Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Fra Bell til InternettSkriv ut Utskrift
Særoppgave om telefonen- og Internets utvikling. 9/10. klasse, fikk karakteren S.
Bokmål - SæroppgaveForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Alexander Graham Bell (1847 - 1922)
<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Den amerikanske oppfinneren og fysikeren Alexander Graham Bell ble født i Edinburgh 1847. Før han begynte sin karriere som oppfinner begynte Bell sammen med sin far å undervise i stemmebruk og lærte døve å tale etter et system for «synlig tale» som faren hans hadde utviklet. I 1871 flyttet Alexander til USA, nærmere bestemt Boston for å utdanne døvlærere i faren sitt system. Han flyttet også på grunn av helsen sin. I 1873 ble han professor i stemmefysiologi i Boston. Dette arbeide gjorde så han ble ledet til oppfinnelsen av telefonen i 1875. Dette fikk ham den franske akademis voltapris for. Riktignok var det ikke telefonen han først tok sikte på å utvikle. Det var telegrafen han ville forbedre.

Den første telefonsamtalen

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

«Watson, I need you,» var de første ordene gjennom en telefon. Dette skjedde den 10. mars 1876. Det var Alexander Graham Bell som først greide å overføre menneskelig tale ved hjelp av elektrisitet sammen med hjelperen sin Watson. Han var ikke den første som så at dette var mulig. Det slo franskmannen Bourseul fast allerede i 1854. Bell var heller ikke den eneste som forsket på telefonen. Det gjorde blant annet også amerikaneren Elisha Gray, og hun leverte en patentsøknad bare noen timer etter Graham Bell på et nesten likt apparat. Etter flere rettssaker ble det i 1893 avklart av amerikans høyesterett at det var Bell som var telefonens oppfinner. Bell Telephone Company ble stiftet i 1877 og har utviklet seg til et milliardselskap som driver nesten alle telefonanlegg i USA. Selskapet har gjennom tidene stått for stor forskning i sine laboratorier og har hatt stor betydning for utviklingen av telefonen og dens videre utvikling.

Telefonen blir til

At det var Graham Bell som oppfant telefonen, og at den en dag plutselig stod der på patentkontoret er ikke hele sannheten. Telefonen er bygget på mange andre oppfinnelser av tidligere oppfinnere før Graham sin tid. I 1771, hundre år før Graham sin tid, eksperimenterte den italienske mannen Luigi Galvani på ladede metaller. Faktisk, av alle ting, brukte han froskelår til sin forskning. Uten selv å kunne forklare hvorfor, klarte han å produsere strøm. Han selv trodde det var noe spesielt med dyrene. Strøm hadde man visst om i mange år, men ikke hvordan man kunne lede den.

Deretter forsket den franske greven Alessandro Volta videre på Galvani sine eksperimenter og oppfant «Voltasøylen». Voltasøylen er forgjengeren til batteriene vi har i dag. Batteriet gjorde så det ble lett tilgang til elektrisitet, og det gjorde videre forskning lettere. Telefonen bruker elektrisitet på en spesiell måte. En kan si at den lager lyd om til elektrisitet og sender den langt av gårde, og omdanner elektrisiteten til ord igjen. Men bare elektrisitet var ikke nok til å skape telefonen. For å lage lyd måtte man også ha elektromagneten. Elektromagneten ble oppfunnet av den danske fysikeren Hans Kristian Ørsted. Han oppdaget at strøm kan gjøre magnetisme sterkere og svakere.

Den amerikanske fysikeren Page oppdaget at når en elektromagnet hurtig blir magnetisert og avmagnetisert lager den en syngende lyd. Engelskmannen Farrar tenkte seg til at hvis man lot strømstyrken forsiktig forandre seg ville det være mulig å gjengi menneskes stemme, og det var dette Bell gjorde. Grunnen til at det tok så lang tid å finne opp telefonen var at det virket så utenkelig å kunne overføre lyd over lange avstander at ingen forsket alvorlig på det.

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Verdens første anerkjente telefon laget av Bell i 1876. Den består av
en elektromagnet, en stålfjær koblet til en membran av hud og et
hull i bunnen til å snakke i..

Bell la frem flere påstander. Blant annet at «en dag vil enhver bolig og bedrift ha installert telefon». Denne påstanden ble fort avvist, og selv telegrafkompaniene på den tiden så ingen fremtid for telefonen. Mange mente at det ville koste altfor mye, og at det ville bli altfor mange kabler og tråder. I 1877 ved en demonstrasjon i Drammen fikk Bell en kommentar som er blitt ganske berømt: «Ja, mine herrer, dette er et meget morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri». Selv i forretningslivet ble telefonen dømt nedenom og hjem, da en samtale ikke kunne festes og dokumenteres. Faktisk ble det sett mer fremtid i telegrafen enn telefonen.

Telefonsentralen blir til

Under utviklingen av telefonen ble det eksperimentert mye på forskjellige måter å få tak i den man skulle snakke med. Mye ble prøvd, blant annet kraftige rop og fløyte. Disse to måtene var ikke noe særlig bra, så Bell så bare en måte å løse dette problemet på. Det måtte settes opp sentraler. Disse sentralene fungerte på den måten at de to telefonene som skulle brukes måtte kobles sammen manuelt. På slike sentraler ble det av mange grunner ansatt kvinner til å gjøre denne koblingsjobben. Det kom av flere grunner. Kvinner viste seg til å være mer høflige og disiplinerte og de var mer tålmodige. At kvinner skulle arbeide var noe nytt, og det var på den tiden ikke vanlig at kvinner skulle ha noe annet arbeid enn i hjemmet. Faktisk hadde dette mye å si for kvinnefrigjøringen.

Jobben til kvinnene på sentralene ble å huske på hvilke av hullene på tavlen som førte til hvilke hus. Det betydde at jobben deres fort ble vanskeligere og vanskeligere ettersom flere abonnementer strømmet til. I 1880 var det bare 14 abonnementer i Christiania mens det i 1882 var 600 abonnementer, og alle disse måtte kvinnene i sentralen kunne utenat. De som skulle ringe sa bare navnet på huset eller gården de skulle «slå på tråden» til og deretter var den damen ved sentralen sin jobb og koble forbindelsen riktig. Kvinnenes jobb ble et respektert yrke til tross for den nokså lave lønnen. Folk visste at kvinnene visste utrolig mye om folks privatliv og personlige ting, og de hadde derfor taushetsplikt.

Christiania Telefonselskap

I 1881 fikk Bell en konkurrent her i Norge, Christiania Telefonselskap, som skulle tenke på kundenes beste. Mange klaget over at store deler av pengene som ble lagt i Bell Telephone Company gikk til utlandet. Også dette telefonselskapet hadde stor vekst, og i 1884 hadde Christiania 588 abonnementer, mens Bell Telephone Company hadde 915. Det som var det største problemet var at disse to selskapene ble to harde konkurrenter. De var til og med ikke koblet sammen! Det gjorde så hele 235 abonnementer måtte ha to telefoner i huset for å kunne komme frem til alle de kjente med telefon. Heldigvis ble dette problemet løst da de to telefonselskapene ble nektet å bygge dobbelt opp med telefonledninger. I 1885 ble de slått sammen ved at Christiania Telefonselskap flyttet til Bell sine lokaler. Navnet ble Christiania Telefonselskap. Selv om de to selvskapene ble slått sammen hadde de fremdeles to helt forskjellige telefonnett. Derfor måtte en dame i sentralen stå å rope opp navnet på alle de som ville ha en samtale med noen på det andre nettet.

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Christiania Telefonselskap. Det var nesten bare ugifte kvinner fra velstående familier som jobbet der

Telefonen utenfor byens grenser

Norge er langt og det var store avstander mellom gårdene. Dette gjorde det vanskelig å bygge telefonnettet utenfor byenes grenser. At det var lett å tjene på telefonen i byene er lett å forstå, men de store avstandene i Norge gjorde så det var veldig dyrt og utvide telefonnettet. Mange mente det var å kaste bort skattepenger og syntes derfor det var tull og bruke penger på slik, og andre mente det motsatte. Likevel ble telefonnettet etterhvert utvidet litt etter litt, og det viste seg å være mange fordeler for folk på gårder. Tidligere måtte bonden dra inn til byen uten å vite hvilken pris han ville få solgt varene sine for, og han visste heller ikke noe om etterspørselen. Når han fikk telefon kunne han vite både pris og etterspørsel før han dro inn til byen.

Før i tiden var folk fra landet annerledes enn folk fra byer fordi folk i byene snakket mer og var mer utadvendte. De så flere folk med forskjellige interesser. Slik var det ikke for folk på landet. Det var færre folk på landet og de så hverandre sjeldnere. Ofte fikk ikke folk på landet vite hva som hadde skjedd før en uke etter at hendelsen hadde foregått. Telefonen fikk også en veldig stor betydning for kvinnene som bodde på landet og som bare drev med husstell. De kom ofte ikke ut for å snakke med folk og ofte var det bare mannen sin de fikk høre ting av. Da de fikk telefon kunne de snakke med familier og bekjente over lange avstander.

Å sette opp stolper var ikke lett. I årene 1896-1900 måtte mange arbeidere jobbe 10 timer hver dag for en ganske liten lønn. De tjente faktisk bare 1,80 kr hver dag, og trakk de fra hva de trang av penger til f.eks. mat og klær tjente de egentlig bare 0,75 kr dagen. De måtte betale maten sin selv og skulle de ha en kokk til å lage mat måtte de jobbe en time lengre om dagen. De fikk bare betalt for timer de jobbet så hvis været var dårlig tjente de ingenting. De hadde heller ikke noe sted å sove, så ofte måtte 10-20 menn presse seg inn på en love og ligge tett i tett. Likevel ble det opprettet arbeidslag og det var om å gjøre å sette opp flest stolper om dagen.

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Venteliste på telefon

Det var lenge en lang liste av folk som skulle ha abonnement. Hele tiden var det mangler av penger fra statens side. Siden ventelisten etterhvert kunne dreie seg om flere år ble «Ileren» satt opp i 1915. Den var for folk med penger som måtte ha telefon med en gang. Den var tre ganger så dyr å anskaffe. Men bare det å ha telefon betydde ikke at man alltid kunne bruke den. Man måtte også vente på å få en samtale koblet. Derfor ble kom det et forslag om en eksta-il, en enda dyrere og mer prioritert telefonsamtale. Dette gikk ikke gjennom da Telegrafverket mente at de rike ikke kunne ha flere fordeler enn det de hadde.

Når folk døde var det heller ikke uvanlig at det ble en stor krangel om hvem som skulle arve telefonabonnementet. Det tok opptil flere år før man fikk et telefonabonnement. Det var noen steder heller ikke nummere nok.

2. verdenskrig

Da krigen brøt ut tok tyskerne raskt over telefonnettet. Over 30.000 tyskere kom til Norge for å ta over telefonnettet. Det var tre ganger så mange som det Telegrafverket hadde hatt ansatt før krigen brøt ut. Tyskerne fikk også mange som hadde jobbet i Telegrafverket for flere år siden til å legge opp kabler og sette opp stolper. Den delen av telefonnettet som var viktig for militære ble bedre, men de lokale anleggene ble dårligere. Riktignok ble kablene mellom Danmark og Norge bedre fordi tyskerne trang bedre linjer til Berlin. Det var viktig fordi hvis noen så et engelsk fly komme måtte alle få beskjed raskt. For nordmenn under krigen ble telefonen utrygg. Folk visste aldri om de ble avlyttet. Raske beskjeder ble gitt, ofte i kode. Selv om ikke nordmenn kunne gjøre noe spesielt motstand mot tyskere ble det likevel gjort av kvinnene på sentralen. Ofte «mistet» de tyske forbindelser og lot det ta lengre tid for en nazist å få forbindelse enn andre.

Etter krigen

Da tyskerne skjønte at de hadde tapt brente de telefonsentralene og ødela hele 31 500 telefonstolper. Da fredsdagen kom, 8. mai 1945, skulle nesten alle ringe sine bekjente som hadde flyttet til Sverige. Det var den største «telefonstormen» noen sinne. Det tok opptil flere uker å få en forbindelse. Siden tyskerne hadde kuttet alle stolpene i samme høyde var det bare å surre dem sammen igjen. Det gjorde bare så telefonstolpene ble lavere enn før krigen. På fem år skulle hele telefonnettet være satt opp igjen og alle skulle ha telefon. Ventelistene på telefon var på flere år, og de som hadde telefon var ikke mer lykkelig enn de som ikke hadde. Det tok ofte mange timer å få koblet en samtale.

Ennå lang venteliste

I 1954 var det 100 000 som stod på venteliste for å få telefon. I virkeligheten var det flere enn det, fordi mange ikke så noen vits i å sette seg på en liste som man måtte vente flere år på. Ventelisten sank, og i 1962 var det 38 500 som ennå var på venteliste. I 1979 hadde listen igjen blitt lengre. Den var ved årsskiftet vært på 87000, men et halv år senere var den steget til 110 000. Regjeringen lovet da at ventelisten skulle være borte i 1985.

Mobiltelefonen

Allerede i 1966 tilbød Televerket i Norge mobiltelefoner til kundene. Mobiltelefonene var på den tiden så store at de fylte bagasjerommet på en bil. Mobiltelefoner fungerer på den måten av den sender radiosignaler til en radiostasjon er som bundet til telefonnettet. Forskjellen fra disse stasjonene til vanlige radiostasjoner er at de også kan ta imot signaler. I 1981 gikk flere nordiske land sammen om å lage et nett som skulle dekke de fleste tettbefolkede områder i landet. Det som var meningen med samarbeidet var at man skulle kunne bruke samme apparatet uansett hvilket land man befant seg i. Nettet heter NMT (Nordisk Mobiltelefon).

I 1990 årene vokste antall mobiltelefon abonnementer raskt. I 1990 hadde 173 000 mobiltelefon mens tallet passerte 350 000 i 1993. Da kom også mobiltelefonsystemet GSM tatt i bruk. GSM er et samarbeid mellom flere europeiske land og lydkvaliteten er bedre. GSM er også annerledes på den måten at hvert abonnement ikke er bundet til sin egen telefon. Hver GSM abonnement for et kort som han kan putte inn i hvilken som helst GSM telefon og så ringe på sin egen regning.

<bilde>

Logg inn for å se bildet
En GSM mobiltelefon

Moderne telefonsentraler

I dag er telefonsentralene datamaskiner, og i store deler av telenettet blir analoge signaler gjort om til digitale. Analoge signaler er når strømmen går på samme måte som din egen stemme, mens digitale signaler er signaler som er blitt satt om til to forskjellige signaler, 0 og 1. Dette kalles for det binære tallsystemet og er det samme prinsippet som datamaskiner bruker. Dette kalles for ISDN linjer. Når du snakker med noen i USA blir signalene gjort om til digitale, deretter blir de sent over til USA og så gjort om til analoge signaler igjen. Det gjør så kvaliteten på lyden blir bedre. Noe som kommer til å bli tatt mer i bruk i fremtiden er fiberoptiske kabler. Disse kablene sender verken lyd eller digitale signaler, men lys. En fiberoptisk kabel med en tykkelse som et hårstrå kan overføre flere tusen telefonsamtaler på en gang. Mange ser at Internet sitt overbelastningsproblem kan bli løst når disse kablene blir tatt i bruk. Faktisk så er fiberoptiske kabler også mye billigere både å lage og legge ut.

<bilde>

Logg inn for å se bildet
En fiberoptisk telefonkabel. Den kan kan lede flere tusen samtaler på en gang

Internet - hva er det?

Da Bell fant opp telefonen trodde han vel neppe at linjene i fremtiden skulle brukes til å overføre tall, bilde og film og mengder av data. Internet er et stort nettverk av datamaskiner som er koblet sammen av digitale telefonlinjer. Dette blir også mer og mer vanlig i bedrifter og om ikke så lenge blir det også vanlig i hustander. Vi kan på en måte si at Internet er verdens nest største nettverk, fordi den bruker verdens største nettverk, telefonnettet, til å sende informasjon over. Det har mellom tidene vært mange forskjellige internett, men det er bare et Internet. Internet egentlig en sammenkobling av mange forskjellige nett. Internet er under full utvikling og mange mener at om ikke så lenge er vi blitt like avhengige av Internet som av telefonen.

Utviklingen av Internet

Dagens Internet ble utviklet ut i fra mange forskjellige nettverk. Det viktigste nettverket var ARPANET. I 1956 opprettet amerikanerne ARPA (Advanced Research Project Agency). På slutten av 50-tallet begynte en del forskere å tenke på tidsdeling av datamaskiner og interaktiv behandling slik at datamaskinen kunne gjøre flere ting på en gang istedenfor bare én oppgave som var vanlig den gangen. John MacCarty ved MIT (Massachusetts Insitute of Technology) foreslo å lage et operativsystem til MITs nye transistorbaserte IBM-maskin. I 1961 var en umoden prototype av dette operativsystemet laget. På denne tiden var det også mange andre steder det ble forsket på tidsdeling av datamaskiner.

Ingeniøren J.C.R. Licklider ble i 1962 avdelingsleder hos ARPA. Meningen var også her å utvikle systemer for tidsdeling og interaktiv bruk av datamaskiner. ARPA sponset prosjektet ved MIT. Meningen med denne satsingen var at flere mennesker kunne bruke hverandres programmer, data og erfaringer. Siden det ennå ikke var så mange maskiner på den tiden måtte brukerne befinne seg ved en maskin som var koblet på dette nettverket. Dette begrenset selvfølgelig hvor mye disse datasystemene ble brukt.

Det er også store forskjeller om hva folk synes datasystemene skulle bli brukt til. Licklider var interessert i at datamaskinen skulle bli et verktøy for menneskene til å kommunisere med hverandre. Dette var ulikt datidens datamaskinprodusenter som bare så på datamaskinen som store regnemaskiner. Licklider beskrev også hvordan han mente datamaskinen skulle kunne bruker som et verktøy. Disse tankene ble virkeliggjort før ikke så mange år siden , og det er rart at man for allerede 30 år siden kunne tenke såpass langt inn i fremtiden.

Meningen med Arpanet

For omtrent 30 år tilbake i tid fikk USA et problem. Hvordan skulle myndighetene klare å kommunikasere etter en atomkrig? Det de trengte var et nettverk som var beskyttet mot atombomber, men informasjon ville alltid være sårbar. Derfor lagde de et nettverk som var såkalt «atomsikkert». Nettet var bygget opp slik at det ikke hadde noen kjerne. Dette var viktig da Sovjetunionen på den tiden ville bombe selve kjernen av nettet først. Derfor lagde de ett nettverk som gikk fra by til by, stat til stat og base til base. Nettverket skulle ikke ha et sentralt styrested, og det skulle kunne fungere selv om store deler av det var forsvunnet eller var ute av funksjon. Alle maskinene skulle også ha like mye og si og skulle være like bra.

RAND forslaget ble publisert i 1969 av «oppfinneren» Paul Baran. Meningen med nettverket var simpelt. Nettverket skulle være uleselig. Nettverket ble ikke styrt fra ett sentralt sted (ingen kjerne) og det ble laget slik at det skulle fungere selv om store deler ble revet i filler. For at dette skulle være mulig måtte det være mer en én vei fra en maskin til en annen. Alle maskiner skulle være tilgjengelige fra alle andre maskiner i nettverket.

Nettverket skulle sende data i pakker. Hver pakke skulle ha en adresse hvor den til slutt skulle havne. Når en maskin fikk en pakke skulle den lese av adressen og enten beholde den som sin egen eller sende den videre i riktig retning. Veien pakken tok var uvesentlig, og det viktigste var at den kom frem. Pakken skulle bli slengt fra server til server som en fotball i en fotballkamp, nærmere og nærmere mål. Om store deler av nettverket var borte skulle det fremdeles ikke være noe problem.

Det første prøvenettverket som var laget etter disse prinsippene ble laget i Storbritannia i 1968. Det var akkurat de samme prinsippene som Baran skrev i 1962, og som Internet bruker i dag. Det at data ble send over pakker gjør så at det ligner mer på å sende et brev i posten enn det å koble opp en telefonforbindelse.

De fire første nettverks nodene i desember 1969

Kort etter bestemte ARPA seg for å støtte et større prosjekt i USA. Nodene i nettverket skulle bestå av superraske datamaskiner. Dette var kostbare maskiner som virkelig var nødvendig i et stort og solid nettverk for nasjonal etterforskning og utvikling. Disse planene ble offentliggjort i 1967.

Høsten 1969 var den første av de fire maskinene installert i UCLA. I desember 1969 var alle de fire supermaskinene satt opp, og det var fire maskiner tilkoblet det uferdige nettverket som den gangen het Arpanet. De fire datamaskinene kunne sende data i egene høyhastighets linjer. Takket være Arpanet kunne vitenskapsmenn og forskere dele hverandres datamaskin utstyr selv om de befant seg på ulike steder. Dette var meget hendig da maskinutstyr var veldig kostbart tidlig i 1970 åra. I 1971 var det femten datamaskiner som var tilkoblet, og i 1972 var det 37 maskiner som var koblet til nettverket, og det viste seg at antallet bare økte og økte. På denne tiden ble det også tatt i bruk satellittforbindelser. I 1977 var det 111 datamaskiner og bare 4 år senere var det 4000 datamaskiner i nettverket. Dette sier hvor mye det økte med årene som gikk. I dag er det over 2 millioner maskiner som et tilkoblet Internet og tallet øker med omtrent 10% hver måned.

Arpanet for forskere?

Etterhvert fikk Arpanet en ganske merkelig bruk som ikke var ventet. Brukerne av Arpanet hadde vridd nettverket inn til å bli et sammensluttet «posthus». Den største delen av trafikken i nettverket var ikke lengre fjernprogrammering, men news/meldinger og private brev (E-mail). Arpanet ble brukt til å samarbeide i prosjekter og for å bytte notater i arbeide sitt, og også vanlig prat slik vi finner ute blant vanlige mennesker. På Arpanet maskinene hadde brukerne hadde sine brukerkontoer og adresser for elektronisk post. De brukte ikke bare Arpanet til private brev fra person til person, men de var langt mer begeistret over denne tjenesten enn det å kunne programmere andre fjerne maskiner. Det gikk ikke lenge før «mailing-listen» ble oppfunnet. Den gjorde så det ble mulig å sende et brev til et stort antall brukere av Arpanet. Faktisk ble en mailing-liste kalt «sf-lovers» for science fiction fans størst, og det var det mange nettverks administratorer som ikke likte. Det var vel ikke det Arpanet skulle brukes til?

NSFNET

Tilgang til Arpanet ble gitt til vitenskapsmenn og institusjoner som hadde en avtale med det amerikanske forsvarsdepartementet. Andre institusjoner henvendte seg til NFS (National Science Foundation) og søkte etter å få bli med i netterket. Et nettverk kalt Computer and Science Network ble laget. Senere satte NSF opp de fem sentra for superdatamaskiner og disse ble knyttet samen med høyhastighets leide linjer i et nettverk kalt NSFNET. NSFNET kom i 1986. Det ble tidlig forstått at ikke hvert universitet kunne ha direkte linje til en av de fem store datamaskinene. Telelinjene var altfor dyre til at alle kunne gjøre det. Derfor ble det opprettet mange forksjellige nettverk rundt omkring i USA og disse nettverkene ble igjen knyttet til NSFNET. NSF bidro med pengestøtte også til andre nettverk. Til de de andre nettene kunne hver skole eller senter koble sine nettverk opp mot NSFNET. NSFNET uvar på vei til å bli selve stammen i Internet. Det var de fem store maskinene som koblet sammen alle de andre nettverkene. NSFNET representerte et teknisk fremskritt fordi det knyttet sammen større og bedre maskiner med raskere telelinjer, og vokste stadig. NSFNET opphørte i rollen som stamvei for Internet i 1995. Da tok kommersielle leverandører av nettverkstjenester over. Amerikanske myndigheter spilt en stor rolle i utviklingen av Internet ved å gi pengestøttet til ARPANET og NSFNET prosjektene.

TCP/IP protokollen

I 1972 ble det holdt en konferanse i Washington D.C. Konferansen ble kalt The First International Conference on Computer Communications. Der var det folk fra Canada, Frankrike, Japan, Norge, Sverige, Storbritannia og USA. Alle var enige om at det var viktig å skape et felles «språk» alle maskiner kunne snakke med hverandre på, selv om selve maskintypen og operativsystemet var annerledes. Dette var noe som var spesielt med Arpanet i forhold til andre nettverk.

Måten nettverket var bygget på gjorde så det var lett å utvide det, så allerede utover i 1970 åra strekte Arpanet seg snart fra Hawaii til Norge. ARPA sitt språk ble først kjent som NTP som stod for Network Transfer Protocol, men etter som tidene gikk ble en mer avansert nettverksprotokoll kalt TCP/IP brukt. TCP/IP står for Transmision Control Protocol/Internet Protocol og ble tatt i bruk 1. januar 1983. Det er denne som brukes på Internet den dag i dag.

Arpanet blir sammenkoblet

I 1973 ville ARPA utvide bruken av pakkekobling til skip på havet og flyttbare bakkestasjoner. Til dette tok de blant annet i bruk satellitt (SATNET) og mobil pakkeradio (PRNET) . Disse nettverkene ble kjent som «Internetting». Alt i alt tok de i bruk fire nettverk, Arpanet, Satnet, Prnet og Ethernet, og disse slo seg sammen under navnet Internet.

Usenet

Mange av de som bruker Internet er med i noe som heter Usenet. Usenet er egentlig et eget nettverk som brukes til å kommunisere med hverandre over artikler og E-mail. Likevel er det ikke alle som ser på Usenet som et eget nett da nesten alle maskiner som er koblet mot Internet har Usenet. Usenet er delt inn i newsgroups, og hver newsgroup handler som et emne. Hver newsgroup fungerer på den måten at når en artikkel blir skrevet spres den til alle maskinene som er med i Usenet innen få minutter. I dag finnes det over 12000 newsgroups på Usenet som handler om alt fra romfart til strikking. Likevel handler mesteparten om data. Dette er kanskje ikke så rart da alle som bruker Internet har som oftest minst to interesser, datamaskiner og Internet. Under hver newsgroup er det igjen artikler hvor folk diskuterer om alt og alle, bare det holder seg under emnet til newsgroupen de skriver i.

Meningen med Usenet var ikke fjerndatabehandling som med Arpanet slik at man kunne bruke andre datamaskiner i nettverket. Meningen med Usenet var at man kunne utveksle post (E-mail) og artikler i newsgroups. Usenet ble heller ikke opprettet etter oppfordring av noen form for myndighet, og ble heller ikke styrt av noen form for myndighet. Derfor har kommersiell bruk av Usenet aldri vært noe særlig populært. Så fort noen postet en kommersiell artikkel fikk den som postet artikkelen en haug med protestbrev, og ble «flamet» av mange folk.

Usenet ble til i 1979 og det var to studenter ved Duke University i North Carolina. som fant på det hele. De koblet sammen to maskiner, en i Duke University i North Carolina og University of Noth Carolina at Chapel Hill. Maskinene ringte hverandre opp med jevne mellomrom og sendte artikler til hverandre. Etterhvert koblet flere seg på de to maskinene og 5 år senere var det 400 datamaskiner som var med i Usenet. Siden å overføre artikler over store avstander var dyrt var det en del telefonselskaper som for eksempel AT&T og DEC som støttet Usenet.

I 1981 ble Usenet bundet sammen med Arpanet. Det gjorde så Usenet kunne bruke Arpanet sine linjer til å sende artikler. I begynnelsen gikk det bare meldinger fra Arpanet til Usenet fordi ledelsen av Arpanet ikke ville ha konkurranse utenfra. Arpanet ble også tilknyttet andre nett og ble derfor et stamnett for mange nettverk.

De fleste maskiene som sprer artikler fra Usenet er i dag direkte tilknyttet Internet hele døgnet, men det finnes ennå elektroniske oppslagstavler, såkalte BBSer, som ringer opp og utveksler post slik som de første maskinene i Usenet gjorde. Dasan Databank i Sandefjord er et eksempel på dette. En fordel med dette er at overføringen av artikler går raskere enn ved å ringe opp en maskin som er tilknyttet Internet og som ofte er overbelastet.

World Wide Web

World Wide Web er den delen av Internet som er lettest å bruke. World Wide Web, eller WWW, er den grafiske delen av Inernet og er et såkalt hypertextsystem. WWW har ikke så lang historie som f.eks Usenet. WWW kom først i 1991 da Tim Berners-Lee lanserte html formatet, men han begynte å jobbe med formatet allerede i 1989. Dette formatet jobbet han med i 3 år inntil noen andre tok over. I dag benyttes WWW i store mengder på Internet og det er der man finner store deler av informasjon på nettet. Med WWW får man også bilder i tillegg til test, og man kan også putte inn film og lyd i html dokumenter som brukerne kan akrivere ved å trykke på tekst som er uthenvet. For den vanlige bruker av WWW består selve «webbingen» av trykk-og-finn. Brukeren legger heller ikke spesielt merke til hvor han/hun er fordi man blir bare kastet fra maskin til maskin når man trykker på nye steder i et html dokument. «Html» er formatet er laget spesielt for dette og WWW bruker dette formatet. Html består av ganske enkle koder slik at folk som ikke er så veldig drevene på nettet også rask skal kunne lære seg å lage en web side.

Viktige årstall

 

1876: Bell tar patent på den første telefonen og den første telefonsamtalen finner sted.
1880: Den første telefonlinjen blir åpnet i Norge.
1881: Den norske stat oppretter monopolloven over telegraflinjer og lignende anelegg. Bare private lokale anlegg var lov.
1892: Bell åpner tidenes lengste telefonlinje fra Chicago til New York. Det kostet 35 kroner for en fem minutters samtale.
1892: Strowger finner opp den automatiske sentralen.
1899: Staten får enerett til all telefonvirksomhet. Forslag om et langlinjenett som skulle dekke hele Norge.
1915: Første samtale over radio fra Europa til Amerika.
1920: Den første automatiske telefonsentralen blir opprettet i Skien.
1922: Hele landet er bundet sammen i et telefonnett.
1932: «Telefonuret» kommer til Norge. Folk ringte og telte antall dype, lysere og spinkle slag.
1933: Telegrafvesnet bytter navn til Telegrafverket.
1933: Den røde telefonkiosken blir satt ut.
1935: Mulig å telefonere jorden rundt ved hjelp av radioforbindelser.
1936: Telefonklokka blir talene. Ringt opp 3,2 millioner ganger i 1939 i Norge.
1954: Ventelisten på telefon var på 100 000 navn, men var i virkeligheten mye lengre.
1954: Kabel under sjøen fra Norge til England.
1965: ARPA blir opprettet.
1966: Det første systemet av radioforbindelser tilbys. Dette var forgjengeren til mobiltelefonen.
1969: Telegrafverket bytter navn til Televerket.
1969: Den første nettverksnoden i Arpanet blir satt opp og tatt i bruk.
1971: 15 maskiner tilkoblet Arpanet.
1973: De fire nettverkene Arpanet, Satnet, Prnet og Ethernet slår seg sammen og danner Internet.
1973: De første internasjonale forbindelsenen fra Arpanet til Norge og England.
1974: Det siste private telefonselskapet, Andebu Telefonforening, blir kjøpt opp av staten.
1979: Usenet blir til. Første forbindelsene mellom Duke University i North Carolina og Duke University i North Carolina
1977: 111 datamaskiner tilkoblet Arpanet.
1981: 4000 datamaskiner koblet til Arpanet.
1983: Arpanet tar i bruk TCP/IP protokollen.
1984: Telefax apparater kan knyttes til vanlige telefonlinjer.
1986: NSFNET setter opp sine fem sentre for superdatamaskiner.
1989: Tim Berners-Lee lager World Wide Web formatet.
1992: World Wide Web blir lansert av Tim Berners Lee.
1994: Televerket bytter navn til Telenor.
1995: NSFNET opphører i rollen som stamvei for Internet. Kommersielle leverandører av nettverkstjenester tar over i USA. 1995: Over 2 000 000 datamaskiner er tilkoblet Internet.

Kilder

Hallo?! Norges telefonhistorie.
Teknisk Museum i Oslo. (brosjyrer)
Bli kjent med Internet!

Internet siter:

gopher://gopher.isoc.org:70/00/internet/history/short.history.of.internet
gopher://gopher.isoc.org:70 /00/internet/history/ - <404>
http://www.nta.no/telemuseum - <404>
http://caboose.com/a1topics/INTERNET/GUIDES_AND_HELP/HISTORY/#arpanet
http://www.att.com/factbook/fb03_history.html - <404>
http://jefferson.village.virginia.edu/albell/homepage.html
http://www.databahn.net/library/inet/history/telephon/bell.html
http://sln.fi.edu/franklin/inventor/bell.html
http://www.ki.se/kurs/intro/overview.html
http://info.isoc.org/guest/zakon/Internet/History/HIT.html
http://www2.gol.com/users/kvisli/hist.html - <404>


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish