Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Grensen

Grensen

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
19.01.2003
Tema
Død


Vi våknet av at det smalt i en bildør, og like etter hørte vi tramp av støvler i trappa. Jeg og Ola kom oss opp i en fart og løp ut av rommet. Pappa kom stormende opp trappa ”følg meg!” Skrek han febrilsk. Vi skjønte at noe var i veien, at noe var galt. Vi følgte etter ham helt ned til kjelleren, og løpte inn i den hemmelige gangen bak kommoden som førte oss ut i hagen. ”Kom dere ut i hagen og gjem dere, jeg kommer snart, skal bare finne Marianne først” sa pappa.

Pappa var en stor og kraftig person, og jeg visste at om noen kunne redde Mamma så var det han. ”Kom igjen” hvisket Ola. Ola var vennen min, ingen i verden kunne erstatte ham! Vi kom oss ut i hagen og skjulte oss under krattet.

 

Det kom masse bråk fra huset, vi hørte pappa rope, men vi fikk ikke med oss hva han sa. Plutselig, hørte vi to øredøvende smell! Som fra en kraftig pistol. Vi hørte noen tunge, raske skritt. Pappa kom mot oss, det så ut som han bar på noe tungt. Når han kom nærmere så vi at han hadde blod over hele seg, han snublet, men kom seg så vidt opp igjen. Nå så vi hva han bar på, det var mamma. Pappa datt igjen, jeg skrek noe, uvisst hva. Tårene begynte å strømme nedover ansiktet mitt, jeg følte at hvis mamma var død var det ikke noe vits i å leve lenger, da kunne jeg like godt dø. Jeg stormet bort til pappa og datt på kne. ”Er, er hun død?” spurte jeg. Innerst inne visste jeg hva han kom til å svare. Men når han svarte følte jeg det bare enda sterkere, sinnet mot den som hadde drept henne. Jeg begynte å løpe mot huset, i den mening å finne den som hadde henrettet henne, og drepe ham.  


Men jeg kjente at noe sterkt noe tok tak i meg, og røsket meg tilbake, ”Nei,” skrek jeg, med en sterk følelse av hat i stemmen! ”Det er ikke noe vi kan gjøre, ingen kan bringe henne tilbake nå” trøstet pappa. Jeg og pappa løpte til Ola, ”Olav, jeg er lei meg for deg” sa Ola. ”Jeg trenger ikke noe sympati fra deg”, skrålte jeg til ham. Men jeg visste vel hva jeg trengte, og jeg ville gjerne ta imot trøsten hans, men inni meg var det noe som trengte seg på, en ny følelse, hat, og den kjempet imot! ”Kom, vi må stikke” sa Ola urolig. Og jeg lystret.

 

Nå hadde vi reist i tre dager til fots, uten annen mat enn røtter og bær. Det var høst så det var mange bær. Planen til pappa var at vi skulle prøve å komme oss over grensa til Sverige, for pappa sa at det ikke var krig der. Vi levde i konstant frykt for å bli oppdaget av ”tyske tropper” som pappa kalte de.

Jeg hadde spurt pappa hvem det var som hadde drept mamma, og han sa at han ikke visste helt, det eneste han visste var at det var en offiser Plutin. Mer visste han ikke. Ola var min eneste trøst. I går hadde jeg og Ola klart å snike oss frem til en telefonkiosk, der hadde Ola prøvd å ringe familien sin, men han fikk ikke svar. Så han ringte til pastoren i kirka til moren hans. Han kom gråtende ut fra telefonkiosken, ”De har drept familien min” hulket han.

Jeg våknet av at en kvist knakk, jeg så til venstre der Ola skulle ha vært. Han var borte. Jeg kom meg, opp og gikk dit pappa skulle vært, han var også borte. Det gikk frysninger gjennom meg, adrenalinet begynte og pumpe, plutselig hørte jeg noen fotskritt, hvert eneste dunk var som ett år med adrenalin. Jeg løpte bort til bjørnehiet som jeg og Ola fant i går. Jeg hørte pustelyder derfra, men jeg måtte ta sjansen. Heller bjørn enn tysker, tenkte jeg og kastet meg inn. Jeg landet på noe mykt og varmt noe, en bjørn tenkte jeg, og gjorde meg klar til å dø. Det neste som skjedde, skjedde så fort at jeg ikke husker det helt, det var som om noen tok tak i meg og holdt meg nede. Jeg så en hånd, og så ble alt svart.

 

Jeg begynte å komme til meg selv igjen, det var tomt her, jeg så meg rundt og la merke til maten som lå i hjørnet til venstre for meg.

Jeg prøvde å røre på meg, meg jeg satt fast, tyskerne har bundet meg fast, tenkte jeg. De har etterlatt meg her for å dø, tenkte jeg med panikk. Plutselig hørte jeg stemmer, de snakket norsk. ”Vi kan ikke ha han her” sa den ene stemmen, ”men hva skal vi gjøre med ham” sa den andre. Så begynte de å diskutere forskjellige muligheter for å fjerne meg. Det kom noen inn. ”Hva heter du”?  ”Hva gjør du her”? Sa han. ”Jeg heter Olav, jeg er på rømmen fra tyskerne, jeg skal til Sverige”. Svarte jeg. Mens han begynte å løsne repene jeg var bundet med. ”Hvor lenge har jeg vært bevisstløs”? Spurte jeg. ”Ti minutter kanskje”.

”Men nå må vi få i deg litt mat, så vi kan snakke” sa han.

 

Dette var første gangen jeg hadde spist og drukket ordentlig på 3 dager, etter jeg hadde fått litt mat,  spurte han hvorfor jeg hadde rømt. Jeg la ut om hvordan jeg og Ola våknet, og mamma døde, om hatet mitt mot Plutin, og hele resten av reisen. ”Hvor er faren din og Ola nå”? Spurte han, jeg svarte at jeg ikke visste. Helt uventet sa han ”jeg heter Sigurd, jeg og broren min Simon skal hjelpe deg. Men først må vi finne faren din og Ola”.

 

Vi gikk ut av hulen, og begynte å lete. Vi lette overalt, helt til det begynte å bli mørkt, da tok vi en pause og en matbit, det var godt med litt ordentlig mat. Vi begynte å snakke. ”Var det tyske tropper som kom når jeg hoppet inn i hulen”? Spurte jeg nysgjerrig. Sigurd svarte at han ikke hadde sett eller hørt noen i hele dag, og han lurte på om jeg kunne ha tatt feil. Men jeg kunne ikke ha tatt feil, jeg vet hva jeg hørte. Sigurd og Simon gikk og la seg i hulen, jeg ble ute litt lengre. Helt plutselig, som ut av ingenting, hørte jeg noe, en lyd, du kunne bare så vidt høre den, det var som om noen stønnet lavt. Lyden kom fra et sted mye lengre inne i skogen. Jeg begynte å bevege meg mot lyden, jeg prøvde å være så stille som mulig, jeg vekket ikke Sigurd og Simon, av frykt for at jeg skulle glemme hvor lyden kom fra. Jeg holdt pusten, jeg bevegde meg bare så vidt, bortover bakken, mot lyden. Stønningen ble høyere, jeg var helt alene, jeg krøp litt fremover og gjemte meg bak en stamme. Nå var jeg langt fra Sigurd og hulen. 

 

Jeg flyttet hodet forsiktig, litt om gangen, slik at jeg kunne se bak stammen. Det som skjulte seg der var fryktelig, to personer lå skadet på bakken.

De lå med ryggen opp, så jeg kunne ikke se hvem det var. Jeg antok det verste, tenk om det var Ola og pappa, sinnet bygget seg opp inni meg, jeg kjente på ny hatet mot Plutin, sterkere og mer levende enn før. Jeg styrtet ned mot de livløse kroppene, jeg kunne ikke tenke på noe annet enn å drepe, drepe Plutin. Jeg kastet meg ned mot den første kroppen, som var størst, sannsynligvis pappa.

Han pustet fremdeles, jeg snudde kroppen hans, og fikk se ansiktet til pappa. Lyden som kom ut av munnen hans var nasal og uklar. ”Vi, vi skulle bare, bare plukke bær, til burs...  dagen din” stønnet han frem bit for bit. ”Gratulerer med seksten års dagen” fikk han så vidt frem før han utåndet.  ”Pappa! Pappa, kom igjen, du kan klare det, pust!” skrek jeg til ingen nytte. Jeg tenkte ikke på annet enn pappa, jeg hadde helt glemt Ola. Jeg ble bare sittende der på kne. Plutselig følte jeg en hånd på skulderen min, jeg brydde meg ikke om tyske soldater lenger. Jeg lengtet etter å dø, så inderlig. Mitt innerste ønske var å dø. Å reise til ingenting. Nå snudde jeg meg og så et ansikt, Ola sitt ansikt, jeg tror jeg følte litt glede over at han var der, om jeg da kunne føle glede i en sådan stund. Dette var i hvert fall det nærmeste man kunne komme.

 

”Olav, vi må komme oss videre, vi må! Han byttet sitt liv mot mitt, vi kan ikke la det bli til ingen nytte,” konkluderte Ola. ”Min fars død henger for nær til at jeg kan ha glede av noe som helst.” ”La da din fars død være styrken som bærer deg videre, din far elsket livet ikke døden, dette er for å hedre din far. La så livsgleden hans drive deg, fordi han ikke lenger er her sammen med oss.”

Så gikk vi sammen mot grensen. Hatet mot Plutin var borte, det eneste som betydde noe var å hedre min fars liv, nå var begge foreldrene mine døde. Den eneste jeg hadde nå, var Ola.  Livet er bare et stort veikryss, du velger selv hvilken vei du følger.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil