Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Fra omgangssyke til kunstnerstipendSkriv ut Utskrift

Om en gutt og en drastisk vending i hans liv.

Karakter: 6 (10. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



At noe slikt kunne hende meg, hadde jeg aldri regnet med. Det var i slutten av august det hele skjedde. Før det hadde livet mitt bare vært et stort katastrofeområde. Et gjennomsiktig hull i samfunnet vårt. Det føltes som om alt jeg gjorde egentlig ikke telte – ikke eksisterte. Men nå hadde alt tatt en brå vending. Veldig brå. En vending som forandret livet mitt for alltid.

 

Hele sommerferien hadde jeg gruet meg veldig til å begynne på videregående. Jeg var livredd for at alt skulle bli en reprise av undomskolen – bare forverret. Da Capo.

 

Vel, jeg hadde ihvertfall kommet inn på den skolen jeg ville. I forhold til det så jo ikke alt så forferdelig mørkt ut. Men jeg hadde allikevel en sterk følelse av at dette heller ikke kom til å bli noen dans på roser. Jeg mener, jeg var jo fremdeles akkurat den samme personen som før. Samme triste og kjedelige Johannes. Personen som ingen la merke til, gadd å snakke med eller rett og slett ikke hadde lyst til å bli kjent med. Nei, jeg overdriver ikke, jeg kan innrømme at jeg faktisk ikke hadde en eneste venn på ungdomskolen. Ikke en eneste én. Jeg gadd jo ikke å henge etter folk som en skygge, heller. Plage dem til de ”tok meg med” i vennegjengen sin, liksom. Nei, det var ikke av min natur. Vennskap er ikke noe man bare kan nappe ned med all sin makt fra et tre. Det trenger tid til å modne – helt til det eventuelt faller rett ned i hånden din.

 

Karakterene mine var ihvertfall gode. Tegne var jeg også relativt flink til, og sa folk noe til meg var det som regel for å komplementere ”verkene” mine. Ofte tegnet jeg for å finne ut hvem jeg egentlig var. For å identifisere mitt indre jeg. Jeg grublet over slike ting før jeg begynte å tegne, og som regel endte jeg opp med motiver av en ensom gutt stående på en tom plass eller i et forlatt landskap. Ansiktet var ofte grått og trist, og man kunne vanligvis ikke se øynene til personen. Bare en sjelden gang kunne man det, de gangene jeg hadde tegnet på dager jeg ikke følte meg så altfor nedfor eller faktisk følte meg livsglad. På denne måten kom jeg meg gjennom skoledagene. Jeg balanserte livet mitt ved hjelp av en 2B-blyant, kan man vel kanskje si. Det er ihvertfall slik jeg ser på den perioden av mitt liv i dag.

 

Da jeg skulle søke skoler, valgte jeg allikevel ikke formgivning og ”tegning, form og farge” som førsteprioritet. Nei, jeg innså vel ikke hvor stort talentet mitt egentlig var og valgte å gå for helt vanlig allmen istedet. Da var jeg jo sikret å kunne bli nesten hva jeg ville når jeg en dag skulle vokse opp og tjene penger. Det var det foreldrene mine sa. Nei, tegningen måtte vente, det kunne jeg jo uansett gjøre på fritiden, sa de, men jeg satte det som andre prioritet allikevel.

 

Da min første skoledag på videregående endelig kom for døren, skalv jeg som et ospeløv. Kroppen min ville ikke reise seg fra senga, og kaldsvetten rant nedover pannen min, over halsen og stivnet til is på brystet mitt. Ikke var jeg veldig god i magen heller. Slik følte jeg meg den morgenen.

”Huffda, Johannes! Du har jo feber, jo! Og på den første skoledagen din også!” sa pappa, sukket og la en kald klut på pannen min. Jeg dyttet den vekk, satte meg opp og puttet de nakne føttene mine på det kalde parkett-gulvet.

”Jeg kan ikke droppe skolen i dag! Møter jeg ikke opp, mister jeg retten til å gå på den skolen. Jeg er nødt – uansett hvor syk jeg er!” sa jeg og reiste meg opp på beina. Jeg var svimmel, men jeg tok allikevel tak i buksa som lå over skrivebordstolen. Da jeg hadde fått på meg en ren t-skjorte og et par sokker, gikk jeg ned trappen til kjøkkenet. Pappa sa ikke et ord, han bare sukket nok en gang og fulgte etter.

 

Jeg fikk ikke i meg en eneste matbit under frokosten. Det ville bare ikke inn. Jeg var for nervøs og kvalm til det.

Det endte med at jeg gikk til badet for å pusse tenna på tom mage den morgenen.

 

Magen min rumlet sterkt i det jeg stelte meg foran det store speilet på badet. Gjennom gammel tannpasta-sprut så jeg en blek gutt stirre tilbake på meg. Jeg gredde håret mitt til side med den venstre hånden min. En urolig følelse spredte seg fra magen og opp til hodet mitt, og rett som det var kastet jeg opp i vasken foran meg. Jeg var dårlig. Altfor dårlig til å bevege meg ut av huset ihvertfall, selv jeg innså det nå. Jeg tok meg for panna, og tårene begynte å renne. Var toget til et nytt liv på vei til å rulle vekk fra stasjonen? Ville jeg rekke det? Nei, jeg ville ikke det. Tårene trillet vilt.

 

Pappa prøvde å trøste meg ved å si at det sikkert ville ordne seg og at sjangsen for at jeg ville miste plassen ikke var stor. Men, innerst inne visste jeg at han tok feil. Vi gjorde ikke annet enn å vente å se. Nå senere kan jeg si at jeg er glad for at ingen av oss tenkte på å ringe skolen og forklare det hele den dagen, for da ville livet mitt mest sannsynligvis vært helt annerledes nå...

 

Det gikk som jeg hadde fryktet, jeg mistet plassen min på skolen og ble automatisk overført videre til neste skole på prioriteringslisten min. Jeg var heldig. Tegning, form og farge neste, til mine høyt skolerte foreldres forferdelse. Ville den dyrebare sønnen deres ende opp som en drukkenbolt av en udisiplinert kunstner som sov halve dagen og malte resten? Det så ut som om skjebnen pekte med sine lange fingere i den retningen, ja. Men jeg var egentlig ganske glad for at det hele hadde snudd på den måten. Mine foreldres ønske hadde kamuflert seg i tankene mine og blitt mitt i løpet av den siste tida med endeløs spenning. Nå kunne jeg ihvertfall gjøre det JEG ville. Tegne.

 

Min ”andre” første skoledag ble mye bedre. Jeg møtte opp til en klasse med mange kreative og utadvendte elever og en del folk som var mer som meg, stille, men kreative likevel. Men det var ikke disse jeg søkte når jeg skulle bli kjent med folk, men heller de som likte å bli kjent med nye folk. De var mye lettere å kommunisere med. Mine likesinnede fikk jeg bare små smil ut av. Dette fikk meg til å innse at jeg faktisk klarte å være utadvendt jeg også. Selv om jeg presset meg til å være det, visste jeg at det var verdt det. Og det var det. Det tok heller ikke lang tid før jeg fikk mine første komplimenter angående tegningene mine.

I løpet av mitt første halve år i den klassen hadde jeg knyttet et ganske sterkt vennskapsbånd til de fleste av elevene i klassen min. Noen ble jeg selvsagt bedre kjent med enn andre, men jeg kunne lett føre samtaler med de fleste av dem. Ikke bare om skole, men om hverdagslige ting også. Haugen av tegninger som hadde samlet seg opp i løpet av det halve året som var gått inneholdt ikke lenger bare triste og sørgmodige gutteansikter med grå bakgrunner. Nei, personene var glade nå. De smilte og lo og virket på alle måter lykkelige der de stod, i fargefulle omgivelser. 

Mine tegneferdigheter hadde også bedret seg vesentlig, dette mye på grunn av de gode tegnelærerne. Det var de som lærte meg kunsten å ”tegne” med pensel. Dette førte til at jeg senere begynte å male mer enn å tegne.

Ikke var det bare livet mitt som hadde forandret seg. Det viste seg at jeg ikke lenger var den fort glemte og usynlige Johannes. Gutten som gikk alene i storefri for å sette seg på et bord i skyggen for å tegne. Han ingen tenkte på å snakke med. Nei, alt var forandret.

 

Etter den dagen i slutten av august, for noen år siden, har ting aldri vært det samme siden. Jeg går nå på Statens Kunstakademi i Oslo og trives veldig godt. Jeg kan heller ikke si at jeg føler meg som noen ”drukkenbolt” ennå, selv om det er mye studentfester ute og går for tiden.

På grunn av mitt relativt gode arbeid på videregående, og en ikke så aller verst bestått eksamen, mottok jeg et stipend for å ”videreutvikle mitt talent” av en eldre og rik, men svært hyggelig dame fra Bygdøy. Jeg sendte bare inn en søknad hvor jeg refererte til hennes annonse i avisen, i tillegg til å legge ved noen fotografier av mine arbeider og det hele var i boks. Alt ser veldig lyst ut for øyeblikket. Veldig lyst. Og det hele var på grunn av en liten omgangssyke for en del år tilbake. Så merkelig - at bare en dag i livet ditt kan endre livets retning så totalt. Hadde jeg derimot dratt på skolen den dagen. Hvor ville jeg vært da? Det tør jeg ikke en gang tenke på. Det viktigste er her og nå. Man må leve livet som det er i det øyeblikket man lever det.

Man kan jo ikke leve i skyggen av fortiden...




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish