Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
I fangenskapSkriv ut Utskrift

En liten stil om hunder, katter og nazismen.

Karakter: 6

Bokmål - FortellingForfatter:



Alt var svart rundt meg, jeg kunne høre lyder, men ikke se noe!

”MAMMA! JEG ER BLITT BLIND MENS JEG SOV!” Jeg hylte så høyt jeg kunne.

Jeg hørte velkjent pesing rett ved siden av meg, så kjente jeg en labb som la seg beroligende på armen min.

”Du har bare øynene igjen, Trofast, du må åpne dem, så kan du se,” kom mors velkjente stemme, den hørtes sliten ut.

 

Da jeg åpnet øynene så jeg den velkjente stuen, og foran kurven min sto en golden retriever.

”Mor!!!” bjeffet jeg og slikket henne i ansiktet.

”Så, så, Trofast…” sa hun og trakk snuten tilbake og så på meg med alvorlige øyne.

”Det er hundredagen din i dag, det er i dag du går fra å være valp til å være en fullverdig hund…” sa hun og stirret forventningsfullt på meg.

”I dag skal jeg fortelle deg om hvorfor vi er her…” sa hun og stirret på meg som om hun ventet på et svar.

”Jeg vet da hvorfor vi er her, mor! De snille menneskene valgte deg og pappa i butikken, så ble jeg født, og så sovnet jeg, og så sprang jeg rundt i ring og ble svimmel og spydde på teppet til de snille menneskene, og så tok de og vasket meg, og så kom en katt, og så sprang den opp i et tre, og så…” fortalte jeg mens jeg logret med halen. For meg virket det ganske rart at mor ikke husket noe av det som hadde skjedd, spesielt siden alt hadde vært så utrolig morsomt og spennende.

 

”Nei, Trofast, ikke hvordan du og jeg kom HIT, men hvordan hundene kom til jorden!” bjeffet hun strengt.

”Jeg vet det! Jeg hørte en snill mann i kjole si at en annen mann som het Gudleif lagde jorden, og så tok han og lagde to mennesker av epler, så spiste en av dem gjørme, og da ble han syk, og da ble de sendt ut av Hades hage og til jorden med en mann som het Jesus som kunne helbrede de rike! Og etterpå døde Jesus på en firkant og så tok en mann som het Moses en stokk å skilte badevannet!” bjeffet jeg og logret stolt med halen.

Mor sukket og ristet på hodet.

”Hør etter nå Trofast, for nå skal jeg fortelle deg om vårt folks historie..

 

For lenge, lenge siden, flere titusener av dager, bodde alle tenkende hunder, eller Vovianere som vi egentlig heter, på vår lille hjemplanet, Bjeff.

Vovianerne har alltid vært et fredfullt folk, vi kriget ikke iblant oss, og vi hadde ingen fiender fra andre planeter.

Men det var før Mjauerne kom…,” sa hun og øynene smalnet i sinne.

 

”Mjauerne? Hva er en Mjauer, mamma?” spurte jeg og så på henne.

”En mjauer er ren ondskap, de har spisse ører, sylkvasse tenner og klør, et ondskapsfullt ansikt og en lang hale…,” hvisket hun.

”Akkurat som en katt?” spurte jeg, hun nikket.

”En mjauer er en katt, Trofast…,”. Hun fortsatte med lav stemme:

”Da mjauerne kom til Bjeff og fortalte at de hadde flyktet fra deres egen planet, mottok vi dem som venner; vi holdt banketter, vi tilbød dem våre hundehus, vi lot dem spise av vår Snøgg…

I begynnelsen var de vennlige mot oss også, delte deres kunnskap om galaksen, om medisin, om mat, om kultur.

 

Men så forandret alt seg. Mjauernes leder, Ulf Kittler, kom til vår planet og holdt taler om hvordan Mjauerne var bedre enn alle andre, og om hvordan Vovianerne, eller ”Hundene” som de kalte oss, var underlegne på alle måter.

 

Vår regjering ble forskrekket over innholdet i talene til Kittler, og ba Mjauerne å ta tilbake det de hadde sagt eller å forlate Bjeff for alltid.

Kittler bare lo av kravet, han fortsatt og holde taler og parader. Mange Vovianere prøvde å stoppe dem, men Mjauerne var for mange og hadde for sterke våpen.

Kittler fortalte folket sitt om hvordan Vovianerne hadde ødelagt livene deres, det var ’Hundenes’ skyld at Mjauernes hjemplanet var blitt ødelagt av forurensning og derfor var det bare rettferdig at Mjauerne skulle få Bjeff som erstatning.

 

Ikke lenge etter brøt krigen ut, mjauerne var en krigersk rase og hadde sterke våpen, mens Vovianerne var fredfulle, og derfor hadde vi ikke noe å forsvare oss med.

Mjauerne hadde vunnet krigen allerede før den var begynt…,” Mor så på meg og sukket stille.

”Hvorfor var mjauerne så onde mor? Hvorfor gjorde de som Kittler sa?” spurte jeg. Mor sukket igjen, så sa hun med trist stemme:
”De trodde på ham, han var en sterk leder, og en stor taler. Når han sa at vi hadde ødelagt Mjauernes planet, trodde de på ham. Når han sa at vi var roten til all deres ulykke, var vi det. Han hjernevasket dem, rett og slett.

 

Krigen var slutt på noen få dager, vi var slått, og en stund hadde vi det ganske rolig og godt, så, en stund senere, ble alle vovianere isolert i ghettoer. Vi fikk dårligere mat og dårligere jobber. Vi ble brukt som billig arbeidskraft.

 

Mjauerne tvang oss til å jobbe i fabrikker for nesten ingenting, de tvang oss til å sitte bakerst i bussene, de tvang oss til å leve i små, trange leiligheter, vi ble ydmyket uten grunn…

Men det var allikevel gode tider, i forhold til det som skulle komme til å skje.

Kittler var ikke fornøyd med å dele planeten, han ville at Mjauerne skulle eie den, alene.

Han sa at ’Hundene’ ikke hadde noen rett til å leve i det han kalte ’Den tredje sandkasse’. Han sa at de skulle bli sendt til fangeleirer rundt om i galaksen.

Det ble opprettet dusinvis av fangeleirer, men en av dem var større og mer brutal enn alle andre, Fangeleir J, eller Jorden som den ble kalt av de som bodde der.

 

Innbyggerne på Jorden var primitive, men ondskapsfulle: de tvang Vovianerne til å bo i små hundehus, drikke fra små skåler og til å gå med små smertefull halsbånd. Menneskene så til og med på når vi gjorde vårt fornødene!

 

Jordboerne var overvåket av Katter, eller MM-soldater, de så til at hundene ikke ble dullet med.

Men Jordboerne trenger ikke noen hjelp, de er ondskapsfulle nok på egenhånd.

De gir oss mat og drikke nok, men de er ondskapsfulle på andre måter.

 

Det var faktisk menneskene som oppfant tvangstrening, de tok oss med ut og fikk oss til å gå lange turer, eller de kastet pinner, tvang oss til å hente dem bare for at de kunne kaste dem igjen.

De fikk oss også til å rulle rundt på gulvet uten grunn, gi dem labben slik at de kan klemme den og mye annet unødvendig, og det gjør de fortsatt.

 

Jordboernes ondskap strekker seg lengre enn til tvangsmosjon, de oppfant også nye måter å torturere Vovianere på.

Mjauerne ville også få oss til å slutte å formere oss, derfor fikk de menneskene til å oppfinne ’kastrering’, som jeg vil fortelle deg om når du blir 150 dager gammel. Det var og er mye fryktelig og sjenerende tortur, kløing bak øret, hodeklapping, slike ting, men en ting er mer fornedrende, smertefullt og ondskapsfullt enn alt dette sammenlagt: Magekløing…

De får oss til å ligge på ryggen, og så klør de oss hardt på magen.

De fleste Vovianere har opplevd dette, og selv ikke den tøffeste pitbull kan unngå å vri seg i smerte…”

Mor stoppet og så på meg.

”VET de at det gjør vondt, mor?” spurte jeg og så på henne, hun nikket.

”De vet det, hvordan kan de ikke vite det? Hvordan kan de ikke se det når vi vrir oss i smerte?” bjeffet hun sint.

”Vil Vovianerne noensinne bli fri mor?” spurte jeg og så på henne med store øyne.

”Jeg vet ikke, Trofast, jeg vet ikke…” sa hun og sukket.

 

Halen min logret ikke lenger, alt det spennende som hadde skjedd virket ikke så morsomt lenger, ikke nå som jeg visste sannheten.

 

Ingenting kunne få meg til å slutte å tenke på de onde mjauerne og menneskene som hjalp dem.

Alle de ’snille’ menneskene virket ikke så snille lenger, alle den gode maten virket ikke like god lenger. Alle triksene jeg hadde lært virket meningsløse.

 

”Jeg er trøtt nå ,Trofast.. Tenk over det jeg har fortalt deg…” sa mor og gikk bort å la seg i kurven sin.

Jeg sukket og gikk bort og la meg ved siden av henne, inni meg sverget jeg at en dag, skulle alle vovianere være fri. Men ikke i morgen, for da var det en interessant gressflekk jeg måtte undersøke tenkte jeg og lukket øynene.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish