Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Brev til en venn

Brev til en venn

Brevveksling mellom to venner.

Karakter: 5+ (ungdomsskolen) og 5 (1. klasse vgs)

Sjanger
Annet
Språkform
Bokmål
Lastet opp
07.07.2002
Tema
Vennskap


18. april 1999:

 

Kjære Radij. Jeg håper du får dette brevet, med krigen og alt har jo ikke postverket fungert så bra.

 

Jeg er i Norge nå, på et ganske rolig sted som heter Otta. Det er fint her, men jeg klarer ikke å føle glede over noenting. Jeg bor på et flyktningemottak, og det er ganske mange fra Kosovo her. Har truffet en som bodde bare noen få kvartaler bortenfor meg. Hun er 20 år og heter Anna. Jeg har pratet ganske mye med henne. Hun har hjulpet meg gjennom det verste. Du lurer kanskje på hvor fælt jeg egentlig kan ha det. Du har vel rett. Jeg er trygg. Ingen krig rett utenfor døren min, ingen som blir skutt... Alt kunne vært perfekt. Men jeg mangler noe. Familien min. De skulle blitt med hit. Eller jeg skulle blitt igjen. Men det hadde min mmor aldri tillatt. Jeg aner ikke hvor de er. Jeg har kontaktet flere hjelpeoranisasjoner og bedt dem prøve finne dem, men jeg har ennå ikke fått noe respons.

 


Om nettene har jeg mareritt. Jeg ser mor, far og søskene mine ligge på bakken, skutt, døde. En etter en reiser de seg opp. -Hvordan kunne du reise? -Du skulle blitt her med oss. -Din plass er ved din familie! Når jeg endelig klarer å kaste meg ut av drømmen, bader jeg i svette, angsten ligger over meg som et rovdyr og gir meg gåsehud. Og jeg skriker. Anna, som jeg deler rom med, trøster meg så godt hun kan, men hvordan kan hun beskytte meg mot drømmer?

 

Jeg savner deg, Radij, min beste venn. Jeg har utrolig dårlig samvittighet for at jeg lot deg være igjen. Jeg vet jeg ikke kunne gjøre noe, men samittigheten min vil ikke høre på logikk.

 

Jeg skriver igjen så snart det er nyheter.

 

Hilsen din beste venn,

Jahenna.

 

 

7. mai 1999:

 

Tusen takk for brevet, det var godt å høre at du har det bra. Men jeg ble litt bekymret da du fortalte meg at du er blitt leder for en opprørsgruppe. Du har helt rett i at du må få ut aggresjonen, men du kunne begynt med boksing igjen! Jeg er redd for deg, vil ikke miste deg. Du er alt jeg har.

 

Frelsesarmeen kontaktet meg i dag. De har ikke funnet noe. Jeg orker snart ikke mer av dette. Jeg har oppsøkt så å si alle hjelpeorganisasjoner her i Norge, men alt virker så og si håpløst. Troen på at hele familien min er i live, svinner hen. Jeg går rundt i en søvngjengeraktig tilstand, det føles som om jeg ikke har sovet på flere uker. Livet går videre uten meg. Det suser i hodet mitt, og jeg klarer ikke å spise. Det er lenge siden jeg har vært ute. Angsten gnager i meg, fortærer meg langsomt fra innsiden. Bare jeg lukker øynene mine, ser jeg dem for meg. Luay. Tanya. Serdjan. Og mor og far. De klandrer meg for alt som har skjedd.

 

Anna hjelper meg, hun er en utrolig støtte. Men jeg vil ikke ha Anna. Jeg vil ikke være i Norge. Jeg vil hjem. Hjem til venner og familie, til fred og enighet mellom serbere og kososo-albanere. Radij, jeg vil hjem og leve!

 

Kjærlig hilsen

Jahenna.

 

Ps. For min skyld, vær forsiktig!

 

 

Dagbladet 13. mai 1999:

 

”Urolighetene i Kroatia tilspisses. I går natt ble en gruppe kosovo-albaniske opprørere skutt og drept av serbiske soldater. Under et hemmelig møte opprørsgruppen hadde, stormet soldatene inn, skjøt vilt og drepte alle i rommet, inkludert tre kvinner og en baby. Lederen for gruppen, Radij Kozulwanski, ble ført ut på torvplassen, og foran øynene på venner og familie ble han henrettet. Les mer om saken på side 15 og 16.”

 

 

19. juni 1999:

 

Kjæreste Radij. Jeg savner deg. Du kan aldri mer lese brevene jeg sender til deg, eller gi meg råd om hva jeg bør gjøre. Men jeg skriver allikevel. Det hjelper.

 

Røde Kors ringte i går. De har funnet Tanya, Serdjan og far. Mor og Luay er borte. De ble henrettet da de prøvde å nå grensen. Soldatene stilte dem og noen andre opp på rekke og skjøt dem.

 

Jeg hater krigen. Jeg har grått alle tårene jeg har. Hjertet mitt blør for alle som har dødd, deriblant deg. Nå vil jeg bare ha familien min her.

 

Og så vil jeg hjem.

 

Din evige venn,

Jahenna

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil