Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Sovedukken i glasskapetSkriv ut Utskrift
Analyse om Sovedukke i glasskapet.
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter: Anonym



Sovedukken i glasskapet

 

I 1967 gav forfatter Dag Solstad ut novellesamlingen, Svingstol. ”Sovedukken i glasskapet” var en av novellene i denne samlingen. Solstad hører til den politiske venstresida og har skrevet en del om mellom- og etterkrigstida i Norge.

 

Teksten omhandler en dame som har en datter kalt Eline. Hun fikk en sovedukke av faren sin da hun var liten, noe hun ble veldig glad for, men da hun klemte dukken inntil seg kom moren med en advarsel om å være forsiktig. Hun hatet moren sin da.

Dukken ble plassert i et glasskap slik at hun kunne se på den når hun ville, men hun kunne ikke ta i den eller leke med den. Når hun hadde venninnene sine på besøk stod de og så på sovedukken i glasskapet. Da fortalte hun at den kom fra München og hvis man trykket den på magen kunne den si mamma. De ble imponert, noe hun likte. Men når hun var alene, gråt hun stadig fordi hun så gjerne ville holde i den og leke med den. Hun hadde forstått at selv om det var hun som eide dukken, var det moren som egentlig hadde makten over den.

Nå eide Eline dukka mens det var hun som hadde makten over den. Eline ville holde i den og leke med den, men hun fikk ikke lov for den kunne bli ødelagt. Når Eline viste fram dukken til sine venninner fortalte hun det som moren som liten hadde fortalt sine venninner. De spurte ofte om de ikke kunne ta den ut og leke med den, men det kunne de ikke. Det var ikke lov. Derfor fortalte Eine hver gang en løgn, som regel noe som; ”dukken er syk” eller ”dukken leker jeg bare med når jeg er alene”. Moren visste dette fordi hun brukte å stå bak døren når datteren fortalte om dukken i glasskapet. Hun var stolt over løgnene til Eline og belønte henne gjerne uten at hun visste det med et hårbånd, en skospenne eller en glasskule.

Men den siste gangen datterens venninner spurte om de kunne ta dukken ut og leke med den, hadde Eline svart ”Nei, det kan jeg ikke. For hvis jeg leker med den, kan den bli stygg. Og da vil ikke barna mine ha den. For ingen vil ha en sovedukke som ikke er pen.”

Hun visste ikke helt om hun likte det svaret eller ikke. Eline fikk i alle fall ingen belønning  denne gangen.

Istedenfor fikk hun en flaske parfyme på bursdagen sin.

 

Handlingen starter in medias res ved at fortelleren begynner å fortelle om en dame som nå er voksen. Videre i teksten har Solstad bruker en retrospektiv teknikk ved å se tilbake på når hovedpersonen var liten. Slutten er åpen, men er også et resultat.

 

Hovedpersonen er moren til Eline. Eline er den viktigste bipersonen. Moren og faren til hovedpersonen samt venninnene til både Eline og moren, er heller distanserte bipersoner.

Hovedpersonen er en voksen dame og mor. Hun ble på mange måter behandlet som hun i teksten behandler Eline. Jeg kan se at hun ikke hadde en så altfor god barndom fordi hun ikke liker å tenke tilbake på da hun var liten. Det virker heller ikke som hun har noe godt forhold til moren. Hun sa en gang i teksten at hun hatet henne.

Da hun endelig ble voksen fikk hun en datter, Eline. Hun kledde henne med de samme klærne som hun hadde brukt da hun var liten, de som hun ikke hadde likt. Samtidig gjorde hun mye av det hun ikke likte at moren gjorde mot henne, mot Eline. Dette viser til at hun ikke tenker seg så mye om. For hun unner datteren all glede i verden, men allikevel bringer hun problemet videre.

Eline virker som en liten jente som utenpå er sånn som moren vil ha henne, yndig og nett. Men det siste svaret hun gav venninnene sine viser at hun har litt egne tanker. Hvilke tanker er fortsatt usikkert, men de er i alle fall hennes.

 

Fortellingen blir presentert for leseren i tredje person. Vi ser handlingen gjennom hovedpersonens øyne, så pronomenene; hun, henne og hennes brukes mye.

Det er fire forskjellige, kanskje tre mer sentrale, roller med hunkjønn i novellen; Hovedpersonen (Elines mor), hovedpersonens mor, Eline og sovedukken. Derfor kan det i noen tilfeller oppstå tvil om hvem det er som gjør/tenker det som blir gjort/tenkt. På denne måten framstår fortelleren som mindre troverdig. Det kan lett føre til at leseren blir usikker på hva som skjer. Også måten han hele tiden skriver i fortid gjør leseren usikker på hvilken generasjon det egentlig er snakk om. Dette tror jeg forfatteren har tenkt på og har derfor med overlegg valgt denne stilen å skrive på.

 

Det faller meg helt klart at på samme måte som dukken havnet i glasskapet har datteren i begge generasjoner fått sitt liv låst inn i et glasskap. Datteren eier livet sitt på lik linje som hun eier dukken, mens moren har makten og kontrollen over dem begge.

På denne måten kan moren til alle tider følge med på hva datteren gjør og sier. Så lenge livet til datteren er i glasskapet kan moren alltid passe på slik at ingenting galt skjer med det, og datteren lever et veldig beskyttet liv, slik som med sovedukken, den kan ikke bli skitten så lenge den står trygt og godt.

Det at dukken er blitt kalt en sovedukke kan ha noe med ordtaket, ”Den som sover synder ikke” å gjøre. Så en sovedukke i et glasskap er en skapning som hele tiden blir passet på og aldri synder. Det høres jo riktig bra ut. Men det datteren trenger er egen erfaring. Hun kan ikke være en sovedukke i et glasskap for alltid. Når venninnene spør om de kan ta med sovedukken ut av skapet, spør de egentlig om ikke datteren kan være med ut. Men siden hun ikke får lov å dra noen plass uten at moren kan passe på finner hun alltid på en unnskyldning.

Men da Eline sist gang fikk spørsmål om å ta ut dukken og svarte ”Nei, det kan jeg ikke. For hvis jeg leker med den, kan den bli stygg. Og da vil ikke barna mine ha den. For ingen vil ha en sovedukke som ikke er pen.” ble moren overrasket. For det var ikke noe hun hadde lært henne å si. På den måten fant moren ut at Eline kanskje på egen hånd var på vei ut av glasskapet.

Og når moren ikke hadde lært Eline alt hun visste lengre hadde hun heller ikke helt kontrollen, og da forsvant også en del av makten. Så moren slapp Eline ut av glasskapet. Som et symbol på dette gav hun henne en flaske parfyme i bursdagsgave. Sminke ble tidligere i teksten brukt som et symbol for å være voksen. Parfyme er i samme kategori.

Som jeg har nevnt tidligere er slutten åpen, men også et resultat. Det er det at hun fikk den parfymen som også gjør den til et resultat. Et resultat av at Eline har blitt eldre, og ikke lengre bare er et barn.

Det er viktig å få med seg at det at datteren ble plassert i glasskap skjedde i begge generasjonene. Og flere ting viser til at det vil også skje i neste generasjon, og neste. Situasjonen til Eline og moren som liten var veldig lik, noe som vi ser i starten der moren tenker på de hvite knestrømpene og flettene. Hun likte aldri å gå med dem. Allikevel får hun datteren sin til å gå med hvite knestrømper og fletter. Det virker ikke logisk.

 På grunn av at handlingen vil gjenta seg uansett hva som skjer har teksten en tendens til å falle ut av tidsperspektiv. Så lenge ikke sovedukken blir skitten og barna ikke vil ha den vil denne sirkelen forbli.

 

Grunntanken med denne teksten tror jeg er at egentlig bor vi alle i hvert vårt glasskap. Vi eier livene våre, men har vi egentlig makten og kontrollen selv? Og er ikke fasaden begynt å bli litt for viktig?

Det står igjen som en liten tankevekker.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish