Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Kjære Dagbok!

Kjære Dagbok!

Det handler om meg og min ensomme tilværelse. Mye er sant men ikke alt. Det var egentlig en nynorsk-lekse som jeg hadde i høst men skrev den om for jeg hadde litt mye feil.

Sjanger
Annet
Språkform
Bokmål
Lastet opp
27.12.2003
Tema
Mobbing


Kjære Dagbok!

 

Alene igjen som vanlig etter en lang og kjedelig skoledag. Ensom som vanlig!

Ungdomstiden er liksom tiden for vennskap men hva med de som ikke har venner i ungdomstiden?

Jeg er en som ikke har noen venner, hva skal jeg gjøre? Jeg kunne ønske at jeg hadde hatt en venninne jeg kunne være med hele dagen og på skolen men det har jeg ikke. Nå går jeg i tiende og jeg har aldri hatt en skikkeleg venninne, jeg har bare hatt en god venninne. Hun gikk i klassen min på barneskolen men hun døde av kreft da vi gikk i sjuende klasse. Hun het Merethe og var en søt og snill jente, hadde hun levd i dag hadde hun støttet meg i min ensome tilværelse og jeg hadde sluppet å være ensom. Siden hennes død har jeg vært ensom og uten venner. Det er ikke gøy å høre på de andre jentene i klassen f.eks. avtaler at de skal gå på kino en kveld og vite at jeg ikke skal være med.

 

Hva skal jeg gjere, kjære Dagbok? Du er den eneste vennen jeg har, og jeg er så glad for at jeg kan stole på deg. Jeg kan fortelle deg alt jeg vil uten å være redd for at du skal fortelle det til noen. Jeg sitter foran tv'en fra jeg har gjort leksene til jeg legger meg, og selvfølgelig har jeg deg, kjære Dagbok i fanget. Det er ikke gøy å være ensom, det ikke noe gøy i det hele tatt. Jeg har opplevd mye motgang i livet mitt, men det å være ensom er noe av det verste som har skjedd meg. Da jeg var sju år skilte foreldrene mine seg og da jeg gikk i 5.klasse mistet jeg tanten min, og i 7.klasse mistet jeg bestevenninnen min Merethe og min kjære oldemor. Og bare et år senere mistet jeg min kjære farmor, jeg fikk ikke en gang sagt farvel til henne for hun fikk hjerteinfarkt og hjerneslag når hun og farfar var i Alicante. Jeg kan med hånden min på hjertet si at jeg ikke har noen venner og det er ikke gøy. Bare jeg hadde hatt en eneste god venninne som eg kunne stole på hadde jeg vært fornøyd. Kanskje ikke alle er klar over det, men midt i blandt oss her på jorden finnes det mennesker så sårbare og så ensome som hudløse mennesker. Ensomheten er i ferd med å tære meg opp og rive i stykker sjelen min. Jeg føler det er som om jeg lever i et vakuum av tomhet. Kanskje vi mennesker som er ensomme er kommet til feil planet, vi skulle nok ha levd på de ensommes planet.


 

Det eneste stedet jeg omgår andre folk er på skolen, jeg vandrer ensom omkring i gangane, alene med min tristhet og min lengsel etter åndelig nærhet. Jeg leter etter noen å snakke med og å utveksle tanker med, jeg vil bare ha noen å snakke med. Alle mennesker føler vel ofte eller til stadighet at livet ikke har noen mening og at de er ensome. Så hvorfor kan vi ikke søke sammen og snakke om akkurat dette?

 

Om bare ett år skal jeg begynne på videregående skole og jeg håper virkelig at jeg kan få noen gode venner der. Men for å være helt ærlig har jeg ikke så mye håp igjen. Jeg husker når jeg skulle begynne i åttende klasse, alle sa til meg at jeg kom til å få det mye, mye bedre. Men der tok alle feil! Jeg fikk det bare verre på ungdomsskolen, og jeg er litt redd for at jeg ikke skal få det noe godt på videregående. Men slik kan jeg ikke tenke. Har jeg litt flaks får jeg komme inn på en privat videregående skole inne i byen. Der skal noen fra klassen på barneskolen begynne, så kanskje jeg kan bli venner med de. Ikke vet jeg hva som kommer til å skje. Men jeg får bare prøve å tenke positive tanker om fremtiden og håpe på det beste. Jeg vet ikke hva jeg skal bli men jeg vet bare at det skal ha med barn å gjøre, mer vet jeg ikke akkurat nå. Jeg vil hjelpe barn så de ikke blir mobbet, så kanskje jeg blir barne- og ungdomsarbeider. Det eneste jeg trenger for øyeblikket er en god venn så jeg kan snakke med, dele tanker og være med på skolen og etter skoletiden. Og for øteblinket er du kjære Dagbok, min beste venn. Noen folk synes det sikkert er rart at noen mennesker er ensomme, men det er sikkert over en milliard mennesker som er ensomme på jorden. Og det verste er at det er så mange barn som er ensomme og i tillegg blir mobbet. Det er ikke noe gøy i det heie tatt, og det kan jeg si med hånden min på hjertet.

 

På den gamle barneskolen min er det mange jenter som har sluttet på grunn av at de ble mobbet, alle jentene har byttet skole nå og de har det godt. De har vært heldige for det er ikke alle som blir mobbet som får bytte skole. Jeg er en av de, mamma har søkt meg inn på flere skoler uten hell. Alle de som mobber burde få oppleve hvordan det føles å bli mobbet og være ensome. Hvis de hadde fått oppleve det haddde de kanskje sluttet med å mobbe. Jeg synes at alle mobberene skulle blitt send til en øde øy langt vekk så de kunne få føle det på kropp og sjel. Det er ikke gøy å være ensom og uten venner men sånn er bare livet. Noen har masse venner, noen har få mens andre har ingen venner. Ensomhet er fælt. Men nå skal jeg ikke plage deg mer, du har hørt nok om min ensomhet for i dag.

 

Denne historien var en nynorsk-stil som jeg skrev i høst, jeg har skrevet den om til bokmål for jeg hadde litt mye feil. Den er basert på meg og min ensomhet i hverdagen, det aller meste er sant men noe har jeg diktet opp. Læreren min ville ikke kommentere innholdet fordi hun trodde virkelig at historien var sann. Det er jo den på en måte da. Hun sa jeg lå på en 4 om hun skulle ha satt karakter på den.

 

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil