Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Den kalde krigenSkriv ut Utskrift
Den kalde krigen og info rundt denne.
Bokmål - SæroppgaveForfatter:



FORORD:

 

Den kalde krigen er et veldig omfattende emne, og før jeg setter i gang vil jeg forklare hvordan jeg vil legge opp oppgaven min. Jeg vil først foreta en kort definering av den kalde krigen, og peke på noen s‘rtrekk ved denne krigen, kontra andre kriger. Deretter vil jeg skissere opp de historiske fakta, og se litt n‘rmere på noen historiske øyeblikk. Dette er hoveddelen av oppgaven, da jeg mener de andre momentene jeg vil ta med er vanskelig å belyse uten en fullstendig historisk framstilling.

 

Jeg synes at det i en slik oppgave også er viktig å ta med årsaksforklaringer. Om denne kalde krigen er det to hovedretninger som har gjort seg gjeldende ; tradisjonalistene og revisjonistene. Jeg vil presentere begge grupperingers syn på den kalde krigen.

 

Jeg vil også drøfte i hvilken grad det er ideologiske mål som styrer den kalde krigen, eller om det først og fremst er kamp om å sikre andre interesser. Helt til slutt vil jeg komme med en kort vurdering av i hvilken retning denne konflikten beveger seg nå. INNLEDNING :

 

Begrepet kald krig ble antagelivis første gang brukt av Bernard Baruch, rådgiver for president Truman i atomspørsmål, i en tale han holdt 16 April 1947. Begrepet ble tatt i bruk for å karakterisere det spente forholdet som oppstod etter den andre verdenskrig mellom vestmaktene, ledet av USA, og kommunistlandene, ledet av Sovjetunionen.

 

Den kalde krigen skiller seg fra andre perioder med spent forhold mellom stormaktene på tre hovedpunkter. For det første kom det aldre til v‘pnet sammenstøt mellom stormaktene. Selv om faren for det har v‘rt til stede noen ganger, og da spesielt under Cuba-krisen i 1962, har det aldri v‘rt noe direkte sammenstøt mellom USA og Sovjetunionen. For det andre er det et s‘rtrekk ved enne krigen at internasjonal politikk ble dominert av bare to makter. Tidligere hadde verdenssituasjonen alltid v‘rt mere broket, og to land hadde aldri hatt samme innflytelse på forholdene i verden som under den kalde krigen. Et tredje særtrekk ved en kalde krigen er den raske utviklingen av ødeleggelsesvåpen av et helt nytt omfang, som atom - og hydrogenbomber. I tidligere kriger hadde det alltid vært om å gjøre å ha størst konvensjonelle styrker. men under den kalde krigen var det betydningsfulle omfanget av ødeleggelsesvåpen. Den kalde krigen dreier seg om mange problemer og konflikter mellom øst og vestblokken. Om man skal forsøke å begrense dette ned til noen få hovedproblemer, er dette vanskelig. Jeg vil konsentrere det ned til noen kjerneproblemer ; militært, økonomisk, ekspansjonistisk og ideologisk.

KAPITTEL 1. HISTORISK TILBAKEBLIKK P UTVIKLINGEN I DEN KALDE KRIGEN.

Del 1. Situasjonen i 1945

 

9.August 1945 ble den siste atombomben over Nagasaki sluppet, og den andre verdenskrig var over. Håpet om at det aldri mer skulle bli kriger med et slikt omfang, var stort. Samarbeidet mellom USA, Storbritanioa og Sovjetunionen i krigens avslutningsfase lovet godt for etterkrigstiden. De to konferansene som ble holdt i Februar ( Jalta ) og Juli ( Potsdam ) samme året, var av fredsskapende betydning. På Jalta ble det bestemt at Tyskland skulle deles i fire okkupasjonssoner og betale krigserstatninger, krigsforbryterne skulle straffes og at en ny verdensorganisasjon skulle opprettes. I Potsdam ble det bestemt at grensen mellom Tyskland og Polen skulle følge elven Oder-Neisse, og at Tyskland ikke skulle ha noen egen sentral regjering. På den samme konferansen var optimismen stor, dette til tross for at samarbeidet mellom de allierte under krigen aldri var preget av tillit.De fleste historikere er enige om at en latent konflikt mellom stormaktene allerede da var begynt. Trygve Lie sier at mistilliten mellom USA og Sovjetunionen var merkbar allerede i de første møtene i sikkerhetsrådet.

Del 2. Den kommunistiske maktovertagelse i Øst-Europa.

 

Fram til 1948 kom det kommunistiske regjeringer til makten i Polen, Romania, Ungarn, Bulgaria, Jugoslavia og sist men ikke minst Tsjekkoslovakia. Sovjetunionen hadde en markant finger med i spillet ved disse kommunistovertagelsene, men man skal heller ikke se bort i fra at kommunistpartiene var populære i de respektive landene.

 

Først ute var Romania og Bulgaria. I Romania Ble lederne for det store bondepartiet arrestert, og I desember 1947 dannet kommunisten Anna Pauker regjering. I Bulgaria ble alle ledende medlemmer av opposisjonen i parlamentet utelukket sommeren samme året.

 

Kuppet i Praha.

 

Tilstramningen i Polen og Ungarn noe senere gjorde et enda sterkere inntrykk i USA, men det såkalte kuppet i Praha har nok hatt enda større betydning for utviklingen i den kalde krigen. Før krigen hadde Tsjekkoslovakia vært en republikk med et godt utviklet demokrati, og rett etter freden i 1945 ble det dannet en samlingsregjering. Under den borgerlige presidenten Eduard Benes ble det gjennomført en del økonomiske endringer og " brobyggerlinja " ble fulgt i utenrikspolitikken. Problemet der var en vennskapsavtale med Sovjet fra 1943. I 1946 ble det holdt et fritt valg, og kommunistene fikk 38 % av stemmene. Det ble dannet en ny koalisjonsregjering ledet av kommunisten Gotwald, men i løpet av 1947 begynte kommunistpartiet å miste popularitet, De ledende kommunistene innen partiet, som mer eller mindre var Moskva-tro, begynte en systematisk utrenskning av de andre regjeringsmedlemmene. Partiet hadde sikret seg innenriksministerstillingen ved Vaclav Nosek, som sto i ledtog med Moskva og en kontroll over politiet. Da sønn av republikkens grunnlegger Tomas Masaryk, Jan, ble funnet drept på gata i 1948 trakk de andre partiene seg ut av regjeringen. Del 3. USA`s rolle rett etter krigen

 

Etter den kommunistiske maktovertagelsen i Tsjekkoslovakia hadde det dannet seg, som Churchill først sa , et jernteppe i Øst-Europa. USA på sin side ønsket å bygge opp en tilsvarende innflytelse på resten av Europa. I løpet av perioden 1948 hadde landet tilbudt Marshall-hjelp til de europeeiske landene, og utbetalingene ble frem til 1952 på til sammen 12 milliarder dollar.

 

George Kennan, en amerikansk diplomat, skrev en artikkel om USA`s utenrikspoltikk som ble retningsgivemde for utenrikspolitikken. Han foreslo en diplomatisk oppdemning av Vest-Europa for å hindre ytterligere sovjetisk ekspansjon. I realiteten ble dette en militær oppdemning som resulterte i dannelsen av Nato i 1949. Dette ble i 1955 motsvart av Warzawa-pakten som ble dannet i Øst- Europa.

 

Grunnen til at USA tillot seg selv å spille en slik rolle i Vest-Europa kan formuleres i Truman-doktrinen : " USA`s plikt til å hjelpe/støtte frie folk som gjør motstand mot væpnede mindretalls forsøk på å ta makten, eller press utenfra. Selv om dette var direkte rettet mot Sovjets rolle i Hellas og Tyrkia, var det retningsgivende for USA`s svar på Sovjets ekspansjon.

 

Jeg har brukt mye tid på å skissere opp utviklingen rett etter krigen fordi jeg mener at grunnlaget for den kalde krigen ble lagt her. Europa ble delt inn i to deler, og det ble dannet to forsvarsallianser. Samtidig trådte de ideologiske motsetningene kraftig fram. De fire hovedproblemene jeg nevnte i innledningen, ble dannet i denne perioden.

Del 4. Den første tøværsperioden

 

Etter Stalins død i 1953, antok den kalde krigen en mildere vending. Nikita Khrutsjov sto for en del nye tanker som bedret forholdet til USA. Khrutsjovs mest kjente frase var freedelig sameksistens. Det gikk ut på at partene på tross av dyptgripende uoverensstemmelser og interessemotsetninger, måtte finne frem til måter å leve fredelig sammen på. Khrutsjov satte med det strek over de gamle marxist.leninistiske forestillingene om at krig var uungåelig så lenge kapitalismen fantes.

 

rsaken til denne nye holdningen lå først og fremst i at begge land nå hadde atom-våpen med en voldsom ødeleggelsesevne. Derfor var hovedmålet nå at en atom-krig måtte unngås da dette ville ramme begge parter.

Del 5. En gradvis spenning fram mot 70-tallet.

Tøværs-perioden varte ikke så veldig lenge. Frem mot 70- tallet fikk verden oppleve en rekke kritiske hendelser som truet verdensfreden. Jeg vil her behandle noen av dem. Et nytt trekk var at noen av disse konfliktene utspilte seg helt andre steder i verden enn i den vestlige verden. Denne tendensen hadde man allerede sett under Korea-krigen, da det ble satt inn FN-styrker ( les amerikanske styrker )

 

Oppstanden i Ungarn

 

I 1956 ville den nyvalgte lederen i Ungarn, Imre Nagy, innføre en rekke reformer. Han vill tillate andre partier enn kommunistpartiet og han vill melde Ungarn ut av Warzawa- pakten. Dette ble ikke sett på med blide øyne i Sovjet, og det ble satt inn svære styrker. Ca.2000 sivile ble drept i invasjonen, og langt flere flyktet til andre land, blant dem Norge. Nagy ble henrettet og etterfulgt av Janoz Kadar, som førte en veldig Moskva-tro linje i noen år, før han førte Ungarn inn i en mer uavhengig situasjon.

 

I Mai 1960 ble det amerikanske spionflyet U-2 skutt ned over sovjetisk territorium. Denne episoden sørget for å spolere det planlagte topp-møtet i Paris. ret etter bygget spenningen seg opp omkring Vest-Berlins status, ved byggingen av Berlin-muren. Så fikk vi episoden som skulle få hele verden til å holde pusten. Cuba-krisen

 

Amerikansk etterretning oppdaget i 1962 sovjetiske mellomdistanse-raketter på Cuba, mindre enn 160 kilometer fra amerikansk jord. I steden for et luftangrep eller en invasjon bestemte president Kennedy seg for et foreløpig defensivt trekk ved å innføre en skipsblokade rundt øya. Hvis russerne fortsatte den militære oppbygging på øya, ville ytterligere skritt bli tatt. Stor var derfor spenningen da to sovjetiske lasteskip med rakettutstyr fortsatte mot Cuba. Like før de brøt den amerikanske blokaden, snudde skipene. Krisen ble løst ved at Sovjet fjernet rakettene fra øya mot at USA lovet å ikke invadere øya.

 

Etter Cuba-krisen forekom det en kortvarig avspenning. Kennedy og Khrutsjov ble enige om en avtale om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger i atmosfæren og i havet. Men denne avspenningen varte ikke lenge, før en ny konflikt brøt ut, denne gang i Asia.

 

Vietnam-krigen Etter at Vietnam erklærte seg uavhengig det franske kolonistyret 2.September 1945, var det uro i landet i mange år fremover. De tidligere koloniherrene ville ikke gi slipp på makten, og etter en avtale undretegnet i Geneve i 1954 ble Vietnam delt i to. USA, som hadde støttet Frankrike, var negativ overfor denne avtalen og begynte å støtte Diem, statsminister i Sør-Vietnam. Det kommunistiske Nord-Vietnam ble ledet av Ho Chi Minh. Fram til 1965 hadde USA en sentral finger med i spillet i Sør-Vietnam, og kastet flere regjeringer som ville innlede forhandlinger med kommunistene. I 1965 gikk store sørvietnamesiske styrker inn i Nord-Vietnam, under ledelse av en amerikansk general. Da motparten tok igjen utviklet dette seg til en krig. Fram til 1968 økte de amerikanske styrkene til over en halv million mann. Sovjetunionen og Kina støttet Nord-Vietnam, både økonomisk og militært. I løpet av 1968 overtok kommunistene føringen i krigen, og da president Nixon kom i 1969 la han om til en mer defensiv kurs. Han trakk ut mange amerikanske tropper, men beholdt militær støtte til Saigon-regjeringen. Ikke før i 1973 ble de amerikanske styrkene trukket helt ut, og i 1975 overgav Saigon-regimet seg.

 

Usa hadde også en invasjon i et annet land i denne perioden. I 1965 invaderte landet Den Dominikanske republikk. Sentralt i denne innblandingen verden over var frykten for den såkalte domino-teorien. Hvis et land ble kommunistisk, fryktet USA at det da bare var et tidsspørsmål før andre land falt etter. Sovjetunionen hadde i denne perioden også " sine svin på skogen ". Dette kom klarest til utrykk ved invasjonen i Tsjekkoslovakia.

 

Våren i Praha

 

Da Tsekkoslovakia i 1968 kom inn i en økonomisk krise, la den nyvalgte lederen for kommunistpartiet, den liberale Dub^cek, opp en plan om en gradvis overgang til markedssosialisme. Han forsikret derimot Sovjetunionen om at landet ikke ville gå ut av Warzawapakten eller tillate opposisjonspartier. Lederne i Moskva lot seg ikke berolige, og satte natten til 21-August inn store styrker. Selv om det ikke kom til krigshandlinger. Reformlederne ble fratatt sine verv i partiet, og Tsjekkoslovakia ble et av de mest Moskva-tro diktaturene i Øst-Europa.

Del 6. Avspenningstiåret

 

70-tallet blir kalt avspenningstiåret. Selv om det ligger en liten forenkling i dette, skjedde det mye positivt på 70- tallet. Det ble dannet en konferanse omkring sikkerhet og samarbeid i Europa, noe som resulterte i Helsingfors- erklæringen av 1973. Vest-Tysklands nye øst-politikk var også positiv, og Willy Brandt mottok da også fredsprisen for dette.

 

I tillegg til dette ble Salt 1 og 2- avtalen undertegnet. Disse nedrustningsavtalene betydde mye for forholdet mellom øst og vest. Del 7. Første halvdel av 80-årene.

 

Første halvdel av 80-årene var preget av en ny spenning. Helt sentralt i så tilfelle står Sovjets innblanding i Afghanistan. Det forhatte pro-sovjetiske regimet ble på slutten av 70-tallet satt under stort press fra ortodokse muhammedanere, stammer og gerilja-bevegelser, noen av dem støttet av amerikanerne. Sovjet rykket i desember 1979 inn i landet, og dette førte blant annet til en boikott av OL i Moskva i 1980.

 

Uroen i Polen omkring Solidaritet, og en mulig sovjetisk innblanding gjorde forholdene enda kjøligere. Det amerikanske engasjementet i Latin-Amerika forsterket dette forholdet.

 

I denne perioden kom de ideologiske motsetningene også mere til syne. President Reegan ble valgt i 1980 på et sterkt anti-kommunistisk program, og ordkampene mellom landene var ofte harde.

Del 8. Siste halvdel av 80-tallet

 

Da Gorbatsjov kom til makta i 1985 var forholdet mellom supermaktene iskaldt. Dette bedret seg fort. Reegan og Gorbatsjov etablerte et personlig forhold, og glasnost politikken til Gorbatsjov begynte å gi resultater. INF-avtalen om mellomdistanse-raketter ble vedtatt, og forholdet og troverdigheten til omverdenen ble bedret. Det ble holdt en god del topp-møter. Om Gorbatsjov ennå ikke har lyktes i sin omformingspolitikk innenlands, har hans utenrikspolitikk i hvert fall vært en suksess.

Del 9. Høsten 1989

 

Høsten 1989 opplevde man en revolusjon i Øst-Europa. De såkalte vasall-statene i Øst-Europa løsgjorde seg på rekke og rad fra Sovjetunionen. Hele jernteppet revnet. rsakene til dette ligger i både den lave levestandarden, men også at landene ikke kunne forvente en sovjetisk innblanding.

 

I Polen og Ungarn skjedde reformene mer langsomt. Kommunistpartiene vedtok selv endringene, og skiftet i begge landene navn.

 

I Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Romania kan man mer snakke om en ordentlig revolusjon. Ropet om omveltninger kom fra grasrota, og de skjedde fort.

 

Felles for alle statene er at landegrensene er åpnet, ytringsfriheten blir respektert og valg skal snart holdes.

KAPITTEL 2. RSAKSFORKLARINGER TIL DEN KALDE KRIGEN INNLEDNING :

 

Dette kapittelet kommer til å dreie seg om de ulike synene på den kalde krigen. To hovedretninger har vært sentrale for å forklare årsakene til den kalde krigen. Fram til 60-tallet dominerte såkalte tradisjonalister. Det var utenriksvitere i USA som stort sett la skylden på Sovjet for den kalde krigen. De mente at USA hadde vært den defensive part i denne konflikten.

 

I løpet av 60-årene vokste det fram en ny gren, som ble kalt for revisjonistene. Amerikansk innblanding i Latin- Amerika, Vietnam-krigen og perioder med avspenning i Europa forandret det vanlige synet på utbruddet av den kalde krigen. Revisjonistene tillegger USA hovedansvaret for den kalde krigen.

 

I en slik oppgave er det begrenset hva man kan få med. Jeg har derfor valgt ut en del sentrale problemstillinger, og behandlet disse. Mine kjerneområder er den sovjetiske maktutvidelse etter 1945, atombomben over Japan, tidspunkt for utbruddet av den kalde krigen, USA`s økonomiske mål i Europa og landets militære innblanding andre steder i verden.

Del 1. Tradisjonalistenes syn

 

Tradisjonalistene er mer opptatt av ideologiske aspekter i sin måte å forklare den kalde krigen. Det sentrale punktet her er deres syn på Sovjets ønske om verdenskommunisme. Tradisjonalistene mener at den sovjetiske ekspansjonen fram til 1948 først og fremst var et ønske om å spre Sovjetunionens statsideologi til flere land.

 

Sovjetunionens maktutvidelse mener tradisjonalistene var et klart brudd på de avtalene som ble undertegnet på Jalta og Potsdam. Der var stormaktene enige om at europeeiske land etter krigen skulle få en demokratisk og fri politisk utvikling. Spesielt var det sovjetiske presset på Tsjekkoslovakia om å takke nei til Marshall-hjelpen et klart avtalebrudd.

 

Når det gjelder USA`s rolle i Europa mener tradisjonalistene at dette først og fremst var et middel for å demme opp for en videre sovjetisk ekspansjon. Dette var hovedtankene bak Marshall-hjelpen og Trumandoktrinen. Egentlig ville USA trekke seg tilbake fra Europa, og unngå en innblanding, men Sovjet`s oppførsel umuliggjorde dette.

 

Et annet viktig trekk ved tradisjonalistene er at de anser utbruddet av den kalde krigen til 1947-48. De vil ikke se på krigens avslutningsfase som vesentlig. De mener at USA forsøkte å finne grunnlag for samarbeid med Sovjetunionen før innblandingen i Europa.

 

Under her kommer også synet på atombomben som ble sluppet over Japan i krigens avslutningsfase. Tradisjonalistene hevder at det var en nødvendighet å slippe bomben for å vinne krigen mot japanerne. Ved å slippe bomben ville man unngå en krig som ville bli langvarig, og koste minst like mange menneskeliv som.

 

Konklusjonen for tradisjonalistene må være at de tilegger USA veldig lite skyld i den kalde krigen. De ideologiske målene til Sovjetunionen hadde hovedskylda, og USA har hele tiden opptrådt som den defensive part.

Del 2. Revisjonistenes syn

 

Som tidligere nevnt dukket det opp en ny gruppe historikere i løpet av 60-årene som hadde andre synspunkter på skyldfordelingen i den kalde krigen. Revisjonistene rettet på den vanlige oppfatningen blant historikere ved å ta et sovjetisk standpunkt i mange av konfliktområdene.

 

Først og fremst mente de at USA`s økonomiske mål i etterkrigstida var hovedårsaken til den kalde krigen. Amerikanerne ville unngå en liknende etterspørselssvikt som i 30-årene ved å opprette store markeder i et Europa med stor kjøpekraft. For å rette opp de store underskuddene de fleste europeeiske landene hadde etter krigen ble det ytt støtte i form av Marshallhjelp. Sovjet mente da at USA ville få en slik stor innflytelse i Europa at deres egen posisjon ble svekket. Derfor var den sovjetiske kontrollen over Øst-Europa kun et forsvarstrekk for å hindre en ytterligere amerikansk markedsutvidelse.

 

Tradisjonalistenes syn på de idologiske fundamenter ville ikke revisjonistene vektlegge seg mye. De mener at Sovjetunionens mål aldri hadde vært verdenskommunisme. Den ekspansjonen som var foretatt var heller sikkerhetspolitikk fundert. At verdenskommunisme ikke var målet så man noen år etter, da bruddet med Kina var et faktum.

 

Revisjonistene påpeker også at i følge " prosentavtalen " fra 1944 ble Sovjet lovet et slags sikkerhetsnett rundt seg. Denne sovjetiske innflytelsessfæren nektet USA å godta etter krigen, og derfor var det nødvendig for Sovjetunionen å gripe til mer håndfaste midler. Disse såkalte vassallstatene var et rent forsvarstrekk fra Sovjetunionens side.

 

Revisjonistene hevder også at den amerikanske utenrikspolitikken ble markert mer aggressiv da Truman overtok som president i 1945. Truman la seg på en hardere linje overfor Sovjetunionen, og var langtfra så samarbeidsvillig som forgjengeren Roosevelt.

 

Atombomben mener revisjonistene var et politisk middel rettet mot Sovjetunionen. Den skulle både vise hvilke våpen USA kunne bruke, samtidig som den skulle hindre Sovjetunionen å få fotfeste i Østen. Tidligere var det inngått en avtale mellom stormaktene som sa at hvis russerne gikk med i krigen mot Japan, skulle landet få en rekke konsesjoner på industridrift i Østen. Denne innflytelsen mente amerikanerne lett kunne overføres på andre felter, og at det dermed skulle bli en for sterk kommunistisk innflytelse i området. USA slapp derfor bomba før russerne rakk å komme med i krigen.

 

Konklusjonen må bli at revisjonistene ikke er så opptatt av de ideologiske sidene av konflikten. De vektlegger mer de økonomiske aspektene, samtidig som den amerikanske "utnyttelsen" av Europa står sentralt. Del 3. Oppsummering

 

Jeg tror det er vanskelig å ensidig dele skyld som begge leirer gjør. Jeg tror det er viktig å ha klart for seg at begge stormaktene av og til har opptrådt uakseptabelt.

 

Når det gjelder synet på den sovjetiske ekspansjonen, er det klart at tradisjonalistenes mening om at dette skjedde høyst uregelmentert riktig. På den annen side var det nok en berettiget frykt russerne hadde for den store innflytelsen amerikanerne kunne få.

 

USA`s innblanding andre steder i verden har jeg ikke vektlagt så mye i årsaksforklaringene. Dette skyldes at innblandingene kom på et såpass sent punkt at det hadde noe å si for utbruddet av den kalde krigen. På den annen side viser disse innblandingene hvordan USA reagerer når deres stilling blir truet. Det var mye denne innblandingen som åpnet øynene for et ny vurdering av årsakene til den kalde krigen.

 

Jeg synes også at det til slutt i dette kapitlet er viktig å ta med noen ord om atombomba. Dette var første gang et slikt våpen ble tatt i bruk, og frykten for at det samme skal gjenta seg er fremdeles levende. Jeg tror nok at revisjonistenes forklaringer er noe overdrevet, men det var helt klart "umoralsk" av amerikanerne å bruke dette våpenet. Tradisjonalistenes argument virker også en smule tynt, og er et bevis på at begge skolene muligens går litt for langt i sine forklaringer.

Kapittel 3. Ideologienes betydning.

Innledning :

 

Siden dette er en oppgave i ide-historie, synes jeg det er på sin plass å ta med et lite kapittel om ideologienes betydning for den kalde krigen. Mange hevder at dette først og fremst er en ideologisk konflikt, mens andre påstår at ideologiene bare er et skalkeskjul for å sikre andre interesser. Tradisjonalistene er i sin oppfatning mer opptatt av ideologienes innflytelse enn revisjonistene.

 

Sovjetunionens statsideologi er kommunismen. Staten har kontroll over produksjonsmidlene, og det er en sterk sentraldirigering ( i hvert fall til Gorbatsjov kom ). Mange har kalt Sovjetunionen et kommunistisk diktatur. Kommunismen ble innført etter revolusjonen i 1917. Rett etter denne innførte Stalin sine 5-årsplaner, som skulle styrke industrien og gjøre landet selvforsynt. Sovjetunionen har hatt lite handel med land utenfor Øst-Europa.

 

USA har ingen like klart definert ideologi. De to store poltiske partiene har derimot en rekke fellestrekk. Landet ønsker en omfattende internasjonal handel. Innenlands skal markedskreftene få mest mulig spillerom. Sosial rettferdighet og likhet er ikke så veldig høyt prioritert.

Del 1. En drøfting av ideologienes betydning.

 

Et argumentet for at den kalde krigen er en ideologisk konflikt, er stedfortrederkrigene. Det dreier seg om kriger i andre land der stormaktene har vært involvert. Sovjet har støttet kommunistiske maktovertagelser, mens USA har forsøkt å hindre dette. På den annen side dreier disse krigene seg ikke bare om ideologiske interesser, men også om strategiske. Hvis for eksempel Sovjetunionen hadde fått fotfeste på Cuba, ville dette kunne ha forskjøvet den militære maktbalansen. En forutsetning for å se disse krigene som ideologisk fundert, er at man godtar tradisjonalistenes oppfatning om at Sovjetunionen ønsket verdenskommunisme, og at USA forsøkte å hindre dette.

 

En stor del av ordkrigen mellom de to landene har dreid seg om ideologi. Spesielt i USA har frykten for kommunismen vært stor, og propagandaen deretter. Et pussig poeng er det at Reegan som første gang ble valgt på et sterkt antikommunistisk program, oppnådde slike resultater med Gorbatsjov, og at den sterkt antikommunistiske Nixon fikk et så godt forhold til de kinesiske lederne. Denne perioden rundt forrige tiårsskifte var mye ideologisk sentrert.

 

Noen har også spurt seg om makt i seg sjøl er et aspekt ved selve ideologiene. Spørsmålet er om maktutvidelse har vært nedfelt i landenes ideologier. Noen ganger kan det ha virket slik, da det for landene av hensyn til egen sikkerhet ikke har vært " nødvendig " å gripe inn. Eksempel på dette er Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968. Var ønsket her å vise sin makt, eller var det en reel trussel mot Sovjetuniuonen ?

 

Hvis man ser bort i fra det ideologiske aspektet, må man mer godta revisjonistenes synspunkt om de økonomiske motivene. De mener at den kalde krigen i stor grad dreier seg om å sikre økonomiske interesser, og da spesielt fra USA`s side. Men også Sovjet har vært innstilt på å få gjennomført sine økonomiske mål, som først og fremst har gått på handel med de andre landene i østblokken.

 

Noen historikere har hevdet at politikken til Sovjetunionen ikke er kommunistisk, men russisk. Før revolusjonen i 1917 var tsarene også opptatt av ekspansjon, selv om deres politikk var borgerlig. Jeg har tidligere nevnt at makt i seg selv kan være ideologisk fundert, men selve ønsket om makt kan også være uttrykk for noe helt annet.

Del 2. Oppsummering

 

Jeg tror at ideologiene har spilt en viktig rolle i den kalde krigen. På det storpolitiske planet har den vel kanskje ikke hatt en veldig stor innflytelse, men jeg tror derimot hos den vanlige borger kan den ha betydd mer. Spesielt i det veldig antikommunistiske USA. Der har det etter krigen vært flere store prosesser mot kommunistene. Den mest kjente var det senator McCarthy som stod for på 50-tallet. Også i Sovjetunionen har kritikken mot det overflatiske og materialistiske samfunnet vært stor, selv om motstridende meninger ikke har sett dagens lys.

 

Det er klart at de politiske lederne har vært påvirket av disse strømningene i velgermassene. Dette har de også tatt med seg til politikkens verden, og ideologiene har fått sin innflytelse.

Kapittel 4. Framtidsutsikter.

 

I løpet av 1989 revnet hele øst-blokken, og det ble skapt en ny verdenssituasjon. Det er klart at det er vanskelig å spå noe fremover, men jeg vil avslutningsvis forsøke å lufte noen tanker om mulige framtidsutsikter.

 

Det er så godt som sikkert at den tradisjonelle østblokken vil revne, og USA vil miste sin "hovedmotstander". Derimot har det vokst opp en nytt maktsenter i østen, med industristormaktene Japan, Sør-Korea, Singapore og Malaysia. Mulighetene for at det her kan ligge en konflikt er til stede. Det spørs da om hvor villig USA er til å la denne økonomiske ekspansjonen strekke seg, eller om de kanskje vil ruste opp militært. Dermed vil det tradisjonelle verdensbildet med to supermakter bli mer broket.

 

Det kan også skje at et sterkere Europa kan gjøre situasjonen enda mer broket. Når de tidligere østblokk-landene mister sin tilhørighet til Sovjetunionen, kan et sterkt europeeisk fellesskap dannes, med et veldig sterkt Tyskland i sin midte. En sammenslåing av de tyske statene, som etterhvert virker uungåelig, vil føre til at Tyskland vil bli en enormt stor industrimakt.

 

Utenrikspolitkken i USA etter krigen var et brudd på den tidligere isolasjonistiske tradisjonen. Før hadde man stort sett latt alle seile sin egen sjø. Muligheten for at USA igjen trekker seg tilbake er til stede, om ikke trusselen fra Østen gjør det nødvendig å kaste øynene andre steder. Sikkert er det at den militære kontrollen over Europa vil bli redusert, og muligens blir NATO oppløst.

 

Et annet interessant spørsmål, som muligens ligger litt på siden av oppgaven, er hvilke midler det vil bli kjempet med. Kommer det fremdeles til å være atom- og konvensjonelle våpen som teller, eller blir det andre ting som avgjør, som for eksempel tilgang på mat og andre livsnødvendigheter. Figur 1. viser den kjernefysiske strategiske balansen i 1989-90. Under dette kommer også nord-sør konflikten, som kan bidra til å gjøre verdenssituasjonen enda mer uklar, når U-landene forsøker å nærme seg I-landenes levestandard, med de miljøproblemer det fører med seg.

 

Min konklusjon blir at den kalde krigen i sin opprinnelige form er forsvunnet. Situasjonen nå er veldig uklar, men jeg tror at man ikke skal se vekk ifra at det igjen kan oppstå nye frontdannelser og spente forhold mellom kontinentene, men da kanskje med andre aktørerog konstellasjoner, og med andre våpen.

 

Kilder :
Usa og den kalde krigen.
En antologi med bidrag av revisjonistiske og
tradisjonalistiske historikere om amerikansk utenrikspolitikk
etter 1945.Innledning ved Helge Pharo.
Cappelens verdenshistorie etter 1945
Pax leksikon
Politisk idehistorie. Av Erik Sølvberg
Ascehoug forlag.
Verdenshistorie. Av Henry Notaker.
Gyldendal Norsk Forlag
Stensil fra samfunnsfag
Hvor hender det ?
Nr.21. 5.Februar 1990
Takk til Evil Data v/Thor Johan Christensen som med IBM PS/2
Og Timeworks var ansvarlig for layout.



annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish