Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Ingvar AmbjørnsenSkriv ut Utskrift
Særemne om Ingvar Ambjørnsen.
Bokmål - SæremneForfatter:

Hvorfor valgte jeg å skrive om Ingvar Ambjørnsen i mitt særemne?

Til å begynne med hadde jeg valgt narkotika som emne, men etter å ha lest "Basketballdagbøkene" og "Hvite niggere" ombestemte jeg meg. Jeg gikk da heller inn for å skrive om Ingvar Ambjørnsen, som har skrevet "Hvite niggere". En bok som fanget min oppmerksomhet. Det jeg likte best i bøkene til Ambjørnsen var personene og miljøet han skildret. Derfor byttet jeg "basketballdagbøkene" og en eventuell tredje bok, med "Fugledansen" og "Utsikt til paradiset".

I mitt særemne ønsker jeg å ta for meg Ingvar Amjørnsens forfatterskap, og sammenligne de tre bøkene jeg har lest. Jeg vil legge størst vekt på boka ”Utsikt til paradiset”.

”Hvite Niggere” – 1986
”Utsikt til paradiset” – 1993 (Hovedbok)

”Fugledansen” - 1995

 


Biografi

Ingvar Ambjørnsen er født den 20. mai 1956. Han er oppvokst i Larvik med en far som var postmester, og hadde en hjemmeværende mor.


Helt fra han var barn har Asbjørnsen vært oppslukt av bøker, og allerede som fjortenåring bestemte han seg for å bli forfatter. Han har ingen spesiell utdannelse etter ungdomsskolen. Livet hans har derimot vært ganske rastløst og urolig, og har stort sett bestått av små jobber her og der. Da han var 18 år flyttet han hjemmefra og fikk seg jobb på Lier sykehus. Asbjørnsen sier selv at den første boka hans ”23 i salen”. Denne boka handler om det han opplevde der.


Ambjørnsen har vært mye på flyttefot. Og han har slått seg ned på forskjellige steder for kortere eller lengre tid uten særlig mye annet enn en skrivemaskin i bagasjen. For uansett hvor urolig livet hans har vært, har han hele tiden holdt fast ved forfatterdrømmen. På midten av 80 tallet flyttet han til Hamburg i Tyskland. Der bor han fortsatt sammen med sin kone.

Bøkene til Ambjørnsen blir til på ettermiddagen. Han sover gjerne til to -tre på dagen, før han begynner å skrive. Han skriver konsekvent ikke på nettene. ”På natta har jeg min fritid”, har han sagt i et intervju. Ambjørnsen er også kjent for sitt liberale syn på hasj og marihuana. Han har skrevet mange innlegg i aviser rundt i landet om dette temaet.

Ingvar Ambjørnsen begynte som voksenbokforfatter. I voksenbøkene sine har han hentet informasjon og temaer fra miljøer han kjenner fra innsiden. Disse miljøene er ofte harde, og rommer mange tragedier. Han har vært mye blant narkomane og andre rusmiddelmisbrukere, og blitt godt kjent med sider av samfunnet som ikke så ofte har blitt behandlet i litteraturen. Han skriver for det meste om outsidere, de typiske ”taperne” i samfunnet. Skildringene hans er sterke og rett fra leveren, slik som i boka "hvite niggere".

Ambjørnsen er først og fremst en skjønnlitterær forfatter, men har også skrevet en fagbok, utgitt i 1988. Den handler om miljøorganisasjonen ”Bellona”. Ambjørnsen er opptatt av spørsmål som angår miljøet.

Ambjørnsen, som mange andre forfattere av voksenbøker, bestemte seg for å skrive bøker for de yngre leserne. Grunnen til at Pelle og Proffen ble satt i gang, var at han en gang satte seg ned på hytta for å lese noen bøker om Hardy guttene. Det ble ikke noe hyggelig lesning. For bøkene han hadde slukt som liten, viste seg å ikke være så mye å skryte av. De hadde et dårlig språk, og verken personer eller miljøer var spesielt godt skildret. Han mente også at mysteriene som Hardy guttene ble satt til å løse, var fantaserte og uten særlig sannsynlige hendelser. Der og da bestemte han seg for å gi ut bøker med mer sannsynlig innhold, mer atmosfære og mere miljø.
Ambjørnsen tenkte da som så; barn og unge fortjener spenningsbøker som er bedre enn dette. Han bestemte seg da for å gi sitt bidrag til spenningsbokgenren. Han skrev først ”Kjempene faller”, dette var starten på Ambjørnsens suksess serie om Pelle og Proffen.
Ingvar Ambjørnsen har i alt skrevet 33 bøker siden han debuterte med boka ”23 i salen” i 1983.

I den litteratur historiske perioden Ambjørnsen tilhører, var det sentrale temaet lagt rundt individet, og personlige forhold. Dette kan vi se i Ambjørnsens romaner. Miljøet og personene er nøye beskrevet, og det gir leseren en god innsikt i hvordan personene har det. Andre kjente forfattere fra den litteraturhistoriske perioden, som Ambjørnsen tilhører er: Klaus Hagerup, Erlend Loe, Kari Sverdrup, og Anne Holt.

 

 

Ingvar Ambjørnsen forfatterskap:

Barne- og ungdomsbøker
Pelle og Proffen-bøkene
Kjempene faller 1987 Cappelen Roman
Døden på Oslo S 1988 Cappelen Roman
Giftige Løgner 1989 Cappelen Roman
Sannhet til salgs 1990 Cappelen Roman
De blå ulvene 1991 Cappelen Roman
Flammer i snø 1992 Cappelen Roman
Etter orkanen 1993 Cappelen Roman
Hevnen fra himmelen 1994 Cappelen Roman
Storbyens stemme 1995 Cappelen Roman
Mordet på Aker brygge 1995 Cappelen Roman
Kjempene faller av Eirik Ildahl/Boro Pavlovic 1993 Semic Tegneserie

Andre bøker for barn og ungdom
Samson og Roberto 1998 Cappelen Roman
Krakilske Kamerater (Samson og Roberto 2) 1999 Cappelen Roman

Forfatterskapet for voksne
Romaner og noveller

23-salen 1981 Forfatterforlaget Roman
Sarons ham 1982 Cappelen Roman
Den siste revejakta 1983 Cappelen Roman
Galgenfrist 1984 Cappelen Roman
Stalins øyne 1985 Cappelen Roman
Hvite niggere 1986 Cappelen Roman
Jesus står i porten 1988 Cappelen Noveller
Bellona: gudinna som ble vaktbikkje 1988 Cappelen Roman
Stemmer Tyske nåtidsnoveller 1988 Cappelen Antologi
San Sebastian Blues 1989 Cappelen Roman
Den mekaniske kvinnen 1990 Cappelen Roman
Det gyldne vakuum 1992 Cappelen Roman
Heksenes kors 1992 Cappelen Roman
Utsikt til paradiset – Elling 1 1993 Cappelen Roman
Sorte mor: Noveller 1994 Cappelen Roman
Fugledansen – Elling 2 1995 Cappelen Roman
Brødre i blodet – Elling 3 1996 Cappelen Roman
Natt til mørk morgen 1997 Cappelen Noveller
Husk hjelm! 1998 Cappelen Artikler
Møte i natten 1998 Cappelen Antologi
Elsk meg i morgen - Elling 4 1999 Cappelen Roman

Litterære priser:
1986 1. Pris Cappelens romankonkurranse for romanen "Hvite niggere"
1987 Språklig samlings pris
1988 Cappelenprisen
1991 "Døden på Oslo S" på IBBYS Honour List
1991 80-tallets beste barne- og ungdomsbok ("Døden på Oslo S") utdelt av Bokhandelforeningen.
1994 Ungdommens bokpris - utdelt av Hå kommune på Barnas bokdag
1995 Brageprisen (for romanen "Fugledansen")
1996 Bokhandlerprisen (for romanen "Brødre i blodet")
1999 Vestfold Litteraturpris (for romanen "Elsk meg i morgen")
Hamburg bys stipend
Lübeck bys stipend

 

 

Analyser

 

”Hvite niggere”

”Hvite niggere” er en rå fortelling om ungdom som har havnet på skråplanet, i opprør mot samfunnet og konservative "unge høyre- personer", som de blir kalt i boka. Bokas røde tråd er skildringen av vennskapet mellom Rita, Charly og Erling, og om Erlings mentalt ustabile bror, Ed.

 

"Hvite niggere" handler om Erling Haefs, hans halvsøster og deres barndomsvenn Charly. Romanen innledes ved at Erling kommer hjem fra en utenlandsreise, hvor han har skrevet en roman som han har tenkt å få publisert. Han er i slutten av 20-åra, og vel hjemme får han vite at hans to år yngre søster har begynt å trekke på gata, er dønn avhengig av heroin og at hun snart skal dø av kreft. Erling og Charly tar på seg å ta seg av henne, slik at hun skulle få en god slutt på livet. De før henne med heroin, mens de sammen drikker seg forderva hver dag og vanker i Oslos narkomiljøer. Rita dør etter kort tid, og Charly drar da til utlandet, og hovedpersonen Erling drar til hjembyen Lillevik for å skrive en ny roman.

 

Bok to og tre tar for seg oppveksten til Erling, Rita og Charly i Lillevik, fra de var små unger til de begynte å havne på skråplanet. De havner inn i "hasj-kretsen", hvor alle kunstnerspirene holder til. Det er disse som i følge "unge høyre- folka" har valgt å bli niggere. De lever akkurat som dem, og får derfor klengenavnet "hvite niggere". Ambjørnsen beskriver også de forskjellige personene og miljøene rundt hovedpersonene slik at man kan se det klart for seg. Eksempel på en personskildring der jeg kan se personen foran meg er: ”Jeg så på henne. Hun var lite pen. Tynt rødlig hår som rakk til skuldrene, en litt skeiv munn, og ei real potetnese midt i blinken. Det eneste som kunne kalles vakkert ved Katarina Næss, var tennene, som når hun smilte likna ei rad med polerte perler. Nå smilte hun”(s.150) Og på en miljø skildring: ”Rommet likna en bit av en korridor, det var langt, men uhyre smalt. På det grønnmalte golvet hadde O’Connor strødd- eller unnlatt å spa ut- den sanda han hadde dratt inn. Oppover den ene veggen var det stabla bæreposer med søppel og tomflasker, og det stinka noe aldeles forjævlig.”(s.186)
Alle skildringene er med stor innlevelse, og leseren får et godt innblikk i hovedpersonenes hverdag.

Det er mange personer som blir beskrevet i denne romanen. Men de mest fremtredende er Erling, Rita og Charly. Forfatteren har skrevet historien fra Erling sin side, som på den måten blir hovedpersonen i boka. Han er nok den med mest samvittighet. Rita er definitivt den mest fornuftige av de tre, og er to år yngre enn Erling og Charly, men likevel som en storesøster for dem.
Charly er den mest spontane. Han gjør ting på impuls, og tenker ikke over konsekvensene av det han gjør. Charly og Erling opplever ting sammen på yrkesskolen og som industriarbeidere, Rita tegner og jobber på dagligvareforretninger. Hele tiden opplever de hvordan det er å være en "outsider".

Språket i romanen er preget av et hardt miljø, noe man også kan se i utdragene ovenfor. Forfatteren bruker ord og uttrykk som er slik de snakker, ikke slik de egentlig er. For eksempel bruker han egennavnene på hasjen, i stedet for bare hasj. Eks. ”En bunt gulrøtter, og to kilo epler” Selv om det kan synes litt rart ut å bruke sånne uttrykk er det ikke noe problem for leseren å skjønne hva det snakkes om.

Temaet i ”Hvite niggere” er totalt forskjellig fra de to andre bøkene jeg har lest. I denne romanen får vi oppleve samfunnets skyggeside på nært hold. Det er mange anmeldere som finner likhetstrekk mellom Ambjørnsen og hovedpersonen Erling. Mange mener at det er en kamuflert selvbiografi han har skrevet, og at bygda Lillevik klinger veldig likt som byen Ambjørnsen vokste opp i nemlig Larvik.
Mange har beskyldt Ambjørnsen for å idealisere stoffmiljøer. Det kan jeg i alle fall si at er langt unna i denne boka. Her blir vi servert livets harde realiteter i en usminket versjon.

 

 

”Utsikt til paradiset”

I utsikt til Paradis møter vi en ensom mann ved navn Elling. Han har alltid vært avhengig av moren sin som nå er død. Etter morens død tilbringer han tiden med å følge med på leilighetene i blokken vis-à-vis i drabantbyen hvor han bor. Dette gjør han med en kraftig kikkert som han bruker til å analyserer livet til beboerne i naboblokka. Elling er overbevist om at menneskene trenger hans hjelp, han er snill og velmenende, men hans inngrep, dersom de virkelig ble realisert – ville sannsynligvis bare føre til katastrofer.

Romanen setter søkelyset på ensomheten. Vi ser det hele tiden i romanen at Elling er en ensom person, men han trives med det. Selv om ensomhet nok er hovedtema, får vi også oppleve mange ”undertemaer”, i form av de problemene Elling møter underveis. Eriksen fra sosialkontoret, Ellings lengsel etter å gripe inn i et annet menneskeliv, menneskene i blokka vis-à-vis og da spesielt Rigemor Jølsen som han får et ”nært” forhold til. Det mest karakteristiske for Elling, og selve byggverket i romanen, er hans ustoppelige assosiasjoner til alt han ser og møter, og hans egen viderediktning på alle fakta han registrerer.

Romanen er delt opp i to deler. Den første delen, der Elling får gjøre som han vil uten innblanding fra utenforstående, og etter at Eriksen fra sosialkontoret dukker opp. I den første delen ser vi hvordan Ellings liv blomstrer, og hvordan han stortrives med det å være alene for første gang. Etter at Eriksen kommer inn er det ikke lenger problemfritt for Elling. Helt på slutten av boken får han høre at han må flyttes til en mindre leilighet, fordi avdragene ikke er betalt, og at leiligheten dessuten er alt for stor for han alene.
Boka følger Ellings liv kronologisk fra moren dør, til det blir for mye for Elling og han blir sendt på sinnssykehus.

Romanen bygger opp mot flere små høydepunkter; innkjøpet av kikkerten, oppringningen til ulike mennesker i naboblokka og forfølgelsen av Rigemor Jølsen. Ellings lengsel etter å finne sannheten bak blokkfasaden driver han til å kikke, og leseren til å kikke videre. Denne nysgjerrigheten er det som driver både leseren og Elling fremover. Et annet vendepunkt i romanen er når Elling oppdager at Rigemor Jølsen stjeler en kaviar tube på Irma. Bildet av Rigemor, som var selve symbolet på det gode mennesket for Elling ble totalt snudd på hodet.

Synsvinkelen i romanen er personal fra Elling sin side. Det er Elling som opplever alt, og hendelsene blir skildret gjennom han. Det er da også en – jeg fortelling der, alle handlinger og inntrykk blir skildret gjennom Ellings hjerne. Det skapes dermed et spesielt bånd mellom leseren og hovedpersonen Elling. Det at det er brukt en ”jeg person” synsvinkel for å få et personlig preg på boka.
Ambjørnsen skriver mest i første person, og han har selv uttalt at han liker seg best i – jeg formen. Bruken av – jeg synsvinkelen er også med på å gi Elling sympati, og det forklarer en del av hans noe merkelige oppførsel. Det at han kikker over til Naboblokka, og analyserer livene deres blir ikke så merkelig når vi får høre hans tanker rundt det. Han vil jo bare hjelpe dem.

Elling lever i blokkleiligheten helt alene, og det er stort sett her han oppholder seg. Vi får et godt innblikk i hvordan det ser ut i leiligheten, og hvordan det ser ut utenfor. ”Dette velkjente landskapet av harde grå vinkler mot mørke duvende grantrær, gangstiens asfaltslynger og lyktenes lysende punkter fra et nytt og dristig punkt."(s.11) Denne beskrivelsen sier noe om hvordan Ambjørnsen gjør seg flid med å beskrive miljøet der Elling bor.
De gangene Elling forlater blokka han bor i får vi ikke vite så mye om hvordan det ser ut rundt han, bortsett fra litt om hvordan været er.
Elling er oppvokst på sytti- åtti tallet. I den delen av Oslo han bor nå har han bodd stort sett hele sitt liv. Miljøet i en drabant by er ofte preget av personer fra flere samfunnsgrupper, men ofte ikke de rikeste.

Elling er altså hovedpersonen i boka, og kanskje også den eneste vi kommer virkelig innpå. De andre personenes skildres mer eller mindre av forfatteren gjennom Elling. Dette gir et litt falskt bilde av hvordan de virkelig er, fordi Elling snakker aldri med personene, han bare lager et bilde av dem inne i sitt eget hode. Den eneste personen han nesten har vært i kontakt med er Rigemor Jølsen. Hun er en eldre dame som Elling faller for helt i starten, men som han etter hvert finner ut av at ikke bare har gode sider. Når Elling ser Rigemor stjele en tubeost på Irma Skriver Ambjørnsen: ”Det svimlet for meg. Jeg ble kvalm. Og på et blunk ble jeg bevisst de klissvåte klærne mine. Det var som om jeg i dette forbannede øyeblikket ble støpt inn i en hinne av is. Jeg lot fiskepuddingen falle slapt ned i handlekurven mens jeg tenkte: Det kan ikke være sant Elling. Det er bare ikke mulig. Men det var sant. Rigemor Jølsen var en tyv. En simpel tyv.” (s.93)


Rigemor er ikke lenger godheten selv, men Ambjørnsen klarer på mirakuløst vis gjennom Elling, å skape forståelse for Rigemors kriminelle handling. Dette viser en del av Ellings store fantasi. Han iscenesetter og regisserer og tar på seg forskjellige språk, alt etter hva situasjonen tilsier. Det at Elling har levd et isolert og usynlig liv, illustreres tidlig i romanen. ”Far ble et spøkelse, en kraft som holdt til under en polert sten på Vestre Aker kirkegård, mor ble en kvinne som trakk seg inn i seg selv og tok meg med. Hun var enebarn. Jeg var enebarn. Det kom ingen på besøk.” (s.6) Med enkle setninger som ”Hun var enebarn. Jeg var enebarn. Det kom ingen på besøk.” avslører forfatteren mye om Ellings bakgrunn. Har Ambjørnsen ment Elling som prototypen på mennesket i det sosialdemokratiske samfunn, med alle behov sikret? Mistanken blir styrket når det viser seg at Elling lever i et forunderlig følelsesforhold til statsminister Gro Harlem Brundtland. Han har samlet bilder og utklipp av henne i nitten albumer, han drømmer om henne og opplever sære ting. ”Jeg skamrødmet da jeg leste dette, for jeg kunne ikke la være å forestille meg den nakne Gro på en litt stenet norsk strand noen mil sør for landets hovedstad.”(s.58)

Elling karakteriserer seg selv slik: "At jeg nok har vært litt av en enstøing hele livet, er jeg fullstendig klar over". Så mye enstøing er han at moren har fått betaling for å ha ham hjemme. Elling kan virke som en ganske spesiell gutt, og i mange tilfeller litt dum. Men dømmer vi etter hans ord i romanen, hvor han selv hele tiden fører en monolog, så er det ingen ting i veien med hans åndsevner. Men han er ekstremt opptatt av de nære og enkle ting.

Språket i romanen ”Utsikt til paradis” er både enkelt og tydelig, i den betydning at det er lite man trenger å lese mellom linjene. Ambjørnsen har jo i den senere tid skrevet flere bøker om Pelle og Proffen. Dette kan være en av grunnene til at språket i de senere bøkene har utviklet seg til dette. Bruken av ord er ”mildere” enn i de fleste tidligere bøkene han har skrevet. Dette kommer sannsynligvis av at hovedpersonen Elling er fra et annet miljø, og er en helt annen skikkelse enn personene fra tidligere bøker. (for eksempel Erling Haefs i ”Hvite Niggere”.) 

 


”Fugledansen”

”Jeg våknet, og det var mørkt i rommet. Jeg visste ikke hvor jeg var. Hadde rett og slett ingen anelse.” Slik begynner romanen ”Fugledansen”, som er en frittstående fortsettelse på romanen ”Utsikt til paradiset”. Den ensomme Elling er nå havnet på psykiatrisk institusjon. På denne institusjonen er ikke Elling lenger alene. Han må nå forholde seg til andre, levende mennesker. Pleiere, og pasienter. Dette er helt nytt for han, og han har problemer med det i starten.

Han fantaserer om at pleiersken Gunn skal forlate ektemannen og slå seg sammen med ham. "Da ville jeg gi alt jeg eide og hadde. Jeg ville rett og slett ignorere ektemannen hennes. Presse ham ut av hans eget revir. Mot Gunns barn, derimot, ville jeg være mild som fløte. Overfor dem ville jeg opptre som den faren jeg så ofte hadde drømt om, og savnet. Gjennom dem ville jeg faktisk bli min egen far." (s.32)

Han må dele rom med Kjell Bjarne, som Elling beskriver som: ” fjompen på hundreogtjue kilo”. Men etter hvert får Elling et litt annet syn på Kjell Bjarne. Fra å være kritisk og støtende, går han over til å være omtenksom og god venn med han. Konfrontasjonene dem imellom er i begynnelsen mange og pussige, blant annet da Kjell Bjarne sier at han ønsker seg et armbåndsur i julegave: "For en gangs skyld ble jeg helt målløs. Paralysert av den frekkheten han la for dagen. Jeg fikk ikke frem et eneste ord. For det første hadde jeg ikke så mye som tenkt tanken på å kjøpe julepresang til noen som helst. Jeg hadde til og med fortrengt hele julen, helt til Gunn hadde tatt temaet opp denne formiddagen. Og så kommer denne fjompen på hundreogtjue kilo og begynner å snakke om armbåndsur! Det flotteste jeg hadde kjøpt til min egen mor opp gjennom årene, var en lommelykt jeg selv la beslag på allerede før romjulen var over."(s.55)
Men forholdet mellom Elling og Kjell Bjarne blir bedre. Og det utvikler seg til vennskap når Elling hjelper Kjell Bjarne med å skrive en kontaktannonse.

”Fugledansen” består av tre selvstendige deler. Den første og siste delen utspiller seg på den psykiatriske institusjonen, andre del er et tilbakeblikk på en reise Elling hadde med moren sin til badebyen Benidorm i Spania. Oppbyggingen av romanen er kronologisk helt fram til reiseskildringen fra Benidorm. Vi følger først livet på institusjonen, men når Elling får et anfall hopper forfatteren tilbake til tiden mens moren hans ennå levde, og turen til Spania. Turen Elling og moren er på blir etter noen dager avbrutt av at Elling får et nytt anfall på ”grisefesten” i Benidorm. Her er det også brukt et bilde fra bibelen ”Jeg var den unge Kristus i tempelet nå. Mannen som ryddet unna juggel og rask. Jeg gjorde rent! Jeg knuste orgelet så tangentene sprutet til alle kanter. Et gnistregn! Dagen etter ble mor og jeg satt på første fly til Norge.”(s.199)


I siste delen følger vi livet til Elling på institusjonen videre. Forfatteren viser her den sosialdemokratiske siden av Elling. Han viser at han bryr seg ved å skrive inn leserbrev til lokalavisen, der han tar opp alle mulige temaer.” Jeg skrev til VG og Arbeiderbladet, til Dagbladet og til Nationen. Jeg skrev om kattehold i blokk, og jeg lovpriste den nye røykeloven. Jeg tok for meg oljeboring i nord, og bobil-turistenes forsøpling av norsk natur. Hele tiden under mottoet: Intet er for stort, intet er for smått.”(s.210)

Temaet i romanen er som i ”Utsikt til paradis”; ensomheten. Selv om Elling har fått seg en venn i Kjell Bjarne, baserer det forholdet seg på fiksjoner. Elling er ikke egentlig en god venn med Kjell Bjarne, han vil bare hjelpe han. Men begge to har glede av det. Her ser vi igjen Elling som prototypen på den sosialdemokratiske personen Elling. En person som bryr seg der ikke alle andre gjør det. Romanen er til tider hylende morsom, og jeg har fått meg mang en latter av de tankene som farer rundt oppi hodet til Elling. Det at han dikter seg nye personligheter hele tiden gjør at leseren kan kjenne seg igjen. Han er et ordentlig mannfolk som skjønner seg på damer og sex, og han er forfatteren som reiser bort for å skrive et nytt mesterverk. Alle personlighetene er lagt fram slik at den vanlige mannen i gata kan kjenne seg igjen i dem.

 


Hva er likt og ulikt i de tre bøkene?

Vi finner mange likhetstrekk i ”Fugledans” og ”Utsikt til paradiset”. Dette er først og fremst fordi de to bøkene er en del av en serie. I ”Hvite niggere” finner vi igjen noen av de velkjente trekkene ved Ambjørnsen. Han skriver blant annet om outsiderne i samfunnet i alle de tre bøkene, og vi ser helt klart at han tar de svakes parti. Miljø skildringer og personskildringer er også en del av det samme, bortsett fra at han bruker et mye mer direkte språk i ”Hvite niggere”. Ambjørnsen bruker en jeg- synsvinkel i alle tre bøkene, men selv om han gjør det ser vi helt klart at personene Elling og Erling Haefs er vidt forskjellige. Dette ser vi blant annet ved hjelp av språkbruk, person og miljøskildringer. Elling er mye mer dannet, og er langt mer innesluttet enn Erling. Et siste fellestrekk er at Ambjørnsen skriver mest om gutter. Alle bøkene jeg har lest av Ambjørnsen har en gutt som hovedperson.

 

 

Kilder


Romanene:

- ”Hvite Niggere”
- ”Utsikt til Paradiset”

- ”Fugledansen”

Andre kilder:

- http://www.kjentfolk.no/forfattere/ambjornsen/
- Diverse avisartikler
- Internet sidene til Dagbladet, Aftenposten.
- ”Ambjørnsen intervjuet pr.fax” http://www.rett.no/inge/ingvar/
- Diverse ark som vi har fått utlevert i klassen.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish