Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
En av ossSkriv ut Utskrift
Novelle om å "leke med livet".
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Det var den dagen det skjedde. Det fryktelige, det som alle var redde for. Vi lærte noe av det. Men dette var en lærdom vi kunne vært foruten, iallfall kunne vi fått den på en annen måte. Hvorfor?? Hvorfor skjer slike ting, hvorfor er verden så urettferdig? Hvordan kan det ha seg at gamle mennesker, som bare ligger i en seng på ett sykehjem, ett uverdig liv får leve og lide i mange år, mens unge friske mennesker må dø. Vel, så var han kanskje ikke helt frisk lenger. Det hadde vel gått for langt til at han kunne kalles frisk. Men, han var ikke akkurat syk heller, og han var heller ikke særlig skrøpelig. Riktignok hadde han sine dårlige dager, der han var virkelig langt nede,  men det har vel alle?  Dagen før var han i toppform, han danset rundt, en gledesdans, han var overlykkelig. Han hadde bestått eksamen. Og nå, nå er han borte. Er vi egentlig lei oss for dette? Var han ikke bare ett leketøy for oss?

 

Hvorfor han ble narkoman, er det ingen som vet. Trodde alle. Men vi visste. Den offisielle meningen, var at det hele var uforklarlig. Han kom fra en familie som kunne spilt i enhver TVserie om den perfekte familie. Faren hadde i mange år jobbet som advokat, og han var godt likt blant alle. Moren jobbet deltid som sekretær for en av byens forretningsmenn, og hun tok godt vare på huset, det var alltid rent og ryddig og middagen sto klar presis klokken 4 hver dag. Begge søstrene var populære, hadde mange venner, gode karakterer og var med på det meste av aktiviteter der de kunne få brukt noen av sine mange talenter. Kort sagt, en perfekt familie. Så lenge man ser bort fra Nicholas, som var familiens utskudd, det svarte får. Han hadde før vært ett englebarn, men de siste årene hadde han forandret seg. Det er ingen andre enn oss  som vet hvordan, eller hvorfor.

 

Overdose. Det høres i grunn ikke så ille ut. Selve ordet. Ett ord som ikke sier noe annet kalde fakta. Det beskriver ikke alle følelsene rundt. Overdose. En dose som var over det normale. Hadde han klart å ta det? Hadde han ikke nok erfaring til å vite hva som var for mye? Hadde han i det hele tatt noen grunn til å ta narkotika den dagen? Hadde han villet ta det for å feire? Eller hadde noe skjedd, noe som han ville dope seg bortifra? Kanskje han ikke bare ville dope seg bort i fra det, kanskje han rett og slett ville helt vekk, ville dø?

 

Det var iallfall sant at det ble en vekker for alle oss andre, alle som hadde eksperimentert litt med dop på fester. Det viste hvor kort avstand det var mellom liv og død. En avstand som var så liten at det nesten ikke fantes noen klar grense. Men vi visste jo såklart at det var farlig i store mengder, det var ingen av oss som ikke skjønte at det lett kunne bli mer enn bare litt moro. Eller var det det? Var det noen andre enn ham som allerede hadde gått litt for langt, noen andre enn ham som ikke klarte å vente helt til neste fest, noen andre enn ham som ikke klarte seg uten den vidunderlige rusen? Ingen vet. Vi pratet ikke om dette. Det var som en hemmelighet vi alle delte, en hemmelighet vi ikke klarte å  sette ord på. 

 

Det var ikke noen av oss som klarte å innrømme med seg selv at dette kanskje var vår skyld. At det var vi som ville ha i ham dop, få ham til å bevise for oss at han var en av oss. At han gjorde de samme tingene som oss, at han hadde samme meninger som oss. Han ble nok både lettet og redd da han fikk valget. Ta dop, og bli en av oss eller vær utenfor resten av livet. Han hadde allerede lidd nok. Han ville føle seg som en del av fellesskapet, han ville bare vise at han også dugde til noe. Det som var virkelig synd var at det han dugde til, var å ta de største farene, og hele tiden utfordre døden.

 

Det var vi som hadde fått ham i gang, det var vi som hadde gitt ham hans første dose. Men det var han selv som stadig hadde gått lenger og lenger. Var det det? Vi hadde ikke vært passive, vi hadde alle heiet ham fram. Kanskje han bare hadde gjort det for og føle seg som en av oss. Det å stadig lete etter større og farligere utfordringer var å være en av oss. det og alltid gå lenger og lenger, alltid skyve grensen for hva som var mulig foran seg, det var også å være en av oss. Trodde han. Det var jo ikke sånn i virkeligheten… eller? Kanskje vi presset ham litt noen ganger, men vi hadde aldri truet ham til noe. Vi vil iallfall late som om vi aldri truet ham til noe.

 

Samvittigheten sier stopp. Hva var det vi drev med?? Ga ham valget. Vi lot han velge mellom et liv i ensomhet, et liv uten venner, og et liv med oss som venner. Det eneste han trengte og gjøre, var å bevise at han fortjente og være en av oss. Bevise at han fortjente vårt vennskap. Jeg tror han skjønte at vi aldri var ekte venner. At den eneste grunnen til at vi lot ham være med, var at det var spennende. Det var spennende og se ham krysse nye grenser. Det var en form for underholdning. En syk form for underholdning. Høydepunktet på festene våre var å se ham drite seg ut. Han ble alltid mer rusa enn alle andre, han dreit seg alltid mer ut enn alle andre. Han hadde ikke kontroll. Det var vi som kontrollerte ham.

 

Livet ble ikke helt det samme uten ham. Vi savnet ham, på en merkelig måte. Vi savnet ikke bare underholdningen, vi savnet personen ham. Selv om vi aldri hadde likt ham, selv om vi egentlig syntes han var ganske teit som gjorde alt vi ba ham om, så savnet vi ham. Iallfall ble det aldri den samme stemningen mer. Det var som om noe lå og trykket. Vi hadde alle litt skyldfølelse, selv om det siste vi ville gjøre var å innrømme det. Vi likte ikke å tenke på at det indirekte var vår skyld. Vi lærte virkelig noe av dette. Kanskje det var dette som måtte til for å få oss til å innse at døden er virkelig, at den ikke er så langt unna som vi tror. Vi tror alle vi er udødelige. Nå kom med ett virkeligheten innpå oss. Vi kan takke ham for at han ga oss denne lærdommen. Selv om vi skulle ønske vi hadde fått den på en annen måte, var dette den eneste måten som hjalp oss til å skjønne. Han var ikke bare ett leketøy. Han fikk oss til å skjønne at livet er langt mer enn en lek.

 

 

 




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish