Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
KrigSkriv ut Utskrift
Karakter: 5+ (1. klasse, allmenn)
Bokmål - NovelleForfatter:



- Melder meg til din tjeneste, Sir! Kapteinen hev etter pusten. -Endelig, der er du, sa jeg. -Hva tok deg så lang tid? -Jeg kom så fort jeg fikk beskjeden, Sir! Kapteinen spurte hva det gjaldt. -Presidenten! Det gjelder Presidenten! sa jeg. -Vi fikk tillatelse til å gjennomføre landgangsoperasjonen! Kapteinen måpte. -Offisielt også? -Ja! Det var det han sa! La oss ta knekken på disse kommunistene!

 

Det hadde vært hektisk den siste tiden. Stillingen var alvorlig. Troppene hadde blitt trengt tilbake. Vi befant oss nå ved en bro, like ved en havneby helt sør-øst i landet. Leiren var alt for liten for alle soldatene. Det var et flertall sårede. Mat og drikke var mangelvarer. Det var heller ikke lang avstand til de nærmeste fiendtlige troppene. Jeg og Kapteinen hadde forleden dag diskutert hva det neste trekket skulle bli. -Vi blir nødt til å bruke sjøveien, hadde jeg konkludert. -Vi skulle ha en god sjanse dersom vi tar båtene langs vestkysten og inn i retning landsbyen. -For så å gå innover i landet og ta dem i bakhold? -Nettopp! Kapteinen så tvilende på meg. -Vi er nødt til å ta knekken på dem! Ingenting kan byttes ut med seier, Kaptein! Stoltheten rev tak i meg. Jeg tenkte på de gangene jeg hadde kommet hjem til fedrelandet med en seierrik tropp. Jeg ville ikke la nok en mulighet til å imponere sjefen og fedrelandet mitt gå fra meg. Jeg visste også at presidentens største ønske var å nedkjempe kommunismen. Det var noe vi hadde felles.

 

Operasjonen skulle gjennomføres kvelden etter. Planen var uhyre risikabel. På den ene siden hadde vi fienden, og på den andre siden var fiendens allierte. Men det var overtakelse av landsbyen eller ingenting. Presidenten hadde selv sagt det til meg før jeg dro ned dit. Det avgjørende slaget!

 

Vi skimtet land i grålysningen. Avstanden mellom båtene og halvøya ble kortere og kortere for hvert sekund. Luften dirret av nervøsitet. Soldatenes åndedrag kom i små trekk. Den kilometerlange stranda så tom ut. Men fienden kunne være hvor som helst. Vi slo av motorene på båtene og rodde stille i land. Tåka lå i tette lag inne ved vannkanten. Vi så ikke mer enn ti meter fram. Jeg signaliserte til tropps-sjefene at de måtte få de menige i land og i skjul fortest mulig. Det lå store sanddyner spredt utover den kritthvite stranda. Etterhvert som troppene kom i land, sprang de mot nærmeste dyne for å søke dekning. Jeg lot det gå noen minutter før jeg ga ordre om videre framrykking. Så langt hadde alt gått etter planen, fienden hadde ingen anelse om at vi kom denne veien.

 

Vi inntok de endeløse slettene. Kompaniet gikk med en viss avstand mellom troppene. Bare svisjingen i gresset av de mange hundre føttene hørtes.Vi hadde enda fire kilometer igjen før vi nådde målet. Jeg hadde en bedre magefølelse nå, men var fremdeles konstant på vakt. Fienden var ekspert når det gjalt gerilijakrig. Alle visste hvor risikabelt dette var. Presidenten visste det også.

 

Med en knallrød soloppgang i ryggen og glitrende morgendugg under føttene fikk vi øye på landsbyen fra en høyde. Byen lå nede i en dal. Soldatene hadde drømt seg  bort midt i alle de idylliske omgivelsene. Drømt seg hjem til sine. Men da de fikk øye på den en gang så vakre byen, våknet de. Det var nesten bare ruiner igjen. Og den var full av soldater. Det måtte være minst dobbelt så mange av dem som av oss! Jeg så mennenes tomme ansiktsuttrykk. De visste at dette kom til å bli umulig. Men det var ingen vei tilbake. -Gå ned i skogen og spre ut på formasjon. Vent på signal herfra før dere gjør noe mer, sa jeg bestemt. -Ta så mange fanger dere kan. Kom igjen, ta kommunistjævlene! 

 

Troppene beveget seg hurtig nedover skråningen. Lyden av greiner som knakk trengte seg inn ørene mine. Jeg kunne høre fienden snakke et uforståelig språk helt hit opp på høyden. Soldatene ventet på klarsignal for å  angripe.  Plutselig hørte jeg skudd. -Vi er oppdaget! ble det ropt nedenfra. Jeg tenkte fort. Jeg burde sette i gang nå, før fienden rakk å organisere seg.-Til angrep! brølte jeg. Soldatene styrtet inn i landsbyen for å finne dekning blant ruinene. Jeg så troppene storme inn i skuddlinjen. De skjøt vilt rundt seg mens de sprang. Sprang for å finne en god skuddposisjon. Sprang over blodige soldater som hadde mistet livet. De umenneskelige scenene trengte seg inn i hjernen. Jeg så soldater ligge livløse. Jeg så dem bli sparket, skrike etter hjelp. Jeg hadde en tanke i hodet: Vi kom aldri til å klare dette!

 

Skuddene døde sakte ut. Kruttrøyken lå tykk over dalen.  Jeg sto fremdeles på høyden sammen med Kapteinen. Jeg visste hva jeg ville få se når kruttrøyken hadde forsvunnet. Mann på mann av mine menige liggende blodig og istykker sprengt. Mitt livs største nederlag. De skulle ha tatt meg isteden. De skulle ha skutt meg. Det var makabert at jeg i det hele tatt hadde gått med på å gjennomføre denne operasjonen. Jeg hadde en gang en visjon om å kunne knuse kommunismen. Og fienden. Det hadde drevet meg. Men nå var hundrevis av mine landsmenn døde. 

 

- De har trukket seg tilbake! Stemmer ropte i endeløs glede. Kunne det være sant? Eller var det bare en drøm? Jeg var nødt til se om det var sant. Jeg ba Kapteinen gå i forveien. -Klar bane! ropte han da han var nede. Jeg sprang nedover skråningen.  Midt ute på plassen sto restene av troppene jeg hadde hatt med meg hit. Soldatene stod glødende under de drepende varme solstrålene. -Vi har fanget lederen deres, General. Ingen kunne gjettet at dette skulle bli resultatet. -Bra jobbet! Meget bra jobbet! -Flere fanger? -Det er bare skadde igjen.

 

Fiendens leder stod med et halvflir rundt munnen. Sinnet kokte i meg. Han måtte ikke tro han kunne slippe unna så lett. Han hadde tatt livet av mange av mine menige. Og nå sto han og gliste meg midt i ansiktet. Det var helt utrolig! Aggresjonen raste gjennom meg. -Få de skadde samlet på en plass umiddelbart! Soldatene slepte og bar sårede. -Still lederen opp foran dem! snerret jeg mens jeg plukket ut tolv menige i et forrykende tempo. -Skyt dem! skrek jeg. -Alle som en! Fyr av! Sekunder etter tordnet skuddsalvene.

 

Jeg hadde enda ikke fullt ut oppfattet seieren da jeg satt på flyet hjem. Den mest risikofylte operasjonen jeg noen gang hadde organisert, var vellykket. Kommunismen hadde fått et gedigent tilbakeslag. Alle måtte være fornøyde med meg! Det ville bli som de andre gangene jeg hadde kommet hjem. Gratulasjoner fra alle kanter. Jeg ville bli hyllet som en helt.

 

Det var nesten folketomt på kontoret da jeg kom inn. Kun sekretæren satt der. Jeg hilste på henne, fikk et rart blikk tilbake. Jeg gikk bort til avisene.

-Kommer du for å hente tingene dine? spurte sekretæren i det jeg tok opp avisen.

Jeg rakk ikke å svare. Jeg leste framsideoppslaget. "Presidenten avviser innblandelse i fange-massakre, har gitt Generalen sparken".




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish