Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Ytringsfrihetens grenseSkriv ut Utskrift
Bør mennesker ha rett til å komme med nazistiske ytringer?
Bokmål - ResonnerendeForfatter:



Ytringsfriheten er en av de fundamentale menneskerettighetene og et av de viktigste prinsipp i et demokrati. Samtidig er ytringsfriheten den mest kontroversielle menneskerettigheten, både fordi den ikke er absolutt og fordi det er stor uenighet om hvor grensen skal gå.

 

Ytringsfriheten er definert i diverse internasjonale konvensjoner som alle bygger på FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 1948, artikkel 19:

 

"Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger gjennom ethvert meddelelsesmiddel uten hensyn til landegrenser."

En av ytringsfrihetens funksjoner er at man skal kunne forsvare sine rettigheter og kritisere de som har makt, uten frykt for represalier. Dessverre brukes ofte ytringsfriheten til å fremme rasehat og diskriminering av grupper som står svakt i samfunnet. Ytringsfriheten er ikke absolutt. Den har plikter og ansvar som gir begrensninger for hva man kan ytre av meninger. I FNs verdenserklæring, artikkel 29, 2 ledd heter det:

"Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike begrensninger som er fastsatt i lov utelukkende i formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller."

 

Denne begrensningen er nedfelt også i Europarådets konvensjon om fundamentale menneskerettigheter og friheter, under artikkel 10, 2 som spesifiserer flere «legitime formål» for begrensning:

 

”Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli

undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.”

 

Norsk praksis

Også i norsk lovgivning har man begrensninger av ytringsfriheten. Norge har inkorporert FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966, og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950. Konvensjonene er dermed blitt en del av norsk lov. I tillegg har man straffelovens paragraf, 135a som forbyr ytringer som "truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt personer eller grupper på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller etnisitet.” 

I Norge står prinsippet om ytringsfrihet sterkt og det er svært sjelden paragrafer er blitt brukt for å straffe noen for rasistiske ytringer. Spørsmålet blir hvor alvorlig trussel en ytring skal være før myndighetene finner grunn til å benytte seg av de rettslige skritt paragrafene åpner for.

Ytringsfriheten blir et problem i det øyeblikk en ytring fører til tilskyndelse av diskriminering mot en rase eller gruppe/personer av annen hudfarge eller etnisk opprinnelse. Toleransen til nazistiske ytringer eller hatpropaganda har en grense, og denne (juridiske-) grensen settes av myndighetene i det respektive land. Det er forskjellig praksis fra land til land. Norge legger kanskje risikoen for faktiske overgrep til grunn i vurderingen av potensielle sanksjoner mot nazistiske ytringer, mens andre land som Tyskland har et totalt forbud av rasistiske eller nynazistiske organisasjoner.

I Norge har man hatt flere debatter om hvorvidt nynazister skal få lov til å ytre seg:

Et eksempel hvor myndighetene håndhevet "rasismeparagrafen" er saken mot Jack Erik Kjuus, leder av Hvit Valgallianse, som ble dømt av Høyesterett i 1997 for å ha fremmet rasediskriminering (dissens, 12-5). Det var en debatt i norske medier om dommen stred med ytringsfriheten. Saken er brakt inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.  Norske myndigheter må bøye seg for en endelig dom avsagt i Strasbourg. Blant de som mente at straffereaksjonen mot Kjuus var i strid med ytringsfriheten var Per Edgar Kokkvold, leder av Norsk Presseforbund. Han argumenterte at: ”Ytringsfriheten er ikke primært til for de rette meninger – det er de sære og ubehagelige standpunktene som skal vernes.”

 

I august 2000 finner man et annet eksempel hvor myndighetene ikke ville håndheve forbudet mot nazistiske ytringer.

Det var da den nynazistiske gruppen Boot Boys søkte politiets tillatelse til å avholde en minnemarsj og appeller for den tyske stornazisten Rudolf Hess. I debatten om hvorvidt politiet skulle gi disse nynazistene lov til å ytre seg gjennom en slik manifestasjon, var også menneskerettighetsmiljøer i Norge uenige rundt spørsmålet. Den norske Helsingforskomité, Antirasistisk senter og Senteret mot etnisk diskriminering var blant de som ønsket et forbud mot minnemarsjen, basert på ”rasismeparagrafen” og/eller internasjonale konvensjoner, mens Amnesty og andre organisasjoner mente Boot Boys’ arrangement måtte tillates med henvisning til nettopp, ytringsfriheten.

 

Pragmatisme
Både den ene og den andre parten i disse debatter benyttet idealistiske argumenter for eller mot begrensing av ytringsfriheten, mens politiet begrunnet forbudet mot markeringen av Hess i Oslo med helt andre forhold. Det kan oppfattes som at norske myndigheter fører en pragmatisk linje i forhold til begrensinger av ytringsfriheten. Man reagerer ikke mot nazistiske grupper eller ytringer så lenge det ikke finnes en reell trussel mot offentlig ro og orden, forfølgelse av personer eller grupper på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller etnisitet.

Norsk praksis er blitt kritisert som alt for passiv bl.a. av FNs komité mot rasediskriminering. Komitéen minner om Norges forpliktelser til aktiv bekjempelse av rasisme og nazisme i henhold til paragraf 4 i FNs konvensjonen av 1965 om avskaffelsen av alle former for rasediskriminering.

 

Ytringsfriheten er et prinsipp som må forsvares selv når ytringer ikke representerer de moralske verdiene et samfunn står (/ønsker å stå) for, jfr. Kokkvolds argument. Men, det bør finnes et lovhjemlet forbud mot nazistiske ytringer. Dette er et effektivt virkemiddel mot spredning av en dogmatisk ideologi som det nazismen er og representerer. Nazismens idé om raseoverlegenhet er en direkte diskriminering av personer eller grupper som tilhører en annen hudfarge eller kultur. Menneskerettighetene bygger på prinsippet om like rettigheter og ikke-diskriminering. Derfor bør myndighetene legge mer vekt på kampen mot diskriminering enn friheten for nazistiske ytringer.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish