Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
De russiske revolusjoneneSkriv ut Utskrift
Fyldig oppgave om de russiske revolusjonene
Bokmål - SæroppgaveForfatter:

 

Innholdsfortegnelse

 

 

RUSSLAND FØR REVOLUSJONENE

 

Vikingriket i Novgorod.

 

Moskva blir sentrum.

 

Romanovslekten på tsartronen

 

Peter den store reformerer Russland.

 

Russland blir stormakt.

 

Kamp med Napoleon.

 

Reaksjonær Politikk.

 

Livegenskapet oppheves.

 

Nihilister og narodniki.

 

Tsaren myrdet. Ny reaksjon.

 

Ny industri.

 

Bolsjevikene og mensjevikene.

 

Krig med Japan.

 

Russland i første verdenskrig.

 

1905-REVOLUSJONEN

 

1917-REVOLUSJONENE

 

FORORD

 

KRIGEN OG REVOLUSJONEN

 

FEBRUARREVOLUSJONEN

 

FORANLDENINGER TIL OKTOBERREVOLUSJONEN

 

OKTOBERREVOLUSJONEN

 

DE RØDE OG DE HVITE

 

KOMMUNISME

 

SENTRALE PERSONER

 

KARL MARX  (1818 - 1883)

 

LENIN (1870 - 1924)

 

ALEKSANDRA MIKHAJLOVNA KOLLONTAJ

 

NIKOLAI II (1868 - 1918)

 

JOSEF STALIN (1879 - 1953)

 

RASPUTIN (1871-1916)

 

LEO TROSKIJ  (1879 - 1940)

 

RUSSLAND (SOVJET) ETTER LENINS DØD

 

KILDER

 

Vi syns derfor at du kan gi oss karakterer på begge oppgavene. Det ville vært ekstra fint hvis du hadde beregnet om karakterene til en skala fra 1 til 5 og lagt disse karakterene sammen. Vennlig hilsen Ingvar og Arne.

 

Kos deg med lesingen og lær! (Vi forstår deg godt hvis du trenger laaaang tid på rettingen, for vi brukte laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaang tid på å skrive det.)   


 

                     RUSSLAND FØR REVOLUSJONENE

 

Vikingriket i Novgorod.

 

Vikingene dannet på 800- tallet endel fyrstedømmer omkring Novgorod og Kiev. Etter sagnet ble det eldste riket dannet av den svenske høvding Rurik i år 862. Omkring 900 ble rikene slått sammen til ett rike med Kiev som hovedstad.

 

I slutten av 900- tallet trengte kristendommen inn og under Vladimir (980- 1015) ble den rikets stats religion.

 

Riket i Kiev falt senere fra hverandre noe som gjorde at det hadde liten motstandskraft da mongolene i omkring år 1200 rykket inn over slettelandet i sør, anført av den mektige mongol fyrsten Dsjengis-Khan.

 

Moskva blir sentrum.

 

På 1300- tallet oppstod det et nytt maktsentrum i Moskva, som lå ved et skjæringspunkt mellom handelsveiene. Fyrsten i Moskva fikk i oppdrag å inndrive en skatt til mongolene, og han fikk tittelen storfyrste.

 

I annen halvdel av 1300- tallet  tok storfyrstene kampen opp med mongolene. I 1380 slo Dimitrij Donskoj mongolene i et slag ved Don, men først under Ivan den III i 1480 ble Moskva helt uavhengig. Ivan den III la også under seg Novgorod og en rekke andre fyrstedømmer i midtRusland.

 

Under Ivan III sønnesønn Ivan IV (Ivan den grusomme) ble det utøvd en hensynsløs terror mot de tidligere fyrsteslektene (bojarene). I 1547 lot Ivan seg trone - Tsaren var blitt statsoverhode. Volgaområdene frem til Det kaspiske hav ble erobret. Kosakkhøvdingen Jermak åpnet erobringen av Sibir som særlig fikk betydning for skinnhandelen, og Ivan sluttet en handelsavtale med England.

 

Etter Ivans svake sønn Fjodor (1584 - 1598) fulgte hans svoger, bojaren Boris Godunov (1598 - 1605). Livegenskapet ble gjennomført og, det kom til en rekke store bondeoppstander. De ledende i reisningene var kosakker, frie og krigerske bønder fra grensedistriktene. Polakkene holdt en tid Moskva besatt.

 

Romanovslekten på tsartronen

 

I 1613 ble det slutt på den "store forvirring", og bojaren Mikhail Romanov ble utropt til tsar. I 1600 -årene ble den russiske stat styrket og det ble opprettet en sterk stående hær. Godseierne økte sin rikdom, og det samme gjaldt de store kjøpmenn som foruten skinn og silke også solgte tømmer og andre skogsprodukter. England ble Russlands viktigste handelspartner.

 

I 1671 brøt det ut store opprør blant bøndene i volgadistriktet, Forøvrig var Russland innviklet i en rekke kriger med Sverige og Polen. Kosakkene i Ukraina var redde for den polske adel, og i 1654 anerkjente deres leder Bogdan Khmelnitskij, tsarens overherredømme. Krigene ved Polen ble foreløpig avsluttet med freden i Andruzovo.

 

Etter de første romanover Mikhail, Aleksej og Fjodor ble den sistes bror Ivan og hans halvbror Peter begge utnevnt til tsarer. Ivan var nærmest åndssvak mens Peter var mindreårig. Peters halvsøster Sophie ble derfor utnevnt til regent. Hun allierte seg i 1689 med strelitsene, tsarens garde, for å få Peter avsatt. Peter var imidlertid opptatt med å bygge opp en ny arme onder utenlandske offiserer, og slo strelitsenes opprør ned.

 

I 1697 reiste Peter på en utenlandsreise og studerte blant annet skipsbygging i Nederland og England. Han reiste hjem for å slå ned en ny oppstand fra strelitsene. Mange ble henrettet og korpset ble oppløst.

 

Peter den store reformerer Russland.

 

Peter satte seg som mål å omforme Russland etter vesteuropeisk mønster. Landet fikk for første gang en flåte, og statsmaskineriet ble modernisert. Det gamle råd av boljarer ble opphevet til fordel for et senat, som bestod av ledende embetsmenn. Det ble gjennomført en rangforordning, som bestemte vedkommendes stilling i embetsverket. Både Peter og hans etterkommere omgav seg med utlendinger og folk av lav opprinnelse, og de ble belønnet ved å gi dem godser og høy rang. Peter gjorde kirken helt avhengig av tsaren. Patriarket ble erstattet av et råd.

 

Peters økonomiske politikk var merkantilistisk og han opprettet industrielle bedrifter, særlig våpenfabrikker. Han anla også endel havner og byer. Peter arbeidet med å innføre vesteuropeiske skikker, han forbød derfor sine embetsmenn å gå med den side russiske kaftanen og langt skjegg. Han opprettet boktrykkerier, interesserte seg for teknikk og vitenskapelig undervisning og opprettet et russisk videnskapsakademi.

 

Peter førte i 1690 -årene krig mot Tyrkia, men hans hovedinteresse var å nå fram til Østersjøen. Han inngikk en allianse med Danmark-Norge og Polen mot Sverige. Peter erobret Ingermanland og trengte fram til Finskebukta. I 1709 begynte arbeidet på byen St.Petersbug.

 

Russland blir stormakt.

 

Dermed var Russland blitt den sterkeste makt ved Østersjøen og en europeisk stormakt. Peter ga ordre on at Aleksej, Peters sønn skulle drepes. Dette gjorde han fordi Aleksj var mot Peters reformer. Etter Peters død fulgte tsarinaen Katarina, den reelle makt lå imidlertid hos fyrst Mensjikov.

 

Etter Katarinas død fulgte Peter II en sønn av Aleksej, og den adelige reaksjon fikk makten. Etter Perters død fulgte Anna datter av Peter I bror ved navn Ivan. Hennes elsker den korrupte Biron, fikk all makt. Etter Annas død kom en forvirret overgangstid. I 1741 kom Peter I’s yngste datter, Elisabeth til makten.

 

Elisabet forsatte Peters reform politikk og opprettet et universitet i Moskva, det første i Russland. Under Elisabet førte Russland krig med Sverige (1741 - 1743) og fikk ved freden i ]bo en del av Finland. Russland deltok i 7-årskrigen. Den skapte respekt for den russiske hær men brakte for øvrig ingen resultater.

 

Elisabet ble fulgt av Peter III. Han beundret en beundrer av Fredrik den store og sluttet fred med Preussen. Peter ble meget upopulær også blant soldatene på grunn av sitt prøysiske vesen. Det brøt ut militær oppstand og Peter ble fengslet og kvalt.

 

Tsarinaen overtok makten under navnet Katarin II. Hu gjennomførte endel reformer og konfiskerte kirke godset. Hun rokket imidlertid verken ved eneveldet eller ved adelens privilegier. Kravene til bøndene ble også skjerpet.

 

Dette førte til at det brøt ut et bondeopprør  under kosakken Pugatsjov. Opprøret grep om seg over hele området mellom Ural og det kaspiske hav før det ble knust.

 

Katarina førte en meget aktiv utenrikspolitikk. Gjennom krigen mot Tyrkia på slutten av 1700 hundre tallet, sikret hun seg Krim og resten av landet nord for Svartehavet. Erobringen av landet nord for Svartehavet ble ledsaget av en omfattende kolonisasjon med korndyrking i stor målestokk.

 

I løpet av 1700 tallet hadde den russiske regjering fått stadig større innflytelse i Polen og i 1775 fikk Russland Kurland, Litauen og de deler av Hviterussland og Ukraina som tidligere hadde tilhørt Polen.

 

Katarinas sønn Paul sluttet seg i 1799 til koalisjonen mot Napoleon, og den russiske arme van flere seirer over franskmennene i Nord- Italia. De russiske styrker ble imidlertid slått i Sveits. Paul sluttet seg deretter til Napoleon og til "nøytralitetsforbundet" mot Storbritannia. Hans nye politikk støtte på motstand fra de russiske godseierne som var avhengige av handelen med Storbritannia og som hadde liten sympati for Napoleon. I mars 1801 ble derfor Paul mordet, og hans sønn Alexander I sluttet seg til den tredje koalisjonen mot Napoleon. Det gikk imidlertid dårlig med de russiske armeer så Napoleon og Alexander sluttet et forbund rettet mot Storbritannia.

 

Kamp med Napoleon.

 

Fastlandsblokaden førte til en viss økning i enkelte produksjonsgrener, men den var upopulær fremfor alt hos godseierne, og den ble ikke opprettholdt.

 

I juni 1812 åpnet Napoleon sitt storangrep på Russland med en arme på ca 600 000 mann. Den russiske arme var langt mindre. Den trakk seg langsomt tilbake uten å levere noen avgjørende slag, Russernes taktikk gikk istedenfor ut på å utmatte fienden og avskjære dens forsyningslinjer. Napoleon seiret 7. september 1812 i slaget ved Borododino og inntok Moskva 14 september. Like etter brøt det ut store branner i byen.

 

Napoleon gjorde forsøk på å få igang fredsforhandlinger, men det lyktes ikke. og 19. oktober ble Moskva rømt. Under tilbaketoget led den franske arme store tap på grunn av kulde, dårlige veier, mangel på forsyninger og stadige angrep av forskjellige russiske angrep.

 

Tsaren allierte seg med Storbritannia, Preussen, Sverige og Østerrike. Russiske tropper deltok i slaget ved Leipzig i oktober 1813 og senere i kampene i Frankrike. I april 1814 kunne tsaren holde inntog i Paris. På Wien -kongressen hvor Alexander spilte en viktig rolle fikk Russland mesteparten av de tidligere prøysiske deler av Polen. Alexander omdannet disse områdene til et eget kongedømme og lot seg utrope til konge over Polen.

 

Reaksjonær Politikk.

 

De fleste fyrster sluttet seg til hans forslag om å danne en "hellig allianse". Russland var blitt den sterkeste militærmakten på fastlandet, og ble et viktig medlem av den stormaktalianse som ble dannet for å sikre freden.

 

Alexander var under liberale påvirkninger. Han gjennomførte en del reformer og søkte blant annet å modernisere embetsverket og administrasjonen etter fransk mønster.

 

De reaksjonære kreftene ble etter hvert de sterkeste ved hoffet. Endel offiserer som var blitt på virket av de liberale ideer i Vest Europa, dannet en sammensvergelse mot tsaren, og like etter tsarens død i desember 1925, gjorde de et forsøk på å ta makten ved ett militær kupp. De mislyktes og lederene ble avrettet eller sent til Sibir.

 

Den nye tsaren Nikolai I, var en brutal og pedantisk reaksjonær. Enhver politisk virksomhet ble forbudt, det ble innført sensur, universitetene ble satt under streng kontroll, og Russland ble så vidt så mulig isolert fra den vestlige verden. Det hemmelige politi ble utbygd til en stat i staten.

 

Nikolai førte krig med Persia, noe som gjorde at han fikk en del av Armenia, og med Tyrkia. I 1830 ble en Polsk oppstand slått ned med stor brutalitet, og det ble innledet en russifisering av Polen

 

Under revolusjonene i Vest - og Mellom Europa i 1848 til 1849 opptrådte Nikolai som "Europas politi", og den ungarske revolusjonen ble slått ned av Russiske tropper.

 

Nikolais aggressive politikk mot tyrkia førte i 1854 til Krimmkrigen. Krigen viste alvorlige svakheter ved Russlands arme og administrasjon. Nikolai døde i 1855, og hans sønn Alexander II sluttet året etter fred i Paris. Svarte havet ble nøytralisert

 

Livegenskapet oppheves.

 

Alexander forsøkte selv å ta ledelsen av reformbevegelsen, og i 1861 ble livegenskapet opphevet. Jorda ble delt mellom godseierne og landsbyfellesskapet, mir’en. Bøndene måtte betale en avgift fordelt på 49 år for den jorda de fikk overta. Staten betalte godseierne og overtok inndrivingen av avgiftene hos mir’en. Den jord som bøndene hadde fått var ikke tilstrekkelig, så de ble nødt til å drive godseierens jord som leilendinger eller søke annet ekstraarbeid.

 

Den liberale adel, kjøpmennene og de industridrivende hilste reformen med glede, mens den reaksjonære adel var redd for å slippe bøndene for fri. Bøndene var også misfornøyd fordi de fikk for lite jord, og de reiste seg flere steder til voldsom protest.

 

Alexander gjennomførte en vidtgående rettsform med offentlig og muntlig prosedyre samt jury. Det ble også innført et visst kommunalt selvstyre blant annet råd i provinsene som hovedsakelig representerte adelen.

 

Opprøret i Polen fikk tsaren til å svinge til høyre, og det førte til en sjåvinistisk "stor russisk" bevegelse. Samtidig oppstod en ny mer radikal opposisjon.

 

Nihilister og narodniki.

 

Tallet på studenter steg meget sterkt, og mange av dem kom fra små kår. Det oppstod blant dem en ytterliggående retning nihilistene som angrep både tsarismen og eiendomsretten. kirken og religionen, ekteskapet og den borgerlige moral.

 

I 1870- årene oppstod en bevegelse ved universitetene, narodniki (narod betyr folk), under slagordet "ut til folket". Bevegelsens teoretikere mente at Russland gjennom mir’en hadde lagt grunnlaget for folkesosialisme som var et uttrykk for de slavisk folks åndelige egenart. Bøndene viste ikke stor interesse for bevegelsen, men den ble forfulgt av myndighetene. Det førte til at det ble dannet en hemmelig organisasjon, Narodnaja volja (Folkets vilje), som ville styrte tsarismen ved å myrde de høyeste embetsmenn og tsaren selv.

 

Under Alexander II fortsatte Russlands ekspansjon. I 1858 avstod Kina landet ved Amurelva. I 1860 årene ble erobringen av Kaukaslandene fullført og en reke sentral-asiatiske land lagt under Russland. Under den tysk - franske krig fikk Russland, med støtte fra Bismarck, under en konferanse i London opphevet nøytraliseringen av Svartehavet. I 1875 gikk slaviske folk på Balkan til opprør mot Tyrkia, og tsaren erklærte i 1877 krig mot Tyrkia. De russiske armeer ble først stoppet i Balkanfjellene, men brøt til slutt igjennom og truet Konstantinopel. I mars 1878 sluttet Russland og Tyrkia freden i San Stefano. Det ble opprettet et Stor-Bulgaria, og tsaren regnet med at det ville bli en russisk vasallstat. Verken -storbritannia eller Østerrike-Ungarn ville godta denne frede.

 

På Berlinkonferansen måtte Russland gi opp planen om et Stor-Bulgaria, og det ble opprettet likevekt mellom Russland og Østerrike-Ungarn. Berlinkongressen førte til et spent forhold mellom tsaren og Bismarck, fordi denne etter russernes mening hadde støttet Storbritannia og Østerrike-Ungarn på kongressen. Også denne gang førte kongressen til skarp kritikk av regjeringen.

 

Tsaren myrdet. Ny reaksjon.

 

Alexander tenkte på å gi Russland en forfatning. I mars 1881 ble han imidler- tid myrdet av Narodnaja volja. Under hans sønn rådde en utpreget reaksjon, og den sterkeste politikeren var lederen for det "hellige synode", Pobjedonostsev. Enhver reformvirksomhet ble stanset, og det ble satt i gang russifisering av de nasjonale mindretall. Det hemmelige politi oppmuntret og organiserte blodige jødeforfølgelser. De revolusjonære organisasjoner dels ved indre uenighet og dels ved ett nett av spioner og provokatører.

 

I 1883 dannet Plekhanov utenfor Russland den første russiske marxistiske organisasjon, "Arbeidets frigjøring".

 

I utenrikspolitikken fortsatte tautrekkingen om Balkan, og i 1885 førte russernes infiltrasjon i Afghanistan til strid med Storbritannia. Forholdet til Tyskland ble kjøligere; I 1893 inngikk tsaren en allianse med den franske republikk, og Frankrike gav Russland store lån.

 

Ny industri.

 

Fra midten av 1800 tallet hadde det vokst fram en moderne industri i Russland. Det gjaldt først tekstilindustrien som tidligere hadde stått på et primitivt nivå. I 1890- årene oppstod en moderne tungindustri. Fra omkring år 1900 fikk oljeindustrien i Kaukasus stadig større betydning. Industrialiseringen ble muliggjort ved kapitalimport. Dels ble fremmed privatkapital anbrakt i foretagender i Russland, og dels lånte den russiske stat fra utlandet, særlig Frankrike, store pengemidler, som ble brukt til rustningsindustri og jernbanebyggning. Den transsibirske jernbane, påbegynt i 1891, var i grovt sett ferdig i 1901.

 

Den nye russiske industri ble beskyttet av høye tollmurer. Denne industraliseringspolitikk ble ledet av den mangeårige finansminister Witte.

 

I 1890 årene brøt det ut store. Enkelte små sosialistiske grupper drev illegalt arbeid særlig i St. Petersburg, og i 1898 ble det i Minsk dannet et sosialt demokratisk parti for hele Russland. Ledelsen lå imidlertid i utlandet. Plekhanov og Lenin utga i Genève bladet "Iskra" ("Gnisten").

 

Bolsjevikene og mensjevikene.

 

På en kongress i London i år 1903 ble partiet delt i to: "bolsjevikene" (flertallsmenn) som ble styrt av Lenin. Disse ville bygge opp et parti av "profesjonelle" revolusjonære. Og mensjevikene (mindretallsmenn) under Martov som ville ha et bredere, mer demokratisk og mest mulig legalt masseparti.

 

Industrialiseringen og kapitalimporten måtte finansieres ved eksport råvarer, spesielt korn. Dette førte til økt press på bøndene samtidig som stigningen i befolkningen førte til at enkelte bondefamilier fikk mindre jord. Nye områder, særlig i sør-øst ble lagt under plogen, men de var utsatt for tørke, og i 1891 førte dette til en alvorlig hungersnød.

 

I slutten av 1890 årene ble det dannet et "sosialrevolusjonært" parti som etter Narodnikis eksempel vendte seg til bøndene. En seksjon av partiet opptok Narodnaja voljas individuelle terror.

 

Tsar Nikolai II var en svak mann ok kom stadig mer under innflytelse av tsarinaen, en tysk prinsesse som hadde et hysterisk temperament. Hun var bigott og reaksjonær i sine politiske oppfatninger.

 

Under den første del av Nikolai II’s regjeringsår var den russiske imperialismens interesser, i sammenheng med den transsibirske jernbane, rettet mot Det fjerne østen. Dette førte til en avspenning på Balkan og til en viss tilnærming mellom Russland og Tyskland, mens forholdet til Storbritannia ble kjølig.

 

Krig med Japan.

 

Russlands viktigste motspiller i Det fjerne østen var den nye asiatiske stormakten Japan. Konflikten gjaldt kontrollen over Korea og Mandsjuria. Denne konflikten førte i januar 1904 til de russisk - Japanske krig. Krigen brakte en rekke russiske nederlag både til lands og sjøs, og ved fredsslutningen i august 1905, med president Roosevelt som meglingsmann, måtte Russland avstå sørlige del av øya Sakhalin til Japan og anerkjenne Korea som Japansk interesseområde, Mandsjuria ble delt i et nordlig russisk, og et sørlig japansk interesseområde.

 

Krigen var upopulær i Russland, og alt i juli 1904 ble den reaksjonære innenriksministeren Pleve myrdet, Nederlagene førte til en stadig skarpere kritikk mot styret, både den liberale adel og borgerskapet krevde en forfatning. I desember 1904 brøt det ut en streik i oljebyen Baku.

 

Russland i første verdenskrig.

 

Selv om Russland ikke var forberedt på å ta en krig i 1914, så var de langt sterkere en i 1908. Da Østerrike-Ungarn erklærte krig mot Serbia, stilte Russland seg solidarisk med dette land. Dette førte til den første verdenskrig. Ved krigsutbruddet gikk en patriotisk bølge over Russland og Nikolai II opplevde for første gang å være populær.

 

Under krigen vant de Russiske armeer flere seirer over de Østerrike-Ungarske armeer, men de ble selv slått av tyskerne.

 

Det oppstod en sterk opposisjon mot blant de liberale "vestorienterte", disse krevde en mer effektiv krigføring. Det var en utbredt oppfatning at tsaren og særlig tsarinaen arbeidet for en separatfred. Tsarens ministre var for det meste ubetydelige, og den korrupte og fordrukne sibirske munken Rasputin fikk stadig større innflytelse ved hoffet. I desember 1914 ble Rasputin drept av adelsmenn, som var redde for at han skulle få en for viktig makt posisjon. Dette førte imidlertid ikke til noen endring i tsarens politikk.

 

De store massene og soldatene ble etterhvert krigstrøtte. Industrien var ikke i stand til å levere nok varer til bøndene. dette gjorde at mange bønder sluttet å levere korn til byene. Det var også mangel på arbeidskraft på grunn av at så mange var utskrevne til hæren. Dette skapte en stor brødmangel i byene. Antallet av arbeidere i krigsindustrien. ikke minst i Petrograd (hovedstaden skiftet ut den Tyske navneformen  St. Petersburg, ved krigsutbruddet), var svulmet kraftig opp, og arbeiderne var misfornøyde med prisstigning, varemangel, spekulanter, jobbene og over de spekulantene som tjente på situasjonen som var oppstått.


                         1905-REVOLUSJONEN

 

           

 

1905-revolusjonen startet søndag den 9. Januar 1905 ("den blodige søndag") da hundrevis av arbeidere ble drept under et forsøk på å gjennomføre en fredelig demonstrasjon foran vinterpallasset i Sankt Petersburg.

 

Massakren ble opptakten til en streikebevegelse over hele Russland, som steg og sank i bølger og ikke gikk over før neste år. Tsar styret kom seg igjennom 1905 uten større skader. I løpet av 1905 ble det skapt to institusjoner eller råd: "Riksdumaen" som 12 år senere avsatte Tsaren, og "sovjetet" som bolsjevikene tok navnet fra da de i 1917 grep makten og opprettet et, i verdensmålestokk helt nytt system.

 

Den 9. januar 1905 er en viktig dato i den Russiske revolusjonens historie fordi den ble et vendepunkt i de Russiske arbeidernes holdning til Tsaren. Siden 1890-årene hadde den Russiske arbeiderklassen vokst veldig raskt, og hovedstaden St. Petersburg hadde ved århundreskiftet omkring 300000 arbeidere. De fleste av arbeiderne betraktet seg ennå som bønder. I regjeringen betraktet man dem på samme måte. Finansminister Vitte hevdet at man i Russland ikke hadde noen arbeiderklasse i vestlig forstand, og at det derfor ikke skulle være noe arbeiderproblem. Det skulle angivelig eksistere et patriarkalsk forhold mellom arbeidere og direktør, slik som mellom godseieren og hans livegne bønder i eldre tid. I finansdepartementet ville man ikke på noen måte gå med på økte lønninger fordi dette ville gå utover investeringene deres i industrien. Bare gjennom den mest hardhendte ressursfordelig kunne det lykkes Russland å hente inn de vestlige lands industrielle forsprang. I innenriksministeriet , som hadde ansvaret for rikets sikkerhet, var man midlertidig klar over at Russland hadde et arbeiderproblem og at det krevdes særlige tiltak for å dempe uroen i fabrikkene. Her var man åpen for nye forslag og eksperimenter, slik som oberst Subatovs "Politisosialisme". Subatov, som var sjef for det hemmelige politiet i Moskva, mente at politiet, i like høy grad som de revolusjonære, burde vise interesse for arbeidernes problemer. Man kunne forebygge at det ble dannet illegale revolusjonære arbeiderorganisasjoner ved å tillate dem å organisere seg under politiets beskytelse.

 

Den største av Subatovs organisasjoner vokste frem i St. Petersburg i 1903, med kristent brorskap, gjensidig hjelp og opplysning som sitt moderate program. Den ble ledet av presten Gapon. Hans mål var å lage en uavhengig organisasjon under kirkens ledelse. Politiet mistet etterhvert kontrollen over Gapons organisasjon, og da noen av dens medlemmer ble oppsagt ved Putilov-verkene, arrangerte Gapon en streik til deres støtte. Den utviklet seg raskt til en storstreik, og i løpet av kort tid fremsto Gapon som en leder for hele arbeiderklassen i St petersburg. Overveldet av denne erkjennelsen, fikk Gapon ideen å arrangere en marsj til vinterpalasset og overlevere en petisjon direkte til Tsaren. "Hvis han elsker sitt folk, vil han oppfylle deres ydmyke ønsker.

 

Tanken på et personlig møte med Tsaren fanget arbeidernes fantasi. De betraktet ham ennå som en beskytter og velgjører som ville gripe inn på deres vegne hvis han bare fikk kjennskap til deres nød. Det var embetsmennene som holdt sannheten skjult for ham, men nå ville man omgå disse og banke direkte på vinterpalassets dør. Bønnskriftet gjentok arbeidernes krav om bedre arbeids- og levekår, men inneholdt også et ønske om at Tsaren snart skulle kalle inn en folkeforsamling. Opptoget fikk under Gapons ledelse form av en religiøs prosesjon med ikoner og Tsarportretter.

 

Men Nikolai II var ikke i st. Petersburg denne dagen. Han skrev imidlertid om begivenhetene i sin dagbok: "Alvorlig uro fant sted fordi arbeiderne søkte å nå vinterpalasset. Troppeavdelinger ble tvunget til å åpne ild i flere bydeler;mange ble drept og såret.Gud så pinefullt og hjerteskjærende!" Gapon hadde selv opplevd massakren, og uttalte følgende: "Vi har nå ingen Tsar lenger."

 

Det som de revolusjonære hadde prøvd å få til i tiår, skjedde nå på få timer. Arbeiderne mistet sin hengivenhet overfor Tsaren, og i tiden etterpå fikk bolsjevikene og menskjevikene rekordoppslutning.

 

 Det hjalp ikke om Tsaren tilgav arbeiderne deres "skyld" og satte ned en kommisjon som skulle undersøke grunnen til arbeidernes misnøye. Også arbeiderne skulle få delta med representanter som skulle velges i to omganger. Det ble valgt valg menn , men disse nektet å gjøre noe før de arresterte fra 9. januar ble satt fri. Tsaren ga bare opp hele prosjektet av den grunn, men valgmennene fortsatte i tiden fremover med å være arbeidernes anerkjente ledere. De stod i spissen for de organisasjonene som under en ny streikebølge i Oktober 1905 førte til dannelsen av sankt Petersburg-sovjetet. "Den blodige søndag" gjorde et dypt inntrykk i alle lag i det Russiske samfunnet, og det kom protester fra universiteter, by dumaer, adelsforsamlinger og lokale herredsråd i provinsene. I august dannet de liberale sitt parti, De Konstitusjonelle demokratene eller "kadettene", som erklærte sin sympati for de streikende og søkte samarbeid grupper til venstre for seg. (I 1914 foretrakk de samarbeid til høyre for seg.)

 

Under dette samlede presset fra opinionen og arbeiderne på gaten, sendte Nikolai II i oktober ut en erklæring, der han lovet å kalle sammen en representativ forsamling, en riksduma, med lovgivende myndighet. (Duma er russisk for råd.)

 

Etter å ha beroliget de liberale kunne regjeringen nå vende seg mot sovjetbevegelsen. 40-50 Sovjeter var i løpet av året blitt opprettet i de forskjellige russiske byene. Ved hjelp av tropper som var blitt overført fra det fjerne østen etter den uheldige krigen mot japan, ble sovjetene stengt, og i begynnelsen av desember ble lederene for st. Petersburg-sovjetet arrestert. Desemberoppstanden i Moskva, som var inspirert av bolsjevikene, var et fortvilt forsøk på å gi arbeideren overtaket igjen. Den ble slått ned etter harde kamper.

 

Flere militære avdelinger hadde gjort mytteri i 1905, men i hovedsak var soldatene fremdeles lojale overfor Tsaren. det var på dette punktet "generalprøven" raknet. Oppløsningen av den militære disiplinen var en av de viktigste betingelsene for den vellykkede revolusjonen i februar 1917, da sluttet seg til soldatene i gatene. Denne situasjonen hadde modnet gjennom tre års utmattende krig.


 

                                     1917-REVOLUSJONENE

 

                                                Gregoriansk kalender: 7-8 November

 

                                                                           Juliansk Kalender: 25-26 Oktober   

 

                                                                     FORORD

 

Oktoberrevolusjonen begynte egentlig lenge før november* 1917, og sluttet ikke før høsten 1920 med fordrivelsen av de siste hvite styrkene fra sør-Russland. Oktoberrevolusjonen er derfor et litt villedende navn, spesielt siden det egentlig dreide seg om november etter den gregorianske kalenderen. Det som skjedde i november* 1917 var at bolsjevikene tok over makten i Petrograd.(Senere Leningrad.) Sovjet fulgte på denne tiden Juliansk kalender, men denne ble avskaffet av bolsjevikene. den Julianske kalenderen ligger 13 dager etter vår tidsregning.

 

                                                    KRIGEN OG REVOLUSJONEN

 

I regjeringen hadde man drøftet spørsmålet om krigen ville kunne hindre, eller tvert imot fremme revolusjonen i russland. Tsaren fikk motstridende råd, og det viste seg at krigen virket begge veier. Også arbeiderne ble i begynnelsen grepet av kjærlighet til fedrelandet, og mange byttet ut livet på barrikadene mot et liv for Tsaren. Men krigen ble langvarig, og de første seirene ble avløst av en lang rekke nederlag. den økonomiske forverringen som krigen selv skapte, gav næring til ny uro. Omleggingen til produksjon til krigsformål førte til at produksjonen for det innenlandske markedet begynte å synke kraftig, for krigsindustrien suget opp det som var tilgjengelig av finansielle ressurser, metaller, kull og arbeidskraft. Matmangelen i byene som i 1916 begynte å nærme seg et kritisk punkt, hadde sammenheng med dette. Naturligvis hadde det uheldige virkninger for jordbruksproduksjonen at mobiliseringen etterlot millioner av bondehusholdninger uten menn og hester, men det var likevel skjebnesvangert at markedet var i ferd med å bryte sammen. da regjeringen begynte å dirigere all industriproduksjon etter krigens behov, fikk man stadig mindre å tilby bøndene av kapital- og forbruksvarer, og pengene ble mindre og mindre verdt. bøndene fant det hensiktsløst å bringe korn på markedet når de ikke fikk noe igjen for det. I Petrograd (senere Leningrad) nådde matvareprisene svimlende høyder. Arbeiderhustruer måtte stå timer i kø hver dag for å få tak i mat, og det kom til spontane oppstander. I fabrikkene måtte arbeiderne stå i kulde og fuktighet pga. mangelen på kull, og arbeidstidene var drevet opp med obligatorisk overtid for å fullføre ordrene til det militære. Slik var forholdene i hovedstaden den tredje krigsvinteren, og politiet slo fast at "massen av industriarbeidere er rede til å bryte ut i de villeste hungeroppstander."


 

                                                      FEBRUARREVOLUSJONEN

 

 Revolusjonen i februar kom likevel overlumpende. "Revolusjonen var en stor og gledelig overraskelse for oss" erklærte en av de sosialrevolusjonære lederne , "ikke noe parti var forberedt på den store omveltingen " sa en menskjevik, "Ingen tenkte på en slik akutt mulighet for en revolusjon," innrømmet en bolsjevik og deltager i streikebevegelsen som i løpet av fem dager førte til regjeringens fall. Februarrevolusjonen var spontan, d.v.s. ingen hadde egentlig planlagt den, og intet revolusjonært parti kunne kreve lederskapet i gjennomføringen av den. Det som utløste februarrevolusjonen var feiringen av den internasjonale kvinnedagen 23. februar (8.mars etter ny kalender). Etter å ha hørt taler i fabrikkene strømmet arbeiderkvinnene ut på gatene i vyborgdistriktet, Petrograds største arbeiderstrøk. Her sluttet tusenvis av arbeidere fra putilovverkene seg til dem. De hadde dagen fri fordi fabrikkledelsen hadde erklært lockout etter en langvarig lønnskonflikt.Den mektige demonstrasjonen virket oppmuntrende på andre arbeidere og dagen etter var dobbelt så mange med. Den tredje dagen inntrådte en situasjon med generalstreik. Nå mottok general Khabalov, sjefen for sikkerhetsstyrkene i petrograd, et telegram fra Tsaren som oppholdt seg ved fronten:" Jeg gir deg ordre til fra i morgen av å stanse disse urolighetene i hovedstaden, som er utillatelige i denne alvorlige stund i krigen mot tyskland og Østerrike." Khabalov disponerte over store nok styrker til å slå ned en hver oppstand hvis de bare var til å stole på.Neste dag ble det åpnet ild mot demonstrantene, og 150 mennesker ble drept. Et forsøk på mytteri i petrograd-garnisonen ble avverget og det lot til at regjeringen hadde vunnet overtaket. I et utbrudd av overmot gav statsminister Golitsyn ordre om at riksdumaen skulle oppløses. Den 26. februar syntes stillingen å ha vendt seg til regjeringens fordel, og mange aktivister anså slaget som tapt. Men om natten diskuterte soldatene i volynskij, pavlovskij og preobranskjenskij-regimentene sine inntrykk fra sammenstøtene med opprørerne og lovet hverandre at de aldri igjen ville åpne ild mot arbeiderne. Om morgenen vendte de seg i stedet våpnene sine mot sine egne offiserer, sluttet seg til opprørerne, skaffet dem våpen og marsjerte sammen gjennom gatene. Soldatenes sympati forklarer "hvorfor en bevegelse uten organisert ledelse likevel var uovervinnelig" (W.H.Chamberlin). I løpet av noen få timer var det heist et rødt flagg over vinterpalasset. Soldatene var selv enten arbeidere eller bønder. de var trette av den ydmykende disiplinen i den russiske hær og fryktet å bli sent til frontene, der disiplinen ennå bestod. Ved en besluttsom opptreden fra generalens side kunne Petrograd med letthet inntas og oppstanden blitt knust. Men de følte seg beroliget da ledelsen av organisasjonen så snart gikk over til dumaen og de liberale, som med sine krav om en mer effektiv krigføring hadde vunnet en viss sympati i offiserskadrene. De visste ikke hvor nølende og nødtvungent dumaen hadde tatt på seg rollen som revolusjonær forsamling. Helt til det siste hadde Tsaren nektet å besvare telegrammene fra dumaens president, som understreket situasjonens alvor. "Den fete Rodzjanko har skrevet noe nonsens til meg som jeg ikke engang vil svare på."

 

Skjønt dumaen var blitt erklært for oppløst, kom den likevel sammen 27.februar, men de var ennå i villrede om hva den skulle beslutte da 20000 opprørere strømmet inn i hagen rundt det tauriske palass. Mange delegater fryktet nå klart for sitt liv men det viste seg at rebellene var kommet for å få beskjed om hva de nå skulle gjøre og hva som ville skje. Situasjonen ble avklart da rodzjanko kom ut og annonserte at dumaen skulle ha et møte og at "hovedoppgaven er å erstatte det gamle regimet med en ny regjering. Arbeiderne hadde ikke selv noe organ som kunne overta makten. De hadde i flere dager hørt slagord om at st. petersburg-sovjetet fra 1905 burde gjenopprettes, men et konkret initiativ ble først tatt om ettermiddagen den 27. da en gruppe intellektuelle menskjeviker kom sammen i Det Tauriske palass. De utstedte en proklamasjon til Petrograds arbeidere som oppfordret dem til å velge til sovjetets første møte samme kveld. Bolskjevikpartiet russiske byrå som i Lenins fravær ledet partiet i Russland, stilte seg kritisk til å gjenopprette sovjetet, på samme måte som de hadde vært kritiske til hele streikebevegelsen fordi den ikke kunne bringes inn under partiets kontroll. Annerledes var stemningen i de lokale partiavdelingene som hadde deltatt i fremste rekke under oppstanden. I et forsøk på å ta initiativet fra de "Intellektuelle" sendte Vyborg distriktskomite ut et manifest som henstilte til arbeiderne å møte på Finlandstasjonen for å opprette et sovjet som skulle bli grunnlaget for en "Provisorisk Revolusjonær Regjering".

 

Dette førte ikke frem, og Petrograd-sovjetet ble grunnlagt i det Tauriske palass, vegg i vegg med dumaen. Det ble i de første månedene ledet av menskjevikene som mente at sovjetet ikke burde strebe etter regjeringsmakten, men begrense seg til å oppildne og oppmuntre den liberale regjeringen til å fullføre sin misjon. Denne misjonen var, ifølge slik menskjevikene tolket det, å innføre fulle borgerlig-demokratiske og rydde grunne for en kapitalistisk utvikling.

 

Først på grunnlag av en slik "europeisering" av det russiske samfunnet kunne man begynne kampen for sosialisme og en proletarisk maktovertakelse. sovjetet gav derfor en betinget støtte til den provisoriske regjeringen under fyrst Lvov, som var dominert av utenriksminister miljukov og hans kadetter. Tanken om sovjetet som revolusjonær var ny i bolskjevikenes formulering av maktproblemet. Den ble tatt opp av Lenin da han ankom forsinket til Finlandsstasjonen i april fra sitt eksil i Zürich. Han formet den ut i sine "aprilteser" og i slagordet "all makt til sovjetene" (vsja vlast sovetam).


 

                                   FORANLDENINGER TIL OKTOBERREVOLUSJONEN      

 

I russlands første frie demokratiske valg, som var valgene til bydumaer og distriktsdumaer i mai-juni 1917, ble det bekreftet at PSR ikke bare var russlands største bondeparti, men også det største arbeiderpartiet. I Moskva fikk de 58% av stemmene, kadettene 17%, og bolskje- og menskje-vikene bare 12% hver. Men da nye valg ble avviklet i september, var endringene oppsiktsvekkende: I petrograd hadde bolsjevikene nesten innhentet PSR, og i Moskva hadde de vunnet 51% av stemmene. Her var PSR redusert til et småparti. Bolskjevikenes fremgang skyldtes ikke at arbeiderne hadde blitt overbevist om at Lenins ideologi var den riktige, men at bolsjevikene hadde brutt en hver kontakt med regjeringen (Lenin:"Ingen støtte må ytes den provisoriske regjering") og dermed fridd seg fra       ethvert ansvar for den politikk som ble ført. Aleksandr Kerenskij, som ble statsminister i juli, forsøkte å motvirke sammenbruddet i hæren ved å gjeninnføre dødsstraff "for å gå over til fienden, flykte fra slagmarken og nekte å kjempe". Bare bolsjevikene kunne protestere høylytt mot denne loven, og de begynte for alvor å vinne arbeidernes sympati. Regjeringens stilling var vanskelig fordi krigen fortsatte. En separatfred med tyskland var utenkelig. Det var en umulig tanke at man skulle svikte de demokratiske allierte nå når demokratiet endelig hadde seiret i russland og godta at Europa etter krigen ville bli dominert av den tyske keiser. Bare en mer energisk russisk krigsinnsats kunne forkorte krigen. Derfor måtte man gå varsomt fram med det såkalt jordspørsmålet, slik at ikke soldatene ble urolige for sin rettmessige andel og deserterte. På samme tid var Kerenskij’s regjering for svak til å hindre at bøndene på egen hånd begynte å løse jordspørsmålet, og at soldatene selv avsluttet krigen ved å desertere. Lenin lovet både bøndene jord og soldatene fred, dvs. han godtok det som allerede holdt på å skje, og forsvarte arbeidernes minimumslønninger i en tid med stadig økonomisk forverring.

OKTOBERREVOLUSJONEN

 

I begynnelsen av september vant bolsjevikene endelig flertall både i moskva og petrograd-sovjetet, og fra sitt nye skjulested i Finland forsøkte Lenin å overbevise en motvillig sentralkomité om nødvendigheten av å vedta "en væpnet oppstand". Men Oktoberrevolusjonen ble likevel ikke noen væpnet masseoppstand, slik Lenin hadde forestilt seg den. Den ble gjennomført av en liten, hengiven, minoritet, men med støtte i en stor minoritet av befolkningen.

 

I sine brev til sentralkomitéen i midten av september hevdet Lenin at "folkets flertall er på vår side". Bolsjevikene kunne ikke vente på en "formell majoritet", og det hastet fordi Kerenskij planla å oppgi petrograd til fremrykkende russiske tropper og al dem knuse revolusjonen. Han foreslo

 

 "et opprør.....behandlet som kunst" dvs. som et spørsmål om teknikk og organisasjon. Skjønt dette var et brudd med gammel oppfatning om at et opprør ikke kunne planlegges eller "skapes", fikk Lenin 10. oktober igjennom et vedtak som satte "det væpnede opprør" på dagsorden.Initiativet gikk imidlertid etter dette over til petrograd-sovjetet og dets formann, Trotskij. Slik tingene kom til å utvikle seg, ble det unødvendig å mane til opprør. På samme måte som bolsjevikene hadde vunnet arbeiderklassens sympati gjennom sitt forsvar av revolusjonen, kom de nå til makten gjennom tiltak for å "Forsvare revolusjonen." Etter at man i Petrograd-sovjetet hadde drøftet Kerenskij’s angivelige planer om å oppgi "revolusjonens festning" til fienden, ble det nedsatt en militær Revolusjonskomité (VRK) med Trotskij som formann. Komiteen skulle forberede forsvaret av revolusjonen mot et mulig kontrarevolusjonært anslag. Trotskij la ikke skjul på at VRK også forberedte en maktovertakelse i sovjetenes navn, men denne skulle skje i full offentlighet gjennom vedtak på den andre allrussiske sovjetiske sovjetkongress som skulle komme sammen 25. oktober*. Men den 24. oktober* hadde imidlertid kerenskij gått til det skritt å stenge bolsjevikenes presse. VRK satte inn soldater for å få trykkeriene åpnet igjen og styrket vaktholdet rundt regjeringskontorene og offentlige institusjoner. Det kom nå til små sammenstøt med lojale regjeringsstyrker, men i det hele møtte sovjetets styrker så liten motstand at de ble oppmuntret til å gå videre, og de startet selv med anholdelser og arrestasjoner.

 

Fordi regjeringen var maktesløs, var VRK nå i ferd med å snuble til makten. Dette var klart da Lenin ved midnatt ankom Smolnyj, det revolusjonære hovedkvarteret. Han hadde hele tiden ment at maktovertakelsen burde gå forut for sovjetkongressen. Det var et problem som ikke kunne løses av "konferanser eller kongresser", og da han nå dukket opp var det ingen som lenger motsatte seg Lenins vilje, for den var han jo i ferd med å virkeliggjøre selv. Noen timer senere ble beslutningen tatt om å starte hovedangrepet og besette de institusjonene som ennå ikke var brakt inn under VRK’s kontroll. Kerenskij’s ministre hadde forskanset seg i vinterpalasset, men i hovedsak var slaget vunnet da den andre allrussiske sovjetkongress kom sammen. Det gjenstod bare for den å godkjenne det som allerede hadde skjedd-et forvarsel om sovjetinstitusjonens senere utvikling.

 

Oktoberrevolusjonen skiller seg fra februarrevolusjonen ved at den ikke vokste ut av en masseoppstand, og ved at den var planlagt, skjønt den altså ikke gikk etter planen. Opprettelsen av Folkekommissærenes råd innebar ikke noe mer enn at bolsjevikene nå hadde makten i Petrograd, men i begynnelsen av november* fikk de etter harde kamper også kontroll over Moskva.

 

                                                         DE RØDE OG DE HVITE

 

 Forbausende lett oppga offiserskadrene, det gamle regimets konservative og liberale politikere, Sentralrussland og bega seg til Don-Kosakkenes land. Her opprettet de sin frivillige armé som ble satt inn i kampen mot bolsjevikene. Den russiske borgerkrigen hadde et utrolig komplisert forløp der utenlandske stater, Tyskland, England, Frankrike-

 

(*=juliansk kalender)

 

 i sibir også USA og Japan intervenerte og gav støtte til de forskjellige "hvite" hærene og lokale regjeringer. Selv om overmakten var enorm, vant bolsjevikene. dette skyldes mest at bøndene syntes å foretrekke bolsjevikene hvis de måtte velge mellom dem og de hvite. Gjennom Lenins jorddekret av 8. november* hadde fått det som de ville ha det. Deres egen revolusjon ble stadfestet og de visste at der hvor de hvite rykket fram, der fulgte de gamle godseierne og deres sønner på lasset. Militært hadde bolsjevikene den fordel at de kontrollerte et sammenhengende stykke sentralt i russland, og de gjøre seg full nytte av jernbanenettet. De hvite var henvist til utkantene og det ble aldri opprettet skikkelige forbindelseslinjer mellom general Denikin i sør, admiral Koltsjak i sibir og general Judenitsj i Baltikum. Den røde armé kunne derfor slå dem en for en. Koltsjak begynte sin offensiv og hadde lidd nederlag før Denikin startet sitt felttog nordover. Først da hans styrker var gått i oppløsning, marsjerte Judenitsj mot Petrograd. De hvite måtte i tillegg bære den nasjonale belastningen å motta støtte fra utenlandske makter samtidig som denne støtten var nokså halvhjertet. I de hvite områdene krydde det av embetsmenn og politikere, men allikevel lyktes det ikke å opprette noen ordentlig administrasjon. For bolsjevikene var det nærmest en fordel at de i denne henseende kunne begynne på bar bakke, men i den røde hær kunne man allikevel ikke klare seg uten gammel fagkunnskap, og tusener av gamle Tsaroffiserer ble engasjert. de hvite hadde altfor mange offiserer som ville ha et ord med i laget, mens det var vanskeligere å få tak i soldater. De hvites bakfrontområde var nemlig hovedsakelig befolket av nasjonale minoriteter og kosakker, som først og fremst ønsket uavhengighet eller autonomi for sine områder, og de ville ikke ha de storrussiske herrer tilbake- om de var røde eller hvite. Mot slutten av 1920 behersket folkekommissærens råd det meste av det gamle russiske imperiet, med unntak av Finland, De baltiske statene og Polen, som hadde vunnet full nasjonal uavhengighet som følge av krig og revolusjon.


 

                                                                KOMMUNISME

 

 

LENINS IDEOLOGI

 

 

 

Selve ordet kommunisme kommer fra det latinske ordet communis som betyr felles.

 

Kommunisme er navnet på en  politisk ideologi basert på prinsippet om felleseie av mest mulig at et samfunns ressurser, særlig de økonomiske. Hvis det også kreves  felles eller lik fordeling av ressursene taler man om fullstendig kommunisme. Hvis det tillates arbeidsdeling med henblikk til disponering, er det snakk om ufullstendig kommunisme.

 

Den moderne kommunisme ble grunnlagt av Karl Marx. Marx hadde troen på fullstendig kommunisme. Den første kommunistiske teori som ble presentert er Platons "Staten". Her er det snakk om ufullstendig kommunisme.  De fleste kommunistiske teorier som ble utviklet i, og utprøvd i kristne miljøer, frem til reformasjonen var ufullstendig kommunisme men ikke så ufullstendig som Platon.

 

Innenfor de ufullstendige kommunistiske teorier har ideen om felles eie en klar instrumentell status; felles eie er et middel for å realisere mer grunnleggende teorier - ofte åndelige: Felles eie skal hindre fremveksten av havesyke og egoisme, men fremme fellesskapsfølelse og muliggjøre hengivelse til ikke verdslige  sysler.

 

For den mer fullstendige kommunisme blir felleseie  og fellesdisponering nesten et mål i seg selv. Ved at alle eier alt sammen, og ingen eier noe privat, og ved at det ikke er noen institusjonalisert arbeidsdeling når det gjelder ressursdisponering, har man allikevel nådd hovedmålet - Alles likestilling, eller et klasseløst samfunn. Men også innen denne form for kommunisme kan man se på felleseie som et instrumentelt virkemiddel: Felles eie skaper bevissthet om en felles skjebne, og det igjen skaper bevissthet om solidaritet og harmoniske, ikke utbyttende forhold mellom menneskene. For øvrig kan man hevde at slike effekter virker tilbake og styrker likestilling og klasseløshet. Endelig ser man at felles eie og felles disponering av de ressurser man har til rådighet fører til bedre utnyttelse av ressursene, enn hva private eie og disponering har  noe som i og for seg er miljøvennlig.

 

Marx prøvde å bevise at samfunnsutviklingen pekte mot fullendt kommunistiske (klasseløse) samfunn. Det borgerlige, kapitalistiske samfunn som bygger på privat eiendomsrett og til privat kontroll over produksjonsmidlene, ville, hevdet han, bli avløst først av et sosialistisk samfunn basert på felles (offentlig) eiendom, men med arbeiderklassens kontroll over denne, og dernest av det kommunistiske samfunn, med felles eie og felles disponering av alle ressurser.

 

Marx mente at overgangen fra et kapitalistisk til et sosialt styre ville skje ved en revolusjon, mens det kommunistiske samfunn gradvis ville vokse frem fra det sosialistiske - etter som staten dør hen. Om den siste overgangen sa imidlertid Marx svært lite; her er teoriene delvis utfylt av Lenin. Lenin hevdet at utviklingen mot det kommunistiske samfunn måtte ledes av en bevisstgjort elite innen arbeiderklassen, nemlig det kommunistiske parti. Han prøvde imidlertid ikke å foreskrive hvordan partiet skulle lede samfunnet mot full kommunisme. Proletariatets diktatur må altså i praksis bli partiets nokså uforutsigbare diktatur; diktatur til og med over den klassen partiet skal være utgått fra.

 

Lenin og han bolsjevik-parti kom til makten i Russland i 1917. Etter 1945 har lignende partier overtatt makten i de fleste østeuropeiske land, i Kina i 1949, i en del indokinesiske land og på Cuba i 1959.

 

Feilen med kommunismen er at den går ut fra at mennesket i bunn og grunner godt, noe som foreløpig ikke har holdt stikk. Hvis et menneske får en sjanse til ekstra profitt så slår en til. Dette har ført til endel korrupsjon, maktmisbruk og ansvarsløshet i kommunistiske samfunn. I de fleste kommunistiske stater har byråkratiet vokst kraftig. noe som gjør at befolkningen stort sett bli misfornøyde.

 

Det var dette som førte til opprørene i østeuropa og berlinmurens fall. Dette har vist oss at kommunismen ikke vil fungere i den tid vil lever i i dag.


 

                                      SENTRALE PERSONER

 

                    KARL MARX  (1818 - 1883)

 

           KOMMUNISMENS FAR, FILOSOF OG POLITIKER

 

Karl Marx ble født 5. mai 1818 i Trier som ligger i Tyskland. Hans far, Heinrich Marx var advokat av yrke. Farens egentlige navn var Hirschel Ha-Lewi Marx og han var sønn av en jødisk rabbiner, og stammet fra den berømte rabbineren "Eliser Ha-Lewi av Mainz."  Karls mor, Henrietta Pressborck var også datter av en rabbiner fra en lærd slekt.

 

Karl hadde åtte søsken, og hans familie var en typisk middelklasse familie

 

Karls far, Heinrich Marx, og ble betraktet som en sann attenhundreårs franskmann, som kjente sin Voltaire og Rousseau inn og ut." Og disse filosofers ideer ble sådd i karls hode.

 

Før Karl ble født, bannlyste myndighetene, i 1816 jøder fra yrker som hadde med rettsvesen og medisin å gjøre, så faren gikk over fra jødedommen til protestantismen. I 1824 ble Karl døpt sammen med sine fem brødre.

 

Som 15 åring ble Karl konfirmert. Og det ser ut som om han på denne tiden var en sann kristen. I sin ungdomstid skrev han bl.a en del vakre dikt med kristelig innhold.

 

Karl Marx studerte først ved universitetet i Bonn. Deretter forsatte han sine studier ved universitetet i Berlin. Under studietiden kom Karl i kontakt med mange intellektuelle som stod langt fra den kristne tro. De fleste var enten ateister, anarkister, antisemitter, satandyrkere eller flere av delene samtidig.

 

På universitetet i Berlin studerte Marx på materialismen i antikken. Han tok doktorgrad på dette, men var senere ute av stand til å få seg en akademisk jobb.

 

I 1842 begynner Karl Marx på sin journalistiske løpebane. Først er han journalist i "Rheinsche Zeitung" og redigerer bladet til det blir forbudt i 1843. Deretter flytter han til Paris og Brussel, hvor han opphold seg de neste fem år. I denne perioden utarbeidet han i samarbeid med Friedrich Engels hovedtrekkene i sin lære om klassekampen som drivkraften i historien Flere viktige arbeider fra denne tiden ble først utgitt i 1930 årene, og enkelte av synspunktene ble først tatt opp til debatt i 1950 -1960 årene. Det viktigste resultat av samarbeidet mellom Marx og Engels i denne tid ble likevel Programskriftet "Det kommunistiske manifest." Marx hevder her at all historie har vært en historie om klassekamp. Manifestet hevdet åpent at den nåværende samfunnsordning måtte styrtes med vold. Det ende med disse ord: "La de herskende klasser skjelve for en kommunistisk revolusjon. Arbeiderne har intet annet å tape ved den enn sine lenker. De har en verden å vinne. Arbeidere i alle land, foren dere!" I manifestet gis det et program på ti punkter som skal gjennomføres i den sosialistiske stat, Forløperen for det klasseløse samfunn. I disse 10 punktene foregriper forfatterne den moderne sosialist stat.

 

I 1849 ble Marx utvist fra Køln, han fant da et fristed i London. Her viet han i sammen med Engels resten av sit liv til sosialøkonomiske studier og et omfattende forfatterskap. Da den første Internasjonale ble dannet i 1864, var Marx den dominerende personlighet der, men da han støttet Pariserkommunen og den falt, gikk dette forbundet i oppløsning.

 

Etter denne hendelsen trakk Marx ut av praktisk politikk og brukte alle krefter på å fullføre "Kapitalen", som ikke bare var Marx hovedverk, men et hovedverk i moderne økonomi og filosofi. Marx rakk ikke å utgi mer en 1. bind før han døde. 2. bind var likevel langt på vei ferdig fra hans hånd, og ble utgitt av Engels. Et 3. og 4. bind ble samlet sammen fra notater o.l og gitt ut. Disse to siste bind ble derfor preget av Engels redigering.

 

 

 

Karl Marxs samlede verker har i stor grad påvirket det samfunn vi lever i dag. Det var på grunnlag av disse teorier sovjetunionen ble styrt av Lenin og Stalin.

 

I den senere tid er det kommet frem mye som tyder på at Karl Marx fra studietiden av var satanist. Grunnlaget for dette er brev og dikt som Marx har skrevet. I et brev til sin far skriver han: "Et forheng er falt. Mitt aller helligste er blitt sønderrvet og nye guder er blitt innsatt i stedet."

 

I sitt dikt "Den bleke pike" skriver han:

 

            "Slik har jeg slått vrak på himmelen,

 

            jeg vet det helt å fult.

 

            Min sjel som engang var tro mot Gud,

 

            er nå utvalgt for helvete."

 

I tillegg til å være politiker, journalist og filosof, hadde Marx en mindre kjent side; Han skrev dikt. Mange av disse diktene inneholder beskrivelser av satanistiske ritualer.


 

                  LENIN (1870 - 1924)

 

 

 

          SOVJETS FØRSTE  KOMMUNISTISKE LEDER

 

Lenins egentlige navn var Vladimir Iljitsj. Han ble født i Simbirsk i Russland år 1870. Faren kom fra en middelklasse og var lærer i fysikk og matematikk. Lenin hadde seks søsken som alle ble aktive. Broren Alexander ble henrettet i 1887 i forbindelse med et attentat mot tsaren. Dette var en begivenhet som preget Lenins syn på tsaren.

 

Samme år avsluttet Lenin gymnaset i Simbirsk med glimrende karakterer. Han begynte å studere jus ved universitetet i Kazan, men ble utestengt på grunn av sin politiske virksomhet, og først i 1889 fikk han gjenoppta studiene, som han avsluttet i St.Petersburg (senere kalt Leningrad etter Lenin) 1891. Lenin praktiserte etter en kort tid som sakfører (advokat). Men mesteparten av tiden brukte han til å studere marxsismen og samfunnsutviklingen i russland. I 1893 slo han seg ned i St.Petersburg, der han kom i kontakt med sosialdemokratiske studenter og arbeidere, og han begynte nå sin politiske virksomhet som revolusjonær. Han gjorde seg bemerket ved å kritisere de borgerlig-revolusjonære og visse marxistiske teoretikere som han mente forvansket/forfalsket Marx’s lære.

 

Våren 1895 reiste Lenin for første gang til utlandet og traff russiske revolusjonære som Plekanhov og Akselrod. Da han kom tilbake til St.Petersburg organiserte han "Kampforbundet for arbeiderklassens befrielse" og begynte utgivelsen av en illegal avis. Han ble imidlertid arrestert, og etter å ha tilbrakt ett år i fengsel, ble han forvist for tre år til Sibir. Her giftet han seg med N.Krupskaja, som han hadde truffet under sitt revolusjonære arbeid i St.Petersburg. Under forvisningen gjorde han ferdig sitt store verk om "Kapitalismens utvikling i Russland".

 

Fra 1912 bodde Lenin i Krakow i Polen for lettere å kunne lede virksomheten i Russland, som foregikk på legal måte gjennom avisen "Pravda".

 

Under den 1. Verdenskrig angrep Lenin heftig de sosialdemokratiske partiene som sluttet opp om den nasjonale og imperialistiske krigen, og på den måten sviktet ideen om arbeiderklassens internasjonale solidaritet.

 

Da den russiske revolusjon brøt ut i mars 1917, opphold Lenin seg i Sveits. Ententlandene nektet ham å reise hjem gjennom dem, så Lenin forhandlet med de tyske myndighetene. De tyske myndighetene ga ham lov til å reise gjennom tyskland, fordi de håpte at han kunne få russland til å trekke seg ut av krigen.

 

Han kastet seg nå med voldsom energi inn i det revolusjonære arbeid, og han hadde oppgavene klart for seg. Tsarismens fall var bare første etappe, og den borgerlige revolusjon kunne ikke tilfredsstille de store masser.

 

           

 

Etter en mislykket reisning mot Kerenskij regjeringen måtte Lenin gå over til illegalitet.  Han opphold seg en stund i Finland, og han skrev der "Staten og revolusjonen" som forklarer hans tolkning av det marxistiske syn på statsmakten.

 

Samtidig var han opptatt med å forberede den væpnede oppstand som ble gjennomført november 1917. Som president i folkekommissærens råd ble han sjef for den nye regjering samtidig som han fortsatte å lede partiets arbeid. De nye regimet stod tilsynelatende uovervinnelige problemer, og Lenin måtte sette inn hele sin kraft for at det ikke skulle bryte sammen som følge av ytre trykk og indre uenighet. En alvorlig krise oppstod på spørsmålet om fred med sentralmaktene. En del av partiet ønsket en krig for å spre kommunismen, men Lenin var klar over at dette ikke var mulig, og han fikk til slutt satt igjennom at tyskernes betingelser i Brest Litivsk ble godtatt.

 

           

 

I de følgende år var Lenin opptatt med å organisere kampen mot den russiske kontrarevolusjonen og de utenlandske intervensjonstropper.

 

Etter et mislykket attentat mot Lenin ble det satt inn en hensynsløs terror mot motstanderne av revolusjonen. En ny alvorlig partikrise kom i 1921 i forbindelse med den nye økonomipolitikken. Bøndene var sterkt misfornøyde med den nye rekvisjonspolitikken saboterte i stor utstrekning. Lenin som mente at støtten fra bøndene var viktig la øyeblikkelig om politikken i retning av større frihet for de næringsdrivende til å selge varene sine på markedet.

 

Dette voldsomme arbeidspresset brøt ned Lenins helse. Dette førte til en hjerneblødning i 1922. Etter dette ble Lenin mer eller mindre arbeidsudyktig. Han døde av en tredje hjerneblødning i 1924.

 

Lenin var under middels høy, men tettbygd og kraftig. Hans levesett var ytterst enkelt til siste stund, og han tillot seg ingen interesser som kunne komme i veien for hans virksomhet som revolusjonær. Som skribent og taler la han liten eller ingen vekt på litterære effekter, men han hamret inn sine slagord og konklusjoner med ubønnhørlig logikk, ofte i en grovkornet satirisk form. Lenin hadde kunnskaper, og hans studier og hans teoretiske arbeider tjente alltid hans politiske mål.

 

           

 

Hans "testamente" og "etterskrift" hvor han krevde Stalin fjernet som generalsekretær, viser at han var betenkt og neste rådløs ovenfor det byråkratiske diktaturet som var under utvikling.

 

            KORT OPPSUMMERING

 

            * 1870, Lenin blir født.

 

            * 1887, Lenins bror blir avrettet.

 

            * 1887, Lenin avslutter gymnaset i Simirsk med glimrende karakterer.

 

            * 1887, Lenin begynner å studere jus i Kazan.

 

            * 1887, Lenin blir utestengt fra universitetet p.g.a.              ulovlig politisk virksomhet.

 

            * 1889, Lenin får gjenoppta sine studier.

 

            * 1891, Lenin avslutter sine studier.

 

            * 1893, Lenin slår seg ned i St.Petersburg

 

     * 1895, Lenin reiser til utlandet.

 

            * 1897, Lenin blir forvist til Sibir p.g.a. arbeidet med en ulovlig avis.

 

     * 1898, Lenin gifter seg med N. Krupskaja.

 

    

Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish