Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
FriminuttSkriv ut Utskrift
Om mobbing på skolen.
Bokmål - FortellingForfatter:



Klokka ringer og det er friminutt. Endelig fri fra lærerens uendelige mas om 1. kondisjonalis og x=3… Alle springer ut i gangen og tar på seg klærne. Alle utenom èn, vesle Pål. Han sitter igjen på stolen sin og ser opp på tavla. –Å nei, tenker han. –Nå er det friminutt.

 

-Skal ikke du òg gå ut, Pål? Det er læreren som spør. – Jo da, sier Pål. –Jeg skal bare skrive av den siste linja fra tavla først. Det var ikke helt sant. Ren løgn i grunnen, for Pål var en av de raskeste til å skrive i klassen, og det var alltid han som ble ferdig med å skrive av først. Men læreren godtok svaret og gikk ut. Pål satt igjen på stolen og tenkte. Den dumme unnskyldningen hans om at han ikke var ferdig kom i grunnen fordi han ikke ville  gå ut. Ut til de andre. Ut å ha friminutt. Å som han hatet friminuttene!

 

De andre i klassen hadde begynt og erte Pål når de så hvor flink han var i timene. De kalte ham ting; Nerd, Einstein,…og så begynte de å unngå ham eller spre rykter om ham. Snart utviklet det seg til mobbing. Det skjedde mest i friminuttene. Han fikk alltid dumme kommentarer, og når de valgte lag til fotballen, ble han alltid sist valgt. Selv om ham var bedre enn både Simon og Lars og Petter. Etter hvert begynte han å finne på unnskyldninger for å slippe å gå ut i skolegården. Eller han gikk og låste seg inne på do til friminuttet var over. Men dette fant klasse”kameratene” fort ut og sa det til læreren.

Pål satt fortsatt på stolen sin og tenkte, da han plutselig hørte vakten gående i gangen. Han spratt opp og gikk fort ut og tok på seg yttrklærne imens vakten var inne i et annet klasserom. Så gikk han ut. Med blikket festet i bakken gikk han bort til den lille fotballbanen. Der holdt de andre i 6.klassen på å spille fotball. Noen av jentene stod bare og så på og heiet. De heiet mest på Sindre sitt lag. Og de heiet ekstra høyt når Sindre skåret mål eller tok ballen fra noen andre. Nesten alle jentene i klassen var forelsket i Sindre. Sindre var kul. Han var kjempegod til å spille fotball og bare sånn middels flink på skolen. Og han var ganske stor i munnen og snakket alltid i timene. Og så var han stor og sterk. Derfor likte jentene ham ekstra mye, og Pål var enda reddere for ham. Det var nemlig Sindre som plaget Pål mest.

 

Plutselig hylte alle jentene av fryd. Nå hadde Sindre skåret igjen. Pål gadd ikke høre mer på dette skrålet, og gikk videre mot benkene under trærne. Han ble nøye fulgt av to brune øyne. Sindre hadde lagt merke til Pål rett etter at han hadde skåret. Han la også merke til at Pål ikke hadde virket videre begeistret over skåringen hans. Dette ergret han seg litt over. Han tok igjen Pål og tok brått tak i ham.

-Så du likte ikke at jeg skåret, hæ? sa han litt morskt.

-Sorry, jeg la ikke merke til at du skåret, gratulerer så mye! sa Pål høflig og snudde seg raskt bort.

-Hey, jeg er ikke ferdig med deg ennå!

-Hva er det? Pål prøvde så godt han kunne å skjule frykten som steg inni ham.

-Jeg trenger, æh, litt hjelp.

Sindre så på Pål som nå prøvde å skjule sin lettelse.

-Det spørs, sa Pål og prøvde å være litt kul.

-Det gjør det ikke! Sa Sindre sint. -Du MÅ skrive den stilen for meg!

-Det kan jeg ikke! Sa Pål unnskyldende. –Læreren vil forstå at det er jeg som har skrevet den!

-Tror du at du er så flink og, nå? sa Sindre truende.

-Nei, nei, nei, det er ikke det…

-Så hva er problemet da!?!

-Æhh, det er jo juks, sa Pål.

 

Nå ble Sindre skikkelig rasende på Pål. Med ett kraftig byks føyk han på Pål og slengte ham i bakken. Den var våt og sølete. Sindre dro Pål med seg inn under trærne, slik at ingen ville se dem. Pål visste hva som ville skje. Sindre dro til Pål. –AUU! srek Pål.

Så sparket Sindre ham i skrittet og Pål datt ned i sørpa. Sindre sparket ham hele tida mens han lå nede. Pål holdt hendene foran øyene slik at Sindre ikke skulle se at han gråt. Hele tiden mens Sindre banket ham, slengte han ekle og sårende kommentarer til Pål. Selvtilliten til Pål var på bånn. Plutselig langet Sindre ut et spark som traff Pål  midt i fjeset, og han begynte å fossblø fra nesa.

-Så! –Nå har du fått deg en lærepenge! sa Sindre. Klokka ringte, og han gikk inn til timen.         

Igjen under trærne lå Pål. Han var dekket av sørpe og blod og ynket seg av smerte. Nesa blødde ennå. Han klarte ikke å komme seg opp. Hvorfor gjorde Sindre dette mot ham? Pål hadde mest lyst til å forsvinne. Han ønsket at han aldri hadde blitt født. Slik lå han der, forslått og ydmyket og tenkte slike mørke tanker. Så sovnet han.

 

De fant ham ikke før neste friminutt. Det var Thea, en jente i Påls klasse, som fant ham. Først trodde hun at han var død og sette i et veldig skrik. Mens så reiste han seg halvveis opp, og hun ble enda mer forskrekket. Hun spurte hva som hadde hendt med ham, men han svarte ikke. Han sa ingenting nå. Ikke et eneste ord. Han visste hva som kom til å skje viss han sladret, da ville Sindre bare være enda eklere mot ham. Og dessuten var det ingen som kom til å tro på det Pål sa. Trodde han selv, i hvert fall. Alt Pål ville, var å forsvinne bort, og slippe alt dette vanskelige.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish