Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
ByenSkriv ut Utskrift
Denne teksten er skrevet ut i fra diktet ”Byen”, og er en artikkel som kommenterer tankene i diktet.
Bokmål - EssayForfatter:



I hverdagen lever vi mennesker trygge i våre hjem. Vi gjør de hverdagslige tingene og lever problemfritt. Dette livet er nesten som å bo på et fjell, uten annen menneskelig kontakt. Vi glemmer at menneskene kan være brutale og grusomme. Debatten, som for tiden følges av hele verden, er terror angrepet på USA. Her ble tusener av uskyldige mennesker drept, uten motiv. Ingen kunne tenke seg at noen mennesker kunne gjøre noe så forferdelig, vi hadde alle glemt hvordan menneskene virkelig var. Teksten ”Byen” er på en måte en påminnelse om dette. Fortelleren i teksten lever alene, og savner de andre gode menneskene. Han reiser derfor for å treffe dem, men finner ganske fort ut at ting ikke var så ”sukker søte” som han hadde forberedt seg på. Fortelleren hadde glemt hvor ensomme og fortvilte menneskene var.

 

Alle mennesker er enig i at angst er ensomhet og ensomhet er angst. Vi klarer oss ikke alene, vi tenger alle noen å støtte oss til. Selv om vi har mange mennesker rundt oss, finnes ensomheten. Den er der alltid, som en skygge for solen. Vi prøver å flykte fra ensomheten til alle de ”gode” menneskene som skal hjelpe oss bort fra den. I teksten står det: ”Jeg må ned, bak den borterste blåne, sønnenfor de brede sletter, der hvor hjerter slår, der hvor tusener hjerte slår i kor”. Å være alene, uten menneskelig kontakt, gir en sterk angst. Vi søker derfor til hvor ”hjerter slår i kor”. Men dette gir oss en falsk trygghet av menneskelig kontakt. Det er jo menneskene selv som skaper farene og frykten. De ødelegger hverandre, ikke bare med bomber og krutt, men med ord og tanker. Når mange mennesker er samlet, det er da ensomheten virkelig slår til, for da innser vi at flere mennesker gjør oss ikke tryggere, men bare mer fortapt i mengden.

 

På tross av dette med at ensomheten ikke forsvinner, selv om det er mange rundt oss, bygger vi hus på hus tett sammen i håpet. Vi presser oss sammen i store byer med millioner av mennesker. Naturen blir skjøvet til side i vår jakt på kontakt. ”Det er ingen skog lenger, men hus og hus og vinduer, ingen sus gjennom blader, men surren av vogner, larm av utallige føtter”. Naturen er glemt, materialismen har tatt overhånd. Vi har glemt hvordan livet i naturen var, det problemfri livet, uten stress og eksos. Det å kunne høre stillheten i en tett skog, som bare brytes av susen fra vinden gjennom de grønne friske bladene, ville gjøre menneskene veldig godt. Men dessverre er det bare larm som når disse menneskene, larmen fra biler og ”utallige føtter”. Men på den andre siden, trenger kanskje ikke menneskene det grønne lenger. De liker stresset og det ensomme liv. Det er ikke sikkert alle ønsker kontakt med andre. Det er slik at forfatteren av teksten ”Byen”, dømmer menneskene hardere enn det som er rettferdig. han overdriver voldsomt og påpeker at alle menneskene er egoistisk og voldelig. ”Forferdes, I menn og kvinner, I råtne kar, Eders skittenhet er verre end øglers, Eders synder er utallige som havets sand”. Det er ikke ett godt ord om menneskene i teksten, noe som er urettferdig. Men er dette så urettferdig? Etter alt vi opplever at menneskene har gjort, stemmer kanskje dette. Terrorangrepet på USA er en slik ting som gjør at dette ikke blir urettferdig. Vi fortjener det, en slik synd er ikke tilgivelig. Alle mennesker skal ikke dømmes ut fra dette, men innerst inne ligger det noe ondt i oss alle. Et eksempel på dette hadde vært hvis USA hadde bombet Afghanistan for å ta hevn. Hvem er synderen da? USA dreper da også mange uskyldige, som ikke har noe med dette angrepet å gjøre. jeg vil si, i så tilfelle, at USA er like onde som terroristene.

 

Hvordan kan slike ting som et terrorangrep oppstå? Hva er motivet? Det er innlysende at de to partene har et problem seg imellom, som de ikke har snakket ut om. Kanskje alt ligger i en kommunikasjonssvikt, som under Cuba krisens tretten dager. Vi mennesker er ikke flinke nok til å kommunisere for å løse problemer. Vi tyr til det letteste alternativet ved første anledning, det voldelige alternativet. I teksten har forfatterne noen tanker om dette. ”Jeg ser dem sitte langs veggene, de snakker ikke til hinnannen, de smiler ikke til hinnannen”. Selv om menneskene er så nært hverandre, er det som om det er en isfront mellom dem. De verken smiler eller snakker. De vil ikke være gode mot hverandre, og hjelpe hverandre ut av ensomheten. Menneskene er flinke til å være onde mot hverandre. Når sjalusien kan føre til vold mellom søsken, er det da rart at det er krig i verden? Det er ikke lett å godta folk med andre meninger enn deg selv. Mennesker har så mange meninger, og uenigheter fører til kamp. Problemet ligger i at vi ikke klarer å tolerere andres mening. Vi må lære oss å godta at vi er forskjellige. Vi ser alle så uskyldig ut, og det gir vi oss ofte ut for å være også, men under fasaden ligger den medfødte egoismen. Den greier noen å kontrollere, og andre ikke. ”Jeg kommer forbi dansebuler med menn og kvinner som sparker hinnannen til blods”. Her er man samlet på fest for å ha det gøy sammen, men likevel greier uenigheten å skape vold. Sjalusien tar overhånd og kampen er i gang. Ingen vet hvorfor dette skjer. Løser vold problemer?, er et kjent spørsmål. Den ”tøffe”, usikre, angstfylte voldsmannen ville selvfølgelig sagt ja, og kommet med en kommentar; ”Uten vold ville det bare vært pyser som kontrollerte verden”. Men det er ikke sånn. Det er de som har litt oppe i hodet, som skjønner dette med vold. Vold løser ingen ting. Det er kommunikasjon som er nøkkelen til å løse verdens problemer, vil de si, noe som jeg er d er noe primitivt som ble utført før språket hadde utviklet seg.

 

Videre i teksten ”Byen”, blir forfatteren mer og mer fylt med angst etter hvert som han skjønner hvordan virkeligheten er. Han spør seg selv: ”Er dette mine brødrene, menneskene?”. Jeg er enig med han. Det er ikke alltid at man kjenner seg igjen i den grusomme væremåten til menneskene. Det er ikke alltid man kan være stolt over å være menneske. Fortelleren beveger seg gjennom sorg og elendighet, og undrer på om dette er de han før refererte til som sine brødre, de brødrene som skulle være så gode og gi han trygghet og varme. Hva er det som skjer med verden? Skal det aldri bli ett godt sted å leve? Vil vi aldri kunne komme til leve i harmoni? Har vi glemt alt som gjennom historien har prøvd å gjøre oss gode? Disse spørsmålene forblir ubesvarte. Mange mener nok at de har det perfekte liv, og andre føler slik som fortelleren. De har mest lyst til å rømme vekk, til naturen, til et øde sted hvor stillheten og ferden finnes. Men hvor er dette stedet? Jakten hos disse menneskene er i gang, den fortvilte jakten. ”De farer av sted som de var pisket, og ut fra de små hus hører jeg gråt og hulken, bak meg gråter de, gråter, gråter...”

 

Hvis vi skulle finne ett ord på menneskene, samle sammen den informasjonen vi har fra terrorangrepet i USA, verdenskrigene og kamp mellom brødre hvilket ord er da mest rett å sette på dem? Fortellerens ord er nok de mest korrekte:

 

”Ja, de er vanvittige, de er vanvittige...”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish