Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
En julefortellingSkriv ut Utskrift
Om det å være hemmelig forelsket.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



En sen og kald desemberkveld satt jeg på rommet mitt og kikket ut av vinduet. Snøfillene dalte både nedover og bortover, tett i tett. Gjennom det tilsynelatende mektige været kunne jeg tydelig skimte hele nabolaget rundt huset vårt. Hele nabolaget var fylt opp av snømenn og snølykter og snøborger og alt annet du kan tenke deg. Snøhester med snøsleder, og var det ikke selveste Nissefar jeg så der borte? Snøfillene glitret som den vakreste engelen på julekvelden og kunne følge med på at vinteren la det hvite teppet sitt over verden. Alle hus i minst en mils omkrets var opplyst av små lyspærer i alle slags farger, og i huset til familien Jensen var far full igjen. Jeg åpnet vinduet og pustet inn et stort åndedrag med kald snøluft og kjente tilfreds at den kjente julefølelsen fylte meg opp innvendig. Julen nærmet seg med stormskritt. Et stort smil bredte seg over ansiktet mitt da jeg kjente den duften av surkål og poteter, samt ribbe og tyttebærsyltetøy fylle rommet mitt. Og snart skulle gavene åpnes. Alle biter av gavepapir samt pakkebånd skulle uten tvil momentant destrueres.

 

Jeg så på klokka. Halv syv nå. På tide å hente fram hemmeligheten under senga. Jeg dro fram en svart eske. Varsomt løftet jeg av lokket. Synet jeg ble møtt av var en liten glinsende gaveeske i gull. Uten tvil fra en gullsmedforretning. Så varsomt jeg kunne begynte jeg å løsne på sølvsløyfen på toppen. Forsiktig forsiktig. Alt måtte se akkurat ut som før når jeg var ferdig med den. Jeg brettet papiret til side og løftet opp sølvkjedet foran meg. En helt perfekt julegave. Hvis du får den fra den riktige personen naturligvis. Jeg syntes i hvert fall gaven var helt perfekt. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde smeltet litt om noen gav meg et sølvhjerte med inskripsjonen ”Happy Holidays” på. Riktignok var ikke diamantene som dekket kantene og fikk kjedet til å se ekstra dyrt ut ekte, men det gjorde ikke følelsen av suksess noe mindre. Forsiktig pakket jeg gaven inn igjen og puttet den i ryggsekken min. Jeg klatret ut det isbelagte vinduet og satt føttene på stigen som hadde stått ute i siden sommeren. Når den stod lent mot det store, gamle epletreet midt i hagen, kunne jeg akkurat nå den fra vinduet mitt.

 

Da jeg kom utenfor kjente jeg den kalde natteluften slå brutalt imot meg. Snøføyka var ikke til å ta feil av. Nå var det vinter for alvor. Stemningen var litt sånn ”blodspor i snøen-aktig” den kvelden. Da jeg kikket bak meg forsvant fotsporene mine like raskt som de hadde kommet dit. Det fikk meg til å tenke på hvor fort alle spor etter meg kunne slettes. Sporene etter hele menneskeheten i det hele tatt. Som om menneskerasen aldri hadde eksistert. Skremmende tanke egentlig. Jeg beveget meg fortere og fortere imot den snødekte hekken jeg alltid hadde et pokkers slit med å trimme hver sommer. 

 

Endelig ute av hagen. Gatelyktene hadde som alt annet fått det hvite teppet lagt over seg. Det duftet fortsatt av jul i luften. Dufter av røkelse og ved fra alle husene langs veien. Noen av husene var helt mørklagte, bortsett fra de muntre blinkende farvelysene som var hengt opp på terrasser, ytterdører og hvitkledde busker.

 

Jeg trappet opp foran ett av de mørklagte husene.

Så kikket jeg inn. Var hun der inne?

Jeg kunne ikke se noe, så jeg satte meg forsiktig ned i snøen på trappa. Jeg kjente at det blåste surt i nakken, og vinden fikk meg til å grøsse oppetter ryggen.

Jeg satt sånn en stund tror jeg. Kanskje duppet jeg av litt også for jeg skvatt til av noen julesangere som kom forbi en time senere. Hendene mine begynte å bli en smule blå, så jeg reiste meg opp igjen. Jeg trykket inn ringeklokken og ventet på det skjebnesvangre ringet som skulle forandre min skjebne. Eller..okay da, skjebne var kanskje å ta i litt, men i hvert fall hverdag. Dette kunne forandre livet mitt.

 

Til min store forskrekkelse kom det ingen infernalsk ringelyd slik den jeg hadde ventet meg. Tvert imot. Lyden som møtte meg var en myk tone som spilte julesanger. Jeg tror det skulle forestille ”glade jul”, eller noe i D-dur, uansett stod jeg som fryst til bakken. Ingen vei tilbake nå. Hvis noen åpnet, var det bare å spørre etter henne. Emilie var uten tvil den søteste jenta i klassen. Hun var ganske lav, lavere enn meg, hun hadde røde kinn og kort brunt hår. Hun var ikke sånn som de andre jentene som var syltynne og hadde falske personligheter. De var sånn Britney Spears look alike. Emilie var ekte.

 

Det hadde gått noen minutter siden jeg ringte på nå. Fotsporene mine på trappen begynte å forsvinne. Jeg snudde ryggen til døren og satt høyrefoten på trappetrinnet under. Shit. Det var ikke lurt. Trappen under meg hadde på få minutter forvandlet seg fra Emilies inngangsparti til en dødelig rutsjebane. Før jeg visste ordet av det lå jeg der så lang jeg var.

 

Jeg gned meg på albuen og gjorde et veldig ynkelig forsøk på å komme meg opp. Men egentlig var ikke tanken på å reise seg opp særlig fristende. Faktisk var den ikke fristende i det hele tatt. Akkurat nå virket de t mest fornuftig å bare bli liggende. Så fikk jeg øye på den lille gullbelagte esken jeg hadde hatt med meg. Den hadde landet omtrent en halv meter fra meg etter fallet. Jeg hev meg rundt for å komme meg på bena. Men da jeg snudde meg for å ta opp gaven igjen var den borte!  Ganske frustrert slang jeg hodet rundt for å lete etter gaven med blikket.

Men nei, gaven var borte. På taket av huset hørte jeg bråk, bjeller og ikke minst; menneskestemmer! Og stemmene lo, de lo av meg. Jeg tok på meg lua jeg hadde i lomma og gikk raskt ut av gården. Jeg kjente at tårene nesten presset seg fram. Nå var det slutten. Noen hadde sett meg gå til Emilies hus. De hadde sett meg sette meg ned i snøen, ringe på, gå på snørra og så hadde de stukket av med gaven.

 

Det var sikkert noen av guttene i klassen. Sikkert Einar. Og Anders. De verste bøllene du kan tenke deg. Og når skolen begynte igjen kom alle til å vite at jeg, Peter, var forelska i Emilie. Alle kom til å få vite det.

Så fort jeg kunne spradet jeg oppover gårdsplassen hjemme. Merkelig nok virket turen fram så mye mye lengre enn hjemoverturen. 

Det var egentlig litt rart. Jeg la ikke merke til alle husene med lysene denne gangen. Alt virket helt fargeløst. Isskulpturene glitret i skinnet av stjernene da jeg krøp gjennom hekken vår igjen. Jeg ble helt daff av synet, så jeg satt meg ned på snømannen vi hadde laget for å gjøre narr av ungene ved siden av dagen før. Den hadde også fått det ekstra laget med is utenpå som fikk den til å glitre ekstra mye.

 

Da fikk jeg øye på det. Noe fløy over himmelen. Ved første øyekast hadde jeg trodd at det var Julenissen. Vel, det vil si, om jeg var 5 år og naiv så kunne det vært han. Jeg valgte å tolke det som et stjerneskudd. Jeg tok tak i stigen som fortsatt lente seg mot det gamle epletreet og røsket den løs. Jeg satt den foran vinduet og tråkket hardt og bestemt på det første steget. Kanskje litt for hardt og litt for bestemt, for trinnet raste nedover.

 

Omsider var jeg igjen oppe på rommet mitt. Jeg slang meg ned på den pent oppredde sengen som stod i et hjørne. Imens jeg tok et par dype åndedrag kikket jeg rundt på all julepynten rundt omkring. Det var ganske koselig med alle nissene og varme fargene overalt i grunn.

Så sovnet jeg og juleduftene og fargene fulgte meg inn i drømmeland.

 

Morgenen etter våknet jeg til et brak. Jeg hadde sovnet med klærne på, og følte meg ganske uopplagt. Idet jeg skulle til å reise meg opp fra min sterkt julefargede seng merket jeg at det lå noe oppå magen min. Det var en pakke i sølv. Litt større enn den jeg hadde mistet kvelden i forveien. Jeg åpnet forsiktig det tynne sølvpapiret uten å rive det i stykker. Da jeg løftet av lokket fikk jeg se et sølvarmbånd ligge foran meg med inskripsjonen ”Happy Holidays”.

 

Jeg sier ikke at jeg tror på Julenissen. For han finnes ikke. Ikke finnes det noe verksted på nordpolen med små menn i grønne drakter heller. Jeg tror ikke på Julenissen. Jeg tror bare på magi.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish