet en gjeng med gutter på stranden. Gutter som var gamle nok til å kjøpe hva dem ville. Selvsagt hadde de bedt dem på fest. Uten å høre med de andre vel og merke. Ikke en gang Karin var blitt informert. Guttene hadde dukket opp de, akkurat som de hadde lovet. Men da de oppdaget at hytta bare var full av små niendeklassinger hadde de først blitt sure, så hadde den ene av dem tatt frem telefonen sin og ringt en haug med folk på deres alder, som han hadde invitert på fest. Karin hadde blitt forbannet. Først skjelte hun ut Mona og Siri, så forsøkte hun å få guttene til å gå. Men hva hadde vel hun å stille opp med mot dem? Så guttene hadde blitt.

 

Tiltross for den dårlige humøret vennegjengen hadde seg imellom nå, så hadde det faktisk blitt litt partystemning. De andre folkene hadde dukket opp med ett lass av øl og hjemmebrent, så det hadde bare vært å hive innpå.

 

Det første Iris kunne huske hadde skjedd den kvelden var at Trond hadde gått i gulvet. Ikke så uvanlig det, men det var allikevel noe som hadde festet seg i hukommelsen hennes. For sitt indre blikk kunne hun se hvordan Thomas hadde fått hjelp av gutten med den hvite lua til å bære Trond inn på soverommet. Og hvordan Siri hadde hylt av sjokk, før hun løp inn etter dem. Selvsagt var det ikke mer alvorlig enn at han hadde drukket så mye at han ikke hadde kunnet gå stødig, men det hadde sett ganske dramatisk ut.

Først da Thomas og gutten med den hvite lua hadde kommet ut, oppdaget hun hvor kjekk han egentlig var. Gutten med den hvite lua riktignok, for hun var da absolutt ikke interessert i Thomas. Sakte hadde hun nærmet seg han fra siden. Hørte at noen ropte på ham. Kalte ham for Jonathan. ”Jonathan”, hun smakte på navnet. Hadde egentlig alltid vært litt fan av det navnet. Plutselig hadde hun oppdaget at han så på henne. Lette etter blikket hennes. Varsomt løftet hun hodet. Satte sine isblå øyne i hans. Smilte til ham, før hun snudde hodet vekk. Sakte, ikke for fort. Slik at han kunne forstå at hun var interessert. Flere ganger den kvelden hadde han søkt blikket hennes. Ikke for ofte, men ofte nok til at hun forsto at han kanskje ikke var helt uinteressert han heller…

 

Til slutt hadde han kommet bort til henne. Pekt svakt mot døren. Hodet hennes hadde nikket automatisk, før hun hadde fulgt etter ham ut. De hadde ruslet langs stranden og pratet. Hun kunne ikke huske hva de hadde pratet om, for hun hadde forstått hva som ville komme til å skje. Men hun var klar for det. Alle gjorde det jo.

 

Hun lo sarkastisk av seg selv, der hun satt. ”Alle gjorde det jo. Hvor dum var jeg egentlig?” Tårene trillet ned langs kinnbeina hennes. Dryppet ned på miss Sixty buksa som snart ville bli for liten. ”Jeg var nok ekstremt dum, selv til liten niendeklassing å være. Det var derfor han valgte meg. Gutten med den hvite lua.” Hun likte ikke å kalle ham Jonathan. Det navnet var alt for fint til å tilhøre en som han. Han var ikke verdt det. Dessuten hadde hun heller ingen følelser knyttet til ’ham med den hvite lua’. Til Jonathan derimot…

 

Da de hadde gått tilbake hadde de gått hånd i hånd. Innerst inne hadde hun nok visst at dette bare var kødd alt sammen, men hun hadde jo håpet at det skulle bli noe. At han også skulle innse at de to hørte sammen.

 

I det de nærmet seg hytta hadde de hørt en masse bråk, før en av hagestolene hadde kommet flygende ned mot sjøen. Han hadde reagert med en gang. Latt henne stå igjen på stranden som en annen forskremt småunge, og beina opp mot hytta. ”Kan’kke dere to holde fred for en gangs skyld?!”, hørte hun ham brøle til kompisene. Så hadde det blitt stille, og guttene hadde dratt. Først da våget hun seg opp. Trist, men også irritert hadde hun innsett at han ikke hadde forsøkt å få sagt fra at han dro engang. Hun subbet de siste meterne opp til hytta, og gikk inn.

 

Der inne var alt ett eneste kaos. I sofaen satt Karin, mens hun gråt og skjelte om hverandre. Thomas og Knut lå i en haug på gulvet, mens de andre, som var rimelig oppreiste, vandret rundt og forsøkte tamt å rydde litt. Mona flyttet en knust flaske fra et bord, til et annet, og så tilbake igjen, før hun slapp den i en juicekartong. Hele stua så ut som om den hadde vært utsatt for et bombeangrep. Hun hadde ristet på hodet, ikke irritert, men oppgitt. Så hadde hun begynt å rydde. Fått med seg de andre. Sjøluften hadde klarnet opp i hodet hennes, og erstattet plassen til en del av hjemmebrenten. Til slutt hadde de gått utmattet til sengs.

 

Forholdene hadde faktisk ikke vært så ille som hun hadde fryktet ved frokostbordet. De fleste fleipet litt med det som hadde skjedd. Hytta var i rimelig god stand nå, så de hadde gjort en god jobb, konkluderte de med. Og de var klare for å dra hjem. Veldig klare.

 

”Det var en av de siste festene jeg var på det”, tenkte hun. ”En av de siste gangene jeg var velkommen i varmen.” Alt hadde blitt så håpløst etter at skolen hadde begynt igjen, og hun hadde innsett hva som virkelig var galt med henne. Karin hadde lyttet til henne mens hun hadde fortalt om sine mistanker. Og hun hadde lovet å ikke si noe. Selvsagt burde hun visst at det ikke ville la seg gjøre. Etter Siri var Karin byens største sladrekjerring. Hele klassen hadde visst det dagen etter. Siden den dagen hadde alt vært så kaldt.

 

Hun møtte kalde, vantro blikk overalt i skolegården. Hun jobbet alene på prosjektarbeider. Og hun gikk alene til og fra skolen. Hvorfor ville de ikke ha kontakt med henne lenger? Det var da ikke hennes feil. Om hun hadde nektet, hadde han sikkert gjort det uansett. ”Han er en fordømt stor drittsekk!”, sa hun, lettere irritert, til seg selv. Men han trang ikke få vite det. Ingen skulle få vite det, annet enn de som allerede hadde satt ut diverse rykter og greier da. Foreldrene hennes visste ingenting. Og de skulle aldri få vite noe heller. Hun skulle gjøre det så enkelt for dem.

 

Hun reiste seg. Slang fra seg sekken under eika. Begynte å løpe innover i skogen. Det var ikke lange stubben, men hun merket godt hvor sliten hun ble. ”Du liker meg ikke videre godt nå, gjør du vel?”, hun pratet med en høy skingrende stemme til det som vokste der inne. ”Vel, sånn tilfelle du vil vite det. Jeg liker ikke deg heller! Men det skal jeg gjøre noe med i dag. Bare slapp av du. Nå skal jeg gjøre det så enkelt for dem alle. Og oss iberegnet.”

 

Endelig var hun fremme. Tok tak i en liten busk, og trakk seg opp den siste, lille skrenten. Nå sto hun på toppen av en hylle. En hylle over det bunnløse kjernet. Hun hadde ikke lov til å være her. Foreldrene hadde sagt at her skulle ingen befinne seg. Kjernet var farlig nok fra bredden, om hun ikke skulle begynne å gå i høyden også. ”Thomas pleier å kalle dette kjernet for Selvmordsdammen”, tenkte hun for seg selv. ”Han aner ikke hvor rett han har!” Forsiktig trakk hun av seg armbåndet, og hang det over busken. Ville at de skulle ha noe til minne om henne. Vannet kom til å være isende kaldt, visste hun. Men hun var ikke lenger redd for kulden.

 

Så hoppet hun. Kunne se vannflaten nærme seg styggfort under seg. Vannet lukket seg rundt henne. Men hun følte ikke kulden, og hun var ikke lenger redd. Plutselig kunne hun føle en myk varme som bredde seg om henne. Hun var fri. Sakte svømte hun blant skyer mot lyset, og kom ut på en magisk eng. Alt var så rolig her. Og alt var så varmt. Hun visste at her, her var hun velkommen.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish