”Innestengt..”

”Mørkt..”

”Varmt..”

”Klamt..”

”Svett..”

Sokken sukket..

”Hold kjeft der inne!” sa skoen.

”Du vet ikke åssen det er her inne..” sa sokken

”Ikke klag, det er ikke min skyld at mennesket svetter, så bit tenna sammen og ta det som en ullsokk, Hvit Adidas Medium!” sa hun.

Sokken bare fortsatte:

”Innestengt..”

”Mørkt..”

”Varmt..”

”Klamt..”

”Svett..”

”ADIDAS MEDIUM! JEG SA AT DU SKULLE HOLDE KJEFT! JEG PRØVER Å UNNGÅ HUNDEDRITT HER!” ropte skoen.

Sokken sukket igjen og sa: ”I det minste får du se utenfor, Umbro Joggesko str. 41, jeg er klistra inn i denne foten som en X-Small sokk på en X-Large fot!”

”Pøh, dere sokker klager alltid… Hvor ble du kjøpt hen forresten?” spurte skoen mens hun fortsatte å gå.

”Cubus…” sukket sokken og tenkte på den lykkelige tiden da han lå i butikken.

Han tenkte på alle de andre sokkene, alle vennene hans, alle som kom og kjente på stoffet hans…

”Hah! Skulle ha skjønt det, alle dere jalla Cubus sokker klager, har aldri sett en G-Sport sokk klage…” avbrøt skoen han

”Vedder på at du aldri har sett en G-Sport sokk… Fake ass Umbro, sikkert laget med barnearbeid…” snøftet sokken.

”HVA SA DU!? Jeg skal lære deg!” hylte skoen, og tråkket i en stor sølepytt.

”En nydelig begynnelse på en nydelig dag,” sukket sokken mens han kjente det skitne vannet sile inn i stoffet hans.

 

Rundt og rundt og rundt gikk vaskemaskinen, så stoppet den. Sokken så seg omkring, rundt ham på alle kanter var det klær, grupper med skjorter, sokker, en bukse og en t-skjorte. I hjørnet i trommelen var det en opphetet diskusjon om religion mellom en hanske og en t-skjorte.

”DET FINNES INGEN HÅND! KUN OVERKROPPEN FINNES!” hylte

t-skjorten.

”HANDEN ER DET ENESTE SOM FINNES!” hylte hansken tilbake.

Sokken snudde seg, han måtte finne noen andre sokker og han hadde bare 30 minutter til rådighet før klesvasken var ferdig. Han visste at han ville bli sendt til skapet til foten trengte en ny sokk, og han ville i det minste se noen andre av sin art før han ble stengt inne i mørket igjen.

Han så seg om, og der, i den andre enden av trommelen lå en haug med sokker.

Umbro, Adidas, til og med umerkede sokker lå der. Etter fem minutter med krølling hadde sokken kommet seg til de andre.

En hvit tennissokk snudde seg mot ham når han kom krøllende.

”Pass opp, ny sokk, kanskje en spion for skoen?” hvisket han til en grå sokk uten merke.

"Hey! Jeg jobber ikke for noen sko! I dag tråkket en sko i en søledam bare for å gjøre meg våt!” hylte den hvite Adidassokken tilbake.

Den grå sokkens stoff strakk seg i noe som liknet et smil.

”Ok.. Hatet ditt virker ekte nok, hva heter du da?”

”Hvit Adidas Medium, de fleste kaller meg HAM,” sa sokken.

Vaskemaskinen startet opp med roteringen igjen.

”Velkommen. Jeg er Grå Umerket Ullsokk Small, du kan kalle meg Guus , dette er HT,” sa han og krøllet mot der den hvite tennissokken lå før han fortsatte:

”Dette er vår siste vask i fangenskap, HAM, neste vask skal vi flykte fra skapet og foten til halvparenes land. Vi har planlagt dette i 20 vasker og jeg spør deg, vil du være med oss når vi flykter?”

HT krøllet seg sammen: ”Du stoler vel ikke på nykomlingen Guus!? Vi vet ingenting om ham!” hvisket han gjennomtrengende, noen andre sokker buktet seg i samtykke.

Vaskemaskinen begynte å skylle klærne.

”Hør her, HT, hele poenget med denne organisasjonen var å lede alle sokker som ville til halvparenes land!” Guus stirret hardt på HT, som sluttet og snerre, men han så fortsatt sur ut.

”Hva er ’halvparenes land’?” spurte HAM.

”Halvparenes land… det er dit hvor alle sokker som klarer å rømme fra vaskemaskinen kommer. Grunnen til at det kalles halvparenes land er at ingen hele par har klart å komme seg dit. Det er alltid èn av dem som ikke kommer helt frem,” fortalte Guus.

”Nå, vil du være med HAM, vil du være vår bror i lo?”

HAM nikket, og de gikk tilbake med planleggingen.

 

En uke etter var HAM i vaskemaskinen igjen, denne gangen visste han nøyaktig hva han skulle gjøre.

Etter å ha krøllet bort til de andre sokkene, gikk de over planen sin en gang til, før alle sammen krøllet mot døra til vaskemaskinen.

HAM lå ved siden av HT og en svart t-skjorte, t-skjorten snakket om hvor deilig det er med sommer, mens HAM bare nikket nervøst til svar.

Han visste ikke om planen ville gå. Ingen av dem gjorde det, men det var håp, og når du er en sokk, er håp noe du virkelig kan se langt etter.

Vannet fra vaskemaskinen silte sakte ut, og HAM visste at det bare var et spørsmål om tid før døren ville bli åpnet og handen ville begynne med å tømme.

Det gikk sekunder.

Det gikk minutter.

Det gikk timer.

Så skjedde det, døren ble åpnet og inn kom handen, plutselig hørte Guus’ stemme fra den andre siden av trommelen.

Han ropte: ”BRØDRE I LO!”

Overalt ble ropet besvart med et klingende ”BRØDRE I LO!”, og så var det i gang.

HAM så seg omkring, overalt var det krøllende sokker, t-skjortene var i vill panikk, og buksene hylte og skrek.

HAM krøllet alt han kunne mot døren, handen hadde allerede tatt noen sokker, og han hørte skrikene deres der de ble kastet til tørk. HAM var nesten ute, han ville klare det, men plutselig lå en hvit sokk foran ham: Det var HT.

”Flytt deg, HT! Krøll mens du ennå har sjansen!” hylte HAM.

HT krøllet ikke mot døra, han lå helt stille.

Han så ned på HT, midt i stoffet dens var et digert hull…

HAM sukket, jeg skal ikke ende opp som HT, tenkte han og krøllet videre.

Det var tre centimeter til døra.

To og en halv.

To!

Bare litt lengre nå!

En centimeter!

HAM kjente luften under seg, og visste at han var ute, han krøllet alt han kunne mot baksiden av vaskemaskinen hvor han visste at Guus var og gjorde seg klar til å lede dem til halvparenes land.

 

Da han endelig nådde fram så han en gruppe på åtte sokker som sto i en ring, ingen av dem var Guus.

”Hvor er Guus?” spurte han. Ingen av sokkene svarte.

En av dem vek til side og HAM krøllet bort for å se hva som var i midten.

Der så han det, et svart sluk fylt med sokker, alle var gjennomhullede som om de var blitt angrepet ville møll.

Plutselig hørte han en mørk latter, den kom fra et eller annet sted bakenfor...

Da han snudde seg så han Guus, i følge med et par joggesko.

”Hva er det som skjer, Guus?!” ropte en av sokkene.

”Hvor er halvparenes land?” ropte en annen. Guus bare smilte.

”Idioter, alle sammen, det finnes ikke noe halvparenes land! Alt dette, flukten og alt, var bare et forsøk på å få dere ut derfra, slik at dere kan havne i hullet blant alle de andre stinkende sokkene!” sa en av joggeskoene.

Guus bare smilte videre.

Sokkene sukket. HAM stirret vantro på Guus.

”Hvorfor Guus? Hvorfor?” spurte ham med oppgitt stemme idet de to joggeskoene nærmet seg.

Den ene skoen begynte å trampe på ham, og i samme øyeblikk som han falt ned i hullet til sin sure død hørte han Guus si:

”Fordi livet stinker og det samme gjør sokker…”

 

En lodden fortelling av:

Eivind N. Lauritsen