Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
KulisserSkriv ut Utskrift
Om ei jente som er lei av alle "kulissene" og falskhetene rundt henne.
Bokmål - NovelleForfatter:



Noen er overbevist om at livet er en gave. Andre føler at det er et uendelig helvete. Jeg er blant dem. Jeg er ikke som alle de andre, de andre livsnyterne. De andre glade menneskene. Alt føles så falskt. Helt fra jeg var liten har alltid et eller annet vært galt. Det føles som om jeg er omringet av falskhet, kulisser. Jeg spiller hovedrollen i et uendelig skuespill som ikke en gang er underholdende. Alle tror de vet hva de skal si, for at jeg skal føle meg bedre. Bli frisk. De mener jeg er syk. Mentalt syk. Det er de som er syke, som faktisk tror det hjelper.

 

Det er lørdag og mamma har besøk av Jørgen, kjæresten hennes. Jørgen er en lav og litt tjukk mann med skjeggstubber i ansiktet. Han smiler sleskt og virker alltid så irriterende selvsikker. Det lille håret han har er fett og ustelt. Mamma liker han bare for pengenes skyld. Hun er like falsk som alle andre. Bare en skuespiller som alltid vet hva hun skal si, men som aldri mener det. Falskheten dominerer på dette området også.

Mamma går inn på kjøkkenet for å lage middag. Jørgen reiser seg og kommer mot meg.

- Rebekka, jeg vil gjerne gi deg noe, sier slasken og kommer nærmere.

Den har jeg hørt før...

- Vi skal gifte oss, sier han og smiler sleskt. Deretter rekker han meg en parfymeflaske jeg antar koster 700 kroner. Stillhet. Jeg griper parfymeflasken og kaster den i veggen. Den knuser og væsken flyter utover teppet. Jørgen ser forskrekket på meg.

- Hvordan våger du å komme med et slikt forslag? Du kan ALDRI ta pappas plass! Skriker jeg.

 

Mamma kommer inn i stua hvor vi står. Hun ser først på den knuste parfymeflasken, så på Jørgen som ser helt lammet ut, deretter på meg. Hun vet ikke hva hun skal si. Tårer renner fra øynene mine. Hun kjefter og skriker banneord, men hun skriker til døve ører. Hun skal til å slå meg, men jeg løper inn på rommet mitt og låser døra. Hun prøver ikke å løpe etter. Jeg hører at Jørgen prøver å roe henne ned. Han sier at det ikke var så farlig. At det bare ville ta litt tid for meg å bli vant med en ”ny pappa”. Jævel.

For seks år siden dro faren min. Helt uten videre. Han tok med seg alle pengene vi eide og lot oss i stikken. Jeg trodde pappa var den eneste som forstod meg. Han fortalte alltid sannheten. Jeg tok feil. Faren min var ingen helgen. Han var falsk, akkurat som alle de andre… Nå er jeg seksten år og kulissene blir tydeligere for hver dag som går. De såkalte ”vennene” mine er falske. Alle i klassen er falske. De sier de bryr seg, men innerst inne er de bare jævlig selvopptatte. De bryr seg ikke om stort annet enn seg selv.

 

Jeg har bestemt meg. Jeg drar. Jeg kan bo hos storesøsteren min som stakk for to år siden i håp om å få et bedre liv. I dette huset orker jeg ikke være lenger. Jeg finner frem den røde bagen min og slenger oppi noen klær. Jeg ser etter viktige ting jeg skal ta med og får øye på et innrammet bilde. Den smilende mannen dro. Damen med det brune håret og de vakre øynene har nå slitt, bleket hår og slitne øyne. Den eldste jenta er borte, og den yngste alvorlig. Bildet betyr ingen ting lenger. Jeg trodde det gjorde det, for lenge siden, men jeg tok feil. Jeg griper bildet og kaster det i veggen. Glasset knuser. Jeg stirrer på glasskårene. Glasskårene er familien min. Knust. Ødelagt. Gråten har tatt over. Sort maskara renner ned på kinnene mine. Jeg ser meg rundt i rommet etter mer jeg kan pakke ned. Rommet betyr mye for meg. Det er MITT rom, og ingen andres. Her ligger jeg på sengen og hører på Nirvana på full styrke, i håp om å glemme alt annet. Nå hjelper det ikke lenger. Jørgen kommer til å være i nærheten hele tiden. Jeg tar på meg et par jeans og en hvit genser og setter det brune, skulderlange håret mitt i hestehale. Deretter tar jeg bagen på skulderen og klatrer ut av vinduet mitt.

 

Ute er det mørkt og luften er kald. Det er høst for fullt. Jeg går til rutebilstasjonen hvor jeg finner en telefonkiosk. Det ringer fem ganger før en ung mann med sløv stemme svarer.

- Er Katrine der?

- Eh…Katrine? Vent litt…

Jeg hører mannen rope etter søsteren min. Det tar en stund før hun tar telefonen.

- Hvem er det? sier hun med en aggressiv stemme jeg ikke kjenner igjen.

- Rebekka… Kan jeg bo hos deg? Du skjønner, mamma skal… mer får jeg ikke sagt før hun avbryter meg.

- Rebekka? Du kan ikke ringe hit… Du… Du kan ikke bo her. Jeg og Dan bor her og det er ikke dop eller plass til flere!

Det tar en stund før jeg får frem noe.

- Katrine… Går du på dop? spør jeg.

- Eh.. Ja. Jeg tror det. Du aner ikke hvor deilig følelsen er. Eh.. Dan har… han har kjøpt. Du, Rebekka. Kan jeg få låne noen penger av deg? Jeg er blakk nå, og jeg….

 

Jeg slipper røret. Det vaier frem og tilbake og i det fjerne hører jeg den sløve stemmen til søsteren min som roper etter meg. Jeg setter meg ned på det skitne gulvet i telefonkiosken. Alt går i oppløsning. Ingenting stemmer lenger. Er alt løgn? En vond drøm? Enda en bedrager. Enda en falsk person. Jeg har ingen. Jeg føler meg død. Jeg kunne like godt ha vært død. Det hadde ikke vært stor forskjell.

 

Jeg går inn på et offentlig toalett. Det ligger noen sprøyter rundt omkring. Det er blodflekker på de skitne veggene som en gang var helt hvite og rene. Jeg låser meg inn i en av båsene og setter meg på dolokket. Jeg åpner bagen og finner frem kniven. Jeg fjerner dopapiret jeg har surret rundt og trekker det venstre genserermet opp. Jeg gråter fremdeles. Jeg kjenner på knivbladet. Det er skarpt. Bladet berører håndleddet mitt. Jeg snur håndleddet med undersiden opp slik at jeg ser rett på sårene mine. De er røde og ekle. Jeg retter knivbladet noen millimeter fra et av sårene. Kniven skjærer mye dypere denne gangen. Blod renner fra det ferske såret. Det svartner litt for meg, og en voldsom smerte fyller hele kroppen min. Kniven lander på gulvet. Jeg føler at jeg må besvime, men jeg klarer å holde øynene oppe. Jeg skal føle det å dø. Oppleve det. Blodet fortsetter å strømme ut av såret. Jeg hører mamma skrike banneord til meg akkurat slik hun pleide å gjøre de gangene hun var full. Noen ganger slo hun meg. Hun sa aldri unnskyld for noe hun gjorde. Bare sa jeg skulle gå på rommet mitt.

Ingen trenger meg. Ingen bryr seg om jeg er i live eller ei. Ingen vil savne meg. Det gjør meg ingenting, for jeg vil ikke savne dem heller.

 

Etter en stund begynner jeg å føle meg svimmel og det prikker i hele kroppen. Jeg klarer ikke tenke klart. Alt rundt meg virker tåkete. Jeg har falt ned på gulvet uten å legge merke til det. Pusten min høres ut som et evig ekko. Jeg tror jeg har kastet opp. Så føler jeg ingenting lenger. Det gjør ikke lenger vondt. Jeg ser meg selv ligge på gulvet, i mitt eget blod og oppkast. Helt urørlig. Jeg er helt oppe i taket. Ser ned på den ynkelige kroppen min.

 

Jeg har blitt kastet mot veggen. Jeg har forsvunnet. Skuespillet er slutt. Kanskje jeg har det bra nå.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish