Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Midtøsten-konfliktenSkriv ut Utskrift
Målet for denne oppgaven var å forstå hvorfor det ikke har blitt fred i Midtøsten på over 50 år.
Bokmål - ResonnerendeForfatter: Anonym
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Bakgrunnen for Midtøsten og Nord-Afrika

Religiøst er Midtøsten området viktig og har stor historisk betyding. Det var der grunnlaget for Islam, Kristendommen og Jødedommen ble lagt. Det er også mange som bruker den religiøse betydningen i område for å forklare konflikten mellom Israel og Palestina, men som du kan lese videre her så stemmer ikke det. Geografisk ligger Midtøsten slik at det får tre verdensdeler til å møtes, altså Europa, Asia og Afrika. Det ligger også i strategisk bra, ved den betydelige Suez kanalen og i oljekjernene. Politisk kommer dette inn under også, både Suez kanalen og olje er viktige for resten av verden. Hvis de oljeproduserende landene, som i flertall ligger i det området stopper produksjonen, så kommer økonomien til land på den andre siden av jorden også å bli rammet av dette. Midtøsten og Nord- Afrika har mye felles, største religion (Islam), hovedsakelig samme språk (arabisk). Men politisk er de landene i de to områdene veldig forskjellige, man finner rike land som Saudi Arabia og ikke fult så rike land som Jemen. Mye av dette avhenger da av eksportpartikkelen olje, som er veldig etterspurt. Styresettet er også veldig annerledes, noen blir styrt av nærmest diktatorer, mens andre har demokrati og frie valg.

 

De arabiske landene

Araberne hadde sin storhetstid til omtrent år 1200. Før det hadde de vært meget sterke militært og fremste når det gjaldt filosofi og vitenskap. Men de mistet alt dette etter at mesteparten av det arabiske området kom under Det Ottomanske riket. Etter 1.verdenskrig ble Det Ottomanske riket oppløst og mange av de arabiske landene ble styrt av enten England eller Frankrike. Etter 2.verdenskrig ble de arabiske statene selvstendige, men ikke på samme tidspunkt. Noen av dem fikk sjeikdømmer eller monarki, mens andre fikk republikk. Det meste av dette avhang i hvordan de kom seg opp etter tiår på tiår med mangel på selvstyre.

 

Sionismen

Jødene har aldri hatt et eget hjemmeland og i 1894 ble de minnet på det igjen. Det var da det ble avslørt at noen i en fransk generalstab hadde levert informasjon til den tyske ambassaden i Paris. En jødisk mann ved navn Alfred Dreyfus ble mistenkt for spionasje og senere dømt til livsvarig straffearbeid. Journalisten, Theodor Herzl mente at Dreyfus ble dømt uskyldig på grunn av hans religion. Senere ble Herzl grunnelegger av Sionismen, en bevegelse som gikk inn for opprettelsen av en jødisk stat. Det ble etter hvert bestemt at denne staten skulle ligge i Palestina. Grunnen til dette var religiøs, ifølge Abraham var dette det hellige landet gitt fra Gud til jødene.

 

Den jødisk innvandringen til Palestina

I årene som fulgte flyttet mange jøder, spesielt fra Øst Europa til Palestina. Mange av jødene kjøpte land av arabere der de dyrket i fellesskap, ”kibbutzer”. Under 1.verdenskrig var Det Ottomanske riket alliert med Tyskland, England la merke til at landet kontrollerte nesten hele Midtøsten, og fant snart ut at hvis de måtte bekjempe denne sterke makten så måtte de få andre med på å hjelpe dem. Under 2.verdenskrig begynte mange av de arabiske ”statene” som var under Det Ottomanske rikets makt til å gjøre motstand mot Det Ottomanske riket og dens allierte, Tyskland. Dette skyldes blant annet Englands løfte om at hvis de hjalp dem i kampen mot Det Ottomanske riket så skulle de arabiske ”statene” få uavhengighet og selvstyre over deres land. Men bak ryggen deres gikk England sammen med Frankrike for å forhandle om hvordan de skulle dele Midtøsten med hverandre.

 

Balfour erklæringen

I 1917 skrev Englands utenriksminister, Balfour et brev til en Sionist Forbund i England, der han lovet jødene et nasjonalhjem i Palestina. Rundt 1929 kom århundrets første omfattende angrep fra arabere mot jøder i Jerusalem. Araberne fryktet at Sionistbevegelsen skal skape en jødisk stat i det britisk- administrerte Palestina. Det hjelper heller ikke når nazistene i Europa dreper og forfølger jødene. Dette følger bare til mer jødisk innvandring i Palestina, noe som araberne der truet.

 

Sympati for jødene

Under 2. verdenskrig, mellom år 1939 til 1945 så ble 6 millioner jøder systematisk drept. De var jøder og dette var nok begrunnelse for nazistene å drepe dem. Etter denne verdenskrigen var det mange som syntes synd på jødene. Spesielt ”Vesten” som seierherrene fikk stor sympati for jødene, og mente at på begrunnelse av alt de hadde vært igjennom så fortjente de et hjemmeland.

 

FNs delingsplanen

I 27 november 1947 vedtok FN en plan for delingen av Palestina, etter at England gav ansvaret til FN da de fant sine løfter til både palestinerne og jødene vanskelige å opprettholde. FN bestemte at Palestina skulle deles i to deler, en jødisk og en arabisk. Supermaktene, USA og Sovjetunionen håpet på å få mer innflytelse i det oljeproduserende området gjennom den nye jødiske staten. Som sagt så vedtok FN en delingsplan i 27 november 1947, som ville sikre 56% av regionen til jødene. Mens jødene godtok dette så var alle arabiske nasjoner dette.

 

For å presse britisk mandatmakt (de spilte egentlig på begge sider) og palestinske arabere til å akseptere denne delingsplanen og kanskje også skremme dem bort fra landområdet var det mange jødiske terroraksjoner. Sionistiske retninger som Haganah, Irgun og Stern stod som regel bak dette.

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Staten Israel

I 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet. Mens britene er på vei ut av området angriper Syria, Egypt og Jordan denne nye staten. Bakgrunnen er for å vinne tilbake palestinernes land, som nå var staten Israel. Men dette virker helt mot sin hensikt, isteden vinner Israel og med dette utvider sitt landområde til å omfatte 77% av Palestina. Denne krigen fører også til 750 000 palestinske flyktinger. Siden ikke mange brydde seg om dette så overtok FN ansvaret over dem. Nå som nesten hele Europa og USA hadde blitt vitne til bilder av jødiske familier bli systematisk drept og titusenvis av lik, så ble det vanskelig å ikke synes synd og sympati for det folket. FN vedtok resolusjon 194 som gir flyktingene rett til å vende tilbake eller å motta kompensasjon for tapt eiendom. Gaza-stripen ble senere okkupert av Egypt, mens Jordan tok over Vestbredden.

<bilde>

Logg inn for å se bildet
 

 

Suez-krigen

Etter at den egyptiske presidenten, Abdel- Nasser bestemte seg for å nasjonalisere Suezkanalen, som var en veldig viktig kanal for transport, spesielt olje til ”Vesten”. Dette ville få store økonomiske konsekvenser for store deler av verden som var avhengig av oljen til de oljeproduserende Midtøsten-landene. I 1956 invaderte England, USA og Israel Egypt for å unngå nasjonaliseringen. Men de ble tvunget til å trekke av FN, USA og Sovjetunionen. Det endte med at Suezkanalen kom under egyptisk kontroll. Det ble også plassert FN fredsbevarende styrker i grensen mellom Israel og Egypt.

 

Seksdagerskrigen

I 1967 prøvde Nasser å blokkere Israels eneste vei ut til Rødehavet. Dette hadde fått store konsekvenser for Israels handel. Etter at Egypt gav ordre om FNs fredsbevarende styrker til å flytte seg, oppfattet Israel dette som en forberedelse til krig. De svarte med et lynangrep mot Egypt, Syria og Jordan. Israel okkuperte da Vestbredden, Gaza, Sinai- halvøya og Golanhøydene. Disse araberlandene skjønte at de ikke hadde en sjanse mot Israels militær. FN prøvde å holde situasjonen under kontroll og for å forhindre de arabiske statene mot å prøve å vinne tilbake de okkuperte områdene. Dette ville bare ha ført til en ond sirkel av krigsføring.

FN vedtok da Resolusjon 242 som krever at Israel skal trekke seg fra de okkuperte områdene. Krigen var over etter seks dager.

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Yom Kippur krigen

Etter det pinlige nederlaget i ”Seksdagerskrigen” bestemte Egypt seg for å vinne tilbake Sinai. Til tross for FN Resolusjonen 242 så hadde ikke Egypt enda ikke fått tilbake Sinai. De ble utålmodige og i oktober 1973 overasket de og Syria Israel med et angrep på den jødiske helligdagen, Yom Kippur. Egypt klarer å gjenerobre deler av Sinai. Under denne krigen pågikk det også en annen krig, Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen. USAs sympati og støtte, økonomisk og med våpen lå med israelerne, mens Sovjetunionens lå med palestinerne og de andre arabiske statene. Etter tre uker ble det våpenhvile, tvunget av supermaktene. Israel og Egypt var avhengig av deres våpen for å holde krigen gående og da de nektet å sende mer våpen til dem hadde de ikke noe annet alternativ enn fred. Krigen resulterte med ”Oljekrisen” , som følge av at de arabiske oljeproduserende landene gikk inn for å stanse eller redusere leveringen av olje til land som de mente var pro Israel. Noe som rammet mange vestlige land og noen andre av verden. Med dette steg oljeprisen og araberlandene fikk også vise hvor stor makt de hadde.

 

Palestinerne

Etter uavhengighetskrigen i 1948 ble 750 000 palestinere flyktinger. Som sagt så brydde ikke det internasjonale samfunnet seg noe særlig, bortsett fra FN og noen arabiske land. Men det var ikke mange som gjorde noe for å hjelpe disse flyktingene. De tok da saken i egne hender og I 1965 ble PLO (Palestine Liberation Organization) dannet under ledelse av Yasir Arafat. En del palestinske organisasjoner tok også i bruk terror, som et resultat av å ikke ha lov til å ha militærtjeneste eller ren hevn mot israelerne. Men disse terroraksjonene var også å finne i utlandet i München under OL i 1972. Da en palestinsk aksjonsgruppe gikk inn i OL-byen og tok israelske deltagere som gisler og forlangte at Israel skulle sette fri flere aktivister fra fengslet. Det endte med at flere drept fra begge sider. Israel ville hevne seg og sendte en kommando til i Lillehammer i Norge hvor de drepte feil person. De trodde han var den hovedansvarlige for den palestinske aksjonen i Mûnchen.

 

Vendepunktet

I mars 1978 angrep Israel Sør-Libanon for å knuse det de kalte for angrep på sivile bosetninger i Nord-Israel (Kyriat Shmona o.s.v.) Noen mener at dette var et påskudd for å angripe de libanesiske områdene. Libanon var opptatt med flere års sivilkrig, noe som førte til at staten ikke kunne forsvare seg mot det israelske angrepet. Den israelske militærledelsen så da i 1982 for seg en gylden sjanse for å ødelegge PLOs hovedkvarter i Libanon og tok den sjansen.

 

I det året ble også 2 000 palestinske flyktinger på flyktingsleirene, Shabra og Shatila regelrett massakrert av noen kristne libanesiske militser. Etter hvert har man funnet ut at de samarbeidet med Israel, og at det var Israel som gav dem tilgang til flyktingsleirene. Dagens Israelske statsminister, Ariel Sharon har blitt mistenkt å ha vært svært knyttet nært til dette, men ingenting har blitt bevist enda.

 

Palestinerne som bodde i de israelske okkuperte områdene i Vestbredden og Gaza, levde under dårlige forhold. I 1987 fikk de nok og det palestinske opprøret ”Intifadaen” startet på nettopp disse stedene. Bilder av steinkastende palestinske ungdommer som prøvde å forsvare seg mot israelske militær ble vist verden rundt. Med dette og massakrene av sivile palestinere begynte det internasjonale samfunnets sympati og skifte eier fra israelerne og over til palestinerne. Men mye av denne sympatien forsvant da de under Golfkrigen støttet diktatoren, Saddam Hussein.

 

Israelerne

Det bor i underkant av 6 millioner mennesker i Israel og over 80 % av disse er jødiske. Israel blir regnet som et demokratisk stat. Staten blir også betraktet som veldig ”Vestlig”, ikke bokstavlig talt, men mer sosialt, økonomisk, politisk osv. Det er veldig enkelt å tenke at palestinerne har levd i det område i hundrevis av år og fortsatt ikke klart å bygge opp et land med ”Vestlige”, demokratiske verdier, mens Israel bare har ”vært” der i ca. 53 år og har klart å oppnå dette på så kort tid. Men man må ikke glemme at staten Israel har mottatt stor politisk støtte fra de fleste vestlige land, spesielt USA, der har de også mottatt økonomisk støtte.

 

Fredsforhandlinger

- Camp David

Etter Yom Kippur krigen i 1973 begynte Israel og Egypt å ha hemmelige drøftelser om fred i Marokko, blant annet. I 1977 gikk Sadat (egyptisk president) med å besøke Israel for å snakke om fred i selve Knesset. Israelerne og resten av verden ble meget overasket av dette ”uventende” besøket som resulterte i varig fred. Dette var støttet både politisk og økonomisk av USA. Fra den dagen har USA betalt ca. 3 milliarder dollar til Israel og 2 milliarder til Egypt hvert år. Dette for å unngå egyptisk støtte til Palestina og for å ha et godt (men falskt?) forhold til begge partene. Etter denne avtalen ble Sadat sett på av den arabiske verden som forræder. Den største grunnen til dette var fordi at de arabiske landene hadde i et møte i 1970 i Rabat, Marokko i 1974 i Khartum, Sudan bestemte at ingen av dem skulle gjøre avtaler eller forhandlinger med Israel uten å diskutere med de andre først. Sadat gjorde nettopp dette. Han ble senere drept under en militærparade i Kairo.

 

- Oslo avtalen

I 1993 kom et nytt gjennombrudd for fred i Midtøsten. Etter hemmelige forhandlinger, undertegnet Israel (Yitzhak Rabin) og Palestina (Yasir Arafat) en avtale. Avtalen gikk ut på at Israel skulle trekke seg gradvis ut fra deler av Vestbredden og Gaza. Noe som skulle føre til at palestinerne skulle få det meste av selvstyre der. Bare to år etter det berømte håndtrykket mellom de to tideligere terroristene, ble Rabin drept av en ung jøde i Tel Aviv.

 

Storautoritetene

Opp gjennom årene fra Israels fødsel til i dag, har USA bidratt med både moralsk og økonomisk støtte til Israel. Resten av de vestlige har gjort det samme. Den største grunnen til dette er selvsagt olje. USA som lenge har prøvd å øke sin innflytelse i det viktige oljeproduserende Midtøsten, men ikke lyktes. Men da staten Israel ble opprettet, så USA for seg nye muligheter. USA som har ca. 5,5 millioner jøder boende i sitt land, kunne komme lett overens med de israelske jødene overfor araberne, noe som de også gjorde og fortsatt gjør den dag i dag. Sovjetunionen på sin side støttet heller Palestina, mye av grunnen til dette var fordi de visste at de ikke ville bli akseptert av Israel. De visste jo at USA hadde bedre sjanser å bli venner med Israel enn dem. Og siden de var de største fiendene under den kalde krigen, så kunne de selvsagt ikke ha en felles venn. Men jeg mener at Sovjetunionens posisjon i denne saken er litt vanskelig å forstå. Da Egypt spurte USA og England om støtte til å bygge ut landets største dam, ble de avvist. Det var der Sovjetunionen kom inn, de støttet Egypt både med militærrådgiverne og penger og senere også våpen, dette var i 1960- årene. I løpet av 1973 bestemte Egypt å utvise alle sovjetiske militærrådgivere, det kom som en stor overraskelse på både Sovjetunionen og resten av verden forøvrig. Ingen hadde forstilt seg at Egypt på egen hånd skulle gå til krig mot Israel, det vil si uten de såkalte sovjetiske militærrådgivere. I løpet av den jødiske helligdagen, Yom Kippur klarte den egyptiske armé å krysse Suez-kanalen i løpet av bare noen få timer. Når USA så at egypterne forsatte sin framgang mot Israel, kontaktet de Sovjetunionen med påstanden at Israel ville ta i bruk atombomben for å avslutte krigen. Sovjetunionen kontaktet da videre Egypt for å fortelle om denne påstanden, noe som fikk Egypt til å avslutte sin suksessfulle krigføring.

 

Oslo avtalens tomme betyding

Oslo avtalen i 1993 var i utgangspunkt en fredsavtale som skulle danne et fredelig leveforhold mellom israelerne og palestinerne. Israel skulle avstå fra å bygge flere bosettinger for nybyggere og styrke det palestinske samfunnet. Etter Rabins død gikk Israel fra Oslo avtalens formål. Ved å bygge flere nybyggerkolonier på Vestbredden og Gaza. Dette ved å ekspropriere landområder fra palestinerne, alt dette med støtte fra den israelske staten.

 

Siden torsdag 28.september 2000 har kampene mellom palestinerne og israelske styrker blusset opp i Jerusalem, Vestbredden og Gaza. Volden ble utløst etter at den konservative partilederen (i dag, statsminister) Ariel Sharon besøkte det hellige området rundt Klippedommen og Al-Aqsa moskeen i Jerusalem. Dette ble sett på av muslimske palestinere som ren provokasjon mot dem. Volden eskalerte voldsomt i de ukene og månedene som fulgte, Israel tok i bruk blant annet kamphelikopter mot Arafats bolig, palestinske politistasjoner og radiostasjoner. Ariel Sharon vant valget 2001 mot Ehud Barak. Etter han ble statsminister har mulighetene for fred sett nesten helt umulige ut og volden har trampet seg opp noe voldsomt.

 

Konflikten i dag

I dag er konflikten på sitt verste på mange år. Selvmordsaksjoner som dreper sivile israelere og Israel som begår hevnaksjoner mot dette, som blir rettferdiggjort med begrunnelsen: ”Krig mot terror.” En palestinsk flyktingsleir som er totalt ødelagt og Israel som blir mistenkt for massakre i nettopp denne leieren. Som den første viktige nøytrale personen kom Terje Rød Larsen som FNs utsending til Jenin, og uttalte seg meget sterkt på det han så. Dette likte Sharon og hans regjering svært dårlig. De bestemte seg for å boikotte han og utaltalte han som en uønsket person. For å rettferdiggjøre dette, ble det lagt fram noe fra Larsens fortid som brakte han i dårlig lys. Det ble senere bevist at han og hans kone hadde mottatt penger fra Peres fredssenter i forbindelse med Oslo avtalen som de ikke hadde informert norske Utenriks Departementet om. Media ikke fikk tilgang til leiren og FNs utsendinger som skulle vurdere dette, ble gang på gang utsatt fordi Sharon og hans regjering mente at de ikke var nøytrale nok.

 

Noen mener at Sharon prøvde å utsette dette for å få nok tid til å ”rydde opp etter seg ” på leiren. Vi vet fortsatt ikke med 100% sikkerhet hva som har skjedd og som det ser ut nå tyder mye på at vi aldri kommer til å se det heller.

 

I 5.mai 2002 gikk Sharon med på å diskutere sin egen fredsplan med USAs president, Bush. Midt under møtet eksploderte en selvmordsbombe som krevde 17 israelske liv i Tel Aviv. Sharon forlot det møtet i raseri og sverget hevn over denne siste palestinske aksjonen i Israel.

 

Fredag 10. mai fikk Fødselskirken i Betlehems beleiring en slutt. Dette etter 39 dager av spente situasjon, hvor ca. 200 palestinere søkte ly fra israelske angrep. Noen palestinere ble drept av israelske snikskytere mens andre holdt på å dø, fordi den israelske armeen forbød dem i mota mat og medisin. Etter innblanding fra amerikanske og europeiske mellommenn fikk denne krisen en avslutting, ved at 13 palestinere ble utvist til Kypros, 26 ble deportert til Gaza for å bli fengslet og resten ble satt fri.

 

Konklusjon

Grunnen til at det ikke har blitt fred i Midtøsten etter nå over 50 år, er rett og slett fordi de som har makt over å skape langvarig fred ikke har i interesse av dette. Den jeg mener har størst mulighet til å skape fred mellom Palestina og Israel er USA. De klarte å skape fred mellom Israel og Egypt, noe som egentlig kunne ha trappet seg opp til å bli en veldig stor krig/konflikt. Israel er avhengig av den stormakten, både økonomisk og moralsk. Uten den økonomiske støtten USA har matet Israel med gjennom statens fødsel til i dag hadde Israel ikke vært det siviliserte landet, de nå kaller seg. Men det er veldig enkelt å spørre om hvorfor USA i det hele tatt orker å bruke skattepengene til befolkningen deres på å hjelpe et annet land. Men det man da må skjønne er at USA er også på en måte avhengig av Israel. Israel ligger så strategisk bra an til oljeresursene i Midtøsten og de kan også hjelpe USA hvis USA hadde hatt i interesse av å angripe et land i dette området. For å skape langvarig fred, må også Israel ikke ta seg selv for høytidelig og respektere FN-resolusjonene, de kommer ikke til å ha USAs støtte i all evig tid og det er jo takke være FNs resolusjoner at staten Israel i det hele tatt ble dannet. Både Palestina og Israel må innse at begge folkene har rett til å eksistere under egne selvstendige stater, med gjensidig respekt.

 

USA har også støttet Israel moralsk gjennom tidene, dette høres lite ut, men er egentlig veldig stort. Dette fordi USA handler som verdenspolitiet og er den eneste supermakten nå. Etter min mening er denne konflikten er mer en konflikt av økonomiske interesse enn religiøs interesse.

 

Jeg tror at etter ca. 50 år, når oljen tar slutt eller når man har funnet ut nye og bedre måter å drive kjøretøy på, kommer USA til å slutte å bry seg noe særlig om dette området. Jeg tror at de også kommer til å slutte å gi økonomisk støtte til Israel, men de våpnene Israel nå har er dessverre nok til å holde konflikten gående for ca.50 år til.

 

Jeg håper at Palestina og Israel innser at fred er en bedre løsning for å skape en framtid for deres nye generasjoner.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish