Tåken lettet langsomt over Kjølifjellet da de to skikkelsene arbeidet seg oppover fjellsida. Det var noe merkelig ved dem, ikke gikk de i vanlig turtempo og de gikk heller ikke med en fart som skulle tilsi at de var ute og trente. De holdt også noe i hendene, kanskje en stokk. Lett foroverbøyd gikk de, og hodene vandret stadig fra horisont til horisont - vileløst, som om de var på evig søken. Kom en litt nærmere de to, avslørte stokkene seg som hagler og en kunne se at de to var eldre enn først antatt. De kunne vel begge være oppunder 80,uten at dette på noen måte gikk utover deres evne til å ta seg fram i terrenget. De var seige og harde som det fjellet de gikk på, og et langt liv i skog og fjell hadde lært dem overlevelsens kunst.

Året var 2060,og rype hadde ikke vært sett i den norske fjellheimen siden de gylne 20-åra. Nå var det igjen observert rype ved Kjøliskarvens fot, og landets to mest meritterte jegere var budsent. Gamle av år var de, men aldri hadde Norge fostret to jegere av slik klasse. De to gikk bare under kallenavnene "kane" og "metzgar" - navn den ene bar for sin enestående reaksjonsevne og snarrådighet, og den andre for sin enorme styrke og utholdenhet. Legendene var mange om disse to, og nå jaktet de sammen - igjen! I det solen brøt gjennom tåka, stanset de og lyttet .En svak,nesten uhørlig raping kom drivende nedover fjellsida. De var på jakt...

Høvisk og sterke stod de i horisonten. Knugende blodslitte jegernever gnog omkring geværkolbene. Uten å trekke en unødig mine forstod de gamle blodhunder at her var meget mer enn ryper å hente. De siste dagers bjørnerapporter fra Nordgaarden hvor den gamle gifte Magnus av Vongraven rådet var entydige. Atter ferdes slagbjørnen , og atter slo den bufe og kvinnfolk ned i kristenmanns jord. At de ble budsendt til rypejakt var kun et spill fra myndighetenes side. Det var bjørneskyttere de var. Legenden fortalte om en halvferdig lege og en statsviter som brente bøkene og drev jegerens ensomme liv sammen med eskimoer og gamle sioux- avstamminger i landet – med - de store - elver. At de ble skilt senere skyltes flom i de store elver og en og annen indianerkvinne. Kun de færreste visste hvor det var, kun de hårde...

At de nå trådde ungdommens spor vakte oppsikt i de brede bygder. Gammelfolk nikket og det ble snakket om bjørn i de sene kveldsstunder. Endog suset fra vinden bar tegn om de to. De to gikk vart framover ved Kjølifjellets fot. Blåstøten fulgte de med blikket. Synet var skarpt på de begge. Som ørnen. Med et ble de var et spor, digert som om alle sagn ble til ett. Et halvmeter langt og dugelig dypt. sporet bar en rak lei, intet sidespor. slagbjørn går rett i dårlige tider....

Og slik gikk det til at de to jegere, hvis mot var kjent fra grense til grense og fra kyst til kyst, la om kursen i mer østlig retning. De passerte på utsiden av Kjøliskarven, og med ett lå Blåstøten foran dem - badet i kvass morgensol! Veundsjøen kunne de så vidt skimte - der den lå innhyllet i den ennå så standhaftige tåke. Så det var altså slik ungdommens fjell så ut nakne, forblåste, ugjestmilde - men likevel med en tiltrekningskraft og karisma, a endog skjønnhet, som gjorde dette landskapet til et paradis for folk på søken. På søken etter seg selv, det uberørte, det udefinerbare - eller som de to legender - bjørnen, slagbjørnen.

I den østvendte hellingen ned mot det lille vannet som skiller Kjøliskarven fra Midtihøgda, stanset de to. Lenge hadde de gått,5 timer i strekk, og selv de beste trengte hvile og påfyll av føde fra tid til annen. Kane dro fram sin velbrukte matboks av aluminnium, slo opp en skvett konsentrert saft i en gammel trekopp, fylte den med vann - og satte seg til rette! Metzgar, den voldsomme av de to kjemper, satte seg ned med sin egenkomponerte blanding av karbohydrater, fett og proteiner. Dette skyldte han ned med skoldhet kaffe - forbi en tunge og gane som forlengst var herdet for denslags.

Ingen av dem ble var den store steinen ved det lille vannet, den syntes å bli større, å vokse. Snart ble steinen to, den ene stabbet bort, rolig og sikkert - her var den hjemme.....

Kveldsmørket seg på innover de forblåste viddene og i himmelhvelvingen skar vintersola rødfargede striper i raske skyer. For utenforstående; byfolk og rastløse fortausgangere var dette intet mer en vanlig absurd dag sin ende, men for de hvilende jegere i villmarkens beinhårde natur var slikt naturtegn. Blekrød solnedgang var slagbjørnens blod. Vindraske skyer bar bud om et langt og strevsomt jag i veldige fjell og dype skoger. Slikt var de vis på, de to fjeldmenn.

Natten kom og ved det ulmende finnbålet lå to skygger. De sov med tunge åndedrag, slik som folk bare gjør utomhus. Av og til rykket det i høyre pekefinger på den ene og en blodslitt neve knuget seg sammen. Kun de færreste visste at dødskampen med storgaupa i det veldige jomfrujuvet passerte revy i hans jegerminne .Blodgaupa som hadde kvestet høyrehånden så dugelig at han trengte indianerens urtekunst for beholde den. Kane våknet brått og så ned på den skarpe muskuløse neven som dirret som en igjenslått revesaks. Han så ned på hendene sine. De var så godt merket av skogene, av øks og sag, av fliser og kvae, av sot og varme - av roting i åren i koiene - ja av fisk og fugl og kruttrøyk og av store og små dyrs blod og innvoller. De var så beinende sterke og hårde, så inn i skinn og og sener barket av av vær og viddeliv. Var det disse never som skulle senke slagbjørnen et sted i fjeldet eller kanskje ned i de hedenske juv som kristenfolk vek unna? Kun månen måtte vite dette..

I sollysningen ble en putrende kaffekjel sendt mellom de to. Ord ble vekslet, børser pusset og magasiner innsmurt med fett. Hver enkelt patron ble nøye iaktatt av våpenvante blikk. Slikt hadde de drevet med før, de to. Idyllen ble brutt av en rastløs kimende mobiltelfon. Men den ble aldri tatt. Metzgar kastet den med uhorvelig kraft mot steinura, men før den nådde dit smalt Kane sin tordenmund jallende. Telefonen ble kvestet av en 308.winchester patron halvmeteren før den råket steinura. Kanes skudd var en illustrasjon på en våpenmanns sitt velfortjente renome. Raskt. Nådeløst. Drepende. Et hjerteskudd mot den moderne, meningsløse verden.

Kruttosen svant hen i vinden og de bolde jegere satte kursen mot en bestemt stein, som i løpet av nattens mulm og mørke hadde skiftet fasong. Det bar mot de mektige Sylfjellene i øst...

Det sildret og rant, ikke mye - men litt. Den lave tåken lå som et teppe over landskapet, dekket til, bekledde de vakre fjellene i et gjennomtrengelig men dog så ugjennomtrengelig nett av hvitt - bare hvitt. Det var helt stille, selv vinden holdt pusten. Lyden bar langt på slike dager.

Med lange klyv forserte de to jegere hauger og åser, bekker og elver. Ingenting syntes å bite på dem. Som en syntese av de gamle vikinger og den urkraften alle mennesker bærer i seg, gikk de der - vindvridde og låge. Der var også noe mer .Instinktet, det for lengst glemte jegerinstinktet. Det lyste av de to nordmenn, hvis navner står skrevet i vår saga med lysende ord, som århundrer etter de har levet ennu minnes i sør og i nord!

Ute på flanken kunne Metzgar såvidt skimte Kane. Skikkelsen hans kom og forsvant med jevne mellomrom i den tykke tåka. De hadde byttet våpen nå. Haglene lå i sekken behørig plukket fra hverandre. Det var nærstridsvåpen, våpen for småviltjakt. Bjørnejakt krevde helt andre våpen.

Han kikket på riflen sin. Det fantes knapt 300 av slaget i hele verden. Marklin. Halvautomatisk jaktrifle som tok 16 millimeter grove patroner, grovere enn noen annen rifle. Produksjonen stoppet i 1973 grunnet våpenets affenitet til terrorister. Metzgar strøk den kjælende over kolben. Maken til rifle fantes knapt - det var han vis på!

Et flerrende skudd brøt den lumre stillheten med et brak. Som et svar kom det en svak bris inn fra sør og feide den klemmende tåka ut i den ubestemmelige evighet. Metzgar sank langsomt ned i knestående og la den lange rifle i anlegg over en stein. Det tok ham mindre enn et sekund å ta inn situasjonen. Bak en mosegrodd stein knappe 50 meter til høyre lå Kane. Han pekte oppover fjellsida. Metzgar la sine trenede fjelløyne inn til kikkerten og fulgte den pekende handa. Der. Langt oppe fikk han se et dyr bevege seg inne i okularet. Han fokuserte - og ja, det var som han trodde - jerv! Han vred seg i stilling og siktet på ny. Kikket for siste gang på Kane som gjorde tegn tilbake. Han mente det var for langt hold. Metzgar smilte svakt - og øynene hans glitret. Vel var Kane uhyggelig kjapp med rifla, men nå skulle han få se kunster av en helt annen sort og klasse. Han sentret jerven i trådsiktet, hold på hodet i og med at den var i bevegelse, fant trykkpunktet, holdt litt og trykket langsomt av. Skuddet lød som et dommedagsskrall mellom de ville fjeld, hvilket det også ble for jerven. Den syntes å stoppe som en bil for rødt lys - momentant. Stod litt, for så å velte på siden. Metzgar reiste seg og gikk langsomt oppover. Hans hjerte blødde, slik var det hver gang han skjøt en av de store. Det var deres fjell, ikke menneskets! Her hersket de, ikke mennesket!

Jerven lå der den hadde falt, stein død! Hjerteskudd! Perfekt - ubarmhjertig. Det første vilt var falt, og det skulle ikke bli det siste. På veien opp hadde han krysset slagbjørnens spor .De bar nordover nå,mot Haltdalsfjella...

Jerven var flådd og skinnet hang på Metzgars fillete grå jaktsekk. Et skinntrofe for en mektig og unådig jeger. Oppe i ura bak dem lå restene av det som en gang var fjeldets evige Danglefant .Nedsteinet. Dens kropp var ikke verdig åtselbeistene, korp og rev.

Kane tenkte sitt der han gikk luntrende over knaus og bekkefar. Jovisst var det ære, dyktighet og stolthet i å skyte jerv på en halv kilometers hold. I hans ungdoms - dager hadde også Kane sendt pistrende prosjektiler etter jerv og gaupe på lange, alt for lange hold. Noen ganger råket de hjertet som om det var en guds benådning over hans rifle, men alt for ofte slo de fresende og sprutende jord opp rundt et flyktende villdyr .Andre ganger råket de en fot, en kjeve eller kanskje abdomen. Et mørkt trekk kom over Kane sitt ansikt når han tenkte på slikt. Han ble alvorlig til sinns, og minnene kom fram. Ikke få skadeskutte villdyr hadde han fulgt i timer, ja ofte dagesvis. Uten mat, men med beinhård vilje og sener, hadde han skrådd utfor juv og fosser med lynkjappe ski med det snerrende villdyret framfor seg. Han hadde krøpet etter jerv i mørke urer og huler. Hørt dyret frese i dødsangst der inne i hulen. Sett gule, kvasse øyner i mørket. Følt jervtenner i lår og arm, samtidig som han hadde stukket kniven djupt inn mot dyret hjerte. Stukket og stukket  mot en bristende dyrekropp. Jovisst hadde han i ungdommens år spent ryggen av på jerv og slått rev med bare flathånda, men han hadde lært i årenes løp, at skillet mellom liv og død, selv for en villmann, er en syltynn balansegang. Kane så atter ned på den kvestede arma, ned på de dype sårene etter den hedenske storgaupa. Slikt satte spor i en jegersjel. På slikt var de forskjellige de to, Kane og Metzgar. Forskjellig og utfyllende.

Metzgars skudd passerte enda en gang i Kanes hode. Det var som om han lette etter noe i situasjonen. Noe som ikke stemte. Med ett slo tanken ned i ham og Kane tverrstoppet så grusen smalt. Men det var for sent, så forbasket for sent. Metzgar som fulge andre siden av Holtsjøen stoppet også i det han i øyekroken så Kane stå stille. Samtidig fikk de øye på det ruvende monumentet bak dem i Kjøliskarvens horisont. En majestetisk reinsbukk omgitt av mindre simler, årskalver og småbukker tronet øverst i fjellsida. Selvfølgelig, brummet Kane forarget. Det var dette som ikke stemte. En jerv streifer aldri på måfå, men er stadig på spor. Slik er dens natur, dens overlevelseskunst. Metzgar stod urørlig ved sjøens vestbredd og betraktet synet og misset, og anslo reinen for tapt. Den var allerede urolig, og holdet var dryge kilometeren. Fullstendig klar over at jervskinnet ikke ville gi en kjøttslintre i de gnagende magene, stod de to bolde jegere på hver sin side av Holtsjøen. Det var da det begynte å formulere seg en plan i Kane sitt hode. Med rask besluttsomhet fylte han magasinet i Winchesteren, la seg ned med sekken som anlegg og siktet. Reinsflokken var nå nesten på høyden av Kjøliskarven og seg stadig bort fra bjørnejegerene. Da med ett smalt det ilt fra en tuve i sjøens østkant. Tre skudd knallet i stillheten, med en egenartet syngende lyd og før ekkoet hadde dødd bort smalt en ny serie fra Kanes rifle. Hvinende lyder skar over reinen og smadret ned i jord og stein med veldige smell i flokkens øverkant. Med ett var panikken et faktum.Skarpe hover klang i fjellet og flokken sprengte nedover fjellsiden, mot Holtsjøskarven. Kane etterfylte magasinet med trenet hånd og tok stilling bak en passende mosegrodd stein. Med vaktsomt blikk fulgte han reinens ferd. Fremst travet storbukken med voldsomt spenst og et fyldig kraftspent bryst. Det bruste damp fra dens muler og geviret banet kurs langs Holdsjøeskarvens fallende side. Metzgar som skuet opptrinnet ventet bare på skuddet og et rykk i storbukkens bog. Ganske riktig var den veldige bukken fast sentrert i trådsiktet og kun ett trykk på avtrekkeren ville sende den inn i de evige marker. Men i Kane var det noe som holdt igjen, en følelse av at det var galt å sende den villeste og prektigste i bakken. Den var jo tross alt flokkens flotteste genetiske spreder, og det ville være nok mat for flere uker i fjeldet. Mat som de ikke trengte. I stedet fant Kanes trådsikte ei middels stor simle, med kraftige kjøttfylt bog og lår. Kanes øyne ble dype og tindrende og jegerblodet sydet glovarm i ham. Likevel den mektige roen, ro og handling ett i ett, som i en syntese! Den buldrende reinen spilte høvisk med hodet, hang bak den store reinsbukken og holdt stor fart. Samtidig krummet en blodsitt og furet pekefinger seg om avtrekkeren.

Kane holdt pusten, skuldrende ble strammet som om de ventet på rekylen. Holdet var drygt, 240 meter og fart. Likevel var det med jegerens vett Kane holdt ildløpet presist mot den reinen. Kornsiktet fant det lille punkt, der kun mesterskuddet sitter. I reinens bugnende meterhøye sprang over et buskasseri, på høyden av kurven, knallet et larmende skudd fra Kane sin Winchester. En hvinende prosjektil fant på millimeterens presisjon reinens side, boret seg dypt inn i kroppen og ekspanderte i høyre hjertekammer. Hjertet ble kvestet og dratt mot dyrets andre ytterside. Dyret var dødt på toppen av spranget, på toppen av livet, og da det nådde bakken fantes ikke det ikke et kraftspill i den mektige fjelldronninga. Momentant gikk det i bakken og rev med seg sprutende lav og mose en knapp meter før mulen landet i en dyp fæl. Bjørnefæl.

Atter en gang hadde mannens med børsen vist seg som en herre med børsen. Stekt, kjøttfylt reinsdyrsbog var atter et faktum i Holtsjøhytta. "Lord of the rifles", hadde talt. Bare morgendagens uvisshet var ukjent for de to mette fjeldmenn i hyttens ly...

Jerv og rein. Rovdyr og byttedyr. Slik var naturens knallharde lov, jag eller bli jaget. De to gamle menn jaget også noe - slagbjørnen, massemorderen, rovmorderen sauedreperen! Metzgar akslet sekken bedre til rette og skuet lengtende utover den speilblanke Hultsjøen .Det var lenge siden nå, bortimot 60 år, men han kunne huske det hele som om det var i går. Han lukket øynene og så det hele for sitt indre øye:

Det er vinter. Sen vinter, kanskje vår. De forblåste haugene i retning Hultsjøhøgda, som hans bestefar hadde benevnt som Gråhøgda, ligger badet i solsteiken og barflekkene vokser for hver time. To skiløpere nærmer seg hytta ved Hultsjøen i bra tempo. Plutselig stanser den ene og peker. Myser litt og peker igjen. All tvil blir feid til side da det kommer en skarp rapende lyd veltende fra en barflekk ca. 100 meter unna. Revirhevdende rype. Selvsikker og utfordrende står den der. Steggen. Den er mager nå, kanskje har den sett sin siste vår, kjempet sin siste kamp om rypas gunst og fløyet for siste gang over de uendelig vakre fjell. Dens liv går mot slutten, men ingen kan se det. Den ene av de to skiløperne sniker seg langsomt og fjellvant mot den og får knipset et par bilder av den gamle stegg før den rapende og rastløst flyr videre til en annen barflekk. Det glises i solbrune ansikter og det veksles opprømte blikk. Det er ikke hver dag en får festet en slik krabat til teipen. Sola stiger fortsatt på himmelen og de to mennene har en strålende  dag foran seg. De...

Metzgar bråvåknet av Kanes hoiende rop. Som en hildring sto den værbitte jeger der foran ham. Med ett så han den samme handa som for 60 år siden hadde pekt i samme retning. Og der, bak en høstrød haug skimtet han raske vinger og hvitt som gikk over i grått. Beviset. Endelig. Ventetiden var over. 40 års intens venting var brakt til ende. Intet skrevet ord kunne beskrive det de to jegere følte i det de seg ned i lyngen og vristet sekkene av seg. De stirret på hverandre med blanke øyne og barnslig opphisselse. I disse minutter ble bamsen, som etter all sannsynelighet var på veg mot Aunegrenda, glemt og fokus rettet mot de flyktende ryper. Lite ble sagt dem i mellom fra de pakket fram haglene og smøg seg etter rypene. Trenede øyne og ører var stadig på vakt for den minste bevegelse og lyd.

I det de to jegere rundet en steinete knaus, åpenbarte seg et syn for dem seg så herlig at selv Abraham i Kaanans land hadde følt seg fattig. Der, ikke mer enn hundre meter borte trippet rypene rundt og beitet. De kunne vel bære ca. 20 i tallet. Det glimtet i to par jegerøyne, og en slagplan ble raskt lagt. Den var like enkel som den var glitrende. Rypene satt i en liten senkning i bakken hvor en ur dannet et naturlig tilholdssted for dem. På begge sider av ura gikk det en skarp åsrygg. Planen var å skilles, krype litt tilbake for så å snike seg opp bak åsryggen. Klarte de å komme seg opp på åsryggene usett, var rypene så godt som døde. Ingen av dem skulle skyte før de hadde positiv øyekontakt. Det ble også avtalt at de skulle skyte etter det tredje sammenfallende nikket, altså en slags form for 1,2 og 3. De to jegere følte også et visst vemod. Visst var det svære saker å igjen få jakte rype, men det gnog de ekte jegere langt inne i sjela at disse rypen kunne være de eneste, de eneste i hele den norske fjellheimen. Derfor bestemte de seg for å skyte i høyden to hver. Vel var de to blodhunder jegere i skinn og sinn, like fullt tenkte de på artens utbredelse og eksistens. De kunne være hårde i mangt og meget de to, men naturens lover bøyde de seg for.De var også de eneste som noen gang hadde stanset de to!!

Langsomt og forsiktig trakk de to seg tilbake. Ålte seg gjennom lyng og kjerr før de omsider kunne reise seg opp. Haglene ble klargjort med den vante jegers dyktighet og effektivitet, og i løpet av sekunder var de begge klare.